Ferm, Feit og Frodig

Jeg er pr.definisjon feit. Joda, ikke på en slik "ååååh, stakkar meg som er så misfornøyd for jeg veier for mye og trimmer for lite og kjære du kan du si noe fint om meg, f.eks at jeg IKKE ser feit ut?"-måte. Nei, på den MEDISINSKE måte. Jeg har bmi. Kmi. Kall det hva pokker du vil. Jeg har det. Ja, alle har det. Jeg har temmelig MYE av det. Ha. Nå er det sagt høyt. Jeg vet det. Jeg har visst det lenge. Newsflash: jeg har speil, og vekt.
Og merkelig nok kan man si mye om fedme, så lenge man ikke adresserer det til noen spesielle. Dvs: man kan ikke adressere det til kvinner, men man kan godt si det til en mann som har fått litt "tykkere hud". Dere vet kanskje at Gemalen har vært....tynn faktisk! Les: har vært. Eller les: er nå feit. Mine menn BLIR fete. Det er bare sånn. :D
Iallefall var vi i en nittiårsdag med tanter og onkler og grand-dittogdatt i hauger og lass, og Gemalen advarte meg på forhånd: "Bare vent, det går ikke et kvarter før en av de gamle tantene sier noe om vekta mi." Jeg hater når han har rett... En grandtante ventet ikke mange minutter før hun sukkersøtt smilte og sa: "Hei, det var noen kilo siden sist vi så hverandre ja!!". Og Gemalen svarte: "Åh?Kan ikke se at du har lagt på deg i det hele tatt, jeg?". Lite visste han at akkurat denne gamletanten hadde et vektproblem...og jeg ler.
Jaja, iallefall så har jeg BMI/KMI over tretti, og det er pr def klassifisert som FEDME. Jeg LIDER ikke av fedme. Jeg HAR det. Akkurat ja. Det er jo litt bedre enn å lide av det. Og hva kommer det av? Tja.... chips, snop, svære porsjoner middag kombinert med fastlimt ræv, kanskje?Antagelig. Og jeg har MANGE grunner til ikke å trene. Jeg har vond rygg (det har jeg faktisk. Gammal prolaps har funnet veien tilbake. Ehrm... i perioder veldig vondt. Ellers: not so bad). Og så har jeg lavt jern. Faktisk! Kjempelavt. I perioder. I fjor... Og så har jeg det så TRAVELT!!! Herreguuuuuud, så travelt jeg har det. Har nesten ikke tid til å blogge. Og så liker jeg ikke å bli svett. Så svømming er midt i blinken. Hadde ikke svømmehallen 160 meter nede i gata vært under rehabillitering i vinter så hadde jeg...! Hvem er det jeg lurer? Ingen. Muligens meg selv. Faktum på bordet: jeg liker ikke å trene! Jeg tror tilogmed jeg hater det. Sånn er det med den saken. Men jeg liker heller ikke å begynne å reparere på ting, så noe vedlikehold kunne vært ok.
Mitt største dilemma på vekt er faktisk aksepten. Det er HELT greit å være feit. Det vil si, det er greit å være ferm. Korpulent. Frodig. Og alle de andre flotte ordene som dekker begrepet overvektig, på en vakker måte. "Men du er jo så flott!". Og: "Du har så fine former". Hallo: jeg har aldri sagt noe om hvordan jeg ser ut. ALDRI! Jeg står ikke og snerrer fordi jeg ikke kommer inn i DEN kjolen. Jeg finner meg en annen kjole, i min størrelse! Jeg har aldri klaget på at jeg er stygg. Jeg dekker de kjipeste hengearmene, har langbukse over kubbeleggene, og suger haka inn når det er kamera i nærheten. Det går helt fint, det. Det er ikke nødvendigvis stygt å veie for mye. Men er det sunt? Det er det jeg er opptatt av. Det er ikke veldig sunt å veie så mye som jeg gjør. Knær svikter, blodtrykk stiger, fare for diabetes, høyere sykefravær, depresjoner, dårlig kondis, fare for kreft.... Mange farer rundt neste sving! Folk har lov til å være feite, og bli medisinert til helbred. Det vil si: til symptomfri. Fordi det er fedme, og ikke narkotika og/eller alkohol, så får folk fred. Da jeg - for flere år siden, men i samme størrelsesorden som nå - sa til legen at jeg trengte hjelp til å gå ned i vekt, kastet han et blikk på meg og sa: "Syns du ser fin ut, jeg". Ehrm? Hvem kan si noe om alvoret om ikke legen tar det alvorlig? Ikke jeg! Hadde dette vært alkohol eller andre rusmidler, som gav meg samme helseproblematikk, så hadde Akan vært på plass. Men det er ikke det, så jeg får gå i fred. Og det er greit. Jeg er voksen. Jeg har til og med noe ansvar i livet, og kan tisse selv. Så: Når jeg først har innrømmet det, og sagt noe om hva jeg veier-ish (uten å si at jeg mistrives!!!!), så kan jeg og si noe om hva jeg er opptatt av i dag: KLÆR!
Jepp. Jeg har vært på handel. Egentlig er det et bra år for oss som kunne veid mindre. Det er vide gevanter. Det er masse blomster. Det er skjørt og lange kjoler. Hvis man hører til i den lettere vektklasse... Jeg er midt i mellom, så jeg har egentlig et større klesutvalg enn folk flest. Jeg er øverst på normalklærkurven, og nederst på Big and Beautyful. Eller "Enjoy your pregnancy", som det og hender det står...:D
Men her er en hilsen til dere som LAGER B&B-klær: Må vi se ut som idioter når vi kler oss? Det er noen ting produsentene IKKE har forstått her.
1. Striper. Kan dere ikke for hel#%/"#te lager striper som går nedover??? MÅ det være tversoverstriper? Det er elementært Watson. Fete mennesker, og store, og folk flest som veier over str 40 ønsker ikke å ha mørkeblå tversoverstriper på den allerede breie magen. Eller ræva for den saks skyld. Capish?
2. Må toppene ende midt på hoften? Ofte er hofta en del av det som syns LITT bedre når man "har fedme". Skal man da markere det med å stanse produksjonen av stoff og call it a day midt på hoftekammen? Ikke tynne mennesker passer det, engang! GAD!
3. Hvorfor må vi se ut som sirkustelt? Må vi ha svære fargerike blomster midt i skrittet og på puppene? Ja, vi har pupper. Nei, vi trenger ikke å forsterke opplevelsen ved å henge på en svær oransje blomst der!
4. Det er ikke nødvendigvis lekkert å gå i bukser som går til knes. Det kan nok hende de kunne gått til leggen eller forbi alikevel! Eller at det var et valg vi fikk. Brett ned, brett opp....er det vanskelig?
5. Hvorfor er det bare singlets? Hvorfor -og dette FATTER JEG IKKE: er det umulig å få kjøpt topper med halve ermer? Noe av det som sagger fortest i livet er nemlig underarmene, og når de ser ut som "enkearmer" eller "WillieNelsonarmer" slik jeg sier, så ønsker jeg å dekke dem til. Jo, det er HELT sant. Jeg gjør det! Og da kan dere lage så kule topper der bare vil, hvis Willie stikker armen frem, så går ikke jeg i det plagget. No way Josê!
6. Nei: store blomster er IKKE slankende. Ei heller ruter.
7. Hvor er basisvarene? Svart topp, svart bukse: noe over. Hvor er "noe over" å få kjøpt? Og hvorfor er det så liten sammenheng mellom ensfargede topper og bukser, og noe over som frisker opp?
8. Hva ER det med rund hals?? Hva i huleste, svarteste inkjevetta..... gjør rundt hals på allerede korpulente kvinner? Det ØKER fedmeopplevelsen. Det fremhever det vi med våre brunkremer og sminke og gøye sandaler prøver å unngå å få fokus på: kroppen vår. Den runde, sådan. Få vekk de runde halsene! Det er SÅ frustrerende!! Og det er jo så MANGE andre halser å velge i!!
9. Hvor er plaggene som, til tross for stor størrelse, går inn i livet? Str over førti betyr IKKE at man ønsker å gå i forteltet til naboen. Prøver jeg en topp som er passelig, så er den garantert vid over alt. Så vid at den flakser og flyr rundt meg. Det ER SÅ MYE STOFF!
10. Hvorfor rutsjer over alt? På hofter. Over pupper. Over rumpa. Er det gøy? Tror man at man da kan lage en illusjon av at det er rutsjer og ikke kropp som skjuler seg under stoffet? 
Jaja. Jeg regner ikke med å revulusjonere klesbransjen over natta. Og størrelsene blir jo stadig større, så snart går jeg vel i str 42 igjen. Og da finner jeg jo det jeg trenger. Smalere modeller, lengder, småmønstret, hele klær og gøye ting å ha over. Så da kan jeg frotse i illusjoner igjen. Til da får jeg tygge på stangsellerien og håpe på at det åpenbarer seg en kjole som dekker alle behov og ønsker innen andré juni - da jeg skal feire inngangen til neste tiår: førtiårsdagen. I et antrekk som dekker Williearmene, leggene og magen, som fremhever puppene og midjerestene og som generelt er veldig sexy på en tilgjort blyg måte. Det blir nok enkelt.

Til dere ekle, sleipe, slimete.....

Jeg erklærer herved krig.Det er blodig alvor, og jeg advarer: her går det nok et og annet liv tapt, ja .Hvorfor? Jo, det kan jeg fortelle:  Jeg vil gå i gresset uten å bli klissete mellom tærne. Jeg vil ha blader, og ikke bare blomster, på de nydelige blå blomstene i bedet. Jeg vil ha de nye staudene mine i fred, spesielt den utrolig vakre "Midnattsblomst" som skinner som en sol midt i en haug med mold i disse dager. Jeg vil åpne den brune dunken uten å bli nedrent av snegler på flukt. Nok er nok: det er sneglekrig!

Min kjære, kloke mor har alltid vært motstander av gift. Jeg vet ikke hva hun har sagt til tidligere naboer, men jeg husker at nabofruen en dag, tatt på fersken med Roundup i neven, fortalte at hun hadde sett mor med en kanne gift på Gåselabben under hekken, og da hadde hun og tenkt at hun kunne våge seg til å skvette litt gift på de mest utsatte steder....hele hun dryppet av dårlig samvittighet. Mor har tydelig hatt en viss autoritet i området.

Det henger i. Naturens egne metoder skal brukes først. Kanskje er det ikke så farlig med alt som renner ut i dusjen, såpe, shampoo, balsam, barberskum, deorester, rester av hudkremen, rester av solkremen...det har iallefall aldri vært et tema. Men klor og salmiakk har vært et tema, og kan man benytte seg av grønnsåpe i steden: så sier det seg selv at det er naturlig...

Velvel, man blir et produkt av sine omgivelser. Det henger i. Jeg blander trofast chilli og vann og sprøyter mot lus. Uhyre effektivt. Og jeg plukker snegler, og inviterer på det deiligste saltvannspa år ut og år inn. Vi har et steinbed med deilige forhold for snegler. I tillegg har vi en flott komposthaug i nabohagen som ligger kloss i vår hekk. Velkommen til alle flyktninger. Men nå er det så til de grader nok.

Nå har jeg lest om alle slags midler. Jeg liker ikke tanken på å sette ut parasitter. Nei, jeg syns vi skal prøve å bekjempe dette med miljøvennlige midler! Og takk og pris for nettet. Her er det masse knask å prøve seg på. Jeg fant et knippe råd som jeg vurderte - og ikke prøvde.

1. Favoritten: "Det du trenger for å få dette til å fungere: 1 softgun + softgunkuler 3-5 pakker med kinaputter/mindre form for fyrverkeri 1 Lighter Bruksanvisning: Først lader du om på softgunen med softgunkuler (så mange farger som mulig på kulene), så plasserer du så mange snegler du finner på et sted der det ikke er gress i nærheten, helst på asfalt. Deretter skyter du hull i sneglene som skal være underst og fort deg med å plante inn kinaputten (det hadde vært en idé å lage en lengre lunte for å bedre tid til å springe vekk fra åstedet). Plasser sneglebombene unnerst i sneglehaugen og legg lunta klar for avfyring. Tenn på og spring ti meter unna. Nyt synet av snegleregn og den sneglefrie hagen din." Ja, det funker nok....
2. Så har vi de vanlige rådene om å servere øl, slik at de i sin egen drukkenskap drukner i ølet. En fin måte å gå på...
3. Plukke dem og ha dem i saltvann. Sikkert ikke godt, og hvor mange barnebøtter med sneglelik kan man ha før det bikker mot ekkelt?
4. Dele dem i to. Æsj!

Ulempen med alle disse er at det forventes en viss...vel, plukking! Jeg liker IKKE å plukke snegler, jeg syns de er ekle, og når de kryper for livet opp mot kanten på bøtta så MÅ jeg kikke på dem og se om en er leopardsnegle, som visstnok bør ivaretas for fremtidig avl slik at de kan forsyne seg av og spise de ekle andre. Og slimet er uhåndterlig. Det går ikke av uansett om jeg bruker skrubb, lut og prøver å gni det mot buksa til gemalen.

Så nå har jeg funnet mitt drømmemiddel:

Kaffe! Det viser seg at kaffe har en nevrologisk effekt på sneglene som gjør at de....vel, dauer. Og her er artikkelen som sier noe om det! Så jeg gikk til innkjøp av fire pakker vakuumpakket kaffe av den sykt billige typen. Det gjorde jeg litt impulsivt halv elleve om kvelden, etter to glass rødvin og ei pils - inntatt i pur glede over at det går mot tropenatt ute... Og som vanlig, når jeg syns jeg gjør rare ting, så får jeg forklaringsbehov. Så den kjerringa som kom inn på Kiwi halv elleve om kvelden, dunstende av alkohol og kjøpte opp lageret med kjip kaffe mens hun mumlet noe om snegler: det var meg. Flaue greier. Men klar! Så jeg benyttet resten av dagslyset og åpnet kaffien. Glemt var naboene som sitter ute de og i det fine været. Borte var fornuften som sa noe om at det kom til å lukte kaffi over hele nabolaget... ehrm. Det er jo for vårt felles beste!

Og så pøste jeg på. Fire pakker kaffe strødd rundt, på og i alle blomstene. Og var det snegler der, så kan jeg ha strødd ekstra mye på dem....ehrm. Jeg har ikke plukket EN snegle. Bare strødd kaffe i alle hulrom i bedet, rundt alle blomster, under alle bladene.

Og jeg fryder meg! Det STINKER kaffe. Naboene går og snuser i lufta. Men jeg har ikke brukt gift. Og skulle dette bli vellykket, så deler jeg så gjerne tipset med dere! Nå sies det at å sprøyte konsentrert kaffe på sneglene og skal ha effekt, men jeg begynner i andre enden: for 71,6 kroner i kaffe har jeg gjort en innsats nå.

Skulle ikke dette ha ønsket resultat, vel.... da kjøper jeg gift. Jeg bare sier det.

Nå: opp og plukke snegler ut mellom tærne.

Det blir bare nesten riktig....

Fin seng? Det syns mitt kjære eldstebarn og. Mulig fordi hun har sett verden fra madrassenivå de siste fjorten månedene, da vi har hatt visjoner om å gå til innkjøp av en - ja akkurat - seng til henne. Hun har vært uten siden den SVÆRE køyesenga ble demontert under latin, gresk og andre ukvemsord i fjor vinter. Vi har sett på denne senga, ei Brimnes fra Ikea, lenge. Fordi den kan utvides til en dobbeltseng, og det er vi så til de grader i manko av her i huset. Med enkelt grep, kan man forlenge senga slik at den utvides til dobbelt, og det uten at det går ut over madrassene oppå. Halleluja!

På dette tidspunkt lengtet jeg
meg syk etter da jeg var bare
fortvilet....

Men hvor lenge var jeg i kjerka? Ikke lenge. Fordi jeg tror jeg kjører lastebil - tydeligvis, og ikke er klok av skade i det hele tatt (og fuglene skal vite det har vært nok skade å ta av), så gjorde jeg det igjen: jeg dyttet ungene i bilen en ettermiddag Gemalen var på jobb, og med Ikeas kjøttboller i blikket (ok, det var spearribs'en) og motet på topp entret vi Ikea. Som nå har bygget om, og åpnet igjen. Alt er relativt... jeg tror det var åpningsfest for inngangspartiet... men det er bra, så kan vi ha fest på fest for hver nye meter!

Iallefall, jeg skal ikke dvele så lenge med gode grunner til ikke å gå seg vill frivillig på Ikea - men det gjorde vi altså. Flere ganger. Jeg er egentlig veldig god på å finne frem, jeg. Denne gang hadde jeg ikke SJANS! Jeg hadde lyst til å gråte av glede da jeg, etter vannpause, strekkøvelser i ei seng, gjentatte veilledninger og nervøse rykk i fjeset kom ut!! Med en lapp i hånden (måtte riktignok tilbake og hente kvitteringen....som ei skjønn jente som jobbet der gikk med i hånden da jeg kom løpende, blå i trynet av femten meter lett jogg) hvor det stod at jeg kunne hente senga på lageret. Og at den veier 83,5 kg... drømmevekt, men nå var det jo ikke meg vi snakket om, det var SENGA.

Så jeg kjørte min fremdeles bittelille bil med lastebilfølelse til lageret, og jeg gikk på mine ben inn for å hente tre esker. Takke meg til troll i eske... Der, innerst på et gedigent lager av finn-det-sjæl-din-taper-politikk kunne man to minutt etterpå finne meg, under en reol, mens jeg ba på mine knær om at min reddende engel av en søster skulle kaste seg i bilen og HJEEEEELPE!!! Hun var villig, og i påvente av at hun skulle komme med sin gedigne, ordinærstørrelsesbil, så lasset jeg disse blytunge sakene på ei tralle. Hvorfor går aldri (!) trallehjula rette vei???? De svinger i alle retninger, bortsett fra den ene jeg ønsker de må gå i.... så fem blåmerker på leggen etterpå var jeg ved bilen, og tro meg eller ei: jeg fikk eskene i bilen. Mulig det var kuling og regn som gjorde meg kreativ, siden jeg var i sandaler og enkel topp.....Neida - barna var IKKE sikret i bilen, jeg tror ikke Sofie kunne sitte engang. Hjemme var det lettere, for der kunne ungene bære opp del for del, så joda: før sju var alt i hus! Barnet fikk seks komma åtte sekunder til å rydde rommet.... og så: here we go. En ting er jo at jeg kjører lastebil sånn mentalt, men mentalt så bor jeg og i et stort hus....

Bruksanvisningen er slett ikke så verst. Jo, jeg mener det. Skal du skru sammen 437 deler, så må bruksansvisningen virke! Og det gjorde den. Til skuffene skulle på plass. Ti over midnatt.... Gemalen hadde vært innom flere ganger, og lurte på om jeg skulle hive inn håndkledet snart....?

Jeg begynte så gladelig å skru i skruer. Synet av hundre skruer sa meg ingenting, noe som vannblemma i hånda er tydelig bevis for. Etter atten, tunge, kikket jeg litt etter drillen. Og fant den, så nå tenkte jeg det var beine veien. Men drillen var ikke ladet. Så jeg satte den til lading. Men drillen er humørsyk, så den ladet ikke. Så skrudde jeg for hånd igjen. Antagelig med feil type skrujern, for what do you know:

Og hvilket jern bruker vi så her...?

Ikea har veldig flinke tellere på jobb. Det er grunn til bekymring hvis det er skruer igjen, for å si det slik. Men hva gjør man da når skruene er nesten inni, fullstendig uten noe å sette jernet inni, og skuffene ikke går igjen? Da legger man seg. Og neste dag går man på igjen, denne gang med Dagens lærdom: det er IKKE  mulig å skru sammen en dobbeltseng på rommet til R når man ikke har ryddet ut leker først. Og: nei - skuffer er heller ikke lett. Og når alt annet, som f.eks gaffateip og høge sandaler ikke har effekt, så bruker man tang. Og vips: to blåmerker - og tre skruer ute. Og nå kan skuffene dyttes både inn og ut! Riktignok ikke knirkefritt. JEG DRITER I DET!

Nei - skifte klær før man går til pers? Niks. Ei heller rydde...

Brølte til ungene at nei: ungene i nabolaget kunne IKKE komme opp og se på når jeg skrudde, og dessforuten måtte de finne mat sjøl. Hvilket de klokelig gjorde.

Når jeg trodde jeg var ferdig - fant jeg ei eske med stort utvalg. Og etter å ha lett litt, fant jeg også resten av senga... På an igjen... Men nå hadde jeg ladet drillen, jeg hadde kastet tjue bamser, to dyner og en madrass ut av rommet, og det var nesten bannefritt. Så var senga endelig ferdig, det tok altså to dager... men i ren lykke kastet jeg på madrassen. Bare for å se at dette var ei åtti cm - seng, jeg har to madrasser på nitti....Hekkan!!!! Jeg kjøper IKKE ny madrass. Så nå er skuffen åpen fem cm, og skuffene funker egnentlig ikke... det er ikke optimalt, nei.

Det ville være synd å si at det var et skoleeksempel på hvordan man bør gjøre det.... Rommet er altså fullt av leker og drit og stoler og fandens oldemor, og jeg mangler ALT jeg burde hatt. Ingen hammer, ingen opplada drill, rot over alt...

Men så klatret verdens blideste unge opp i senga og erklærte at hun "skulle huske denne natten hele livet, det var den beste natta i verden, altså".

Og borte var stiv rygg, blåmerker og alle onde tanker om kravstor ungdom som forlanger å sove i seng.... Borte var irritasjon over å FÅ hjelp, og ennå mer over å ikke få hjelp. Senga er i hus, den skal vare lenge, og ungene er happy. Akkurat nå har begge de to små krøpet oppi senga, og der ligger de så begeistret og leser bok, og innbiller seg at det er ei dobbeltseng. Alt såre vel.

Bare ikke spør hvordan jeg skal få plass til to nittimadrasser når vi får gjester.....

Når flodhesten i stua kles i de vakreste fraser....

...får man en vellykket blogg.....

Det er bevist. Jeg er naiv. Jeg er så naiv, at jeg for eksempel tenker at ALLE har det omtrent som meg. I hus og heim. Joda, folk flest får ikke angsanfall når de får uventet besøk, jeg vet jo det, men sånn alikevel: litt rot og støv og gammal drit....? Men så viser det seg at det er jeg som tar feil. Og hvordan har dette gått meg hus forbi? Jo - jeg leser for få blogger. Jeg er meg selv nærmest, som folk flest tenker jeg. Og det er jo derfor jeg ubesværet kan blogge om min latterlige - men dog ganske trivelige - tilværelse. Det var før jeg tok et random søk på bloggen her. Tabbe!. Jeg trykket "neste blogg" en dag jeg hadde lest meg møkka lei på min egen blogg, og ville se hvordan andre skriver sine kåseri. Hvilket de ikke gjør!!!! Salikat. Prøv det! Ja, etter at du har lest dette, og kanskje kommentert, selvsagt. Jeg fant et mangfold av typer blogger. Et mangfold man ellers bare finner i årstider på månen. Det vil si vinter og sommer. To. Det er trening/kosthold, og det er interiør. Og så er det trening. Og mer kosthold. Og ennå mer interiør. Ha-re-gud. For å si det rett ut.

Sjøl la jeg ut en del bilder på facebook som jeg kalte "Hytteidyll", og skremmende nok fikk jeg noen "likes" som jeg mistenker faktisk kom fordi noen likte bildene... det var dårlige amatørbilder av lys, av pynt, av en skål med frukt... meningsløse bilder. Jeg mente å tulle med interiørbloggene!!! Så er det sagt. Og jeg gjør det nok igjen.

Kosthold/trening: "ååååh, jeg har jogget i 175 minutter, på min aller nyeste sinnsykt kule og miljøvennlige tredemølle, koblet til et aggregat slik at jeg fikk strøm nok til å spare miljøet for seks KW og samtidig lage verdens beste lavkarbo karamellpuddingkaker med smør importert fra Andes, i tilfelle noen av mine vellykkede venner kommer innom - og du vet de gjøøøøøøør det!!!"

Interiør: "Så satte jeg med ned med fem av barna, Milli, Molly, Mads, Morten og Mona, og lagde de SKJØNNESTE miljøvennlige vattnissene, som vi hang opp i trollhasselen som jeg malte i gull - og her er resultatet! Det gule nedenfor er ekte kyllinger, alt for å få det ekstra trivelig, slik at vi husker hvor LYKKELIGE vi blir av å omringe oss med døde ting og levende fugleslaver. Ja, fugleslavene er frittgående fugleslaver, og de er SÅ flinke til å bæsje bare oppi den spesialimporterte kyllingdoen som er så BEDÅRENDE på peisen - som vi alltid har fyr i altså!!"

Jeg klødde meg i nøtta. Og kjære dere som jeg kjenner: nei. Du er ikke slik.

Velvel, det hadde nå demret for meg at jeg har levd i en veldig snever verden. Så jeg har utvidet søket. Og jeg har funnet en sjelden gullgruve: det viser seg at bloggverdenen også er full av blogger fra SVÆRT vellykkede kvinner. Faktisk viser det seg og da at det finnes svært vellykkede kvinner, og noen av dem til og med i egen by! Jo - det er sant! Dette er kvinner som er hjemmearbeidende. Og det er ikke små bedrifter de styrer - i tillegg til hushjelpen og au pairen så kan de godt ha både to og tre unger. Og i tillegg til det - så har de kanskje førti-femti prosent jobb - lønnet eller ikke. Og litt veldedig arbeid reklamerer de for. Gjerne øverst på siden. "Støtt Redd Barna!". "Mot omskjæring". Og andre selvfølgeligheter. Jeg har jo truffet noen av disse ildsjelene, som mener at alle i klassen alltid må inviteres i alle bursdager - selv om man da snakker om trettien elever. Og som blir ildrøde i hodet når jeg litt tørt sier at "det er fint, da blir det coctailparty i neste selskap, for tretti elever hos meg betyr ståplass med liten plass". Og ennå rødere i hodet blir de når jeg etterpå påpeker at det antagelig og er sosialklienter i klassen, og at vi bør - av økonomiske grunner - vurdere at vi utelukker noen om vi velger dette. De vil ikke snakke om dette.

Velvel, jeg har tatt et blikk rundt meg. Jeg ser at livet mitt ikke er så ....feilfritt, som det kunne vært. Om jeg var f.eks en tannlege i førti prosent stilling. Eller om jeg var en fotballfrue med eget nettsted.

Jeg har ALDRI sett så mye uttrykt lykke servert på ett sted før. Det er den ene kaken etter den andre. Det er vakre, rene barn i hvite t-skjorter. Det er borddekning med sølv og hjemmelaget tomatsuppe - med hjemmelaget brødkuverter. Det er store mengder med energi. Det er pur UTOPI!

Jeg har blandet følelser rundt dette. Først ble jeg lattermild. Jeg blir lattermild når noen fremstår som så utrolig lykkelige - skriftlig. Det hender at sider på facebook har samme effekt på meg. Når det stadig er oppdatert hvor langt man har løpt, hvor mange kaker man har bakt for ulykkelige naboer. Når andres ulykke flettes inn som motpol på ens eget. Men så kjente jeg plutselig et sinne. Irrasjonelt, selvsagt. Men jeg lurer på hvem mottakerene er? Dentinista har f.eks hatt over 850 000 åpninger. Hun begynner bloggen med å fortelle hvor lykkelig hun er. Det er ikke bilder av rotete kjøkken, av svære handleposer, av klesvask.... Men derimot av hjemmebakst, av ting de har laget og spist... og jeg skulle gjerne visst: hvis hun ikke blogget - hvor mye av dette hadde hun da gjort? Er ikke bloggen hennes jobb? Så vidt jeg kan se er siden stappet med reklame, så hun har altså inntekter på denne siden. Hvordan kan hennes liv bli sett på som normal? Det er bare sjølskryt, og det legger lista svært høyt for dem (les gjerne: meg) som har en hverdag hvor begge MÅ jobbe fullt for å få hjulene til å gå rundt. Misforstå meg rett: jeg mener IKKE at alle skal jobbe full tid. Jeg unner ALLE en hverdag hvor man kan velge å gå i redusert stilling. Men disse kvinnene er så utrolig dårlig forbilder for hjemmearbeidende kvinner som faktisk JOBBER hjemme. Eller for kvinner som er dårligere stilt økonomisk, og som et resultat av disse "forbildene" velger å jobbe redusert for å holde oppe det sosiale forventningspresset. Kvinner som ved å jobbe deltid får utrolig dårlig pensjon når den tid kommer. Som ikke får sykepenger, dagpenger, en rimelig uførepensjon, arbeidsavklaringspenger..  Jeg har selv vært hjemmearbeidende, og nei: det var verken en dans på roser eller en lang reise i ernæring og kosthold. Det var lange, tunge dager med husarbeid og barn. Det var absolutt anledning til å gjøre kjekke ting, både med barn og andre voksne, men i mitt tilfelle var det iallefall ikke det som bloggene viser som var normalen. Selvsagt forteller de ikke om verken uenigheter i heimen eller diskusjoner om økonomi. Alt er bare lykke, lykke, lykke..... men så var det heller ikke det å vise verden hvor vellykket jeg var  - jobben min. Det var å ta meg av barna mine. Fulltid.

Stort sett så leser jeg heller ikke disse bloggene. Jeg er som sagt meg selv nærmest. Og dette er ikke i NÆRHETEN av meg selv. Og hvis noen opplever dette som surmugga klaging....velvel. Ok då. :D

Jeg bare fortsetter som før, jeg... men det er mulig det kommer en liten blogg som viser oppskriften på et nesten vellykket liv.... men husk at dette ikke er jobben min!!! Det er bare for gøy.

Tenk at nå er dagen her som vi blir stresset av

Syttendemaitoget er ofte gjenstand for diskusjon. I første klasse er barna ekstatiske over å endelig få gå med klassen sin, over å ha en fane som forteller hvem de er, og til tross for nitidig trening så ser de ut som om de er en flokk med høner (velkledde sådan) som vrimler avgårde uten mål og mening. Interessen dabber av når barna begynner på ungdomsskolen. Da er det ofte grissent i rekkene, og de få som går vandrer stort sett i grøftekanten og later som om de ikke går i tog. I tiendeklasse derimot: da går gjerne hele klassen i bunad, de har flaggborg og fantastiske skolefaner. Guttene er i bunad eller dress, de går på rekke og rad, og til og med så synger de. De siste årene har de og vist oss noen opptredener - dans og/eller russetoginnslag.

Min gamle lærer var temmelig konservativ når det kom til SyttendeMaiToget. Når vi ungene spurte om vi "måtte gå i tog", så pleide hun å si "nei, men dere har RETT til å gå i tog!" - og det sa hun med så mye fynd og klem at ikke en stakkar elev våget å utebli på selve DAGEN. Og det er det jeg gjentar når barna, faktisk av ren nysgjerrighet på lover og regler i Norges vide Rike, spør om alle MÅ gå i tog. Og jeg mener det med hele mitt svulmende, stolte, til tider nasjonalistiske hjerte: Vi har rett til å gå i tog og feire vårt egets lands bursdag! Det er STORT, det!!! Og bursdagsbarnet selv er kledd i "flaggets farveprakt", med små grønne museører og røde tulipaner og flagget som vaier i vind - og da innrømmer jeg at jeg feller en tåre av glede og følelsen av å tilhøre noe stort.

Og sånn har det vært lenge. 17 mai har vært min favorittdag i året i mange, mange år. Vakre mennesker, i vakre klær. Blide mennesker som gjør noe sammen. En utelukkene positiv dag, med tilbakeblikk på vanskeligere tider, og med et håp om at det ordner seg fremover. Og vi står sammen som nasjon, omtrent det eneste vi kan si vi har felles. Og her er stikkordet for dagens dilemma.

Toget. De flotte togene som pryder byene rundt omkring, som utføres selv i de minste forsteder, som representerer friheten og selvbestemmelsesretten. " Det første offisielle barnetoget, som bare bestod av gutter, gikk i Oslo i 1870 etter initiativ av dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. Ideen tilhørte skolebestyrer Peter Qvam, som i 1869 gjennomførte en parade med barna fra sin skole. Det første barnetoget talte omkring 1200 gutter. Jentene fikk være med fra 1889." Litt om 17 mai på Wikipedia.


Vi har i alle år, frem til i fjor og kun avbrutt ett år av en litt sen russefrokost hvor jeg sovnet, gått i tog til Madlaleiren. Madlaleiren/-moen har arrangert syttende mai siden 1958 - og toget har gått fra Madlamark skole, ned i "Krossen" og ut til leiren. Det er 10-12 000 besøkende hvert år. Jeg har regnet ut at jeg har deltatt her 37 ganger. Jeg har gått i toget, og vi har stått nedenfor "syttendemaihaugen" og sett etter kjente. Jeg har snublet ned bakkene med alt for liten tid og ødelagt strømpebuksen gang på gang. Jeg har gått bakerst i toget - og mer enn en gang har jeg snufset til lyden av korpset og synet av drilljentene. Jeg har beundret bunader, syns synd på små barn i alt for lite klær, og jeg har frosset som en hund selv. Det har vært FANTASTISK! Jeg ELSKER HVERT SEKUND! For å sitere noen jeg kjenner: det har vært så kjekt at jeg måtte sprike med tærne og ta en Kongen av Danmark etterpå! Bedre blir det ikke.

Og så begynte jentungen på Byfjord skole. Nedturen var et faktum. Selvsagt skulle hun i toget. I min barnebunad, med oppstilling utenfor Domkirken - og jeg fikk kjeft av en frivillig-ish mor som skulle være med å organisere toget, fordi jeg blandet meg opp i hvor et forvillet lite vesen var. Det forvillede barnet endte opp som savnet, men ok, jeg hadde iallefall prøvd. Jogget avgårde til avtalt sted, og der stod jeg og blomstret foran Atlantic Hotell... Det varte, og det rakk. Først kom politiet og festkomiteen. Og så kom skolekorps etter skolekorps som av en eller annen grunn alltid kom til trommtrommelomtrom og "Sexbomb" når de kom til Atlantic Hotell. Det ble avbrutt av lange, tause perioder hvor det nok var meningen at barna skulle synge, og det var og mulig å høre noen ildsjeler som tappert prøvde å dra igang en "Ja, vi elsker" og "Tenk at nå er dagen her" - avbrutt av "Min skole er best-rop". Men det var stort sett voksne. Russetoginnslag. Noe gøy dans. Og laaaange hull i toget. Hvordan blir det hull i et syttendemaitog som startet to hundre meter nedi veien??? Hvem i huleste er det som stopper opp, og hvorfor??? Jaja, sent om lenge dinglet også Byfjord skole forbi, og jeg vinket i tre sekund, til førsteklassingen.

Filmen som understreker trommingen og varighet...obs: veldig høy lyd!!!!

 Så la jeg på sprang med seksåringen. For nå måtte vi nå opp til Stokka for å møte førsteklassingen der. Allerede i første sving møtte jeg politiet som gikk først i toget. På vei tilbake til byen. Ennå hadde ikke hele toget forlatt byen. Det var langt på syttendemaisko. Men vi kom frem nøyaktig samtidig som første klasse, Byfjord skole. Fant jentungen, og videre, videre hjemover, for å dra på skolen for å hive erteposer, spise grillpølser og fryse mer.

Det var ingenting der toget endte opp. Ingenting. Tvert imot det ultimate bilkaos. Roping. Skriking på mor og far. Det var rett og slett en utrolig stor nedtur. Vanligvis møtes vi på festplassen i Madlaleiren. Så kommer Talen. Og så spiller Madlaleirens militære orkester "Ja, vi elsker" mens vi står som tente lys og kjenner på fellesskapet, og litt på hvor pinlig det er å kun kunne ett vers... Og SÅ: aktiviteter for barna. Pølsekø. Is. Brus.

Det bare oppløste seg. Toget tok bare slutt. Alle gikk hjem til sin egen familiebunkers. Og jeg undres. Skal vi ha det slik? Skal vi ikke gå sammen og gjøre noe sammen etterpå? Skal vi haste avgårde til skolegården, og håpe å treffe noen igjen der? Det var veldig triste greier, og det er ikke på grunn av Byfjord skole sitt arrangement. Det var antagelig som skoler flest.

I år har jeg funnet ut at toget ikke går til Stavanger Stadion, men derimot ender opp i INGENTING på Storhaug. Midt i et veikryss tar det tydeligvis bare slutt. Jeg antar det er meningen jeg skal gå (det er ikke parkeringsplass i byen, sies det) til byen. Og så skal jentene i toget, begge to. Sjøl skal jeg jogge avgårde og få med meg et glimt av barna, før jeg piler avgårde til Lysefjordgata hvor toget tar slutt. Og så da? Hva er det forventet at vi skal gjøre etterpå? Skal vi gå hjem? Fire kilometer til? Og så på skolearrangementet? Hvordan kan det ha seg at en hel by bare har tenkt at dette er en god løsning?

Jeg har løsningen på dette: Bydelene arrangerer hvert sitt skoletog. De går fra skolene, og inn mot byen. De skolene med lengst vei går ikke fra egen skole, men heller fra en nærliggende skole sammen med andre. Og skolene møtes i en svær smeltedigel - som et symbol på fellesskap og samhold! I krysset  Motorveien/Madlaveien møtes Ullandhaug, Kampen og Våland. Byfjord hiver seg på ved avkjørselen til Løkkeveien, og ved Teateret venter Storhaug, Kristianslyst, Kvalaberg og andre fra den kanten, og de føyer seg inn i toget. Vi går i samlet flokk rundt Jernbanen, langs Breiavannet og inn forann torget. Her får vi en tale fra Ordføreren, vi synger "Ja, vi elsker" så høyt at klokkene i Domkirken ikke har noe annet valg enn å bli med på klangen. Og så er det aktiviteter for barna, pølsesalg, mat fra andre land... Domkirken åpner for messe. Båtene i havnen tuter. Arrangementet i Bjerkstedparken flyttes til Vågen. De som vil kan gå hjem eller andre steder, kanskje noen skoler ønsker egne arrangement.

Hadde det ikke vært flott??? Ett av argumentene er er at det ikke er parkering i byen hvis alle vil feire der. Tullprat!!! Busser som går til bydelen i skytteltrafikk et par timer løser det problemet. Og vi er jo alle invitert til Bjerksted på feiring der - og det er jo ikke akkurat god parkering der!? Unnskyldninger. Prioriteringer!

Nå ligger jeg i knallhard forhandling med jentene. De insisterer på å gå i eget tog. Jeg vil til Madla. Hvor de selvsagt skal gå i toget, men ikke med egen klasse i såfall. De ligger an til å vinne - det er viktig for dem (og da og for meg) å gå i tog denne dagen med venner og kjente, under egen fane. Men gleder jeg meg? Nei. Det var bedre i gamle dager, ja.

Lille postbud - min due????

Jeg skulle på loftet og finne mine gamle russekort. De fant jeg ikke. Men i hele leteprosessen så kjente jeg varmen fra en pose som lå og lokket - og selv om jeg visste at det ikke var der russekortene var, så åpnet jeg posen og tok en gjennomgang. Posen var stapp full av gamle brev. Til og fra meg. Fra 1988 til 1995 - ish. Jeg har ikke tatt vare på alt, men kjære vene - det var mye å rødme for. To timer etterpå var jeg full av latter, hadde røde skinn (delvis av pinlige betroelser, men hovedsaklig over mine lettlivede brevromanser), og jeg var iskald.

For dere som bare har svake erindringer av hvordan det var å få et brev: Her snakker vi om konvolutter med rødt, hvitt og blått mønster med stempel eller klistermerke med "Air Mail" på. Her snakker vi om tynt, tynt papir, så tynt at hadde ikke min britiske pilot-romanse hatt vett til å brette arkene innover, så kunne hele verden lest det selv i kveldsskumring. Og hos familien Folgerø var det en uskreven lov at "alt man kan lese uten å åpne det, er lov å lese". Selv om jeg kanskje drog det litt langt når jeg holdt de over lamper og mot vindu... Jeg ler med tanken på postkortet jeg har fått med heftige kjærlighetserklæringer, åpent for alle. Men man føler jo så mye i alderen 18-25, og syns jo at hele verden burde vite om det.

På det meste fikk jeg fem brev i uka fra England. Romansen må ha dabbet av for min del, et av brevene hadde jeg ikke engang åpnet. Og alle var nummerert - med navn. "Paul, nr 8".

Minst like morsomt var brevene sendt fra en kjæreste i utlendighet. Han skrev slik at jeg kan lese i brevene hva jeg har skrevet til ham. F.eks: "Takk for det veldig korte brevet jeg fikk". Det må jeg ha sendt i en fase hvor jeg faset ham ut... et Dear John-brev ble sendt temmelig kjapt etterpå.

Brev fra Kamerun, hvor min brevvenn Gunnhild bodde, forteller om forskjellen på å være Gunnhild her og det å være Gunnhild på en misjonsstasjon. Brevvenner ervervet på "åpen linje" på Stord dukket opp i bunken. Navn jeg ikke husker. Hendelser jeg ikke har noen minner om. Og brevskriving med kamerater over det ganske land, skrevet på utrolig underholdende måte. Et par brev fra Jæren - ei jente jeg ikke har NOEN minner om. Side opp og side ned i brev fra Grimstad, hvor bestevenninnen hadde straffeferie ifølge henne. Lange detaljer om hvor lite det var å skrive.

En Israelsk kar som var i Norge i forbindelse med et besøk i regi av Rotary skriver lange, innholdsløse brev. Ingen mulighet til å se personen bak brevene. Men sjarmerende nok begynte han konsekvent brevene med "to my favorite Norwegian girl", og blond og ung som jeg var: jeg slukte agnet.

Nydelige, korte brev med skjev skrift skrevet av skjønne nieser i Oslo. Tegninger lagt ved.

I det hele tatt hadde jeg to svært underholdende timer på loftet, i støvet. Og jeg kjente at jeg syns det er trist at vi ikke lenger skriver brev. For hva skal mine jenter dra frem fra glemselen om tretti år, når de vil ha et tilbakeblikk på livet som var? Kasserte androidtelefoner? Den gamle laptopen? Skal de sitte i et hjørne på loftet og lese gamle mail på en laptop som er kassert? Skal de gjennom gamle Facebookmeldinger? De kommer aldri til å ha bunker med brev med sløyfe rundt, samlet i en kasse - eller som hos meg: en bærepose fra Madla Handelslag adresse Madlakrossen full av gamle minner. De kommer til å kikke på opptak av videochat. Lese bloggen sin. Hvis de i det hele tatt orker mer inntrykk.

Verden går fremover. Det er enklere å forholde seg til mennesker rundt seg. Men verden er og utvidet til farlig stor. Vår lille private sfære deles med +300 venner på facebook, med 30 venner på Google+, på twitter og Linkn. Og av og til kan det være godt å dra frem gamle brev og bilder og fysisk bla seg igjennom dem, på et kaldt og støvete loft, i dårlig lys. Men hvis jentene skal få den opplevelelsen så må jeg klare å formidle verdien av brevskriving. Og da må jeg kanskje først og fremst forklare dem hva brevpost er. At det ikke er konvolutter til å legge penger i når man skal i bursdag. Og så skal jeg vise dem et frimerke. Som de skal få slikke på. Lim eller ei.

"Det beste du kan gi dine barn, nest etter gode vaner, er gode minner."

Norge i Rødt, svart og litt blått

Se det for deg. Du kjører hjemover etter en normalt mislykket sko-shoppingtur på handlesenteret. Der har du vært de siste to timene, og ikke et skopar står urørt. Du har funnet ut at størrelse 33 like gjerne kan være 32 og 34. At det er ukult med skolisser, så sant de ikke er med gull. At ALLE i klassen har hæler på skoene (yeah, right, det kommer til å skje...), og du entrer bilkjøringskoma. Det vil si: tomt hode, tom lommebok og ETT fokus i verden: veien hjem. Da, midt i beste koma, brøles det fra intet - det vil si fra baksetet "STOOOOOPP!!!!!!". Hjertestans neste, så best å komme seg inn på den kommende bussholdeplassen i en brenning. Vrir bilen over, sneier en buss og to og PHU. Parkert, i trygghet. Klar til å ta meg av den utrolig livstruende situasjonen som er i baksetet. "HVA???? HVEM DØR????".

Det er da jeg innser at vi har ulik opplevelse av hva som er viktig i verden. I det øyeblikket begge ungene spretter ut av bilen og jeg hører ljomen: "kan me få russakooooort?".

(Krompen var russ samme år som meg. Gøy det, for mutteren gikk parallelt med Kongen....på samme skole, faktisk. :D)
Jeg hadde glemt at de rødblå med innslag av svart (de e ekstra kule, altså, de har svarte kort! Jeg frykter at yrkesutdanning kommer til å bli valgt på bakgrunn av fargen på russekortet...) svermer over byen i mai. Men idet jeg kom på det, så kjente jeg og den årlige lengselen etter -92, da jeg svermet i min blå russedrakt, hånd i hånd med min nye kjæreste i rød russedrakt. Da jeg hadde monopol på vettet, og planla skolefagene ut fra hvor mye fravær jeg tålte.

Det er temmelig likt, har jeg forstått. Russeknutene er like livsfarlige som før. Kortene er like tåpelige. Selv har jeg alltid likt mitt eget: "Klar, ferdig, arbeidsledig." Under stod det: "Dette kortet kan og fås på video, tekstet for hørselshemmede". Jeg ler fremdeles av det kortet. Også i år får noen sensurert de groveste vitsene.  Jeg vet faktisk noe om dette: for som kanskje allerede formidlet: ungene samler på russekort. Og jeg har stadig måtte bruke fantasien til å bortforklare de groveste. Hvert år diskuteres muligheten til å flytte russetiden. Og hvert år blir det nedstemt.

Men noe har endret seg. I året det var så bratt: -92, da kjørte jeg bil til festene fordi jeg ikke hadde råd til å å på fylla 17 dager. Jaja, mange grunner til ikke å gå på fylla i sytten dager... Men iallefall så lånte jeg moderen sin Honda Civic 1972-modell - og kunne med hånda på hjertet erklære at jeg kjørte, og dermed ikke kunne drikke. Null spørsmål.

I Kongeparken bodde jeg i russebilen: Nøtteknekkersuiten. (:-D). En femdørs Wolkswagen Variant -76-modell. Knallfin. Det var kaldt - flere minusgrader. Jeg hadde riktignok selskap av en trivelig kar, og uskyldigheten lenge leve: jeg tror ikke det ble noe klining engang (dette var før rødrussen).

Også da var det store russebusser fra Oslo med mye lyd og som fikk vår bil til å se ut som den folkevogna den var. Men nå? En ny tidsepoke er tydeligvis kommet. I dag stod det i avisen om Oslorussen: "For 5000 kroner var det mulig å sikre seg flybillett og inngangspass til landstreffet, som egentlig ble utsolgt i fjor høst. Russen fikk rød løper ut av flyet". Artikkelen kan du lese her.

Jahaja. Det er studielånet i en mnd for en gjennomsnittsperson, det. Og fremdeles har ikke russen overnattet. Noe som nok forklarer vrimmelen av røde og blå på Sas Radisson i dag... "Nesten en av ti russ bruker mer enn 30.000 kroner på feiringen" står det i denne artikkelen.

Det er mye penger, det! En overklasse av russ som har svære busser med ennå større desibel på anleggene inntar hotellene og leier sjåfører. For oss var russetiden også en festetid, med russekroer og russebiltreff og rebusløp. Men det var og grilling på en strand, og lange vorspiel i kjellerstua til Kjetil og Glenn - hvor de røykte inne og spilte Metallica så høyt som mulig. Og jeg kan ikke la være å tenke at det kanskje hadde en verdi, det å måtte møtes på arenaer hvor man ikke nødvendigvis måtte låne seg til fant for å være med. Jeg har ingen minner om at det var vanskelig eller kjipt å innrømme at jeg ikke hadde penger til f.eks å leie campingvogn i Kongeparken. Mulig jeg kjente på det når jeg krøp inn i Nøtteknekkersuiten og visste at bestevenninnen min var igjen i campingvogna med typen sin - eller neste natt som jeg tilbrakte i en trang sovepose - delt med en medelev (fremdeles ingen romantikk....) på gulvet i et felleslokale. Men det var nå slik det var.

Russetiden har potensiale til å være en opplevelse for livet. Og til å være livets nedtur. Og jeg retter ingen pekefinger. Men det er ikke lenger slik at russetiden er en privat feiring av tolv års studier. Det står arrangør etter arrangør klare til å arrangere fest etter fest - med inngangsbilletter og billig øl. Der det er russ er det penger. Og det vet arrangørene å benytte seg av.

Forhåpentligvis setter frisk, norsk ungdom pris på en tur på stranda for å grille, en natt i bilen eller i teltet - selv etter russefeiringen 2012. Selv skal jeg på loftet og finne Garfieldboka mi - 1992. Der skal jeg dypdykke i hilsener og sladder, gamle russekort og koselige minner. I gamle dikt som vi skrev i klasserommet, en setning hver. Kanskje finner jeg noen bilder. Det var nemlig som i går at jeg selv var russ, og var så stolt i min blå russedrakt at ingen plagg noen gang har klart å toppe den følelsen. Så:

Via, via, bom-bom-bom, bom get a rat-trap,bigger than a cat-rap, bom get a cat-rap, bigger than a rat-trap, Cannibal,Cannibal,Sis, bom, rah. Blåruss, Blåruss, rah-rah-rah. Business, business, business!!!

Det var tider, det...

Våronnå nå igjen....?

Det er disse reklamene... denne uken har Plantasjen prøvd seg på å være morsomme: de spør om du har grønne fingre, for i såfall kan du komme til dem og - antar jeg - boltre deg i blomster, jord og hageutstyr. Hvis du derimot "får grønne fingre over natten, så har vi telefonnummeret til legevakten!". Hekkan, irriterende reklame!!!

Jeg har ikke grønne fingre. Jeg har wannebe grønne - men de er temmelig beige. Jeg har nok hatt en illusjon om at jeg har hatt draget på planter, men innser at dette er et resultat av et uendelig skryt som flommet fra min far i min retning - og jeg har innsett at det var fordi han a: ikke hadde peiling selv, b: ikke likte det selv - og dermed satte pris på hjelpen han egentlig var litt avhengig av, og c: hadde et sjeldent lavt forventningsnivå når det handlet om blomster. I begynnelsen av mai kjøpte han inn 40 - 50 blomster, som han strødde rundt i potter og bed, og dermed var sommersesongen reddet. Ett mål hage. Mye arbeid... Mye forsømt arbeid... Men en herlig hage med et stort, blomstrende mangfold. Min kjære mor planla hagen til å være et vell av blomster - hekken var satt sammen av busker som blomstret på forskjellig tid - noe som gjorde at vi hadde blomstrende hekk hele sommerhalvåret.

I senhøstes kjørte jeg og en medsammensvoren - skulle bli - for å se på tomten der hagen tidligere lå. Den er delt i to, og bare halvparten er det gjort noe med. Et grønt hode stakk opp av jorden, og ved nærmere ettersyn så jeg plante etter plante som jeg dro kjensel på i moldhaugene. Tre timer etterpå begynte det å bli mørkt, og jeg, en søster, min medsammensvorne (som skal få forbli anonym) tok med ungene på NØST. Med bæreposer, bøtter og spader gikk vi til angrep. Og det var ikke lite jeg fikk med meg hjem! Favorittrosebusken til far. Den lever i ei potte fremdeles. Klaseroser. Rosa. Jeg fant og et par syriner! Og mye annet som jeg ikke husker. Og der var vi ved roten til problemet.....

Her om dagen fikk jeg ånden over meg. Ikke den veldig hellige, men mer av den "jeg har forsømt hagen, det er sol og jeg får se hva som har overlevd vinteren"-typen. Entusiasme? Nei. Søndag var det og alt. Vi har ETT bed. Et stort, men dog. Det er et steinbed på fire-fem meter. I tillegg har vi laget en haug som skal bli et bed, som henger sammen med steinbedet. Noen store steiner har vi og funnet. Egentlig et godt utgangspunkt. Så jeg gikk til angrep på vanlig vis, i min fars fotspor. Det vil si at vi ikke skifter klær først. Brun dunk: check. Spade: lang leteperiode hvor jeg vurderte hvorvidt man trenger en spade for å spa, eller om riving i løvetann og sparking (har heller ikke byttet sko) burde være nok. Men: check. Hagehansker: check. Hagehansker er fantastisk. Ingen jord under fingerneglene, ser kult ut, og når jeg går med dem så antar folk at jeg er opptatt med en sunn interesse, og da får man gå i fred.

Jeg gikk ut i hagen etter å ha ropt til hele familien at "jeg skal i haaaaaagen, og jooooobbe". Må annonse det man gjør, så man får kreditt for det! Og kikket på haugen. Og sakte demret det for meg at det var noe kjent med den haugen. Var det ikke her jeg hadde gravd ned det jeg fant da jeg var på nøst....? Åh nei.... Må man SE på det man graver??? Hovedplanen var å bare spa ivei, men det måtte bli med planen... Noen svære blader dekket hele haugen, og jeg innså at her kunne det meste være skjult. Snegler og maur. Planter. Leker. Blomster.

Lang og skitten historie gjort kort: Jeg fant mye som spirte. Mye av det aner jeg ikke hva er. Og så savner jeg et par planter som jeg i iveren muligens kan ha ofret til Den Store brune Dunk. Tre syriner. En nypebusk. Noe som så kultivert ut og dermed får stå. Noe som luktet sitron og som antas å være sitronmelisse. Får stå. Løvetann. Fjernes med sorg og tanker i retning munkene som en gang importerte dem.

Nå er det mye jord. Jeg har planer om å få tak i flere store steiner. Og så får vi bare vente å se, da. Jeg får sette de høyeste plantene bakerst, men må jo vente til jeg vet hvor høye de er. Vi kjøpte fire svære krukker i fjor, som skal fylles med alle slags blomstrende delikatesser og syn for øyet. To mindre. Og jeg er møkka lei av sesongen allerede nå. Det er mai, og ikke lenge til syttende.

Jeg tenker jeg rusler ut og kjøper førti-femti blomster og strør dem ut i hagen. Og gratulerer med dagen.