Følg meg på mail!

tirsdag 16. april 2013

Betale for medlemskap i Kulturskolen???


Bildet er hentet fra http://www.stavangerkulturskole.no/

Kulturskolen er et kommunalt, kjempebra tiltak. Personlig syns jeg det er dyrt, og at det burde være en del av - i det minste - SFO-tilbudet. Men ok, så stiller vi heller opp på ettermiddagen og venter på at Den Håpefulle skal få synge sine sanger på engelsk eller polsk (som vår Håpefulle trodde det var).

De gikk på generell musikkundervisning i første klasse.  Det var ...passelig. En haug med unger som lærte regler og rim og takt og tone. Helt greit. I andre tok jeg dem ut - da jeg ikke syns tilbudet var godt nok i forhold til pris. Det koster 1515,- pr pers - noe som i seg selv er løselig, men ikke på vår prioriteringsliste. Vel, kort sagt ville jeg ikke betale det for at barnet skulle gå på noe jeg ikke syns de hadde utbytte av. De gikk heller på verdens mest kommersielle tilbud: Showskolen. Det ble med det ene halvåret.

I tredje klasse tenkte jeg tiden var inne for å få dem inn på gitar. Og det var da jeg forsto at jeg hadde forkastet MEDLEMSKAPET ved å ikke melde dem på Kulturkarusellen andre klasse. Det står som følger om opptak/ventelister:

"Hvilke kriterier legger skolen til grunn ved opptak?
Elever som har gjennomført våre 1. og 2.klassekurs i generell musikkopplæring/samspillgrupper (fra høsten 2012 kalt "Kulturkarusellen") vil bli prioritert så langt det lar seg gjøre. Hvor mange elever som blir tatt opp vil alltid være avhengig av antall ledige plasser, noe som varierer fra år til år."

Aldri hadde jeg - i mine villeste fantasier - trodd at dette fungerte etter borettslagsregler: jo lenger medlemskap jo større sjanse for å få plass på NOE HELT annet enn det de har gått på til da. Jeg kunne jo kjøpt en plass, og latt være å bruke den, tenker du? Hånei - det kan man ikke. For hvis man har tre ganger fravær, så mister man plassen. Så for å få plass - reell plass - i køen om gitarundervisning, så må barna gå på Kulturkarusellen (generell musikkopplæring) i første og andre klasse. Møteplikt. Yeah, right - det kommer til å skje.... 

I år går en av dem på sang. I kor. Møteplikt. Til HELT vilkårlige tidspunkt. Jo, det begynte først så fint med en vikarlærer som kunne undervise fra fem til seks. Så endret det seg sånn en gang i februar, til å bli seks til sju. Og det var jo ikke så lett, men ok: man får legge om på dagene litt. Men så er det plutselig halv seks, fordi læreren skal ...fuglene vet, noe med et annet kor. Og da må man snu seg litt rundt igjen. Og konserten på fredag, halv FIRE på ettermiddagen (ehrm?) til seks-sju - har man fremmøteplikt på den??? På en fredag? Når jobben skal ha fest...? 

Kulturskolen er et kommunalt tilbud. Det burde være et lavterskeltilbud, med lave priser og opptak deretter. Jeg har forståelse for at ikke alle får plass. Og jeg har forståelse for at de som alt har begynt på et kurs, det f.eks være fiolin eller kunst, skal få fortsette året etterpå. Til og med fremmøteplikten kan jeg støtte. Men jeg har IKKE forståelse for at man må betale og sende barna på noe man ikke ønsker å sende dem på - for å være først i køen på et annet tilbud. Det blir som å stå på venteliste for å få selvbyggerleilighet, men man må først leie seg en leilighet i samme boligbyggerlag et år og to. Det er og blir for dumt. 

Vel, hva kan man gjøre? Eldstemann har ikke fått plass på gitar i år. Den andre har gått på kor, men det er ikke under Kulturkarusellen, så hun er vel heller ikke garantert plass på gitar neste år. Og ikke har jeg tenkt å  bruke tre tusen kroner på å mase ungene inn på et tilbud jeg ikke mener de skal gå på, slik at de senere kan få begynne på gitar. Da står jeg heller på vanlig venteliste. Og krysser det som krysses kan. 

De står forresten og i kø på Rogaland Teater sitt barneteater. Er det noe vi etter hvert er blitt gode til, så er det å stå i kø! 

søndag 7. april 2013

Et hundeliv

På videregående fikk jeg en god  venninne  av den typen man er venn med så lenge man går på skole sammen, og har noe felles med. Dessverre varte det bare to år - før vi gikk videre hver til vårt, men den dag i dag begynner jeg å le når jeg treffer henne - så alt for sjeldent.

K hadde en egen evne til å fortelle om familien håpløshet - noe som gjorde henne til et herlig, uhøytidelig bekjentskap. Favoritthistorien min er den om da familien hadde funnet ut at rasehunden burde vært utstilt. De var på ingen måte konkurransemennesker, og så til de grader ikke opptatt av medaljer og rosetter. Men en bekjent hadde sagt at det var fornuftig å vise bikkja frem - med tanke på avl og slikt. Javel, de meldte bikkja på, en langhåret, halvstor sak, og reiste så på hyttetur i fjellet. Der  var de til søndagen rant, og litt tidligere enn ellers pakket de bilen og bikkja og satte kurs for utstillingen - som og var en opptreden. Hvilket K ikke hadde fått med seg. Jeg vet ikke om hun trodde bikkja skulle sitte og logre i et bur under hele seansen, men i alle fall møtte de opp - og lydig som hun er - fulgte de instruksjonen som ble gitt. "Vennligst ta bånd på hundene og still opp" - sa en stemme, og noen trødde et nummer i hånda hennes. Bånd, ja... nå hadde jo de vært på hytta, og til vanlig bodde de på ei øy... så bånd, det stod ikke på inventarlista i bilen... men det gjorde jo tau (alltid beredt), så fatteren ruslet bedagelig ut i bilen og fant et rep, som de knyttet (med dårlig samvittighet ovenfor bikkja), rundt nakken på dyret. Og på plass.


Nå begynte det å demre for K at hun kanskje skulle sjekket litt - om hva man gjør på slike utstillinger. For en etter en ble hundene bedt om å gå en runde, og selvsagt var de andre hundene lydige vesen som holdt seg tett til foten på eieren, og som ikke verken siklet eller blinket uten rette tillatelsen. De skulle sirkulere i åttetall, og strengt tatt var det i meste laget for K og - nå når hun forsto at folk skulle se på henne og på det hun gjorde. Den ene bikkja etter den andre danset elegant rundt på banen - og der kom sannhet nummer to til K: det er ikke nødvendigvis bare hundene som er på utstilling. Mulig hun overdrev - faktisk sannsynlig - men ifølge sannhetsvitnet mitt så var De Pene Fruer som førte disse lydige dyrene vel så stelt som hundene. Her snakker vi høyt hår, leppestift, hæler og vesker - og det siste gjør at jeg tenker hun kanskje husker detaljene vel godt...  Hun kikket misbilligende nedover seg selv, og angret et lite minutt på at hun stilte i kjeledressen hun brukte når hun jobbet på hytta, mulig hun spyttet litt forsiktig mot støvlene og prøvde å gni noe dritt av dem og, et øyeblikk hun håpet ingen så på. Mulig det er slik jeg husker det, bare...

Men hun hadde altså til nå ervervet mye kunnskap om hundeutstilling, og forsto at sjansene om premie, eller i det minste en rosett, var på vei bort. Hun så seg selv fra utsiden, og der stod hun - med håret fett til værs, varm og fæl etter en jobbedag på hytta, i en skitten blå kjeledress og skitne gamle høystøvler. Bikkja var bundet med et blått, flisete tau, som til og med var begynt å gå opp i den ene enden. Banen virket endeløs. Og idet hun bøyer seg ned for å klappe bikkja beroligende (antagelig burde hun klappet seg selv), så kjente hun hvordan pelsen på bikkja var full av hytteminner. Det var pinner og mose og lauv. Hun kikket på hunden, og ganske rett. Idet en Finfin Frue med Eieren trippende bak gikk forbi til sammenligning, så innså hun at de andre bikkjene slett ikke hadde badet i Sirdalsvatnet samme morgen, og ei heller rullet seg i løvhaugen utenfor hytta før avreise. Og hvis de HADDE det, så var de definivt innom et spa etterpå, for klør, pels, ører og hale var nyvasket med såpe, nyklippet og striglet. Bikkja til K var ....ikke.

Det var en ting til den bikkja ikke var. Og det er veloppdratt. Jeg opplevde aldri at den hunden kom hvis man ikke viftet med ei feit pølse foran den. Og K - i kjeledress og sølete støvler, skulle leie den blide, men akk så teite og ustelte, bikkja si i et bestemt mønster over banen. Som spådd, så kunne ikke bikkja vært mindre interessert. Ikke likte den båndet, og ikke hadde den planer om å gå i bane. Nei, her snakker vi om fri vilje og lukt av andre hunder. K drog, bikkja drog, og K var om mulig ennå mer svett. Stemmesurret stilnet mer og mer for hvert skritt hun drog bikkja med seg, og da de var omtrent halvveis - og passerte området hvor  inngangen til banen var - var det blitt dørgende stille på banen. Hun sverget på at selv bikkjene tidde stille. Bortsett fra den hoppende begeistra bikkja hennes, som bjeffet uoppdragent ivei, knurret og glefset etter imaginære pølser. Og da var det at det svarte hullet man så mange ganger kan drømme om at skal sluke en - midt i et forferdelig "håper-jeg-kan-fortrenge-minnet-om-at-dette-noen-gang-har-skjedd"-øyeblikk, åpnet seg. En av dommerne hadde gått ned fra podiet, og - uten et ord - åpnet døren ut av innhengningen.

Og med verdigheten noenlunde intakt, fortsatte hun å dra bikkja bak seg, ikke i svingen hvor det var forventet en vending, men rett ut. Bikkja, som til da hadde hatt det storveis, ville slett ikke ut, men K fant krefter hun verken før eller siden har funnet igjen, og drog den halvstore bikkja ut av innhengningen, selv om bikkja satt på alle fire og strittet imot mens han bjeffet og ulte noen lange sørgelige ul. Hun drog til bikkja innså at den bare måtte labbe etter, og det uten å bli lokket av kokepølsene til Gilde. Ikke en gang snudde hun seg på vei mot bilen.

Det ble ingen premie. Men det var ei lykkelig bikkje, det er det ingen tvil om.

fredag 5. april 2013

Justin Bieber - en voksen mann

Da jeg var atten - var jeg stolt over å bli tatt for å være tjue. Da jeg ble tjue, var jeg fremdeles stolt over å bli tatt for å være eldre. Når jeg ble 25 år var jeg stolt da noen mente jeg så ung ut. Akk ja.

Nå er ungene her i huset syv og ni år, og gjør det de kan for å se ut som "ungdommer". Niåringen forteller om ei i klassen som har fått seg bh, mens hun håpefullt ser på meg og blinker med øyevippene som formelig skriker etter mascara. Forrige grusomme handletur/skojakt endte i en tjue minutters diskusjon om hvorvidt de kunne få hæler. Eller, om hvorfor de IKKE kan få hæler på finskoene, eller på vinterskoene. Og diskusjonen om bikini.....sukk. Den har vært i gang helt siden de nådde str 118 - det vil si fem/seks år. Nei, ingen bikini - til nød en todelt badedrakt. Eller ei badebukse? Bør man ikke ha noe å putte inn i bikinitoppen før man bruker den?

Jentene elsker discokvelder. Da får de glitter og stas, og mild makeup. Da går de med svak øyenskygge, mascara og kanskje drypper det litt lipgloss med farge deres vei. De tripper stolte avgårde på minimale hæler og føler seg så store, så store. Og jeg: sitter igjen og lurer på om de får være barn i det hele tatt.

Var vi ikke yngre, da vi var ni, før? Jeg fikk ikke hull i ørene før jeg var tolv år og kunne stelle dem selv. Nå viser det seg at Mormor ikke husker hvorfor vi måtte være tolv, så hun spanderte (for all del: etter godkjenning fra moderen og utrolig stor jubel fra barna!) øredobber på dem da de var åtte og snaut sju. To måneder så hadde de ett hull hver. Og der er vi fremdeles.

Da jeg var sju år var det kampanjer på skolen, politiet var innom og instruerte foreldre, lærere og barn om farene ved å sykle før man er ti år. Tydeligvis har barnas evner endret seg - for nå er det ingen som står med Trygg Trafikk sine kjøreregler og pekefinger, tvert imot sykler barna fra de er seks-sju år. Det er mange år siden vi neide til takk da bilene stoppet for oss - før vi løp rødmende og knisende bort.

Vi sliter med hver vår alder, her i huset. Men jeg vil ha barna tilbake. Jeg vil ha unger som ler av folk som detter og fiser, som liker rosa bukser og bilder av Hello Kitty. Jeg var ikke fullt så begeistret over julegaveønsket fra den Yngste - da hun ønsket seg mest av alt en skinnjakke, svart tights og knall rød leppestift. Ja, selvsagt med høyhælede støveletter. Hvor kom det fra???

Det siste nå er interessen for Justin Bieber. Allerede i første klasse kom Eldste hjem med musikk og dansetrinn fra "Baby, baby" av Justin - til "Stjerner i sikte" på SFO  (....og når det er sagt - så kan jeg ikke fordra ordet "baby" om jenter. Det gjør dem til svake personer som trenger en omsorgsperson, og i mine øyne er det nedverdigende....nok om det). Han var da sytten år. Etter det har det vært stor interesse for sengetøy (nei!), klær (nei!) og plakater av ham (Nei, nei, nei). Mest av alt opplever jeg at det blir tatt veldig lett på at jeg sier nei. Det er ingen interesse for verken konserter eller musikken. Men det er tydelig at de andre barna i kretsen har en interesse for ham som mine jenter (og venninnene deres) har adoptert. Det er bursdagsfeiring på dagen hans, og jentungene kommer hjem og viser meg bilder av huset hans på google. Og det er ikke lite den ene venninna i første klasse kunne fortelle at hun ville gjøre med ham - kort sagt var det inngangsbilletten til seksuallære her i huset... (åh, øøøøøh!)

Jeg pleier å sammenligne Justin med søskenbarnet her i huset. De er omtrent jevnaldrende. Og han er definitivt en voksen mann. "Liker dere voksne menn?". Det gjør de selvsagt ikke. Så da forstår de og hvorfor Justin er no-no på sengetøy, åtteåringer skal ikke ha sengetøy med bilde av voksne menn. Unnskyld meg - men jeg syns det er ganske kleint! Mulig han kunne forsvares da han var femten år og ungpikenes drøm. Men fansen har ikke blitt eldre selv om han ble. Og hvordan vet jeg det? Jo - det kan Cubus fortelle meg alt om.

Cubus har nå lansert en Cubus loves Justin Bieber - kampanje. Gulvene på Cubus er pyntet med stjerner med bildet av Justin. Det henger plakater og klær over alt - med bilder av Justin. Og hvis det var som det burde være - så gikk klærne fra størrelse fjorten år og opp. Men gjør de det? Nei. Klærne går fra størrelse 134 - som er ni år. De slutter på 164 - som er 13-14 år. Denne spekulative (ja, det mener jeg!) kampanjen er altså laget for å selge produktet "Justin" - en mann, til barn.

Jeg tror foreldre syns det er søtt. Litt slik som da vi elsket Michael Jackson - den orginale versjonen. Og vi kjenner det kanskje igjen fra da Elvis ble populær - og da jenter gråt og skulket skolen for å få et glimt av New Kids on the Block på åttitallet.

Av alle artister så kan man ikke beskylde Bieber for å være seksualisert. Han har klær på seg. Han danser riktignok, men er en ganske habil danser etter hvert - noe som og har økt gutters interesse for dans. Det er bra. Men det ER noe som skurrer når åtteåringer hyler slik at jeg ikke når frem med en beskjed - i niårsdagen til Eldste når dj'en lyver og sier han kjenner Justin. Når suggesjonen på discorommet overtar slik at flere av barna ender opp med autografen "Justin Bieber" på armen, og påstår det er Justin selv som har skrevet den - ennå dj'en vitterlig har et opphav som kommer fra et område hvor folk tåler en del mer sol enn vi har her. Det er noe som skurrer når håndklær og undertøy har bilde av en voksen mann - og når kjøpegruppen er barn.

Jeg vet ikke hva Justin selv mener om dette - jeg vet han twitret litt halvbegeistret over at tentamen flyttes på en ungdomsskole i Norge - fordi jentene skal på konsert. Men hvor begeistret han er over at hovedmålsgruppen til klessalget i Norge konsentrerer seg om ni-fjortenåringer - det kunne jeg tenke meg å vite mer om.

Og Cubus: dere har lenge solgt voksenklær til barn. Jeg forstår at det selger. Men at dere velger Justin Bieber som merkevarebygger - og det ovenfor barn - det syns jeg er ansvarsløst og rett og slett - for å si det på stavangersk - lite vett. Dere er herved boikottet til hysteriet er over. Vel, når jeg tenker på det - frem til dere igjen selger barnetøy til barn, og voksentøy til voksne. Men før det skjer så skal vel mine ha voksenklær. Så da blir det jo ikke et problem.




Bildene av klærne er forresten hentet fra Cubus sine hjemmesider.