Et hundeliv

På videregående fikk jeg en god  venninne  av den typen man er venn med så lenge man går på skole sammen, og har noe felles med. Dessverre varte det bare to år - før vi gikk videre hver til vårt, men den dag i dag begynner jeg å le når jeg treffer henne - så alt for sjeldent.

K hadde en egen evne til å fortelle om familien håpløshet - noe som gjorde henne til et herlig, uhøytidelig bekjentskap. Favoritthistorien min er den om da familien hadde funnet ut at rasehunden burde vært utstilt. De var på ingen måte konkurransemennesker, og så til de grader ikke opptatt av medaljer og rosetter. Men en bekjent hadde sagt at det var fornuftig å vise bikkja frem - med tanke på avl og slikt. Javel, de meldte bikkja på, en langhåret, halvstor sak, og reiste så på hyttetur i fjellet. Der  var de til søndagen rant, og litt tidligere enn ellers pakket de bilen og bikkja og satte kurs for utstillingen - som og var en opptreden. Hvilket K ikke hadde fått med seg. Jeg vet ikke om hun trodde bikkja skulle sitte og logre i et bur under hele seansen, men i alle fall møtte de opp - og lydig som hun er - fulgte de instruksjonen som ble gitt. "Vennligst ta bånd på hundene og still opp" - sa en stemme, og noen trødde et nummer i hånda hennes. Bånd, ja... nå hadde jo de vært på hytta, og til vanlig bodde de på ei øy... så bånd, det stod ikke på inventarlista i bilen... men det gjorde jo tau (alltid beredt), så fatteren ruslet bedagelig ut i bilen og fant et rep, som de knyttet (med dårlig samvittighet ovenfor bikkja), rundt nakken på dyret. Og på plass.


Nå begynte det å demre for K at hun kanskje skulle sjekket litt - om hva man gjør på slike utstillinger. For en etter en ble hundene bedt om å gå en runde, og selvsagt var de andre hundene lydige vesen som holdt seg tett til foten på eieren, og som ikke verken siklet eller blinket uten rette tillatelsen. De skulle sirkulere i åttetall, og strengt tatt var det i meste laget for K og - nå når hun forsto at folk skulle se på henne og på det hun gjorde. Den ene bikkja etter den andre danset elegant rundt på banen - og der kom sannhet nummer to til K: det er ikke nødvendigvis bare hundene som er på utstilling. Mulig hun overdrev - faktisk sannsynlig - men ifølge sannhetsvitnet mitt så var De Pene Fruer som førte disse lydige dyrene vel så stelt som hundene. Her snakker vi høyt hår, leppestift, hæler og vesker - og det siste gjør at jeg tenker hun kanskje husker detaljene vel godt...  Hun kikket misbilligende nedover seg selv, og angret et lite minutt på at hun stilte i kjeledressen hun brukte når hun jobbet på hytta, mulig hun spyttet litt forsiktig mot støvlene og prøvde å gni noe dritt av dem og, et øyeblikk hun håpet ingen så på. Mulig det er slik jeg husker det, bare...

Men hun hadde altså til nå ervervet mye kunnskap om hundeutstilling, og forsto at sjansene om premie, eller i det minste en rosett, var på vei bort. Hun så seg selv fra utsiden, og der stod hun - med håret fett til værs, varm og fæl etter en jobbedag på hytta, i en skitten blå kjeledress og skitne gamle høystøvler. Bikkja var bundet med et blått, flisete tau, som til og med var begynt å gå opp i den ene enden. Banen virket endeløs. Og idet hun bøyer seg ned for å klappe bikkja beroligende (antagelig burde hun klappet seg selv), så kjente hun hvordan pelsen på bikkja var full av hytteminner. Det var pinner og mose og lauv. Hun kikket på hunden, og ganske rett. Idet en Finfin Frue med Eieren trippende bak gikk forbi til sammenligning, så innså hun at de andre bikkjene slett ikke hadde badet i Sirdalsvatnet samme morgen, og ei heller rullet seg i løvhaugen utenfor hytta før avreise. Og hvis de HADDE det, så var de definivt innom et spa etterpå, for klør, pels, ører og hale var nyvasket med såpe, nyklippet og striglet. Bikkja til K var ....ikke.

Det var en ting til den bikkja ikke var. Og det er veloppdratt. Jeg opplevde aldri at den hunden kom hvis man ikke viftet med ei feit pølse foran den. Og K - i kjeledress og sølete støvler, skulle leie den blide, men akk så teite og ustelte, bikkja si i et bestemt mønster over banen. Som spådd, så kunne ikke bikkja vært mindre interessert. Ikke likte den båndet, og ikke hadde den planer om å gå i bane. Nei, her snakker vi om fri vilje og lukt av andre hunder. K drog, bikkja drog, og K var om mulig ennå mer svett. Stemmesurret stilnet mer og mer for hvert skritt hun drog bikkja med seg, og da de var omtrent halvveis - og passerte området hvor  inngangen til banen var - var det blitt dørgende stille på banen. Hun sverget på at selv bikkjene tidde stille. Bortsett fra den hoppende begeistra bikkja hennes, som bjeffet uoppdragent ivei, knurret og glefset etter imaginære pølser. Og da var det at det svarte hullet man så mange ganger kan drømme om at skal sluke en - midt i et forferdelig "håper-jeg-kan-fortrenge-minnet-om-at-dette-noen-gang-har-skjedd"-øyeblikk, åpnet seg. En av dommerne hadde gått ned fra podiet, og - uten et ord - åpnet døren ut av innhengningen.

Og med verdigheten noenlunde intakt, fortsatte hun å dra bikkja bak seg, ikke i svingen hvor det var forventet en vending, men rett ut. Bikkja, som til da hadde hatt det storveis, ville slett ikke ut, men K fant krefter hun verken før eller siden har funnet igjen, og drog den halvstore bikkja ut av innhengningen, selv om bikkja satt på alle fire og strittet imot mens han bjeffet og ulte noen lange sørgelige ul. Hun drog til bikkja innså at den bare måtte labbe etter, og det uten å bli lokket av kokepølsene til Gilde. Ikke en gang snudde hun seg på vei mot bilen.

Det ble ingen premie. Men det var ei lykkelig bikkje, det er det ingen tvil om.