tirsdag 28. august 2012

To mobb or not to mobb.

Da yngstebarnet ble fem år - skulle det feires med jentene i barnehagen. Jeg spurte om hun ville ha alle, eller bare noen få - det er så langt jeg er villig til å gå. Man inviterer IKKE alle utenom to-tre. Alt eller få. Hun ville ha alle utenom ....la oss kalle henne Jasmin, bare for å anonymisere henne. Jeg ble veldig overrasket, jeg hadde ikke engang hørt om dette barnet i en svær barnehage på nærmere hundre barn. Og når jeg spurte hvorfor, så var det "fordi hun er svart".
Reaksjonen min..... jeg husker ikke så mye, men etter det har Jasmin vært opplest og vedtatt som bestevennen til S. Hun vågde ikke annet. Neste dag befant jeg meg, oppløst i tårer, på kontoret til ped.leder i barnehagen, hvor jeg lurte på hvor jeg hadde gjort feil, som hadde oppdratt en rasist? God veilledning fra en korrekt tilbakeholden ped.leder gjorde at jeg innså at venneflokken (ingen helt norske i den gjengen, nei) var et fargerikt fellesskap, og at det ikke handlet om farge. Men derimot om trivsel, kultur og mangel på forståelse for felles regler og sosial adferd. Jasmin ble invitert, hun kom, og hun sloss fysisk med ALLE unntatt en nevø jeg hadde leid inn som hjelp. Ja, jeg sa ALLE.... Meg inkludert. Jeg var lettet over å ha et barn som bare tok fatt i det eneste hun kunne si noe om fysisk, og Jasmin hadde den beste bursdagen noensinne, hvor hun satt ved bursdagsbarnet hele tiden. Bursdagsbarnet hadde det travelt med å sende lange blikk til de andre, hver gang Jasmin drog henne i håret, sparket henne på leggen, stjal popcornet...

Tema er mobbing. For å ikke gå for langt, så har jeg slått opp definisjonen - og det er på denne siden - hvor du og kan lese statistikken for alle Stavangerskolene.

 "Forskerne påpeker også at mobbingen kan være fysisk så vel som psykisk, i definisjonen av mobbing heter det: «Dette kan f. eks. være ved at han/hun blir sparket, slått eller dyttet. Det er også mobbing når han/hun blir mye ertet eller utestengt fra de andre» ".

Det er lite jeg er så redd for som at bana skal gå gjennom livet og mistrives - at de skal bli mobbet, eller like ille: vise seg å være mobbere.

Vi har snakket MYE om mobbing i heimen. Jeg har ikke monopol på vettet, men jeg tenker at barna har god bagasje hvis de har respekt for andre, og er obs på motivene sine når de har lyst til å slenge en  dum kommentar til noen. "Hvorfor sa du at han hadde en stygg flekk på kinnet? Var det for at han skulle bli lei seg? Glad? Nei? Hvorfor gjorde du det da?".... Så vidt jeg vet er de foreløpig på "eg synge te hu spyr"-plaging. Jeg sier foreløpig, for man vet jo aldri hvordan ting blir. Men det er iallefall et tema. Videre har jeg og prøvd å høre om jentene har det bra, for mange forteller ikke om mobbingen hjemme. Jeg blir glad når jeg hører at dagens største problem er at to vil leke "en veldig veldig fattig frisør", og de andre ikke vil. Når X har vært veldig feig - fordi Y og Å ikke fikk låne det beste viskelæret. Til å leve med!!!! Og jeg har og prøvd å si noe til barna om hva som er mobbing, og hva som er erting. Og jeg har sagt at jeg VIL ha beskjed den dagen de gruer seg til å gå på skolen, den dagen de to ganger har blitt ertet for det samme. Så får vi ta det derfra.

Men for et halvt års tid siden ble den yngste med hjem til ei venninne sin slektning, spiste laks (jøsses, plutselig var det godt med laks alikevel?), før de kom hit hjem etterpå. Jeg ruslet litt i hagen med slektningen, og da jeg sa det var fantastisk kjekt at hun hadde fått være med dem hjem, så sa slektningen: "ja, jeg har forstått at hun går endel alene". WHAT??? HÆ??? KA????

Jeg ble helt perpleks, spilte med, fortalte at det er vanskelig å finne plass i gruppa og blablabla... Generell info. Jeg kikket på jenta, som tilsynelatende hadde hatt det bra, men som jeg nå forsto var en sær raring som ingen ville være med. STAKKAR! Når slektningen var gått, gikk jeg hjem, beit i meg et par negler, og tok kontakt med den vidunderlige SFO-lederen. Ja, hun er forresten naboen min og... Hun kjente IKKE igjen historien. Hun forsto IKKE hvorfor det ryktes at S ikke hadde noen å være med. Men hun tar alt alvorlig, og neste dag da jeg kom for å hente dem så kom halve assistentgruppa og fortalte meg alt hun hadde gjort den dagen, hvem hun hadde vært med, og alle detaljer jeg kunne drømme om. Et par dager etterpå ringte læreren og forsikret meg om at det ikke var tegn til verken mistrivsel, mobbing eller ensomhet. Og jeg hadde jo ikke tenkt å lage en slik sak ut av det - så jeg var litt lattermild og veldig takknemlig. Jeg slo meg til ro med at autoritetene hadde rett.

Tre uker etterpå var det bursdag i hagen. Og der rusler denne venninnen til S rundt, med 16 andre jenter. Helt alene. I to timer. Alle mine tiltak for å få henne inn i aktivitetene gikk i dass, hun responderte ikke på tilbud om å være med S - og det til tross at S faktisk gjorde en innsats og ofret endel andre venninner som klarte seg bedre, i sin egen bursdag. Da demret det for The Dramaqueen: Slektningen snakket aldri om mitt barn. Hun snakket om sitt eget. Men i min egen navlefiksering så slo det meg aldri at det ikke var mitt barn som var i fokus. *rødme*

Jeg hører at barna finner løsninger. Mottoet "ingen trenger å være med alle, men alle skal ha noen å være med", fungerer. Når elstejenta er møkkalei av yngstejenta som henger med dem i friminuttet, så følger eldstejenta henne bort til noen andre og spør om hun kan få være med dem. Sosial dumping, funker som bare det. De får heller ikke lov til å ha leker med seg som bare kan deles på to, det må være felles ting (hoppetau, spill, ball), og ikke private ting som krever få. Det går og greit. Mobbing er og blir et viktig tema.

Nå påroper Stavanger Aftenblad seg æren for å ha samlet all statistikk om mobbing i Rogalandskolene under ett. Det er vissvass. I fjor var jeg selv inne på sidene og hentet ut statistikk for skolene her i området - i forbindelse med omrokkering av elevene i klassen. "Vår" skole ligger på 25/229 plass. Og kort sagt er det ikke bra å ligge på topp.

Da eldstejenta begynte på skolen for to år siden så kommenterte Rektor mobbetallene. "Vi har høye tall, men vi har hatt et stort fokus på mobbing, så stort at ungene rapporterer mobbing selv ved den minste erting - så det er ikke så ille som det ser ut".

Det er VELDIG merkelig å lese at kritikken mot skolene nå går på AKKURAT det utsagnet. Den gang så satt jeg med en bismak i munnen og tenkte: gjelder ikke det alle skoler? Har ikke alle skoler høyt fokus? Er ikke tallet da reelt, når utgangspunktet er det samme? Og nå får vi altså høre at dette er en unnskyldning som går igjen. Det liker jeg dårlig.

På skolen er det satt igang flere tiltak. Blant annet bytter alle elever i 1-3 klasse "grupper" en gang i året. Det vil si at det er fire grupper på trinnet, og i løpet av de første tre årene (nei, ikke som på andre skoler: i løpet av første klasse) skal "alle ha gått med alle". Dette - angivelig - for å bekjempe mobbing. Etter at de begynte med dette har tallene bare vært høyere enn noen gang. Noe jeg og påpekte i vår, på møte med ledelse og foreldre. Alikevel så hevder skolen at det er tilfeldig, og at det HAR effekt. I positiv retning, altså. Ville vi vært øverst på lista hvis det ikke stemte?

Vi har vennegrupper, også de på tvers av gruppene, fra første dag. I første klasse har de massasje. De masserer hverandre, litt vilkårlig hvem som masserer hvem. Tanken er at den du masserte i morges ikke vil dra til deg senere på dagen. Det er regler for bursdager. Vi har regler opp og ned i mente, som de må skrive under på at de skal følge. Trusler om at foreldre skal kontaktes hvis de ikke følger reglene. Det er prat, prat, prat. Trusler, trusler, trusler. Mas, mas, mas.

Ikke EN gang har jeg sett at positiv tenkning har vært brukt som middel. Det er "hvis du mobber, så!", og "Hvis det skjer, så!".... Det har ALDRI vært "tusen takk for at dere ikke har mobbet noen i dag", eller "så flott at dere har vært venner hele dagen, og jeg så at du Lina tok tak i Kaia og drog henne med i leken, det var flott!". Ei heller "fordi dere ikke har mobbet noen i dag, så får dere ti minutter ekstra tid ute, alle sammen!", istedenfor "Du var slem, du får ikke ti minutt ekstra".  Premier? Det er jo verdens eldste kunnskap: skal du ha gode resultat, så må du bruke positive virkemidler!!

Nå håper jeg at rektorer og pedagoger på skolene setter nytt fokus på mobbing. Det er alvorlig når fjorten prosent svarer at de blir mobbet. Det er - hvis jeg regner ca 100 pr trinn (mener det må være mer, er 120 på hvert trinn i andre og tredje, iallefall) 700 elever på denne skolen. Hvis 14% føler seg mobbet, så er det snaut hundre elever. Et helt klassetrinn. Selv om det er overrapportering så er det skremmende tall. Hvis en arbeidsplass kom opp med samme tall, ville arbeidstilsynet vært på saken.

Velvel... i denne omgang får vi bare satse på at ens egne holdninger gjenspeiles hos barna, og at vi kan dra lasset sammen. Så får jeg heller håpe at skolene en dag ser verdien i å ta filosofi inn i undervisning, allerede fra første klasse. Jeg har lest en gang, finner ikke artikkelen i farten, at et amerikansk fengsel med svært høy voldsfaktor fikk ned hendelsene til omtrent null ved å innføre obligatorisk filosofi. Det hadde vært noe, det.

Til det: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Det sa min mor.

fredag 24. august 2012

Verb: Å google. Nå googler. Har googlet.

Jeg har googlet meg selv. Google.com. Google.no. Og ikke mindre viktig: Googlad.nu. På googlad.nu kan man se hvor mange som har søkt opp navnet vårt. Nå har riktignok siden vært nede en tid - mulig det er sikkerhetsprogrammet jeg har, men jeg har et lønnlig håp om at jeg får tilgang igjen.  Hvorfor? Har INGEN ide. Et narsissistisk ønske om å finne ut at mange har fattet interesse for min person? Antagelig. Egentlig er jeg ikke så opptatt av det. Sånn stort sett. Men jeg ER nysgjerrig.

Jeg har vært på internett siden -98. Da fikk jeg et treskeverk av en datamaskin som tok halve leiligheten. Targa med Pentium 2. Salikat. Jeg var veldig (!) moderne. Eksen min var på nett fra -92. Da så alt ut som om man var i DOS. Og det kostet en FORMUE i telefon. Men han startet og ett av de første internettleverandør-selskapene i Stavanger - så han forsto vel hva som skjedde tenker jeg.

Jeg ble medlem av både det ene og det andre. Blant annet hadde jeg en hund (!) i USA - ja, elektronisk altså - som lette gjennom konkurranser på nett og meldte meg på automatisk. Jeg vant!!! Hjemmeside, eget domene. Datautstyr. Alt var forbeholdt amerikanere. Hver dag fikk jeg mail som bjeffet - med oversikt over hvor mange konkurranser jeg hadde vært med på. Jeg ble avhengig av den lille karen. Nå innser jeg at han nok delvis er grunnen til at vi nå må skrive alle slags vanskelige ord og tegn for å bekrefte at man ikke er en elektronisk orm som melder folk på automatisk... Den gang syns jeg det var smart.

I løpet av årene jeg har vært internetbruker så har sikkerheten endret seg for min del. Jeg var ikke særlig kritisk før rundt 2004. Da var jeg hjemme med baby, og det var ikke en konkurranse som gikk meg forbi. Det gikk sport i det. Jeg brukte et par timer pr dag på konkurranser. Til å begynne med var det ikke så mange konkurrenter. Og det var ikke lite jeg drog i land. Grill, bleiebøtte, reiser, tannkoster, kopper... det var god tidtrøyte.

Jeg har vært litt med etterpå og. En dag i -06 satt jeg f.eks litt sulten da jeg kom over en konkurranse om påskedrikk (påskens hotteste drikk). Jeg diktet litt. Tenkte høyt. Og komponerte Østens Kakao. En tid etterpå ringte de fra Melk.no og fortalte at jeg hadde vunnet førstepremien - seks kakaokrus fra Figgjo - og reisegavekort på 5 000 kroner. Nice. Bortsett fra at når de ringte så ANTE jeg ikke hva de snakket om. Jeg hadde komponert en drikk som jeg ikke husket NOE om. Det ble en generell samtale, og neste øyeblikk var jeg logget på nærmeste datamaskin for å finne ut hvilke ingredienser drikken inneholdt. Den var sinnsykt god!!! "Juryens begrunnelse: Konkurransens beste varme drikk er en ny og utradisjonell variant av den norske kakaoen. Østens kakao har en flott balanse mellom den fyldige sjokoladen og de spennende smakene av koriander og lime." Narr meg ikke til å fnise!

Jeg vant og en grill på en krabbeoppskrift. Og et reisegavekort på en historie om en gang jeg gikk meg vill i Hellas.

Så idag googlet jeg altså meg selv. På bilder og på nett. Og det var selvsagt ikke noen nyheter, for meg. Det hjelper å hete Gunnhidl på mail og Facebook. Men noe fant jeg jo. Og noen overraskelser - mer av den typen jeg ikke var klar over at man faktisk får opp om man googler noen. Kakao-oppskriften var ikke uventet. Ei heller skattelister fra 2010 og profilen min på Linknit. Men at det skulle være link på link til kommetarer jeg har lagt ut på diskusjonsfora... det var flaut. Jeg står så gjerne for det jeg har kommentert. Men både i jobbsøk og søk ellers så er det ikke mine kommentarer på forskjellige debattfora jeg har lyst at skal representere min person på nett! For mange (!) år siden  var jeg med i en konkurranse som het "derfor er jeg vakker" eller noe sånn. Kunne vinne en bil. Og jeg var med. Jeg husker at jeg skrev at jeg hadde "store, ferme bryster som hadde imponert mange og gledet ennå flere". Det er en av de tingene man IKKE vil ha treff på når man blir googlet av en potensiell arbeidsgiver... Det innlegget lå på nett i over ett år. Googlet du navnet mitt så fikk du en avhandling om hvor vakker jeg syns jeg var. *kaster opp*. Fordi jeg var så ukritisk i konkurranser så skrev jeg mye tåpelig. En ting var kommentarer på blogginnlegg og i debattfora. Noe helt annet var tåpelige forslag til kunstbilder - navnekonkurranser f.eks.

Googler jeg "Gunnhidl" så får jeg opp twitter, Facebook og noen spill jentene er med på. Men jeg får og opp FML, Youtubekontoen og min profil på Tripadvisor...Jeg innser at jeg ikke har kontroll på hva som er søkbart og hva som ikke er det.  Googler jeg "Vestlandsembla" så får jeg opp en haug med blogginnlegg, men og nettsteder hvor bloggen blir nenvt! På Hagelivet på Solbakkjen ser jeg at forfatteren har skrevet noen flatterende ord om meg. Jeg ser det blir nevnt i et tweet på min søsters side, og jeg ser jeg dukker opp som kommentator noen få andre steder.

På bilder dukker ikke bare jeg opp, men og venner av meg på Facebook....erhm. Sorry!!! Aner ikke hvordan det skjedde... og bildet av meg med skruer og muttere tytende ut fra alle mulige åpninger - det jeg brukte i bloggen da jeg snekret seng....åh, hjelpes...

Så jeg har prøvd å sette meg ned og lete på nettet som jeg gjør med andre jeg ikke har sett på en stund eller skal finne ut mer om. Fra en arbeidsgiversside. Eller en long lost friend.

Etter bilder og kommentarer så regner jeg nå med at mine long lost friends forblir long lost... Kanskje det er som det er med prikker i sertifikatet: det forsvinner om tre år. Jeg håper det. Og skal sette meg ned og lese manual for nettvett som barna har fått på skolen....

Så trenger du en påminnelse om hvorfor du skal være forsiktig på nett: vær så god. Google Gunnhild Folgerø, Gunnhidl og/eller vestlandsembla. Så forstår du det. :D

Any time! Bare hyggelig. :D





tirsdag 21. august 2012

Bruksanvisning takk!

Nå har jeg snudd ungen opp/ned. Jeg har kikket bak ører, i knehaser, mellom tærne, under armer og i hårfestet. Nei - ingenting. Nada. Null. Zero. Ikke EN vaskelapp eller bruksanvisning. Jeg mener det! Ungen kom uten! Det er uhørt. Så jeg måtte slå opp i et par manualer. Men de er og av ymse kvalitet, og dere vet hvordan det er: akkurat det problemet man har her og nå - det finnes ingen bruksanvisning som forklarer akkurat den feilmeldingen. Det burde vært i alle manualer. Uæææææ - hva betyr det, f.eks? Hvis trykket ligger på uÆææææ, så pleier det å være vondt. Hvis trykket ligger på U derimot - så pleier det å være urettferdig. Men dette har jeg bare lært meg selv, altså. Jeg er selvlært i barnelyder og andre feilmeldinger. Når trykket ligger på uææææÆ, så vet jeg f.eks at det blir langvarig. Men heldigvis er det lite slike feilmeldinger her i huset. Her går det mest i Åheeeee. Det er lyden av misnøye fordi man er dum. Ja, jeg altså. Som i: "du får smøre matpakken din selv, avtalen er at du skal levere matboksen til meg når du kommer hjem, og her ligger den ennå i sin egen skam i ranselen". "Åheeeee!". På med noen tårer lengst ute i de ytterste øyenvipper - og så oppdager jeg noen minutter etter at jeg klasker pålegget på skivene alikevel.

Noen feilmeldinger må man bare ringe reparatør for å finne ut av. En venninne som er helsesøster, f.eks. Eller en erfaren seksbarnsmor. Eller i verste fall: Gemalen. :D

Barnebøkene burde være fulle av uventede situasjoner. Det burde faktisk vært en egen BOK om uventede hendelser. Ting man ikke er forberedt på. Jeg har ingen ambisjoner om å skrive bok. Og iallefall ingen uventede-ting-man-opplever-som-mor-bok. Men jeg har satt opp noen punkter som er verd noe ettertanke:

1. Prisen på en barnevakt. Hvor i huleste finner man ut hva en barnevakt er verd? Mine har vært gull verd, men jeg har så lite gull at jeg måtte nøye meg med penger. Det ble rett og slett meg, en våt finger i været, et vindkast, og vips: en sum pr time. Åtte år etterpå har det steget med en tier i timen, og jeg har større forventninger til barnevakten enn før - det er ikke blitt bedre lønnet, men arbeidet har blitt vesentlig lettere. Og derfor kastet jeg på noe husarbeid. Av typen: sett inn i maskinen. Rydd opp lekene etter barna.

2. Den første samtalen om hvordan barn blir til. Vi vet at den kommer, og jeg var SÅ forberedt!!!! Skulle jeg gjøre som mine studiekamerater og gi det ekle navn som "Fødehålå", eller skulle vi si "Tissen" eller "Tisserumpen"??? Og hva skjer? Jeg runder Teateret en vanlig tirsdag, og der kommer det fra den eldste (da sju år): "Jeg forstår det med frøet som blir til en baby og alt det. Men det jeg IKKE forstår, er hvordan frøet kommer inn??" *Bråbrems, sving, host*. Jeg: tafatt så det holder. "Du, det forstår jeg godt at du syns er vanskelig å forstå! Da jeg var liten syns jeg og det. Nemmen, se der, dere! Barneteateret har satt opp Mowgli! Hvem vil gå???? Jeg bare ELSKER Mowgli....blablabla". Patetisk. Neste gang: Jeg har yngstebarnet (også syv år) alene i bilen, og i det vi runder Teateret (hva ER det med Teateret?) så hører jeg at hun øver seg på et ord. Ja, det er ikke et fint ord, men det begynner på og slutter på det samme som pepperkakesmule....ehrm. Og så: "Mor - *navn på ei i klassen* sier hun vil kysse, kline og ...pepperkakesmule med Justin Beiber!" *Bråbrems, sving, host*. Litt bedre forberedt, men jeg hadde altså tenkt at klassekamerater skulle tatt seg av denne infoen. "Jahaja. Vet du hva det er, da?" Det visste hun. Riktignok ikke dybdeinfo - mer av den grunne typen. Men sånn nogenlunde. I mitt neste liv skal jeg gjøre som min søster, fortelle dem sannheten når de er to år. Og vedlikeholde det. Så blir det ikke så spennende. For meg.

3. Klær. Valg av klær. Det EVIGE maset om hva man skal ha på seg. Og endelig har jeg skjønt hva mor mente da hun sa: "Nå var du fin!" når jeg så ut som et takras. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg sier "du var fin i den!", og får "Hrmf!" tilbake. What? Hun ER fin i den! Kjempefin! Men så er det noe galt med den. Den er ikke lang nok. For lang. Ikke svart nok. For svart. Den krøller ikke sjarmerende, men plagsomt. Den passer IKKE til resten, og forresten så har en eller annen i klassen lik, og akkurat hun er denne uka veldig teit, for hun fortalte om den hemmelige forelskelsen i Magnus. Eller Jacob. Eller the Boy of the week.



Finn fem feil...
4. Bokbinderi. Det er ikke mange i NAV-systemet som får omskolering pga utgått utdanning, men det hender det svinger innom en bokbinder. Og typograf. Men det er en annen historie.... Men at jeg skulle bli bokbinder, det var uventet. Jeg husker at min mor lærte meg å legge bind på bøker. Men først fniste jeg av ordet "bind" - som jeg fant hysterisk morsomt langt opp i tredveåra.... *knis*, og så er det svart. Jeg har INGEN minner etter fnisingen. Var det teip involvert? Skulle det brettes rundt boka? Var det ikke noe med ei saks...? *HYL*. Hver høst går jeg på med teip, papir og saks. Etter at ungene har lagt seg, takk. De er for små til å lære DE banneorda! I dag har jeg lagt bind *knis* på TO bøker. Der var den kvelden gått... Og skulle de ha likt bokbind? Neida, frem med to ruller. Men det jeg ikke helt forstår er hvorfor de skal ha bokbind på ei arbeidsbok? For det er ei bok de skriver i, dette. Og i dag har jeg og, ett par ganger, lært på den harde måten at det kreves større stykke papir når man har boka igjen enn når den er åpen...

Og: på bildet: Finn fem feil. Eller iallefall en. En utenom det vanlige, da. Nei, ikke at det var stygt. Men muffinsen går opp/ned. JEG DRITER I DET! Det detter av før jul uansett.

 5. Bursdagsgaver. Da eldsteprinsessa begynte i første TRINN (det er forbud mot å si klasse på denne skolen. Skal ikke nevne navnet på skolen. Men den ligger ved BYFJORDen. Tog du an?), var det 19 jenter i hennes kl..nei, eh....gruppe. Nitten. Så vi prøvde å få en sånn fellesforståelse for hvordan disse bursdagene skulle organiseres. Selv ville jeg ha fire klassefester i året - foreldrene for desember, januar og februar tar ansvaret for en fest, de som har barn født i mars, april, mai tar for neste fest.. og en dyr gave fra klassen til alle. Nei. Det var visst en dårlig ide. For det er da ikke problemer å ha nitten jenter pluss nabojenter og alle i slekta på besøk! Jeg insisterte på at det blir coctailparty hos meg, for jeg har ikke plass til tjue jenter! Og i tillegg har jeg ikke tenkt  å kjøre jentene i tjue bursdager i året. Velvel, jeg bøyer meg selvsagt for Flertallet, og Flertallet syns at vi skulle kjøre alle eller få i hver bursdag, og at gavene kunne være femti kroner cash, eller gave på femti til hundre kroner. Akkurat ja. Jeg vet forresten at noen av jentene lar være å gå i bursdager i det hele tatt fordi de ikke har råd til det. Men ok - jeg kan ikke skylde på det. Så i dag har vi vært på gavehandel. Eldstejenta skal i bursdag til to (hurra, slått sammen!!!!), og vi har tre sommerbarn som skal ha gave som ennå ikke har fått. Har dere vært på Søstrene Grene? Jeg skal ikke reklamere for butikker, jeg skal ikke det. MEN LØP OG KJØP!!! Før lå Søstrene Grene bare midt i hovedgata i Kjøben. Jeg MÅTTE innom. Nå har vi en her i byen og. Jeg handler ALLTID servietter når jeg er innom. Og jentene kjøper billig Kina-dritt som virker i beste fall til vi er ute av butikken. Men de har mye gøy og!! Og i dag har jentene handlet jentegaver. Det tok to timer. Ja, TO timer. 120 minutter. Mulig 118. De fant hver sin eske. Og fylte dem med gøye effekter. Det er billige greier. Full boks og ennå ikke nådd pristaket. Jeg prøver å involvere meg. Men jeg har blitt teit over uka. Jeg er så teit, som foreslår at de kan kjøpe hårting! Eller praktiske esker! Eller perler! "Moooooor, då!"... Det er teit, det. Det var jentegaven. Hvordan guttegaven kjøpes inn er ennå verre. Men nå har jeg fått en ide. De skal få være med meg på Birkemo neste gang. Stavanger eldste butikk, som selger ALT innen ramp og gøy og utkledning. Jeg får ta med en avis og prøve å ikke foreslå noe... Teita.

6. Hormonstoff i kremer. Jeg har fått meg en app. Det er hormonsjekken til Forbrukerrådet. Den scanner koden på varen, og forteller meg enten at alt er ok, eller at det er GALSKAP. I galskapstilfellene ser det slik ut:

Da er det farlige produkter som kan ødelegge...antagelig muligheten til å få barn, og øke sjansen for skjeggvekst og stramme lår - hva vet jeg. Men det vil jeg jo ikke at barna mine skal ha! Vel, stramme lår er greit. Hvordan kan man leve? Jeg ser Natusan selger kremer til rumpene til små barn - og jeg tenker jo ikke at det kan være farlig! At spritservietten man vasker den søte stumpen med inneholder HORMONER! Jeg stoler på produsenten! På at det er lov å markedsføre fordi det er ufarlig! Ta Spenol foreksempel. OIOIOI! Det er FULLT av hormoner. Den som er så god på en ellers tørr arm! Ikke kladder den. Ikke lukter den dritt. Men den gir meg altså hormonell ubalanse. Jeg måtte sporenstreks kaste halvparten av alle produktene jeg hadde, og kjøpe nye. Men det er heller ikke lett, der jeg står med mobilen i butikken og rister ulykkelig på hodet hver gang et favorittprodukt er livsfarlig-ish. Hekkan.

7. Kjøp av ransel. Jeg har jo jobbet med akkurat det, og demonstrert hvor viktig det er med god støtte i ryggen, over skuldrene, og at det er meningsløst med en anatomisk riktig sekk hvis man ikke har alle stropper og belter på. To ting jeg har lært i første og andre klasse på denne skolen ved Byfjorden...: Det er ikke tungt det de har i sekken. Det veier nesten ingenting. Og sekken kan bare vaskes "to til tre ganger". Når vasker man noe "til tre"?  Etter et år var den så skitten at jeg rett og slett tenkte "to be or not to be", og pælma den i maskinen. Det gikk, gitt! God som ny! Nå ønsker hun seg ny sekk.... yeah, right, det kommer til å skje! Pføyt.

8. Pynteting. Noen er givere i livet. Andre har kjærlighetsspråk hvor de gir av tiden sin. Mine vidunderlige små gjør små tjenester for meg - og så lager de ting. Hvor mange ganger har jeg gått på jobb med hyssingarmbånd rundt armen? Med hjemmesurrede klemmer i håret? Og hvor mange tegninger har jeg fått, smilt til og sagt: "tusen, tusen takk! Så fantastisk! Den var fin - nydelige farger og blablabla - DEN kan jeg ha med på jobben!". Det gikk fint i flere år, det. Helt til de begynte å etterlyse ting. "Hvor er den orange lysestaken i keramikk som jeg lagte i første klasse?" og "Hvor er alle de seks små malerien jeg har laget i barnehagen?". Verst: "Hvorfor ligger hylla som jeg lagte, malte i alle verdens farger og gav deg til jul så du hadde noe å ha astmamedisinene på, på loftet, far?". Da må vi alle trø til og fortelle at det ikke er bra å ta den ned nå når man snart skal pusse opp soverommet, for da måtte man tatt det ned igjen og kanskje ødelagt noe, og det er jo mye bedre å spare den til da, slik at man virkelig kan henge den midt på veggen til heder og ære! *gremm* Men av og til er gavene prisløse - uvurderlige skatter, og da smaker selv mest brente, kalde kaffe og den tørreste, eldste skive godt til frokost.

Nei, det er mye mer som burde vært oppe i en oppdragelsesbok. Hvordan takle barnas frekke venner, hvordan minske drapslysten når yngstebarnet ser en snegle, hvor lenge skal barna få lese på senga.. Det får bli en annen gang. Nå skal jeg opp og fylle en sekk med leker de aldri bruker, sette den på loftet, og hvis de noengang spør etter dem, så får de dem tilbake. De merker nok ikke at det er borte engang. Det står fire sekker fra før... Hvordan lure egne barn - det burde vært viet et helt kapittel.

søndag 19. august 2012

Alle snakker om været, men hvorfor gjør ingen noe med det?

Jeg bor på vestlandet. I verdens navle, syns jo jeg. Men i år kjenner jeg at det er noe som mangler.

Det begynte som en uro. En sånn evig følelse av ting burde vært gjort. Male huset. Klippe førti cm høy plen. Henge inn hageslangen. Bruke solkremen før den var gått ut på dato.

En sommerkjole hang til spott og spe skapet - klar til å brukes. Sandalene har stått klare siden mai. Jeg utviklet YR-syndrom. Sjekket yr.no fem-åtte ganger til dagen. Kunne jo være en forskjell fra forrige gang! Meldte de bra, så endret de det dagen før det fine vært skulle komme. Meldte de dårlig så kan du banne på at de fikk rett. Jeg ble syk. Mildt - men dog. Ikke akkurat sånn behov-for-en-lege-syk, men mer sånn selvdiagnostiseringssyk. Sur. Jeg vet hva det er:

Vanlige symptom: Grenseløs pålogging på nettet. Gretten. Litt deppa. Tiltaksløs. Uten vilje til å planlegge. Mindre vanlige symtomer:  Prøvesitting av hagemøbler. Avislesing ute uansett vær hvis opphold. Lesing av reiseblogger.Grenseløs handel av litt for små sommerklær. Sjeldne symptomer: Familieklaustrofobi. Rust. Svømmeføtter på jobb. Facinasjon for regntøy. Kink i nakken - etter å ha sett på himmelen.


Jo - jeg har alle. Jeg kan diagnostisere meg selv: Jeg er værsyk.

Vanlig start i en samtale for tiden: Jeg: "Javel - e du brune, eller har du rusta?". Folk flest har jo vært i syden. Ok, kanskje ikke folk flest. Men blide mennesker har en tendens til å hviske frem et eksotisk reisemål når jeg våger meg på å spørre. Kreta. Santorini. Mallorca. Miami. Hvisker - livredde. Omtrent som om jeg har spurt dem om de har smuglet noe i det siste. "Heroin. Hasj". Og samtalen går lavere og lavere. Jeg prøver å spørre, litt sånn påtatt interessert. "Åh, så fantastisk deilig. Fikk dere badet? Spist noe godt? Sol ? VARMT???". Svarene lavere og lavere, til slutt bare skamfulle nikk... Mulig jeg kunne gjort det litt lettere for dem, men nei. Tvert imot har jeg en sinnarynke som stadig kommer frem, og et stivt smil som er vanskelig å tørke vekk. Det er og upraktisk med alle disse sydenfarerne - jeg prøver jo å holde en viss distanse til disse brune, vakre menneskene. Det er jo, i de fleste tilfeller, sammenligningsgrunnlaget som er utslagsmomentet for hvordan man oppfattes, mener jeg. Så jeg holder meg konsekvent mellom skikkelig feite tyskere og amerikanere når jeg er på stranda. Og det gjør ikke noe om det suppleres med et par blåbleike engelskmenn med ukledelig badetøy. Da blir jeg nøttebrun og slank uten å gjøre noe for det. Likeledes liker jeg å omgås bleike, litt lett sykelig utseende mennesker slik til vanlig, så får jeg et sunt, brunt utrykk, helt gratis. Det er jo ikke så enkelt når åtti prosent av kollegaene mine, muligens ennå mer, jogger rundt og ser nysteikte og lekre ut! Det burde vært HMS-regler for dette, spør du meg.

Alle snakker om været. Det er overskriftene i alle aviser. Det er nyheter på tv. Det påvirker sikkert både olje og bensinpriser. De selger ikke is lenger. Årets musserende hvitvin går snart ut på dato. Folk skriver lange oppdateringer på Facebook om fyr i peisen og rødvin i glasset, om tente lys og krimbøker i sofakroken.

Ok! Jeg har forstått det. Vi har hatt møkkasommer. Den verste på femten år. Jeg annerkjenner symptomene. Jeg forstår at det ikke er den j#"#% idioten som varsler været som er ansvarlig for været. Jeg forstår at ferien er over.
Det var det jeg trengte. En forståelse for at det er sånn. This is it! Det nytter ikke å se mot vest. Solen står opp i øst uansett. Som Gemalen sa da jeg og søsteren min stadig ropte til hverandre at "jeg tror det lysner i horisonten, nå ser det bedre ut!": "-Vi får det været vi får uansett." Og dessuten har det ikke vært så verst. Det har vært godt flere dager. En i mai, blant annet. Ikke syttende, riktignok. Andre juni var suveren. Jeg har fått fire nye fregner. 249 til nå, så er jeg brun. En dag spiste jeg lunsj ute og. Med vanter, øreklokker og pledd, riktignok. Vi kan da ikke ha -97-sommer hvert år!

Nå har yr.no meldt varme et par dager i begynnelsen av uka. Det KAN bety malevær. Det kan og bety at vi ikke trenger å vanne plenen de neste ukene. Det betyr garantert at jeg skal på pent.no på mobilen, der yr.no og storm.no sammenlignes. Men det skal jeg ikke tenkte på nå. Nå skal jeg pakke jentenes regntøy til skolen i morgen til tross for fin værmelding. Så skal jeg vaske kjolen som har hengt siden april, for å ha den klar til en akutt sensommersommerdag. I fjor hadde vi sommer første helgen i oktober. Så skal jeg slutte å klage på været. I USA tørker de bort, her regner vi bort. Måtte jeg velge så ville jeg hatt regn. Så da har jeg jo fått viljen min!

Om 132 dager snur sola. Da går det mot varmere tider. Det blir bra.

mandag 13. august 2012

Hva var vel Facebook uten deg?

Jeg har noen år bak meg som Facer, ja. Medlem siden syttende mai, 2007. En skrivefeil gav meg et originalt navn, og glad var jeg da jeg hadde lest rettighetene som Mark har satt som inngangsvilkår. Facebook har alle rettigheter til bilder, mail, chat.... og lagrer alt en gang i timen - har jeg hørt. De har ni hundre millioner brukere. Les det på nytt. 900 000 000 brukere. Det er mange....og nei - jeg tror ikke Mark kommer til å bruke alle bilder og chat og i det hele tatt til noe spennende, jeg er bare imot at noen skal ha tilgang til alt mitt...

Jeg var den første jeg vet som ble medlem av Facebook. Vel, jeg fant jo fort noen andre, så noen var tydelig på fb før meg. Men folk flest var ikke på Facebook i mai 2007. Det var nytt, fremmed og spennende. Og det hadde en HELT annen funksjon enn dagens Facebook. Jeg syns Facebook har endret seg radikalt. Iallefall for min del. Når ble du medlem av en gruppe sist? Før kunne man lese side opp og side ned om alle gruppene man var medlem i. "Oss som hater når noen sier de hater noen". "Vi som liker grønne ting". "Vi som syns Jacob skal slutte å røyke", "Jacob skal slutte å røyke når denne gruppa får sekstusen medlemmer", "vi som ikke vil betale for facebook" og uslåelig: "vi som hater NAV og alle i NAV og NAV skal bli nedlagt og i det hele tatt". Trettien grupper med lignende navn.

Nå? Jeg aner ikke sist jeg ble medlem av en gruppe. Jeg har trykket "liker" på noen grupper - og slik får jeg oppdateringer på ting jeg gjerne vil vite mer om. Men medlem.... nei. Bare av svært få grupper. En søstergruppe. Bare for oss fire. Praktisk. En matside. Noen rop fra eldre Facebooksider. Skoler og klasser. Men hvor ble det av alle de tåpelige gruppene? Det er lenge siden sist jeg så noen bli medlem av en tåpelig gruppe!

Statusoppdateringer har og endret seg. Til å begynne med var det kanskje ikke så stuerent å ha tekster som beskriver lykke. Da var det nå-statuser som dominerte oppdateringer. "Spiser frokost". "Henter avisen og drikker en kopp kaffe". "Skifter på jentungen". Nå? Med fare for å kaste stein i glasshuset jeg bor i: nå er det lykkemeldinger som råder. "Lykkefølelse! Kaffe og avis". "Det er så deilig å være på shopping med barna". "God vin, gode venner". "Fantastisk på tur!". Selv tenker jeg at lykkefølelsen enten er lav og må promoteres på nett, eller at folk syns det er pinlig å ikke fremstå som medlemmer av Lykkeland. Det er nesten bare lov å enten være mislykket og sur eller lykkelig så det holder. Selv oppdaterer jeg og. Og det kan godt hende folk ser på mine oppdateringer som surmaga oppstøt eller himmelsk lykke. Men heldigvis for oss alle så kan man merke en person med "Skjul hendelser", og så slipper man oppdateringer fra dem som stadig kryper inn i livet med lykke eller lykkepiller eller sykdom eller for mye jobb eller for lite jobb...

Det er noe merkelig ved dette. Man kan gjerne se  noe om at antidepressiva ikke virker. At noen er død. At man har knust serviset. At barna har vært slemme. Men aldri (!) har jeg sett noen fortelle at de ikke har jobb, på Facebook. At de ønsker jobb. Og når man vet at sytti prosent av alle får jobb gjennom bekjente - så er det rart at man ikke kan bruke denne muligheten til å si - til en haug med kjente - at man er arbeidsledig og på jakt etter noe nytt. Når jeg foreslår at "mine" arbeidsledige skal skrive det på Facebook så blir de tydelig brydd. Det ville folk flest aldri gjort. For det å ikke ha jobb er muligens flaut. Men det er altså ikke flaut å være psykisk syk, eller så påtatt lykkelig at folk lurer på hva som egentlig er galt?

Noen peprer oss fremdeles med dikt, bilder av engler med tekst under. Jeg bare gjentar: Skjul hendelser! Ulempen er at man da heller ikke får andre oppdateringer av den personen, så man må huske å sjekke jevnlig.

Morsomme bilder er in. Gøy bilder med skilt, stygge bilder fra Finn. Politiske meninger er in.

Tidslinjen  - den var jeg begeistret for. Var. Det viser seg at jeg ikke finner igjen noe som helst. Jeg forstår det rett og slett ikke helt. Men jeg liker bildene og måten det er delt opp. Jeg liker ikke at folk jeg egentlig ikke er venn med får med seg hva jeg har skrevet på venners kommentarer og innlegg. En uting. Heller ikke det siste nye, at man kan se hvor mange og hvem som har lest oppdateringer i grupper. "Sett av fire". Man får ikke være anonym lenger.

856 nære venner
Når man sitter hjemme og er alene og ikke trenger å møte folks spørsmål og reaksjoner så får folk seg til å si mye mer og helt andre ting enn de ellers ville sagt. Selv syns jeg det er gøy å beskrive trøbbel i hverdagen, små opplevelser. Ting jeg gjerne ville sagt om en venninne ringte. For er det ikke venner man stort sett har på Facebook? Er det ikke folk man ellers ikke har så mye å gjøre med, som man gjerne skulle hatt noe med om man hadde tid og ...tid som er vennene på Facebook? Nei? Neida, det er jo ikke det. Jeg hadde, i sin tid, et tak på 150 personer. Jeg leste at man ikke kan ha en nær relasjon til mer enn 150 personer i livet, og i og med at jeg har det med veldig mange andre som ikke er på Facebook, så syns jeg det var nok. Det tok fire uker før det ble et problem. Jeg slettet, addet, slettet, addet.... noen ble fornærmet. Noen ble fornærmet på andres vegne. Nå: slutt på sletting. Jeg bruker Facebook på en helt annen måte enn før. Det er ikke så personlig lenger. Det er ikke så mye om meg, men mer AV meg. Jeg legger ut nye blogginnlegg. Jeg er kritisk til bilder jeg legger ut. Jeg kommenterer med tanke på at "alle" kan se det. Jeg opplever ikke nødvendigvis at andre tenker som meg. Folk med seks-åtte hundre venner forteller om sykdom, mislykkede eksamensresultat, om barna sine. Ting som før var forbeholdt hjemmets fire vegger og iallefall familien. Det burde være et signal om at man har gått for langt når man ikke får mer enn åtte-ti likes på disse oppdateringene. Når man har fire hundre venner og bare åtte kommenterer at man er ulykkelig - godt mulig det ikke er rette forum å formidle verden sin persons spesielle sider.

Og selv fant jeg nettopp ut at en bekjent var død - jeg sjekket siden hans, og se det ja: han døde i februar. Det fant jeg ut av kjærlighetsmeldinger lagt på hans side. Etter hans død.

Så Facebook er i endring. Hele tiden. Det er fremdeles et formidlingsverktøy. En plass å treffe andre. Men det  er ikke lenger privat. Det er heller ikke frivillig. En venninne fortalte at hun fikk en kar på døra, en lørdagskveld. En kar som lurte på om ikke HUN skulle på reunion med ungdomsskolen? Hun var ikke invitert, fordi hun ikke hadde profil på Facebook, og dermed ikke ble funnet/involvert. Nav Foreldrepenger er på Facebook. Men er alle mennesker på Facebook? Nei. Det er ennå ca fem milliarder mennesker som ikke er på Facebook. Hva med dem? Hvor skal de finne infoen? De må stole på kona, på venner. At bursdager blir husket. At de blir påminnet når noen skal begynne i ny jobb, flytte, inviterer til dugnad. For vi har helt glemt bursdager og andre merkedager. Det kommer jo av seg selv, oppe til høyre. Folk unnskylder at de har glemt bursdagen "fordi de ikke har logget seg inn på facebook på en stund". Vi har ikke lenger ansvar for å huske noe. Vi starter samtaler med "eg såg på Facebook at....".

Jeg tror Facebook er kommet for å bli. At Google+ aldri kommer til å oppnå samme popularitet. Jeg har forresten det og. Jeg tror kanskje vi blir mette på denne typen kommunikasjon en vakker dag. Twitter (check), Linknit (Jepp).... Det er grenser for hvor mye tid vi kan bruke på denne typen kommunikasjon. I går sa yngstejenta - uten baktanker - at jeg "alltid går med nesen nedi telefonen - enten for å sjekke noe eller sende meldinger eller være på Facebook". Hun har ingen forutsetning for å forstå hvorfor jeg stadig leser nyheter og sjekker bloggen og leser oppdateringer. Men jeg forsto at det har blitt en del av HENNES hverdag. Mitt dataforbruk har blitt en del av HENNES liv.

Det tar slutt her. Nei, jeg skal ikke legge ned FB. Jeg er jo nysgjerrig av natur. Men jeg skal legge dataforbruket, den stadige sjekking av vær og nyheter, på hylla på dagtid. Jeg skal rett og slett på rehab. Avvenning. Det blir tøft. Jeg forventer svettetokter, angst og ukontrollert neglebiting. Men jeg skal gjøre det. Jeg tenker verden går videre uten at jeg følger med på hvert minste skritt. Så her er en unnskyldning på forhånd. Glemte jeg bursdagen din? Beklager. Jeg logger ikke så ofte inn på Facebook lenger.

Håper jeg.










onsdag 8. august 2012

Teak-takk

Det er mye møkkaprogram på tv. Som sendes i beste sendetid. Uansett når jeg slår på tv'en så får jeg glimt av gråtende mennesker som enten har gått konk (Luksusfellen), som er fete, stygge og ulykkelige på vei inn i fete, ikke fullt så stygge og lykkelige (Bli ny, Bli ti år yngre på ti dager, Homsepatruljen....), eller noen som samler på noe. (Sykelig samlere). Jeg kaller det sosialpornografi - og det er ikke helt stuerent å kose seg med et slikt program. Å drikke rødvin, spise biff og kose seg med den siste episoden av Luksusfellen... eller sitte i min egen haug med rot og støv og ting og kjenne skadefryd over at folk har hus så fulle av dritt og spetakkel og vemmelige ting.. Det kjennes som en bismak i munnen. Så jeg unngår slike program. Jeg blir i dårlig humør. Biffen smaker ikke godt. Rødvinen vokser i munnen - og ikke på den gode berusende måten.

Det handler jo om meg - også denne gang. Det handler om å kjenne seg igjen - for min del. Jeg får ikke verken den ene eller den andre smaken i munnen når jeg ser på program hvor de gir en ulykkelig familie i USA et nytt hus, river det gamle og gir dem et hus de ikke har råd til å betjene. Det handler ikke om meg. Luksusfellen handler heller ikke om meg - men jeg syns de burde få hjelp uten å skrive under på en kontrakt om at de skal blamere seg på tv - og så kjenner jeg det igjen fra jobb. Syke samlere derimot: det kunne ha handlet om meg. Om oss, forsåvidt.

Ryktene sier at min kjære mor - tidlig på syttitallet, pakket alt i leiligheten i esker og flyttet alt til den nye, store eneboligen. Da det meste var pakket ut, var det en eske igjen. Den var ikke merket. Uansett hvor mye hun tenkte, hvor mye hun grublet, så kunne hun ikke huske hva som var i esken. Tanken hennes var at hvis hun åpnet den, så beholdt hun alt som var inni. Og at hun tydelig ikke behøvde det som var inni når hun ikke engang kunne huske hva som manglet. Så hun kastet esken uten å åpne den. *hyl*

Vi har det motsatt. Da jeg traff Gemalen, en gang for femten år siden, og stod bak en butikkreol og rødmet hver gang jeg fikk et glimt av ham - så skulle vi blande to forskjellige stilarter. Begge var ekstreme. Jeg samlet på mus. I alle (!) versjoner. Håndklær, grytekluter, pyntegjenstander, krukker.... mye (!) stygt. I tillegg hadde jeg arvet alt jeg hadde, så stilarten min må ha vært chabby. Kun det. Da jeg skulle hjelpe gemalen med å pakke ut hans esker, fant jeg ting jeg ikke engang hadde ord for. Nuppereller. En oksehodeskalle. Antikk blomsterpotter. Krigsgjenstander, som f.eks en tysk ørn i smijern. Blomster: husfred. Jeg kikket meg til slutt fortvilet rundt. "Du har møje ...fint" presset jeg frem. Vi kikket på hverandre. Og så LO vi. Det var så vanvitttig.
Vi fikk en litt røff start, mulig jeg mer enn ham. Vi likte ikke hverandres ting. Og oppdratt som en av fire døtre... her skulle ingen mann fortelle meg hvordan jeg ville ha det.

Resultatet var en overfullt leilighet med ....kort sagt møje dritt. Dårlig stemning.


SÅ jan. 2012!
Men litt etter litt så fikk vi beveget oss i ...om ikke rett, så iallefall en retning. Og etter ett års tid hadde vi en full, men i mine øyne, trivelig leilighet. Og nå: går vi mot full femtiårsstil. Jeg ønsker meg skai spisestue.

Vi blir eldre. Vi fikk barn. Og jeg fant ut at jeg har en ektefelle med tendenser til samling. På en litt pussig måte, egentlig. Er noe ødelagt, har et lite hakk, er en plante på rehabillitering - UT. Ting jeg hadde tatt vare på om jeg valgte. Er det ikke ødelagt derimot: velkommen hjem. Antikviteter, verktøy, kopper og kar. Fire kaffeservise - mulig fem. Og som folk flest har han dilla på noen spesielle ting. Heldigvis ikke vesker - selv om det kunne kommet meg til gode.

Han har dilla på bord. Ja, du leste rett. Bord. Stuebord. Settebord. Helst i teak eller mahogny. Gjerne opp-pussingsobjekt. Jeg har prøvd å telle stuebord. Hvis jeg tar med det vi begge betalte ti kroner hver for på samme loppedmarket, som mutteren nå har, så vet jeg at vi har hatt ni-ti. Det vi har nå er det fjerde i år. Det ene var et steindyrt mahognybord kjøpt brukt hos ei som hadde leiligheten full av Kjell Pahr Iversen-bilder - bortsett fra i det rommet hvor hun tydeligvis egentlig oppholdt seg. Veldig kult - ble rundt når vi slo opp klaffene. Jeg likte det godt. Men det fikk hard medfart her i huset, så vi forkastet det og satte det på loftet. Det neste var - når "vingene" var slått ut, ett langt teakbord. Det var planen å pusse å det opp. Men det ble stående. Kult at det ble så langt, da. Det fikk vi forresten, på byttebua. Det ble byttet ut da vi fikk nytt bord, fra en gavmildt tante. Standardsetning når familien hans kom på besøk: "Ja, rundt dette bordet har vi sittet mye - både X og Y go Æ og Å". Men det er jo et vakkert bord. Kjempefint. Og det er ikke forenelig med småbarn.

Omtrent her fikk vi piano. Og kvittet oss med et skap i teak som han fikk på byttebua som skulle vært pusset opp innen september. I fjor. Fant et bord på finn.no - et fint teakbord. Kjøpte det på søndag. Ut med det fine, blanke. Det skal på loftet, pakket i plast og tøy. Det nye bordet har ingen klaffer. Men det er fint! Og STORT. Det ser jeg nå. For dere som ikke har insideinfo: jeg bor i et hus hvor stue, gang og kjøkken er på femti kvadrat.

Så oppsummert. Pr dags dato har jeg settebord i teak, tre stk. Tre stuebord. Har ett, ønsker meg et nytt spisebord. Et bord i hjørnet her. Et hjelpebord til kjøkkenet, i boden. Et svært avlastningsbord på loftet til svigermor. To hagebord - store. Tre små. Et lite hjelpebord på loftet.

Så da lurer jeg på: hvordan kan det ha seg at jeg ikke har et bord å sette stereoanlegget på????