Følg meg på mail!

torsdag 9. mars 2017

8 mars, 1 mai....hvordan var det nå igjen?

Det har skjedd noe med meg – jeg har sovet. Lenge. Veldig lenge. Jeg la meg syvende mars, og våknet første mai.
Det vil si: det kunne man i alle fall tro. Jeg våknet til Kvinnedagen, dagen da jeg og jentene feirer veien som allerede er trødd opp, og forbereder oss på veien som ligger foran oss, og som må trøs opp. «Dere kan bli hva dere vil uavhengig av kjønn» - sier jeg. Og så snakker vi om vold mot kvinner, sjalu mannfolk og hvorfor menn har bedre lønn enn kvinner.

Fra google
Jeg fant frem pc med parolene, forberedte ungene på stilongs og tog – og datt fullstendig av lasset. Jeg er ikke opptatt av hvem som har laget parolene, hvem som har møtt på møter om paroler, og hvem som vant av venstre- og høyresiden. Og jeg forbeholder meg og retten til å mene noe om det uten å være til stede på parolemøtet. Det jeg derimot er veldig opptatt av er at andre ikke skal få gjøre denne dagen om til sin – ved å overta deler av toget med politiske ikke-kvinnelige saker. Dette er en dag som skal omhandle kvinner – og dette toget bør være forbeholdt kvinnelige fanesaker. Derfor var undringen stor da jeg så at 6 av 14 paroler i Stavanger var politiske paroler – som sikkert har noen undertoner av kvinnealvor i seg – mens kun åtte av dem handlet om reelle kvinnesaker. Jeg er vokst opp i en tid hvor feminismen ble forbundet med rødstrømper – hjemmestrikkede. Kofter og lilla skjerf. Fotformsko. Ikke noe av det jeg som ung på sytti-åttitallet ønsket å bli forbundet med. Å kalle noen feminist var det samme som å kalle dem rødstrømpe, og selv i dag har det en vond klang. Men er jeg feminist? Ja – selvsagt. Jeg er humanist, og aktiv i Humanistforbundet – og i mine øyne er man feminist når man er humanist, det går ganske enkelt hånd i hånd. Så jeg trør ut av komfortsonen en gang i året, og labber i toget – eller ser i minste på det. Klappe meg selv på skulderen og tenker jeg har gjort noe i dag. Men altså ikke i år.
 
Jeg gått igjennom Kvinnefronten sine paroler til 8 mai i går – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger, Drammen. Og spesielt i Stavanger reagerer jeg på at toget er kuppet av politikk. «Norge må følge folkeretten! Forsvar asylretten!» - klart politisk, og handler ikke om kvinner. «Stans Tyrkias terror mot kurderne»: Min fulle sympati – helt enig. Men gjelder det bare kvinner, gjelder det ikke kurderne generelt? Eller er det underparolen «støtt kurdernes kamp for demokratiske rettigheter» som handler spesielt om kvinner? Jeg forstår det kanskje ikke? «Papirløs  - og verdifull» - er det ikke flest menn som er papirløse? «Sekstimersdag», «Forsvar velferdsetaten, privatisering tapper det offentlige»…
 
Dette er i mine øyne klare politiske paroler – og hører hjemme under 1. mai-toget. I Oslo fant jeg bare tre som var klart politiske – herunder «lønnet arbeid til alle – nei til praksisplass som gratis arbeidskraft». Som privatperson – men og som privatperson som jobber i NAV, må jeg si at det er den tristeste av de politiske fanesakene. Praksisplass er vårt aller beste middel for dem med språkproblemer, dårlig tilknytning til arbeidsliv, ingen arbeidserfaring, og når det er sagt: det gjelder minst (!) like mange menn som kvinner – så hva har en slik parole i et kvinne-tog å gjøre? «Barnehageplass til alle, også flyktningbarn» - jeg forstår at det oftest er kvinner som passer de minste, men hvis vi ikke ser at begge (!) foreldrene har rett på tilbud om barnehageplass, så har vi lenger vei å gå enn jeg trodde. Drammen: «Lovfestet rett til heltid – styrk arbeidsmiljøloven», «Ja til faste, nei til midlertidige jobber», «For et fritt Palestina – riv muren»…. Dette har ingenting i et 8 mars-tog å gjøre. Det er gode budskap, men de hører hjemme i 1. mai-toget, og burde IKKE få kuppe 8 mars-toget. Mest irritert ble jeg – som er gift med en (mannlig) sykepleier, av «Sykepleiernes kunnskap gir oss kompetanse på pasientenes behov» i Bergen. Absolutt, full enighet. Men er alle sykepleiere damer? Nei. Jeg kjenner opp til flere mannlige sykepleiere. Trondheim krever reklamefritt byrom, og vil øke integreringstakten.  
 
Jeg er bare en vanlig kvinne i midten av førtiåra, som oppdrar to jenter til å ikke akseptere å bli kladdet på, til ikke å finne seg i å ha lavere lønn enn mannlige kolleger, som skal slippe å ha lyst til å operere kjønnslepper fordi reklamen i byen sier så. Det er en stor jobb å få dem dit. Og da er det at jeg – og mange med meg – kunne funnet på å  gå i tog en dag i året, lage litt bråk, og forlange at jenter blir hørt, tatt på alvor og gitt muligheter på lik linje med kameratene. Men når initiativet blir drept av at politikere har kuppet årets mulighet til å si noe – og vi til slutt sitter igjen med et tog med et politisk, ikke-kvinnelig budskap, da blir det ingen markering for meg. Og jeg tror det gjelder mange. Det er ikke «bare å gå under den parolen som passer» når toget er stappet fullt av faner om fast ansettelse, antibombing-paroler og et krav om frie flyktruter til Europa (er det ikke flest menn som flykter til Europa? Ut over det – vil gjerne høre mer om det, men ikke åttende mars )
 
Når man deltar i et slikt tog, så representerer man hele toget, ikke bare den fanen man går under. Man «har vært med».  Det er i utgangspunktet fremdeles en bit inni meg som sitter og skjems over de røde ullsokkene og det lilla skjerfet jeg har lyst til å gå i – en bit som syns det å gå i toget er et skritt LANGT utenfor komfortsonen. Og da vil jeg ikke bli med i et tog som er kuppet av politikere med alternative motiver.
 
Fra google
For meg er det som om feminismen er på vei til å stoppe helt opp. Kampen følger ikke med i utviklingen. Et slikt tog må ikke være preget av politiske faner, og ei heller om sære, små saker – de må være preget av alvorlige, solide kvinnesaker som «Kvinner forandrer verden»» (Bergen), «Nei til tvangsekteskap» (Drammen) og «Gi vern og solidaritet med kvinner på flykt» (Drammen). Når togene fylles med entusiaster som går bak faner som «Ut med rasistene, inn med feministene» - så lurer jeg på hvem fanen henvender seg til? Er det fordi det rimer, at de to er satt opp mot hverandre?
 
Fra Google.
Hvor er ansvarsfanene – rettet mot dem som gjør oss urett? «Snakk med din sønn om hans kvinnesyn» - «Ekte mannfolk voldtar ikke». Det er faner jeg kunne gått under.  Men når høyre- og venstre-sidens kamp om paroleplass overtar deler av sosiale medier og aviser, når halve toget består av politiske innspill, da kjenner jeg at engasjementet mitt renner ut av meg fortere enn jentene kan si «NAV har ingen fornuftige kurs rettet mot kvinner – hvorfor det?».  Kampen for våre rettigheter er en av våre største kamper. Men den kan ikke utføres av en sosialistisk side som kun klapper i hendene på egne fanesaker, og som står som en murrende ring rundt faneforslags-tavla og snerrer hver gang det kommer innspill fra høyresiden. Den kan heller ikke utføres alene av en rasende mobb fra høyresiden som vil ha plass. Den kan kun utføres hvis vi bruker dagen vi har fått til å levere vårt budskap – og ser på oss selv ikke som politikere og meningsfeller i politikken, men som kvinner og feminister – som ønsker det samme for alle verdens kvinner. En verden hvor vi har samme muligheter som menn, samme rettigheter, og retten til å gå i fred, uten vold og tvang.

Først når vi er enige om at vi skal dra det lasset sammen, kan vi komme i mål.
 
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar