Følg meg på mail!

mandag 11. mars 2013

Ungdomstiden - oh skrekk og gru

De bekymrer meg litt, disse små. Disse små individene som ønsker å se så voksne ut som mulig. Men som fremdeles leker med Barbie og Petshop og hopper i hoppetau og sover med bamsen. Som ene dagen ønsker seg en babyleke mer enn noe annet, og neste dag vil ha bh-topp - fordi en i klassen har det. Som spør om sex, og ler av at folk detter.

En svært klok kone (min mor) sa en gang at jeg bare måtte få barna gjennom videregående, så kunne jeg trekke pusten.


De er ni og sju år...Jeg holder allerede pusten! Så hvordan skal jeg være rustet til ungdomsårene? Jeg har lenge tenkt at jeg skulle låse dem inne, og slippe dem ut sånn i trettiåra en gang. Men innser at Fritzl allerede har gjort det - så jeg får finne på noe nytt. Og i dag, da Gemalen drog ut et trekkspill han har kjøpt, ut av kofferten sin: så fant jeg løsningen.

Jeg har lenge visst hva jeg skal gjøre med klærne. Når magene titter frem, klærne har mer hull enn stoff, og sminken får sjatteringer jeg aldri har sett før: så kan jeg gjøre likedan. På med samme typen klær. På med sminken. Vil en femtenåring se ut som mora? Nei. Da spiller det ingen rolle om det var hun eller mora som først var ute med trenden.

Men jeg har bekymret meg for utelivet. Vi bor i gåavstand til både handlesenter og byen. Og jeg vil ikke at jentene skal henge rundt i byen og snakke med fremmede og begynne å røyke og ta en pils og en joint og kanskje et heroinskudd... (the dramaqueen talking).

Spille litt på offentlig sted
Så nå er planen klar: vi har fått trekkspill i hus. Når ungene begynner å gå på byen, skal vi sette inn første nådestøt. Da setter Gemalen seg på en krakk der de går oftest, og spiller gamle salmer og kanskje en og annen coverlåt. Hvis de benekter hans eksistens, skal jeg komme. Først skal jeg finne meg en gitar (vi har åtte, så det bør være mulig), og lære meg "Buffalo soldier". Dernest planter jeg meg ned på det andre stedet hvor det er aktuelt å samles, og åpner kofferten. "Buffalo solider" så det ljomer i gatene, og jeg fletter nok inn  jentene sine navn om behov. Jeg skal gi dem comfort-soner - love at jeg og faren aldri dukker opp på arenaer jeg godkjenner. Det vil si på trening. I kjellerstua her. Stort sett bare der.

Så skal vi montere ei hagle - lade den med salt (og la saltet stå VELDIG synlig), og invitere potensielle drittsekker som de finner ut at de liker (som jeg likte Bruce Willis i sin tid) på noe godt. Like ved. Og spør de hva vi bruker den til - så skal jeg mer enn gjerne dele med dem at det er til beskyttelse av barna. Så skal jeg sende dem laaaaange blikk, vekselvis på hagla, vekselvis til dem. Muligens klappe litt på hagla. Riste litt på saltposen ved behov.

Og finner jeg ut at det ligger bilder av dem på nett - så skal jeg ringe alle jeg kjenner og be dem kle seg i svart. Så skal vi - hele bøtteballetten - stille opp utenfor huset, ringe på, og fortelle Drittsekken at vi alle vet at det var ham som la ut bildene. Og at vi - på en særdeles høflig måte - forventer at de forsvinner før sola har stått opp. Og forresten, at vi vet hvor han bor. Og så skal pc'ene ut fra heimen.

Jeg skal gå tur i området der nye venner bor. Titt og ofte. Flere ganger til dagen ved behov. Bare vise meg der. Smile. Nikke. Bli kjent med foreldrene.

Og får jeg lyst, så tar jeg med trekkspillet og en grønn pappkopp. Og slår meg ned i nabolaget. Til ungen er vel hjemme igjen, i trygge omgivelser.

Skulle alt dette gå galt, så får jeg ty til nødplanen: og gi jentene verdier og holdninger som gjør at jeg kan stole på dem. Men til det: så øves det iallefall på trekkspill, og jeg øver på å holde koppen beint.

8 kommentarer:

  1. Haha.. utrolig bra!

    SvarSlett
  2. ....jeg ELSKER deg!!!! Dette trengte jeg å høre idag;)

    SvarSlett
  3. Flott, to frivillige sortkledde til! Alltid beredt?

    SvarSlett
  4. Ja, slik er det, en evig bekymring for avkommets ve og vel.. Mye positiv voksenkontakt mens de lærer å manuvrere i en verden med farer rundt hvert hjørne er en god forsikring. En heim som er god å komme hjem til etter utprøvingnene. Sunne interesser som gir mestringsfølelse og glede er gode investeringer. En trøst til slutt, de aller fleste kommer igjennom tiden uten varige men, heldigvis....

    SvarSlett
  5. Ja, du treffer jo virkelig spikeren på hodet =)
    Her er de ni og eleve, og det föles som at alt det livsfarlige kommer bare närmere og närmere!
    Jeg tenker med gru på alt jeg gjorde, kanskje ikke i den alderen, men ett par tre år senere, som mine foredre ikke hadde en aning om.
    Tidvis er jeg på god vei inn i en ikke så utviklende monolog om at "Jeg vet alt best, og verden er livsfarlig, og de fleste har onde hensikter", men det funket ikke på meg, så hvorfor skulle det gjöre det på noen annen?
    Når vi var femten, forsökte vi lyge oss til å få gå på fest ("sitte barnevakt") i et område der man kort tid tidligere hadde funnet en ung jente voldtatt og drept. Morderen gikk fortsatt fri. Pyttsann.

    Det får kanskje bli et trekkspill...

    SvarSlett
    Svar
    1. ja, da har vi ett til utlåns. Riktignok henger det fast i Gemalen, men dog. :D

      Slett
  6. Kjenner meg igjen her, ja........
    Vi vet så mye mer om galskap i verden(for den var sikkert der) da vi var ungdom........

    Ikke at det ikke var farlig å være ungdom, jeg vokste opp i en risikogruppe selv, men selv om ingenting skulle være uprøvd, så lå verdiene hjemmefra godt forankret. For ikke å snakke om en streng far!

    Uansett.

    God plan. Kanskje vi skal starte orkester.
    Klem, M

    SvarSlett