Betale for medlemskap i Kulturskolen???

Bildet er hentet fra http://www.stavangerkulturskole.no/

Kulturskolen er et kommunalt, kjempebra tiltak. Personlig syns jeg det er dyrt, og at det burde være en del av - i det minste - SFO-tilbudet. Men ok, så stiller vi heller opp på ettermiddagen og venter på at Den Håpefulle skal få synge sine sanger på engelsk eller polsk (som vår Håpefulle trodde det var).

De gikk på generell musikkundervisning i første klasse.  Det var ...passelig. En haug med unger som lærte regler og rim og takt og tone. Helt greit. I andre tok jeg dem ut - da jeg ikke syns tilbudet var godt nok i forhold til pris. Det koster 1515,- pr pers - noe som i seg selv er løselig, men ikke på vår prioriteringsliste. Vel, kort sagt ville jeg ikke betale det for at barnet skulle gå på noe jeg ikke syns de hadde utbytte av. De gikk heller på verdens mest kommersielle tilbud: Showskolen. Det ble med det ene halvåret.

I tredje klasse tenkte jeg tiden var inne for å få dem inn på gitar. Og det var da jeg forsto at jeg hadde forkastet MEDLEMSKAPET ved å ikke melde dem på Kulturkarusellen andre klasse. Det står som følger om opptak/ventelister:

"Hvilke kriterier legger skolen til grunn ved opptak?
Elever som har gjennomført våre 1. og 2.klassekurs i generell musikkopplæring/samspillgrupper (fra høsten 2012 kalt "Kulturkarusellen") vil bli prioritert så langt det lar seg gjøre. Hvor mange elever som blir tatt opp vil alltid være avhengig av antall ledige plasser, noe som varierer fra år til år."

Aldri hadde jeg - i mine villeste fantasier - trodd at dette fungerte etter borettslagsregler: jo lenger medlemskap jo større sjanse for å få plass på NOE HELT annet enn det de har gått på til da. Jeg kunne jo kjøpt en plass, og latt være å bruke den, tenker du? Hånei - det kan man ikke. For hvis man har tre ganger fravær, så mister man plassen. Så for å få plass - reell plass - i køen om gitarundervisning, så må barna gå på Kulturkarusellen (generell musikkopplæring) i første og andre klasse. Møteplikt. Yeah, right - det kommer til å skje.... 

I år går en av dem på sang. I kor. Møteplikt. Til HELT vilkårlige tidspunkt. Jo, det begynte først så fint med en vikarlærer som kunne undervise fra fem til seks. Så endret det seg sånn en gang i februar, til å bli seks til sju. Og det var jo ikke så lett, men ok: man får legge om på dagene litt. Men så er det plutselig halv seks, fordi læreren skal ...fuglene vet, noe med et annet kor. Og da må man snu seg litt rundt igjen. Og konserten på fredag, halv FIRE på ettermiddagen (ehrm?) til seks-sju - har man fremmøteplikt på den??? På en fredag? Når jobben skal ha fest...? 

Kulturskolen er et kommunalt tilbud. Det burde være et lavterskeltilbud, med lave priser og opptak deretter. Jeg har forståelse for at ikke alle får plass. Og jeg har forståelse for at de som alt har begynt på et kurs, det f.eks være fiolin eller kunst, skal få fortsette året etterpå. Til og med fremmøteplikten kan jeg støtte. Men jeg har IKKE forståelse for at man må betale og sende barna på noe man ikke ønsker å sende dem på - for å være først i køen på et annet tilbud. Det blir som å stå på venteliste for å få selvbyggerleilighet, men man må først leie seg en leilighet i samme boligbyggerlag et år og to. Det er og blir for dumt. 

Vel, hva kan man gjøre? Eldstemann har ikke fått plass på gitar i år. Den andre har gått på kor, men det er ikke under Kulturkarusellen, så hun er vel heller ikke garantert plass på gitar neste år. Og ikke har jeg tenkt å  bruke tre tusen kroner på å mase ungene inn på et tilbud jeg ikke mener de skal gå på, slik at de senere kan få begynne på gitar. Da står jeg heller på vanlig venteliste. Og krysser det som krysses kan. 

De står forresten og i kø på Rogaland Teater sitt barneteater. Er det noe vi etter hvert er blitt gode til, så er det å stå i kø! 

Et hundeliv

På videregående fikk jeg en god  venninne  av den typen man er venn med så lenge man går på skole sammen, og har noe felles med. Dessverre varte det bare to år - før vi gikk videre hver til vårt, men den dag i dag begynner jeg å le når jeg treffer henne - så alt for sjeldent.

K hadde en egen evne til å fortelle om familien håpløshet - noe som gjorde henne til et herlig, uhøytidelig bekjentskap. Favoritthistorien min er den om da familien hadde funnet ut at rasehunden burde vært utstilt. De var på ingen måte konkurransemennesker, og så til de grader ikke opptatt av medaljer og rosetter. Men en bekjent hadde sagt at det var fornuftig å vise bikkja frem - med tanke på avl og slikt. Javel, de meldte bikkja på, en langhåret, halvstor sak, og reiste så på hyttetur i fjellet. Der  var de til søndagen rant, og litt tidligere enn ellers pakket de bilen og bikkja og satte kurs for utstillingen - som og var en opptreden. Hvilket K ikke hadde fått med seg. Jeg vet ikke om hun trodde bikkja skulle sitte og logre i et bur under hele seansen, men i alle fall møtte de opp - og lydig som hun er - fulgte de instruksjonen som ble gitt. "Vennligst ta bånd på hundene og still opp" - sa en stemme, og noen trødde et nummer i hånda hennes. Bånd, ja... nå hadde jo de vært på hytta, og til vanlig bodde de på ei øy... så bånd, det stod ikke på inventarlista i bilen... men det gjorde jo tau (alltid beredt), så fatteren ruslet bedagelig ut i bilen og fant et rep, som de knyttet (med dårlig samvittighet ovenfor bikkja), rundt nakken på dyret. Og på plass.


Nå begynte det å demre for K at hun kanskje skulle sjekket litt - om hva man gjør på slike utstillinger. For en etter en ble hundene bedt om å gå en runde, og selvsagt var de andre hundene lydige vesen som holdt seg tett til foten på eieren, og som ikke verken siklet eller blinket uten rette tillatelsen. De skulle sirkulere i åttetall, og strengt tatt var det i meste laget for K og - nå når hun forsto at folk skulle se på henne og på det hun gjorde. Den ene bikkja etter den andre danset elegant rundt på banen - og der kom sannhet nummer to til K: det er ikke nødvendigvis bare hundene som er på utstilling. Mulig hun overdrev - faktisk sannsynlig - men ifølge sannhetsvitnet mitt så var De Pene Fruer som førte disse lydige dyrene vel så stelt som hundene. Her snakker vi høyt hår, leppestift, hæler og vesker - og det siste gjør at jeg tenker hun kanskje husker detaljene vel godt...  Hun kikket misbilligende nedover seg selv, og angret et lite minutt på at hun stilte i kjeledressen hun brukte når hun jobbet på hytta, mulig hun spyttet litt forsiktig mot støvlene og prøvde å gni noe dritt av dem og, et øyeblikk hun håpet ingen så på. Mulig det er slik jeg husker det, bare...

Men hun hadde altså til nå ervervet mye kunnskap om hundeutstilling, og forsto at sjansene om premie, eller i det minste en rosett, var på vei bort. Hun så seg selv fra utsiden, og der stod hun - med håret fett til værs, varm og fæl etter en jobbedag på hytta, i en skitten blå kjeledress og skitne gamle høystøvler. Bikkja var bundet med et blått, flisete tau, som til og med var begynt å gå opp i den ene enden. Banen virket endeløs. Og idet hun bøyer seg ned for å klappe bikkja beroligende (antagelig burde hun klappet seg selv), så kjente hun hvordan pelsen på bikkja var full av hytteminner. Det var pinner og mose og lauv. Hun kikket på hunden, og ganske rett. Idet en Finfin Frue med Eieren trippende bak gikk forbi til sammenligning, så innså hun at de andre bikkjene slett ikke hadde badet i Sirdalsvatnet samme morgen, og ei heller rullet seg i løvhaugen utenfor hytta før avreise. Og hvis de HADDE det, så var de definivt innom et spa etterpå, for klør, pels, ører og hale var nyvasket med såpe, nyklippet og striglet. Bikkja til K var ....ikke.

Det var en ting til den bikkja ikke var. Og det er veloppdratt. Jeg opplevde aldri at den hunden kom hvis man ikke viftet med ei feit pølse foran den. Og K - i kjeledress og sølete støvler, skulle leie den blide, men akk så teite og ustelte, bikkja si i et bestemt mønster over banen. Som spådd, så kunne ikke bikkja vært mindre interessert. Ikke likte den båndet, og ikke hadde den planer om å gå i bane. Nei, her snakker vi om fri vilje og lukt av andre hunder. K drog, bikkja drog, og K var om mulig ennå mer svett. Stemmesurret stilnet mer og mer for hvert skritt hun drog bikkja med seg, og da de var omtrent halvveis - og passerte området hvor  inngangen til banen var - var det blitt dørgende stille på banen. Hun sverget på at selv bikkjene tidde stille. Bortsett fra den hoppende begeistra bikkja hennes, som bjeffet uoppdragent ivei, knurret og glefset etter imaginære pølser. Og da var det at det svarte hullet man så mange ganger kan drømme om at skal sluke en - midt i et forferdelig "håper-jeg-kan-fortrenge-minnet-om-at-dette-noen-gang-har-skjedd"-øyeblikk, åpnet seg. En av dommerne hadde gått ned fra podiet, og - uten et ord - åpnet døren ut av innhengningen.

Og med verdigheten noenlunde intakt, fortsatte hun å dra bikkja bak seg, ikke i svingen hvor det var forventet en vending, men rett ut. Bikkja, som til da hadde hatt det storveis, ville slett ikke ut, men K fant krefter hun verken før eller siden har funnet igjen, og drog den halvstore bikkja ut av innhengningen, selv om bikkja satt på alle fire og strittet imot mens han bjeffet og ulte noen lange sørgelige ul. Hun drog til bikkja innså at den bare måtte labbe etter, og det uten å bli lokket av kokepølsene til Gilde. Ikke en gang snudde hun seg på vei mot bilen.

Det ble ingen premie. Men det var ei lykkelig bikkje, det er det ingen tvil om.

Justin Bieber - en voksen mann

Da jeg var atten - var jeg stolt over å bli tatt for å være tjue. Da jeg ble tjue, var jeg fremdeles stolt over å bli tatt for å være eldre. Når jeg ble 25 år var jeg stolt da noen mente jeg så ung ut. Akk ja.

Nå er ungene her i huset syv og ni år, og gjør det de kan for å se ut som "ungdommer". Niåringen forteller om ei i klassen som har fått seg bh, mens hun håpefullt ser på meg og blinker med øyevippene som formelig skriker etter mascara. Forrige grusomme handletur/skojakt endte i en tjue minutters diskusjon om hvorvidt de kunne få hæler. Eller, om hvorfor de IKKE kan få hæler på finskoene, eller på vinterskoene. Og diskusjonen om bikini.....sukk. Den har vært i gang helt siden de nådde str 118 - det vil si fem/seks år. Nei, ingen bikini - til nød en todelt badedrakt. Eller ei badebukse? Bør man ikke ha noe å putte inn i bikinitoppen før man bruker den?

Jentene elsker discokvelder. Da får de glitter og stas, og mild makeup. Da går de med svak øyenskygge, mascara og kanskje drypper det litt lipgloss med farge deres vei. De tripper stolte avgårde på minimale hæler og føler seg så store, så store. Og jeg: sitter igjen og lurer på om de får være barn i det hele tatt.

Var vi ikke yngre, da vi var ni, før? Jeg fikk ikke hull i ørene før jeg var tolv år og kunne stelle dem selv. Nå viser det seg at Mormor ikke husker hvorfor vi måtte være tolv, så hun spanderte (for all del: etter godkjenning fra moderen og utrolig stor jubel fra barna!) øredobber på dem da de var åtte og snaut sju. To måneder så hadde de ett hull hver. Og der er vi fremdeles.

Da jeg var sju år var det kampanjer på skolen, politiet var innom og instruerte foreldre, lærere og barn om farene ved å sykle før man er ti år. Tydeligvis har barnas evner endret seg - for nå er det ingen som står med Trygg Trafikk sine kjøreregler og pekefinger, tvert imot sykler barna fra de er seks-sju år. Det er mange år siden vi neide til takk da bilene stoppet for oss - før vi løp rødmende og knisende bort.

Vi sliter med hver vår alder, her i huset. Men jeg vil ha barna tilbake. Jeg vil ha unger som ler av folk som detter og fiser, som liker rosa bukser og bilder av Hello Kitty. Jeg var ikke fullt så begeistret over julegaveønsket fra den Yngste - da hun ønsket seg mest av alt en skinnjakke, svart tights og knall rød leppestift. Ja, selvsagt med høyhælede støveletter. Hvor kom det fra???

Det siste nå er interessen for Justin Bieber. Allerede i første klasse kom Eldste hjem med musikk og dansetrinn fra "Baby, baby" av Justin - til "Stjerner i sikte" på SFO  (....og når det er sagt - så kan jeg ikke fordra ordet "baby" om jenter. Det gjør dem til svake personer som trenger en omsorgsperson, og i mine øyne er det nedverdigende....nok om det). Han var da sytten år. Etter det har det vært stor interesse for sengetøy (nei!), klær (nei!) og plakater av ham (Nei, nei, nei). Mest av alt opplever jeg at det blir tatt veldig lett på at jeg sier nei. Det er ingen interesse for verken konserter eller musikken. Men det er tydelig at de andre barna i kretsen har en interesse for ham som mine jenter (og venninnene deres) har adoptert. Det er bursdagsfeiring på dagen hans, og jentungene kommer hjem og viser meg bilder av huset hans på google. Og det er ikke lite den ene venninna i første klasse kunne fortelle at hun ville gjøre med ham - kort sagt var det inngangsbilletten til seksuallære her i huset... (åh, øøøøøh!)

Jeg pleier å sammenligne Justin med søskenbarnet her i huset. De er omtrent jevnaldrende. Og han er definitivt en voksen mann. "Liker dere voksne menn?". Det gjør de selvsagt ikke. Så da forstår de og hvorfor Justin er no-no på sengetøy, åtteåringer skal ikke ha sengetøy med bilde av voksne menn. Unnskyld meg - men jeg syns det er ganske kleint! Mulig han kunne forsvares da han var femten år og ungpikenes drøm. Men fansen har ikke blitt eldre selv om han ble. Og hvordan vet jeg det? Jo - det kan Cubus fortelle meg alt om.

Cubus har nå lansert en Cubus loves Justin Bieber - kampanje. Gulvene på Cubus er pyntet med stjerner med bildet av Justin. Det henger plakater og klær over alt - med bilder av Justin. Og hvis det var som det burde være - så gikk klærne fra størrelse fjorten år og opp. Men gjør de det? Nei. Klærne går fra størrelse 134 - som er ni år. De slutter på 164 - som er 13-14 år. Denne spekulative (ja, det mener jeg!) kampanjen er altså laget for å selge produktet "Justin" - en mann, til barn.

Jeg tror foreldre syns det er søtt. Litt slik som da vi elsket Michael Jackson - den orginale versjonen. Og vi kjenner det kanskje igjen fra da Elvis ble populær - og da jenter gråt og skulket skolen for å få et glimt av New Kids on the Block på åttitallet.

Av alle artister så kan man ikke beskylde Bieber for å være seksualisert. Han har klær på seg. Han danser riktignok, men er en ganske habil danser etter hvert - noe som og har økt gutters interesse for dans. Det er bra. Men det ER noe som skurrer når åtteåringer hyler slik at jeg ikke når frem med en beskjed - i niårsdagen til Eldste når dj'en lyver og sier han kjenner Justin. Når suggesjonen på discorommet overtar slik at flere av barna ender opp med autografen "Justin Bieber" på armen, og påstår det er Justin selv som har skrevet den - ennå dj'en vitterlig har et opphav som kommer fra et område hvor folk tåler en del mer sol enn vi har her. Det er noe som skurrer når håndklær og undertøy har bilde av en voksen mann - og når kjøpegruppen er barn.

Jeg vet ikke hva Justin selv mener om dette - jeg vet han twitret litt halvbegeistret over at tentamen flyttes på en ungdomsskole i Norge - fordi jentene skal på konsert. Men hvor begeistret han er over at hovedmålsgruppen til klessalget i Norge konsentrerer seg om ni-fjortenåringer - det kunne jeg tenke meg å vite mer om.

Og Cubus: dere har lenge solgt voksenklær til barn. Jeg forstår at det selger. Men at dere velger Justin Bieber som merkevarebygger - og det ovenfor barn - det syns jeg er ansvarsløst og rett og slett - for å si det på stavangersk - lite vett. Dere er herved boikottet til hysteriet er over. Vel, når jeg tenker på det - frem til dere igjen selger barnetøy til barn, og voksentøy til voksne. Men før det skjer så skal vel mine ha voksenklær. Så da blir det jo ikke et problem.




Bildene av klærne er forresten hentet fra Cubus sine hjemmesider.

Ungdomstiden - oh skrekk og gru

De bekymrer meg litt, disse små. Disse små individene som ønsker å se så voksne ut som mulig. Men som fremdeles leker med Barbie og Petshop og hopper i hoppetau og sover med bamsen. Som ene dagen ønsker seg en babyleke mer enn noe annet, og neste dag vil ha bh-topp - fordi en i klassen har det. Som spør om sex, og ler av at folk detter.

En svært klok kone (min mor) sa en gang at jeg bare måtte få barna gjennom videregående, så kunne jeg trekke pusten.


De er ni og sju år...Jeg holder allerede pusten! Så hvordan skal jeg være rustet til ungdomsårene? Jeg har lenge tenkt at jeg skulle låse dem inne, og slippe dem ut sånn i trettiåra en gang. Men innser at Fritzl allerede har gjort det - så jeg får finne på noe nytt. Og i dag, da Gemalen drog ut et trekkspill han har kjøpt, ut av kofferten sin: så fant jeg løsningen.

Jeg har lenge visst hva jeg skal gjøre med klærne. Når magene titter frem, klærne har mer hull enn stoff, og sminken får sjatteringer jeg aldri har sett før: så kan jeg gjøre likedan. På med samme typen klær. På med sminken. Vil en femtenåring se ut som mora? Nei. Da spiller det ingen rolle om det var hun eller mora som først var ute med trenden.

Men jeg har bekymret meg for utelivet. Vi bor i gåavstand til både handlesenter og byen. Og jeg vil ikke at jentene skal henge rundt i byen og snakke med fremmede og begynne å røyke og ta en pils og en joint og kanskje et heroinskudd... (the dramaqueen talking).

Spille litt på offentlig sted

Så nå er planen klar: vi har fått trekkspill i hus. Når ungene begynner å gå på byen, skal vi sette inn første nådestøt. Da setter Gemalen seg på en krakk der de går oftest, og spiller gamle salmer og kanskje en og annen coverlåt. Hvis de benekter hans eksistens, skal jeg komme. Først skal jeg finne meg en gitar (vi har åtte, så det bør være mulig), og lære meg "Buffalo soldier". Dernest planter jeg meg ned på det andre stedet hvor det er aktuelt å samles, og åpner kofferten. "Buffalo solider" så det ljomer i gatene, og jeg fletter nok inn  jentene sine navn om behov. Jeg skal gi dem comfort-soner - love at jeg og faren aldri dukker opp på arenaer jeg godkjenner. Det vil si på trening. I kjellerstua her. Stort sett bare der.

Så skal vi montere ei hagle - lade den med salt (og la saltet stå VELDIG synlig), og invitere potensielle drittsekker som de finner ut at de liker (som jeg likte Bruce Willis i sin tid) på noe godt. Like ved. Og spør de hva vi bruker den til - så skal jeg mer enn gjerne dele med dem at det er til beskyttelse av barna. Så skal jeg sende dem laaaaange blikk, vekselvis på hagla, vekselvis til dem. Muligens klappe litt på hagla. Riste litt på saltposen ved behov.

Og finner jeg ut at det ligger bilder av dem på nett - så skal jeg ringe alle jeg kjenner og be dem kle seg i svart. Så skal vi - hele bøtteballetten - stille opp utenfor huset, ringe på, og fortelle Drittsekken at vi alle vet at det var ham som la ut bildene. Og at vi - på en særdeles høflig måte - forventer at de forsvinner før sola har stått opp. Og forresten, at vi vet hvor han bor. Og så skal pc'ene ut fra heimen.

Jeg skal gå tur i området der nye venner bor. Titt og ofte. Flere ganger til dagen ved behov. Bare vise meg der. Smile. Nikke. Bli kjent med foreldrene.

Og får jeg lyst, så tar jeg med trekkspillet og en grønn pappkopp. Og slår meg ned i nabolaget. Til ungen er vel hjemme igjen, i trygge omgivelser.

Skulle alt dette gå galt, så får jeg ty til nødplanen: og gi jentene verdier og holdninger som gjør at jeg kan stole på dem. Men til det: så øves det iallefall på trekkspill, og jeg øver på å holde koppen beint.

Det "gode" tilbud

Få setter større pris på et godt kjøp enn meg. Jeg elsker å gå på salg. To for en, halv av rød pris... og Fretex. Loppemarked og bruktmarked. Jeg liker å oppsøke salg. Jeg liker ikke å bli påpakket gode tilbud. Halve gleden er å finne et godt kjøp. Halve tabben er å få det servert i fanget.  I det siste er det flere aktører som faller inn under sistnevnte kategori - som har vært pågående, og det er lite som irriterer meg mer:

Det er i de mest hverdagslige situasjoner. Påfylling av bensin: "Vil du ha en bilvask?". NEEEEEEI, jeg vil IKKE ha en bilvask. Hvis jeg ville ha en bilvask, så hadde jeg åpnet munnen og sagt: hei, jeg skulle hatt en bilvask. Hørte du at jeg sa det? Nei. Jeg sa det ikke fordi jeg ikke skal ha den #%#"% bilvasken. Jeg skal betale for bensin. Og så skal jeg ha en pakke tyggis. Stakkar du som jobber der - som må spør om vi skal ha en vask, eller gi oss en gratis. Og som sikkert flere ganger til dagen blir utskjelt for det utrolig tåpelige spørsmålet.

Jeg burde ikke kjøpe EN engang

Neitakk, jeg skal ikke ha en cheeseburger i tillegg til menyen jeg strengt tatt heller ikke burde kjøpt, på McDonalds. Jeg skal heller ikke ha ekstra løkringer - jeg lover at jeg hadde bestilt det om jeg skulle hatt det. Jeg har tross alt stått tjue minutter i kø, i et lite, trangt lokale, vasset i servietter og sugerør, hørt på tåpelige ungdommer som står bak disken og snakker om alt annet enn mat og service - i Stavanger sentrum stort sett lyder som "fuck" og "Yeah!". I løpet av disse tjue minuttene har jeg garantert (!) hatt tid til å tenke på hva jeg skal ha. Jeg kan det så til de grader utenat. Nei, jeg har ikke glemt at jeg burde spørre om to stykker papp med noe farse imellom, fordi jeg ikke skal ha den /%(%/#)# cheesburgeren.


De ekstra sokkene som du prøver å pakke på meg på Dressmann - de kan du stikke så til de grader opp et sted solen aldri skinner. Når jeg krisehandler en t-skjorte for Gemalen, så kan jeg love deg at sokker er det SISTE jeg har tenkt å tenke på. Jeg har antagelig tenkt på polet, på strømpebukser, på noe å ha på meg, på sminke og sko, på mat til barnevakten, på kontanter til barnevakten, kontanter til drosjen, frokost til neste morgen. Midt i krisehandling av en t-skjorte i rett farge, tre kvarter etter at barna burde vært hos barnevakten og jeg burde vært i dusjen - vil jeg IKKE ha tre mannetruser for prisen av to - og jeg vil heller ikke ha sokker. Og mest av alt vil jeg ikke bli spurt om jeg skal ha sokker.

Donaldbladet med spretterten i, Tom og Jerry-bladet med kalenderen med det rare mønsteret, Ponnybladet med smykker i....nei, jentene får ikke kjøpe disse. Jeg kan aldri være sikker på at de kjøper bladet, og ikke de utrolig kjipe lekene som er laget av fem-år-gamle barn i Kina. At det er Donald som fenger, og ikke prompeputa som er ødelagt om fire minutter. Hvor mange blader har jeg funnet - hvor leken er tatt, og bladet er uåpnet? Nei, det er ikke et godt kjøp, om det ligger en kul leke i. Leken blir ødelagt, plasten blir kastet.

Jeg vil ikke ha guacamole-pulver når jeg kjøper taco. Jeg liker ikke falsk guacamole, jeg bruker ikke pulver til å lage guacamole, og dessforuten skal jeg ikke HA guacamole. Så da blir pulveret liggende i skapet sammen med all den andre dritten som har hengt fast i andre pakker - og som har gått ut på dato og som bare irriterer meg hver gang jeg stikker nesen inn i et stadig fullere skap.

Nei, jeg vil ikke ha rabattkort på bind, på bensin, klippekort på Bodyshop, den femte koppen med kaffe gratis. Jeg vil gå inn i en butikk, si hva jeg skal ha, få det jeg har bestilt, betale og gå ut igjen. Det vil jeg. Jeg vet ikke hva du tenker om meg når jeg står der og sier neitakk til kjøp som jeg burde sagt ja til - fordi de er så utrolig fantastiske, vidunderlige, og jeg kommer til å få et langt liv hvis jeg bare benytter meg av 25% på alle varene fra Revlon. Jeg har til og med kjøpt varer til 25%, etter å ha sett plakat etter plakat over HELE butikken, og så latt som om jeg ble overrasket over prisen! Hvor patetisk er det på en skala???? "Neinei, den kostet 149,- kroner, jeg har bare betalt 75% av det! Hva sier du? Salg? Hå! Nice!". Fordi jeg - i min lille, patetiske verden, tenker at det er pinlig å handle på salg? Jeg ELSKER jo salg! Så hva er det som SKJER med meg når jeg kommer i disse situasjonene??? Hvor splittet personlighet kan man få uten å havne i hvit frakk med armene knyttet på ryggen?

Er det for mye å be om? Er det så mange som gjør dette til god butikk at det lønner seg å risikere det "gode" forholdet mellom kunde og butikk? Er det kanskje bare pasifisten meg som får lyst til å slå trynet inn på ekspeditøren når han vil pakke på meg ekstra hagehansker for tre-for-en når jeg har handlet for to hundre kroner? Eller har de innsett at jeg ikke finnes lojal mot dem, kanskje....?

Hovedproblemet er at jeg ikke kan si nei til noe gratis, omtrent som Gemalen som stadig har vært og levert noe på Byttebua, og kommer hjem med nye bord, skåler og hyller. Det var jo gratis! Trenger man det? Nei. Men det var GRATIS! Det var derfor jeg i går serverte den VONDESTE og mest klamme gele i bursdagen til niåringen. Det var halv pris. Og den var jo så gøy, med appelsin og jordbær. Og så motbydelig!!! Det var sånn jeg kom hjem med tre par sko hvor jeg bare kan bruke ett. Sytti prosent salg. Og derfor har jeg tre tuber med en ansiktskrem som legger seg elegant og blankt utpå huden, og derav aldri kan brukes blant folk. Det var jo tre for prisen av to, må vite! Slik som de stygge juleputene, på salg allerede lille julaften. Hvordan kan de være så uslitelige???? De er så stygge!!!

I går stod jeg FIRE minutter og GLODDE på kyllingkjøttdeig (kan man si det?) til ti kroner for fire hundre gram, på Coop. Det er jo praktisk talt gratis! Men i år har jeg prøvd å IKKE handle. Jeg har prøvd å styre unna impulskjøp. Jeg glodde, og tenkte. Flere ganger kjente jeg lykkefølelse og strakk ut hånden for å håve til meg ti-femten pakker. Like mange ganger drog jeg lanken til meg og tygget videre på NÅR JEG BRUKTE DET SIST??? Jeg LIKER ikke kyllingkjøttdeig. Jeg aner ikke hva som er I kyllingkjøttdeig. Jeg innbiller meg at det er stjert og vinge og hud og i det hele tatt, og derfor bruker jeg det ikke! Men ti kroner... det ER jo praktisk talt gratis.

Til slutt stod jeg med armene fulle av kylling. Kjøpte jeg? Det kunne jeg avslørt, men jeg måtte i såfall drept leseren etterpå. Og kameraten. Og muligens partneren. Tre for en.

Hair and there

Sist jeg klippet håret var jeg i trettiårene. Det demrer for meg nå. Forrige tiår. De glade trettiårene. Min kjære venn, kollega og frisør fjonget meg til den store dagen. Mai 2012. Akk ja. Visste du at hår vokser ca en cm i måneden? Det er like før jeg kan ta frem slengbuksene, sandalene og marracas'en og henge blomster i håret. Det er så langt! Og tungt! Og hva skjedde egentlig med fargen?

 For en stund siden var vi på kaffibesøk hos noen venner - jeg satt der og innbilte meg at chips er grønnsaker, at kakao er frukt, og hadde det trivelig i matfatet. Så kom snart-ni-åringen bort og hvisket: "jeg skulle sagt noe...ja, det kan jo vente, men....joda, det kan vente...." Jeg ble nok irritert, iallefall ba jeg henne spytte ut! "jo, altså - du har en grå stripe langs hjernen, midt i alt håret."

Ok: det er for det første ikke grått. Det er blondt. Og for det andre, der satt jeg og telte mine daglige fem i form av kakaobønner og poteter, og det var jo ikke som om jeg kunne reise meg og gå og farge håret?

Hjemmefarging....

To dager senere gjorde jeg det. I går kom en kollega og komplimenterte fargen. "...den er nesten sånn rødlig". Gremm... Den er mellomblond ifølge boksen!

På EPA, da Straensenter-bygget var nytt og de serverte grøt i kafeen, var det en frisør som hang opp  svære plakater med "når du selv ser at du trenger en klipp, har andre sett det for lenge siden". Det har gjort inntrykk. Såpass inntrykk at jeg gremmes. Jeg ser det. Jeg vet det.

summerlook

Men hvor går man hen? Frisøren min har problemer med hendene - og her snakker vi operasjon og greier. Og forresten får jeg aldri lov til å betale. Og går derfra med ny sveis, det siste i sladder og treretters middag fra Iran i magen. Det er frisør det! I tillegg er hun fantastisk, jeg drar og haler i "Krøllen" og sier "ja, men....", og "ser du ikke at...." - og hun ser og hun forstår. Klippe-klippe. Hver gang hun sneier av den første hårstubben så sier hun "Gratulerer".

Prøvde meg på lengde..

Man MÅ jo elske slik behandling!

Parykk... lurte noen med den, ja. 

Hvor mange ganger har jeg sittet i frisørstolen i en salong, og hatt et ivrig menneske som sikkert syns jeg burde fornye meg, hengende over meg og "klippeklippefargefarge" for en formue? Og jeg: som et nek - sitter der og kjenner hjertet synke i magen, og tar meg selv i å regne ut når på året jeg vil være tilbake til normal: hvor lenge skal jeg gå og se stygg ut på håret? "Skal vi se..... nå er det februar. Hun skamklipte meg der, ja.... så da har vi februar, mars, april, mai..... bursdag i juni, ja - det burde gå". Sier jeg noe? Neida. Betaler jeg? Jada. Går jeg tilbake? Aldri. Og på den måten får man heller ikke bygget opp et kundeforhold verd å ta vare på. Tvert om er jeg den som surmuler meg ut dørene. Inni meg. Potte sur. Så sur at jeg flere ganger har handlet en haug med klær jeg ikke kan gå i, bare for å døyve smerten ved å vite at jeg er skamklippet. Men til frisørjæ&#%"en smiler jeg og sier "Tusen takk!", mens jeg rasende fortsetter setningen inni meg "din inkompetente, egoistiske, vemmelige, sarkastiske, masete idiot! Penger skal du ha! Men klippe - det kan du fa#"n ikke!". Hvorfor klager vi ikke? Hvorfor går vi derfra med et smil om munnen og et skrik i hjertet, tenker på at livet er midlertidig ødelagt, og hvordan skaffe seg en legeerklæring pronto uten å få diagnose NEVROTIKER skrevet over med STOR skrift? Jeg burde sagt at "- Nei, det var stygt. Dette vil jeg ikke betale for". Men det gjør man jo ikke hos frisører.

EN krøll. Bak der. Alltid. Uansett. 

 Selvsagt ser jeg det bare selv. For folk flest hadde ikke lagt merke til det om jeg hadde hatt ett massivt håravfall over fanget deres. Om jeg kom med håret i en helt annen farge, en helt annen lengde. Men jeg! Jeg ville både visst og fryktet det. Jeg drar i de lokkene jeg har. Og jeg ELSKER at ting er stabile. Jeg elsker når alt er likt. Når ingenting har endret seg. Når jeg kan føne håret likt som i går. Når jeg kan forutsi at jeg nede på min høyre skulder har hår som står rett ut, og det før lunsj. Uansett.

Men så endrer Moder Natur det alikevel. Det kommer blondt hår piplende frem fra hodebunnen. Det bøyer seg i øst og vest. Og det er bare ett menneske som virkelig forstår hvordan jeg har det. Roya. Og Roya har vonde hender, og er sykemeldt, og jeg får ikke betale, og hun lager vidunderlig god mat og spiser Tzatsiki fra egen skål.

Så nå må jeg på jakt. Jeg er invitert på middag UTEN klipp hos Roya i slutten av måneden. Og da kan jeg ikke komme som en hippie. Da er jeg redd hun grabber nærmeste saks og går i gang. Og det har hun ikke hender til. Så nå - nok en gang, skal jeg ut på det åpne frisørmarkedet. Jeg skal til en miljøvennlig, hyggelig men ikke masete, erfaren, billig og utrolig flink frisør, som jobber på en frisørsalong hvor de ansatte trives og blir behandlet bra av sjefen.

Eller jeg skal gjøre som sist: finne kjøkkensaksa og ta nakken selv. Så holder nok lengdene foran noen måneder til...

Ulturkuke

Jeg - Gunnhild: moder, kåna, søster, venn, kollega, datter, kokke, sjåfør, renholder, organisator...har funnet ett smutthull. Det er lite og passer egentlig ikke. Men det er her - og jeg har funnet det. Smutthullet består i et øyeblikks fred. Ingen telefoner, lekser, klesvask, kollegaer, barn, handling. Ingenting. Ingen forventninger. Ingen vet hvor jeg er. Og de som vet hvor jeg er, vet ikke hvem jeg er. Det snakkes ved min side. Men jeg har tatt på meg skylapper - og har ennå ikke hatt øyekontakt med noen. Her er nemlig alle i samme ærend. Det vil si: de har ingen ærend. De bare venter. Som meg. Deres sosiale ønsker varierer. Noen er kjempeglade for å slå av en prat,  de sitter på gulvet, og når vi går forbi så kan jeg formelig føle at de setter klørne i meg. De ser håpefullt opp, jeg kan sverge på at noen av dem sikler litt. Skuffelsen når jeg ser bestemt fremover og nekter å smile - innby til smallchat - er påfallende, og treffer meg i nakken som et stort og varmt langtrukkent sukk. Men jeg er bestemt, og målet er nedi gangen. Andre er som meg, glaner planløst ut vinduet, vifter demonstrativt med en bok. Det piper urent fra diverse strykeinstrument. Det gaules bak stengte dører. Nede i gangen sitter en sur ungdom og klimper på en ustemt gitar. Han har "det lille ekstra" i ryggsekken, men desverre ikke kombinert med musikalitet. Han har ennå til gode å uttrykke spilleglede ovenfor meg, iallefall. Jeg er en ventende mor på Kulturskolen. Og her, i mylderet av ventende foreldre - som kjenner på fellesskapet over at barna får uttrykke seg musikalsk, har jeg funnet smutthullet. En gang i uken sitter jeg på en veldig vond krakk, med samme bok, fremdeles uåpnet, i hendene. Jeg venter. På at korøvelsene på "engelsk og polsk, tror jeg" - eller bare engelsk iflg tekstene - skal bli ferdige. Jeg klager litt i forkant. Det er så kjedelig, så mye annet jeg burde gjøre. Jeg syns det går så lang tid! Eller gjør jeg det? Kan det være at jeg egentlig nyter  hvert sekund, i mitt lille smutthull, fordi jeg vanligvis setter pris på full fart og sosiale treff og kollegaers spørsmål og barnas fortellinger, men en sjelden gang også kjenner på at det er deilig å være - og bare det?  Samtidig som jeg får status som kul mor, barnet får det etterlengtede sangfellesskap. Og da har jeg en hel time alene, uten at noen vet hvor jeg er, og hvor de som vet hvor jeg er: ikke vet hvem jeg er? ...ja.