Når skal jeg si hei?

Ja, innledningen her har jeg hentet fra et revystykke. Ei dame filosoferer over høflig kontakt mellom folk. Hun undres når det er naturlig å si hei? Er det når man akkurat passerer hverandre, når man ser hverandre på avstand, når man nærmer seg? Dette kommer naturligvis an på hvem man treffer og hvor. Mine døtre roper hei når de ser noen de kjenner i familien som kommer mot dem. Andre ganger går de forbi barn i samme klasse uten en lyd fordi det er flaut å si hei.

Så jeg har filosofert litt over dette. Jeg har noen lange ganger på jobb. Noen ganger går jeg der fordi jeg har et ærend, noen ganger fordi jeg er selskapssyk... stort sett skal jeg noe. Vi er femti personer -ish på jobb. Det er derfor svært vanlig å treffe folk i gangen. Og da lurer jeg på: Hvor mange ganger skal jeg si hei pr dag før det bikker over til galskap? Før folk unngår å gå i gangen når de - om vinteren - hører klakkingen av skoene mine, eller - om sommeren - hører dinglingen fra fotlenka mi, som jeg sympatisk nok tar på for at folk skal være advart? En ting er klokka ni om morgenen. "Gooood morgen" i øst og vest. Små kommentarer som "fine på håret! Fått nye genser? Leste bloggen din i går, lo meg skvett ihjel!" funker bra. Et lite kvarter etterpå passeres samme personer. Og allerede når jeg SER dem, utenfor kjøkkenet, tjue meter nede i gangen, så vet jeg at jeg ikke vet om jeg kan si hei uten å virke helt pockolocko.

Folk flest har vett til å ta med seg papirer. De blafrer i allerede utleste dokument, mumler kanske litt profesjonelt for seg selv, peker og smiler eller legger an bekymrede miner. Andre har med seg veska, for som revystjerna sa: å bruke den aktivt. Leter etter noe i veska, legger ting nedi. Ser himla busy ut rett og slett. Andre igjen sklir opp på siden av noen som og er på hvileløs vandring i korridorene - eller muligens de i motsetning til meg har et ærend. Og så klenger de seg på: "walk with me!". Så har de et fellesskap. Og de ærligste av de ærligste: glor i gulvet.

Men jeg???? Har jeg vett til å ty til noen av disse redningsmetodene? Neeeeeida. Jeg labber optimistisk ut i gangen, runder hjørnet og SÅ tenker jeg på hvordan man nå skal møte sine kollegaer. Rask rekognisering: joda, det er seks og et halvt minutt siden sist vi møttes, da sa jeg hei og god morgen og kommenterte den nye jumperen. Argh, hvorfor sparte jeg ikke det med jumperen til senere??? Hm.... tjue meter igjen. Skal jeg rope hei? Få det overstått? Kikker litt interessert inn alle dørene nedover mens jeg går... femten meter igjen, vedkommende blafrer med dokumenter. Det er fint, da ligger ballen hos ham.... tolv meter - ånei, han ser opp! Skal jeg rope hei? Skal jeg smile? Vinke? Overse ham? Dukke inn i nærmeste kontor? Men det løser da ingenting, må jo forholde meg til vedkommende der i stedenfor da... Ti meter igjen. Han smiler. Jeg smiler - selv om smilet nok fremstår som et glis mer enn et smil, et tåpelig, intenst smil som kan skremme vannet av de fleste.... syv meter igjen.....og da er det at det begynner. Jeg reagerer som om noen har puttet penger på meg. Jeg blir fjollete, tåpelig, idiot. Jeg begynner å plapre. Mer enn normalt - som er mye for folk flest i utgangspunktet. Jeg kommer med tåpelige kommentarer på rekke og rad. "Javel, ja - ute og pynter opp lokalet, ja!" eller "Ska sei, me må slutta å mødas på denne måten!". Og kaster på et - til tider ukontrollert - "HAHAHAHA!". Fryktelig plagsomt å være på rolig vandring i et legitimt ærend, for så å bli overfalt av en hysterisk kollega?

Egentlig tror jeg at jeg har rimelig god sosial kompetanse. Men jeg har ennå ikke løst koden helt her. Og jeg er jo på vandring for å treffe folk. Om det er en spesiell kollega eller bare selskap i det hele tatt: ekstremt ekstrovert: vil gjerne ha folk rundt meg ja. Redningen er kjøkkenet, som noen fra oven heldigvis plasserte halvveis. Kjøkkenet er et treffpunkt, et sted hvor folk vil småprate om alt og ingenting. Der kan jeg kaste meg inn i siste sekund, så føler jeg at jeg er reddet fra å blamere meg mer enn det som anses som vanlig.

Det er ikke bedre i butikk og på buss. Jeg føler et antagelig ikke-tilstedeværende samhold med folk jeg har tilbrakt mer enn fire sekunder med. "Du venter på bussen du og, jahaja, da har vi noe FELLES!", tenker jeg. "Den bilen har vært i samme kø som meg i to minutt: vi har noe FELLES!". "Du kjøpte og gulost, ja....aha! Venner for livet!".

Så kjære kollegaer: når dere ser meg vandre rundt med en åpen veske som jeg roter meningsløst i, eller blafrere høylytt med meningsløse dokumenter - så er dette til deres beskyttelse. Og nei: det sleipe smilet som ser ut som en sulten vampyrs er ikke ondskap satt i system - det er meg som prøver å være hyggelig uten å overdrive. Og skulle jeg komme til å vinke - fra tjue meters avstand - så bær over meg. Det går over! Neida. Det gjør det ikke. :D

Emmse Donald

Scenario: Familien Lykke på vei mot Arendal, rett fra jobb. Trøtte og sultne. Stopp på McDonald Drive-in Kvaddå. Greit med Drive-in - så kan vi snikspise i tillegg til å innta usannsynlig usunn mat. Ingen så ser oss, skammen tilhører oss selv... Naivt nok tenker jeg at sjåføren bestiller. Lite forberedt på at han SER på meg, rister på hodet i det han parkerer ved talartuten, og sier: Nei, jeg bestiller IKKE! "Jamen, herlighet....du e jo nærmast boksen?". Idet jeg innser at den diskusjonen aldri er verd tiden man bruker på den, hører jeg den knitrende, elendige lyden: velkommen til Mc Donalds, vil du bestilla?. Jeg lener meg fremover, og vips: der forsvinner hukommelsen som lønna lønningsdag. Helt blankt, og i steden for å bare si det - så bare begynner jeg å ramse opp det jeg kan fra McDonald. "En McFeast, og en meny til. Men meny. På begge. Med Cola. Light. Og en cola. Vanlig. Og ... " Den varme følelsen som jeg hadde på venstre kinn av å vite at sjåføren var blodsprengt av latter ble IKKE bedre av å kjenne at han begynte å riste - og jeg lå over magen hans - shake it up baby! Jeg begynte å le ukontrollert, og fremdeles med hjernen i kok og ingen fornuft slik at jeg stopper mens jeg tar meg sammen, presset jeg frem "og noen cheesburgere. Og unnskyld. HAHAHAHA, noe brus.". Stram stemme i andre ende: javel, en McFeastmeny, og to cheesburgere. Brus. Hvilken? Noe mer?". Og Her burde jeg sagt "to sprite og nei". Men neida, ikke denne dama. Jeg finner ut at jeg ikke har bestilt til sjåføren, og jeg vet jo at sjåføren trenger mat. Men kan jeg huske navnet på Big mac? Nope. "Jaaa, haha, to sprite, og så skal jeg og ha en burger. En BurgerKing!".

Han hadde sikkert hørt det før. Han hadde nok ikke hørt brøla til sjåføren før. Og det var skamfullt å betale og mumle "beklager" til en aldeles usjarmerende humørløs type.

Jeg boikotter jo McDonalds. Jeg gjør det. Gang på gang har jeg gjort det. Akkurat nå gjør jeg det. Ikke for tre timer siden, riktignok. Men nå. Nå er jeg på rett spor igjen... Det er så velsigna ENKELT å gå på McDonalds og spise med barna. Fordi maten er full av usunne ingredienser som sukker og stivelse og smaksforsterkelser og i det hele tatt - så smaker det godt for barna. Jaja, jeg overlever jeg og. Nå er ungene stolte over at de har gått fra barnemeny til BigMac.... og jeg er fornøyd med å kutte ned på pappstrimler kokt i dårlig olje og saltet overmåte mye (pommes frites).

Men jeg hater konseptet. Jeg hater kulturen hvor det er vanlig å pakke inn all mat i pakker, det er et utrolig sløsende system! Kort oppsummering av i dag: esker til fire burgere (neineinei, jeg hadde bare en!!! Vi var fire). En pose til pappstrimler. Små beger til ketchup. Papir på plastikk sugerør. Pappkrus. Med plastikklokk. Servietter. Små poser til pepper og salt. Ved barnemenyer ennå verre - egne esker og leke som er pakket i plast.

Jeg hater og tanken på å betale for å leie en stol. For det er restaurantpris og utepris. Men hva betaler vi for? Stolen? For vi må selv rydde. Og sette på plass. Og hente. Det er utrolig høyt lydnivå. Nå hadde de pusset opp, så det var som å trø inn i åttitallet. Toalettene er skikkelig ekle - det er "Ikke rør døren, lukk opp med denne servietten, kan du stå å tisse tror du, og ikke trø på gulvet!!" fra første øyeblikk.

Jeg syns og det er noe pussig med opprinnelseslandene til de som jobber der, om jeg tør å bevege meg den veien. Jeg og min medumoralske venn stod i kø, og der har man så til de grader god tid på å studere dem som jobber der. De oppfører seg til gjengjeld så til de grader som om de er alene med en vegg mellom publikum og dem. Vi er som en grå bølge av mennesker, hvor det er umulig å identifisere vanndråpene. Men denne gangen var det bare en norskt utseende kvinne der, resten hadde ikke-vestlig utseende. Det gikk på klingende stavangersk. Og jeg ble litt lattermild da jeg konstanterte at min medsammensvorne ble servert av den eneste norske der, helt til jeg hørte hennes gebrokne dialekt, som ropte Polen lang vei... Jeg skjems av at jeg trakk forhastede slutninger. Men jeg kan ikke la være å undre meg: hvorfor har EmmseDonald så høyt antall ansatte med ikke-vestlig bakgrunn? Ifølge undersøkelser så er ikke lønna så verst. De er og kåret til Norges 7'de beste arbeidsplass i Norge 2011: Artikkel her.

Kanskje er ikke McDonald den slemmingen vi alle antar. Kanskje har de mye lavere terskel for å ansette fremmedspråklig ungdom som ellers ville slite med å få en jobb i Norge? Eller er dette en jobb norske ungdommer ikke ønsker? Holdningen til norske ungdommer når jeg ber dem søke ledige stillinger på McDonalds er og blir den samme: det er det veldig få som vil.

Men vi kommer alikevel ikke bort fra at Emmse Donald står i spissen for et sløseri uten like. Et bruk-og-kast-samfunn som jeg ikke har lyst til å være en del av. Vi kan snakke mye om smaken på "maten", men uansett hvor mye vi sier om det, så er og blir det et faktum at EmmseDonald går så det kviner, så noen spiser jo maten med stor glede. Og noen av oss med litt bismak i munnen. Så nå etterlyser jeg et alternativ til småbarnsforeldre. Hvorfor er det ikke serveringsteder som har barnemenyer med SUNN og GOD mat? Hvorfor er pommes frites på alle menyer på kinarestauranter? Hvorfor er det ingen grønnsaker på barnemenyene? Vi går ut for å kose oss, spise noe litt ekstra. Og alle signal som sendes ut sier at det ekstra er mat uten grønnsaker. Det skaper dårlige holdninger, og jeg syns det er et problem. Det MÅ være et marked for dette.

Nå boikotter jeg EmmseDonald igjen. Høylytt. Neitakk. Ikke mer møkkamat fra McDonald. Heldigvis er det mange med meg. Slik at når jeg treffer kjentfolk på McDonald neste gang (ehrm) så vet jeg at dere ikke tør å fortelle det til noen. For da innrømmer dere og at dere var der. Ses!

Reklame for klær eller kondomer?

Jeg har sett på mye rekame i det siste.  Det er få reklamer som virkelig er bra. Noen få er morsomme. Noen tankevekkere. Og noen husker man pga en dans eller en sang. Men er ikke målet at jeg skal ha lyst til å bruke penger på det som vises? Da må det ikke irritere meg, altså. Og det er det jo mye som gjør. OneCall har f.eks en tåpelig reklame med et skilt med "utlands"-avtale. Utlands??? Sist jeg sjekket het det da vitterlig UTENLANDS? Argh, da kan jeg ikke bruke dem. Og hva er det med LYDEN??? Den er så sinnsykt høy! Her sitter jeg, i all fordraglighet og nyter mitt daglige mordmysterium, når reklamen bryter inn med et lydnivå som truer med å vekke både meg og naboene (skriket mitt....). Hvorfor? For å tvinge oss til å skru av?

Men verstingen over alle verstinger vant faktisk gull her nylig. En Gullbarbie. Det er bare det at Gullbarbie gis til noen som virkelig har sendt et feil signal om skjønnhetsidealet til verden og ungdommer. Verstingen heter Jack & Jones, og med fare for å virke barnslig, som en rødstrømpe, kvinnesakskvinne av verste sort, ta en kikk på: Reklamen.

Du kan velge figur. Og min første anbefaling er at du velger Vïntage. Da skulle man jo tro at man fikk se ...ja, tatt helt ut av det blå, f.eks herreklær? Siden det er et klesmerke? Men neida. På ingen måte. Da får man sett ei dame, veltrent så det holder, i minimalt med klær. Så lite, at jeg til tider er bekymret for at puppene skal VELTE ut av den alt for lille bh'en. Dvs, det er ikke en liten bh, jeg tipper en drøy D, men puppene er mye mer. Hun står i sin egen standardposisjon, dvs at hun har den ene foten frem, og på tå. Hendene i siden. Denne startposisjonen har hun i alle filmene. Det hun sier, mens hun flørtende ser i kamera, er ting som at du som valgte denne typen antrekk, nok ikke har myke byhender, og du har nok ikke noe imot å bli skitten... Så viser hun noen øvelser du som mannemann kan gjøre. Og det går sånn: Først drar du skuldrene opp og ned, i hennes tilfelle mens du dytter puppene ekstra godt sammen. Tre ganger. Så ned i knærne. Og knullebevegelser. Og så for biceps: tre ganger fake manual i hånd som løftes mot skulder - også nå med puppene i evig kamp om midtplassering. Og avslutningsvis: Moscitos. Da klapser du deg sjæl på rævva. Treningsøkt over.

Nå når man har varmet opp med denne stilen, kan man jo for gøy - så sant man ikke er utslitt etter første akt, kjøre ny stil. F.eks: Premium. Nå får man samme dama i samme posisjon. Tilsynelatende forann en bar, iført høye hæler, strømpebukse, skjørt til nesten knærne, og bh. Jepp. Bh. Push up. Og hun kan fortelle at du som velger denne stilen er urban, du kjenner alle de hippeste klubbene, og at du nok "gjør det" (jeg antar hun mener sex) på mange trange plasser, f.eks lager og toalett. Så noen øvelser for å trene til dette: Bøy deg frem slik at kløfta slår imot deg som det svarte hull, og: Knulleøvelser med armene frem. Knulleøvelsene med en arm ut (støtte i veggen?), nye øvelser med armen ut andre vei. Ut med foten, og voila. Du får beskjed om at du var flink....

Heldigvis for dem som ennå ikke har mistet pusten, så er det to til. Vi har f.eks Jeans Intelligens, for dem som liker å slappe av i sanden. For å unngå å få sand "everywhere", så kommer noen øvelser. Først tar man i bakken med flate hender. Ned, opp, ned, opp. Fire ganger. Så tar vi to knebøy. Og så setter vi en fot frem, og overraskelse: knullebevegelser. Så andre foten frem, og: knullebevegelser. Så kaster vi på håret til høyre, ut med sanden. Så snur vi oss i sideposisjon, og rister på ræva - forøvrig dekorert med dusker - for å få sanden ut fra gjenglemte steder. Gjentas på andre siden. Tydelig at øvelsene ikke har ført til svetting, for den ristingen der kan ikke få noe annet enn flass løs. Til gjengjeld har de ikke hatt ønsket effekt, for målet var jo å unngå sand på unevnelige steder?

Phu. Etter denne slitsomme treningsøkten må man innom Premium Teck. I en gymsal presenteres du som typen som liker å bli het og svett.... men da må man trene flere muskler. Da kan man gå ned, skli langs gulvet og opp. En gang kan man ta en svær feminin bevegelse til venstre, og en til høyre. Strekk og: veldig bra.

Det eneste vi da mangler, er episoden hvor hun gjør dette med gutta. Så er vi i boks. Og J&C har visst nok solgt noen bukser underveis. Antar jeg. Kanskje. Ikke til meg, riktignok. Men så er jo heller ikke jeg målgruppen? Men hvem er da i målgruppen??? Jeg må rett og slett spørre. Hvem i heiteste huleste er kundene som skal tenkte at dette gir dem kjøpelyst??? Jeg er sikker på at både bikiniene/undertøyet til den lekre dama (jepp, hun er virkelig flott) selger så det kviner. Av menn som handler til dama, og som naturlig nok får en nedtur... Og av kvinner som ønsker å fremstå som hovedpersonen, og som naturlig nok får en nedtur.... Men hva med herreklær, som det faktisk reklameres for?

J&C burde skamme seg. De har kanskje prøvd å være morsomme, men de har bommet så til de grader. Det er flaut, unødvendig, pinlig og latterliggjørende. Og det er menn som burde være i harnisk, over å bli fremstilt som idioter med sand i rattata, som enkle sjeler som som har sex i park og på toalett ved tilfeldige treff. Selv gleder jeg meg til en motsatt reklame. En haug med litt anonyme damer i antrekk man egentlig ikke kan se, og en mann som fremstiller oss som villige og ville på jakt etter sex - som kun er iført en minimal sak mens han spiler med muskler. Reklame for joggesko. Til sammenligning forøvrig.

Nei takk Kiwi, jeg vil ikke ha hvert fjerde truseinnlegg gratis

Kjære Kiwi. Jeg har fulgt den nye reklamen dere har lansert, hvor en overlykkelig kvinne er så glad så glad - for "en gang i måneden koster det litt EKSTRA å være kvinne", og det vi gjerne gjøre noe med!! Man må jo bli lykkelig av slike nyheter! Hver fjerde pakke tamponger, truseinnlegg og bind gratis. Jeg regner med at dere har en sånn stempelsak? Slik som på bleiene da jeg hadde bleiebarn? Ja, jeg vet ikke om andre tenker likt meg, men jeg kan ikke VENTE på å stolt dra frem rabattkupongen, vifte med den mens jeg stolt snur meg rundt og sørger for at alle ser meg, slik at jeg VIRKELIG får fokus på at jeg kjøper bind, knall rosa, supplert med en pakke tamponger med ekstra fantastisk sugeevne. Jeg ser for meg en lykkelig kø, som kanskje til og med klapper når jeg innvilges den fjerde, gratis pakken.
Kampanjen kan du se her:

Sannheten er at jeg ikke er spesielt stolt over å være en menstruerende kvinne. Joda: frisk og sånt, og et tegn på at man er kvinne, kan føde barn og blablabla. Før var det jo døden i gryta om man fikk mensen når man skulle ut på noe - etter 28 år har man ervervet en viss erfaring. Hadde jeg ikke hatt fjorten dager hvor  puppene kryper ut av bh'en, så hadde jeg ikke en gang kommet på at det er den tiden i måneden igjen. Men det er ikke så flott og fantastisk og kjekt å ha mensen. Vi får ørene proppet fulle av hvor fantastisk det er. Libresse har klubb, tamponger har artige mønster på eskene. Forstå meg rett: det er flott med gøye esker. Men hva med anonyme, stilige og ikke så lett gjennkjennelige esker? Jeg erkjenner at jeg handler denne typen varer raskere enn noen andre varer. Grabber eskene i forbifarten, legger dem godt nede i handleposen, og legger dem tilfeldig, litt raskt, på handlebåndet. Det er det jeg putter nederst i posen. Det er et stykke fra Den stolte kvinde som annonserer at hun er frisk og blødende til meg, ja. Men morsomt og flott og fantastisk og til og med vakkert? Nope. Jeg har vonde pupper, kramper, det er upraktisk å passe på. På ingen måte slik at det påvirker meg, men det er BULLSHIT at det er gøy. Det er ikke engang gøy å FÅ LOV TIL Å VÆRE SURE! Jo, for det lanseres og i disse reklamene. Når vi har mensen har vi a: lov til å trene og det syns ikke at man har mensen!!!! Salikat. Og ennå bedre for oss som ikke syns overnevnte er et nevneverdig problem: isspising, sjolokadespising, plagg og tv. Hallo: jeg har mensen i ca fem døgn. Skal jeg, i fem dager, være en gneldrete sjokoladespisede teppelagt hormonbombe? Nei! Det er hverdagen vår! Det må da forventes normal oppførsel? Det er nok av anledninger til "å unne seg noe ekstra" om jeg ikke skal sitte i fem døgn og syns synd på meg selv! C: jeg kan kjefte og gneldre og bitche og være vemmelig. Det er visst normalt. Når denne transformasjonen trør inn, så har jeg lov til å legge til side all fornuft og oppdragelse, og surmule i fem dager. Hvem i helsiken har tid til å legge livet til side denne uka? Ikke jeg! Ungene skal fremdeles hentes og leveres og spise og ha klær og gå i bursdag.... og huset er fremdeles skittent, rotete og forfallent.

Jeg tror ikke at jeg er alene. For var jeg alene så var det ikke noen andre ord for mensen. Det er ofte skam og sjenanse som lager nyord. Tante Rød. Ugå. Den tiå. Hønefoss... det ekleste ordet av dem alle: mensesen. Det var selvsagt min mor som lanserte det ordet, og ikke var det bare umoderne, det var og så LANGT! Stakkar mor, gjorde veldig lite av hele greia, bless her. Det handlet selvsagt ikke bare om mor, det handlet om at min nærmeste sammensvorne: moderen - leverte ordet. Mødre kommer aldri til å formidle dette uten at det blir flaut og feil. Men det handlet og om at jeg ikke var i et miljø hvor dette ble snakket om. Jeg hadde ingen venner som diskuterte dette med meg - ikke søstrene mine engang hadde dette som hverdagstema. Mensen var bare noe vi hadde. Noen hadde ikkke gym og svømming: alle visste hvorfor. Vi snakket ikke om det. Noen ganger sa de mest selvsikre: nei, du ser eg har mensen...så.... Jeg var veldig imponert av disse jentene.

Så kjære Kiwi, jeg har tenkt litt på kampanjen deres. Og kommet frem til at den er UTROLIG trøttende. Og jeg kan ikke VENTE med å høre hva det neste blir. For det koster ikke bare litt ekstra å være kvinne en gang i måneden. Det koster ganske mye! Kropp koster litt ekstra i det hele tatt. Så hva blir det neste? Kondomer? "En gang i uken - for de heldige - koster det litt ekstra å være mann, og det vil gjerne gjøre noe med!" Jeg ser det for meg, en haug med stolte menn som vifter med rabattkortet sitt og snur seg stolt mot køen mens de klapper seg selv på skulderen: Her er gutten som får seg noe i kveld, ja!". Barberskum: "Det koster litt ekstra å være mann når man har sånn tett skjeggvekst - og det vil vi gjøre noe med!". De med forbruk av en flaske skum i året kjøper skum så det holder, klapper seg på skulderen, stryker seg over den tilsynelatende barberte haken, og nikker til seg selv - vel vitende at hele køen følger med. Jepp, her er mannemannen med skikkelig skjeggvekst ja! Hva med Intimsåpe: for svette skritt...? Og: hvis de var så j%#la opptatt av hvor dyrt det er å være kvinne, hvorfor er ikke SJOKOLADE på tilbud???

Hver gang jeg hører den tåpelige reklamen, hvor hu der hyperlykkelige-for-jeg-har-fått-et-reklameoppdrag maser om hvor gøy det er å ha mensesen/tante Rød, Ugå...så blir jeg podden. Og hver gang jeg blir podden så går jeg på Coop. Og sannheten er at jeg ikke kommer til å handle bind og tamponger hos dere mer. Stod det at vi fikk 20% avslag derimot, på hver pakke, så hadde jeg vurdert det.

Nå går jeg heller på Coop, for han unge mannen som sitter i kassen der og som ennå ikke har smilt eller snakket i det hele tatt de to årene han har jobbet der - syns om mulig at det er ennå flauere enn meg. Så på Coop gjør jeg et unntak: jeg legger det demonstrativt på handlebåndet, smiler og sier "og så skal jeg ha disse! Litt av et forbruk, gett!". Hadde han vært blekere, så hadde jeg sett rødmen, det er jeg sikker på.

En enkel kjole modell 1912...

I årevis har jeg hatt lyst til å markere 100-årsdagen for forliset til Titanic, ved å holde en Titanicfest.... Planer klare, her skulle det leies båt, serveres meny fra siste kvelden, og hver gang noen gikk hjem skulle "nærmere deg min Gud" spilles....Men så fikk vi ikke leid båten, og derfor ble jeg ikke lite begeistret når festkomiteen på jobb omfavnet ideen og ble med for  arrangere Titanicfest med Quiz og taco.... Vi forventet bare et maritimt innslag på antrekk, det er litt mye forlangt å forvente full Titanicutrustning... og forslagene har vært mange. Gallionsfigur, havfrue, kaptein... lenge håpet jeg på besøk av Kaptain Sparrow...men det ser ut som om vi får nøye oss med et utvalg kapteiner....

Men så var det min kjole da. Siden Pippi Langstrømpe overtok i hodet mitt, har jeg levd etter "det har jeg aldri gjort før, så kan jeg sikkert". Det er ikke nødvendigvis alltid sant...

Jeg har googlet og googlet, og oppsummert var kjolene fotside, med gjennomsiktige stoff dandert rundt og på og i og over kjolene. Så jeg tuslet til Fretex. Gang på gang. Og til slutt: en grønn fotsid kjole, sydd av privatperson iflg lapp i sømmen, sitter som et skudd. Knall grønn - bildet yter den ikke rettferdighet... Og der begynte reisen:

Jeg vasket kjolen. Da min kjære kom hjem, trodde han vi hadde fått en fuktskade i kjelleren. Den luktet GRUSOMT! Så lenge den var var våt, luktet den så mye mugg at de fleste museum ville vært sjalu. Tørr - ikke stort bedre. Så jeg leste kjerringråd, og vasket den i bakepulver. Det hjalp. Nå lukter den bare når den er våt... så jeg får satse på at ingen søler noe på meg. Neste utfordring: den var feil i halsen - og for trang under armene. Så frem med den førti år gamle symaskinen jeg har "arvet" fra mutteren, og så er vi igang. Jotakk.....

Første trinn gikk forbløffende bra. Jeg fant meg ei sløv saks av den VIRKELIG sløve sorten, og på rent øyemål så klippet jeg ivei. Det viser seg at symaskinen, etter to telefoner til mor og en stk ny nål møysommelig montert, syr både sikksakk og og rett frem! Ja, når dette er sagt, så har jeg muligens avslørt det fortrengte faktum: Jeg kan ikke sy!!! Men i pur glede over en veldig smart symaskin så sydde jeg i vei. Og det tåler nok ikke en kikk på vranga, men sånn sett rett forfra: jaja...why not.
Så var det de gjennomsiktige gevanter som skulle oppå kjolen, da... Oioioi. Hvem kunne ane at den ferdigsydde neglisjeen i sort som jeg satset alle mine kort på ikke lenger er å få kjøpt? Ikke på Fretex, ikke på loppis på Kampen skole, ikke i butikker... dvs: de neglisjeene jeg fant bør ha attenårsgrense... og det blir for kort. For her snakker vi FOTSIDT!

Javel - Kreativ butikk på Kvadrat neste: jentene kjøpt med en tur på MCDonald, toppet med en is. Jeg: i blondehimmelen! Igjen med fare for å blamere meg ved å avsløre min svært manglende kunnskap om håndarbeidsbransjen: det er utrolig mange vakre blonder å få kjøpt!!! Og jeg hadde alt bestemt meg for at blonder dekker alle feil. Så jeg kjøpte meter på meter, og fant til og med sort chiffon (riktig???). Kjolen begynte å bli dyr... men ållrait. Hjemmelagede kaker er jo vinnere, så da er vel hjemmelagede kjoler og.....? Nei...?

Hjemme igjen fant jeg frem tråd, og jeg husket til og med hvordan man fyller på tråd på den lille snella. Det gikk så det kvein. Så tok jeg et øyemål og klippet en del bak. Den ble bra, og jeg fikk og klasket på en haug med bloner rundt kanten. Så orket jeg ikke å forholde meg til de lange lengder - og jeg fant ut at noen kjoler hadde lange, spisse flagrende saker forann. Så jeg klippet til to, sydde på en kant, mer blonder, og sydde det sammen. Voila: et skjørt. I pur glede over å ha tenkt ut dette, sydde jeg på noen blonder på kjolen og.

Så stoppet det opp.... for den toppen jeg allerede har i chiffon (?) var ikke å finne. Jeg hadde den før påske, men selv med pengebelønning til jentene så fant jeg den ikke. Hekkan. Måtte sy topp. Og i den toppen skulle man ha kledelig utringning, armer, ryggstykke... oh, skrekk. Jeg vagget rundt i kjolen, holdt stoffet opp, satte nåler (ja, fant en eske små nåler under den sløve saksa!) i hytt og dynevær. Armene tok nesten knekken på meg. Har man enkearmer, så vil man gjerne at stoffet skal dekke dem... ikke framheve dem! På dette tidspunkt hadde Johan gnidd vantroen ut av sine vakre glugger, og satt og gnegget og lo. "Ja, hvem skulle vel trodd dette, kånå mi syr!". Men når jeg ba om hjelp til å holde noen nåler og slikt: nei. Han skyldte på manglende evner, men det hadde jo ikke stoppet meg, så jeg antar det kan ha vært det svært dårlige lyset som gjorde saken. Ja, for det dårlige lyset førte til at jeg - da det meste var sydd - oppdaget at den svarte tråden jeg sydde med var mørkegrønn... Jeg forholder meg retten til kunstnerisk frihet, og har sydd hele dritten med grønt. Mowhaaaaahaaaa. det er frekk jente!

Dere vet det kanske fra før, men jeg visste ikke at det omtrent er umulig å klippe med en sløv saks i chiffon (?)... Men veien blir til mens man går. I mitt tilfelle: hopper.

Så trinn for trinn ble toppen sydd, på øyemål. Slett ikke verst, når jeg fikk dratt og halt langt nok i alle ender. Ingen fortalte meg at det er en utfordring å sy toppen fast i "bunnen"! Oh my GAD. Den liflige banningen som til nå hadde fylt rommet gjennom to nåleskift, dårlig saksing og klipping av overflødig stoff ble erstattet av dype knurr. SALIKAT. Men: man prøver. Og haler og drar. Tar noen snarveier. Og vips: så henger det nede fast i det oppe. Gøygøygøy. Prøve, prøve.... nye nåler, frem med lommelykt. Man må se hva man gjør!Klipper/haler med den "det var deilig da saksa var sløv, da virket den iallefall"saksa av litt mer overflødig stoff. Og så: belte. Nye blonder. Mer blonder. Og mine gamle ideer om at blonder dekker det meste holder vann - hurra. Så noen hemper her, litt støtte der, noen smertestillende der, og litt bakgrunnsstøy fra Tv - Titanic må vite - så var snart selvtilliten på plass igjen. Bortsett fra noen småting, som at jeg IKKE var premenstruell da jeg kjøpte kjolen, men nå er det, og voila: fra c til d-cup over natta. Noe som gjorde at drittkjolen revnet over pattene. Og måtte sys. For hånd. Men når alt var ferdig, så var jeg jo så fornøyd!!!! Så fornøyd at jeg ikke tok kjolen av meg da jeg skulle smøre maten for jentene - og like godt helte et glass med salsa i fanget på kjolen. Joda. Får håpe at den gigantiske flekken forsvant i vask, det lukter kjeller igjen her, og kjolen er langt fra tørr.  Nå er klokka ett om natta - kjolen er "ferdig", og jeg vurderer å gå på Birkemo og kjøpe et veldig slankende piratantrekk. Eller: stå stille hele kvelden, i posisjonen som vises under, og opprettholde en illusjon av et antrekk nesten litt bittelitt likt en av kjolene, eller flere, jeg fant på google.

En fin ting: neste gang jeg tenker at jeg ikke har gjort det før, så det kan jeg sikkert, så HAR jeg gjort det før. Det er bare det at nytt antrekk nok er ny sjanse, så jeg har vel ikke lært en dritt.

Nå pakker jeg symaskinen ned for denne gang! Litt klokere: Gunnhild

Sikre vårtegn

Det er vår i lufta. Og like sikkert som angsten for bikinisesongen, så dukker det opp et og annet sikkert vårtegn. Da kan det være greit å vite at dette er vårtegn, slik at man kan glede seg over dem istedenfor å sutre og klage over dem.

1. Flått. Joda, første flåtten dukket i dag opp på min datters hals, som en ivrig vampyr. Panikken min - som aldri har hatt flått - stod sikkert ikke i stil med størrelsen på flåtten, for iallefall forbarmet en mor seg over både meg og barn, og tok jentungen med seg hjem for både å fjerne flåtten og fore ungen. Flått: sikkert vårtegn.

2. Rørleggersprekk. Jeg har i dag observert flere enn ønskelig av nevnte vårtegn. Disse sprekkene i naturen er vanligvis - på vintertid - godt gjemt under bomsete jakker og hettegensere, noe jeg igrunnen tenker de burde fortsette å være. Her snakker vi sprekk på en til seks cm, og de blir - for å si det slik - ikke mindre med årene. Dette er et vårtegn jeg sliter litt ekstra med, og som gjør at jeg ønsker en regnskur og et vindkast litt ekstra velkomment til tider. Kroppslig erosjon. Ikke min favoritt, nei.

3. Hundebæsj. Plutselig viser det seg at naboen med den driteglade bikkja bare har bøyd seg ned og stått bøyd en stund når bikkja har levert varene, han har slett ikke plukket opp så mye som en lort! Veikanten formelig bugner av hundebæsj. Halvråtten. Jeg trøster meg med at de forsvinner en gang sånn i juni. Og for en næring de gir! Ugresset kan ikke vente med å stikke sitt stygge tryne opp av jorden! Det er herlig.

4. Modeller i tjue-trettiårene. Like sikkert som at shortsen fra i fjor ikke passer i år - like forbanna sikkert er det at alle modellen i Norge finner veien til Stavanger. Her går de og blomstrer i gatene, ikledd siste mote på sin alt for flotte og brune kropp, i tynne stropper og utringninger som hadde gjort Lena Alexandra i videoen "my boobs are ok" misunnelig. Ingen WillyNelson-armer der, nei. Et sikkert tegn på at det er vår, ja.

5. Tidsforvirrede mennesker. To ganger i året stilles klokken MOT sommeren. En plass der mellom M og OT mister Norge hvert år noen ellers oppegående mennesker, som lurer på om det var bakover mot sommeren som var, eller mot kommende sommer? Forbløffende nok er de aldri i tvil når vi stiller klokken om høsten, det er ikke som om disse folka stiller to timer for tidlig til avtaler og på jobb - de er veldig fornøyde med den ekstra timen med søvn. Men på VÅREN! Da overstrømmes plutselig gatene med forvirrede mennesker som kan - med fakter og store ord - beskrive til siste detalj hvordan de FULLSTENDIG bommet på klokka, hvordan de så til de GRADER tok forferdelig feil og fikk SJOKK altså når de oppdaget hva de har gjort. Og beklager at jeg kom to timer for sent på jobb/til avtale... (selv har jeg ringt sjefen klokka sju om morgenen og lurt på om vi hadde stengt, siden ingen andre var på jobb? Så jeg vet hva jeg snakker om. Men det var om høsten. Et sikkert høsttegn).

6. Glade mennesker. Åååååh, så glade! Så blide! Så DEILIG det blir å komme ut i sola, jobbe i hagen, vaske bilen, ta ungene på timelange turer i fjellet på ski, henge ut klær... Det er "Gooooood heeeeeeeelg" med sang i stemmen, det er siste mann ut klokka halv fire. Folk tar opp røykingen igjen - det er jo så fantasisk vær, vi må UT! De blir forkjølet, mister følelsen i baken, blir solbrente på nesen. Lunsjen fortæres på den forblåste verandaen, med den folkevonde måken svevende over hodet og i angrepsposisjon fordi den har egg hundre meter lenger borte på et tak. Folk har vanter på seg og skivene fryser til is mens vi spiser dem. Men vi går inn, ser oss i speilet og mistolker den frosne huden som rødglødende av solen - og føler oss så friske og spreke! Man blir blide av slikt.

7. Is there anybody out there? Som Pink Floyd synger.... ja - ikke vet jeg, for jeg har Earth Hour! En time, en gang i året. To de årene jeg har bommet på måneden og kjører EarthHour en ekstra gang. Da skrur vi av alle lys. Helst alt elektrisk, men iallefall alle lys. Og så sitter vi der, i mørket. Inne eller ute (kan like godt gå ut). Og skuler på alle naboene som ikke har skrudd av lyset. Fra Foldøy skuler vi mot Nedstrand. "Kan du se om de har skrudd av lysene? Nei? Hrmf.... møkkakommune, de bryr seg jammen ikke mye om miljøet, det skal de ha! Fysj". Earth Hour dekker opp alle behov for å være noble, for å gi noe tilbake. Om jeg er miljøbevisst? Hallo - her snakker vi om å ta ansvar altså - om å være med på noe svært, globalt! Ikke bare deltar jeg ivrig i EarthHour, jeg poster det på Facebook og! Minst en gang i året, alt etter hvorvidt jeg tar feil i februar og gjør det da og! Earth Hour - i år i månedskrifte mars/april. Godt for vårstemningen.

8. Naboer. Vi har naboer, jubler vi hver vår. Joda, det har vært tegn til dem underveis, et lys her, en bil forbi der. Men hvor har de vært? Inne i sine egne familiebunkerser, hvor de har hatt stearinlys, rødvin og forkjølte halser. Når vårsola varmer bakke og ødelegger alle tvprogram vi vil se - så er vi alltid litt forundret over at vi har et nabolag, det er barn, det er eldre som går tur, det er barnevogner! Folk kommer ut, våryre og hyggelige, det hilses og historiene om alle rømninger som er foretatt sydover i vinter kommer frem. Noen ganger undes vi og over at noen i nabolaget har født, dødd, flyttet eller har vært syke. For sist vi så dem er da vel ikke SÅ lenge siden? Kan det ha vært ...november, tro? Det drikkes kaffe, det planlegges maling av hus, det blir laget joviale avtaler om hvem som klipper hvem sin hekk og at noen lar være å klippe hvem sin hekk... og på den måten består naboskapet og vennskapet.

9. Loppemarked. Det nærmer seg syttende mai, og korpset trenger penger. Det kommer først lapper om at de ønsker seg lopper. De må ikke være store, billige, tåpelige, spiselige, uselgelige, skitne.... Det kan ikke være "for mye bøker", klær eller store møbler. Og: de kan leveres mellom 18:00 og 18:01 fredag ettermiddag. Akkurat da når du har tenkt å ta årets første røyk. Eller drøse med naboen du trodde var død. Så har man levert "driten", og hva har man da? Jo, da har man ikke bare god samvittighet, man har til og med plass til mer drit! Så da går man på loppis. Først står man i kø, og er enige om at det er første gang man har stått i kø for å komme inn i kirka. Eller gymsalen. En sikker vits. Så rekogniserer man. Hmm.... klær der, bøker der, sko der... så jobber man seg igjennom folkemengden, later som om man er interessert i f.eks gryter og kar, akkurat nok til at andre blir interessert i gryter og kar (jøsses, det der borte ser ut som forrektige smijern...det er sjelden vare, det....), mens man i siste sekund snur seg mot målet: lampene. Og da må man ikke virke for ivrig når noen ser på den man vil ha. Man må ikke spørre om de skal ha den - for da tar de den i ren redsel for at de ikke skal få den. Man kan heller ikke vente for lenge i området, mens de ser på den - det virker påfallende. Nei, man må vie en lampe som ikke ligner i det hele tatt masse oppmerksomhet - og så vidt kaste et blikk på Ønskelampen. Først når vedkommende er uheldig og setter den fra seg et sekund, kan man stupe inn og grabbe lampen. Eller hva det nå skulle være. Og aldri tenke mer på at man var dum når man spurte for tidlig om hun ikke skulle ha den lampen, som hun i gitt øyeblikk dyttet under bordet med foten, mens hun kjøpte seg et sekund for å tenke seg om. At smilet man mente skulle være et sånn "du ville vel heller ikke hatt den stygge tingen" kanskje endte opp som et griskt glis mens man siklet - noe som øyeblikkelig gjorde at dama plukket lampen opp og betalte før fire sekunder var gått. For eksempel. Vann under brua, som man sier....

10. Badelystne barn. Når døra vår - som er svart og utsatt for sol en fem-seks timer til dagen minst - blir varm, er det synonymt med badesesong. Så når jeg sier til barna at det er vår, det lukter godt av bakken, døren er varm av solen, og i dag skal vi jobbe i hagen - så kommer ungene trekkende på badebassenget ferdig kledt i badedrakter før jeg har fått sagt tulipanløk. I den grad jeg snakker om tulipanløker. Og når jeg forteller dem at telen godt kan få forlate jorden før vi begynner å vurdere utebading, så begynner maset. Skal de få bade i påsken? Det fikk de i fjor! (nå var det over 20 grader i påsken i fjor, bare nevner det...) Hvor varmt må det være? Kan det blåse? Kan de ha det blå håndkledet? Hvor skal bassenget være? De fryser ikke! De skjelver av glede! Det er et evig mas om bading. Selvsagt: jeg kunne latt dem lære. De kunne ha badet, blitt syke og jeg kunne viftet med pekefingeren og sagt ha og der ser dere og i det hele tatt. Men jeg stinker som sykepleier. Dessuten kommer snart påske. Og jeg har ikke lyst til å være hjemme med syke barn. Jeg vil gå på jobb, se på rørleggersprekker, misunne modellene som har inntatt byen, hilse på naboer og plukke hundebæsj. Jeg vil sitte ute i stummende mørke og kritisere alle andre som ikke gjør det. Jeg vil plukke flått av ungene (nei, det vil jeg virkelig ikke), med en flåttplukker som jeg har kjøpt på loppis, av glade, vårkåte musikanter som skal få meg til å gråte på syttende mai. Det vil jeg. For det er jo vår, for svingende!!!

Fargeendring

Fargeendring. Jeg er rett og slett inne i en fargeendringsperiode. Den har kommet sakte, så sakte at jeg ikke har enset det. Og det er ikke lite. Det er fra topp til tå, det er ikke bare på hodet at ting har gått skeis. Jeg ser ser på barna, ser den jevne, lytefrie huden og lurer på når den forsvant? Vi har jo alle sommerhud versus vinterhud. I mitt tilfelle avbrutt av perioder med knallrødhud. Men sånn ca når gikk jeg fra søte fregner til svært sjemmende leverflekker? Var det i august -98? Da jeg fikk barna i -04/-05? Jeg vet det kom noen snikende da, men det var visst noe man kunne forvente i slike omstendigheter - men at de ikke skulle forsvinne når ungen var ute???? Ja, jeg bare spør.... Ungene er jo søte, de kaller dem for fregner. I WISH. Og håret...nå var jeg hos frisøren. Hun sa noe om at hun kunne se at jeg var blitt....oh, skrekk...... GRÅ. Hæ? Joda, jeg har vel blitt litt ...blondere det siste tiåret...men GRÅ? Stakkar, hun forsto at jeg var blitt blondere, og endret fort beskrivelse, men ordet var kommet for å bli. Grå. Jeg viste frem sertifikatet - det nye - som viser at jeg ENNÅ ikke er førti. Jeg la rett og slett ansvaret over på henne. Uten at det endret noe... Jeg sitter og blar i hårlagene, finner de ...blondeste områdene og tester dem mot hverandre.

Så var det halsen og brystkassen da. Der som puppene pleide å være har jeg nå et merke etter de siste ti årene i solen. Det viser omrisset av en singlet. Og er kommet for å bli... polkadot brystkasse. Rød på en guffenrød måte, med "fregner". Hendene er og mørkere, og venstre hånd har tydelig hatt sine timer i vinduet på bilen - for kort sagt: polkadot hender.

Ræva deriomot - den var jo stram og nøttebrun i sin tid. Nå? Tydelig svært blek, og det gjør at den ser gigantisk ut! Ja, for stram er den muligens, men jeg får ikke sjekket, for den blender meg når jeg prøver å se i et speil. Leggene var og brune og lekre før. Nå har jeg fått noen røde striper som visstnok heter "åja, har du fått det, ja. Det er forgjengeren til åreknuter, det". De er toppet med noen LANGE mørke hår (ja, se det ja, der var håret mørkt, ja. På hodet - nei.) som ikke har sett verken høvel eller sol siden i fjor. De har forøvrig blitt omgjort til et studium i forfall: hvor lange hår kan man ha på leggene, egentlig? Så fra plattfoten og opp til knoteknærne har jeg striper av blodårer toppet med hårdusker.

Det hvite i øynene er gult, tennene har gått fra nokså hvite til nokså iallefallikkehvite. Og det er har blitt så mye MER av dem!!! Tannkjøttet kryper oppover, alt annet siger nedover.

Akkja. Ikke alt skifter farge, for all del. Noe bare blekner. Tatoveringen min for eksempel. En falmet rose. Og noe bare blir sterkere i fargen. Hvis jeg får nok leverflekker, så blir jeg kanskje å betrakte som brun? Jeg går for den, jeg. Oh happy days.