Våronnå nå igjen....?

Det er disse reklamene... denne uken har Plantasjen prøvd seg på å være morsomme: de spør om du har grønne fingre, for i såfall kan du komme til dem og - antar jeg - boltre deg i blomster, jord og hageutstyr. Hvis du derimot "får grønne fingre over natten, så har vi telefonnummeret til legevakten!". Hekkan, irriterende reklame!!!

Jeg har ikke grønne fingre. Jeg har wannebe grønne - men de er temmelig beige. Jeg har nok hatt en illusjon om at jeg har hatt draget på planter, men innser at dette er et resultat av et uendelig skryt som flommet fra min far i min retning - og jeg har innsett at det var fordi han a: ikke hadde peiling selv, b: ikke likte det selv - og dermed satte pris på hjelpen han egentlig var litt avhengig av, og c: hadde et sjeldent lavt forventningsnivå når det handlet om blomster. I begynnelsen av mai kjøpte han inn 40 - 50 blomster, som han strødde rundt i potter og bed, og dermed var sommersesongen reddet. Ett mål hage. Mye arbeid... Mye forsømt arbeid... Men en herlig hage med et stort, blomstrende mangfold. Min kjære mor planla hagen til å være et vell av blomster - hekken var satt sammen av busker som blomstret på forskjellig tid - noe som gjorde at vi hadde blomstrende hekk hele sommerhalvåret.

I senhøstes kjørte jeg og en medsammensvoren - skulle bli - for å se på tomten der hagen tidligere lå. Den er delt i to, og bare halvparten er det gjort noe med. Et grønt hode stakk opp av jorden, og ved nærmere ettersyn så jeg plante etter plante som jeg dro kjensel på i moldhaugene. Tre timer etterpå begynte det å bli mørkt, og jeg, en søster, min medsammensvorne (som skal få forbli anonym) tok med ungene på NØST. Med bæreposer, bøtter og spader gikk vi til angrep. Og det var ikke lite jeg fikk med meg hjem! Favorittrosebusken til far. Den lever i ei potte fremdeles. Klaseroser. Rosa. Jeg fant og et par syriner! Og mye annet som jeg ikke husker. Og der var vi ved roten til problemet.....

Her om dagen fikk jeg ånden over meg. Ikke den veldig hellige, men mer av den "jeg har forsømt hagen, det er sol og jeg får se hva som har overlevd vinteren"-typen. Entusiasme? Nei. Søndag var det og alt. Vi har ETT bed. Et stort, men dog. Det er et steinbed på fire-fem meter. I tillegg har vi laget en haug som skal bli et bed, som henger sammen med steinbedet. Noen store steiner har vi og funnet. Egentlig et godt utgangspunkt. Så jeg gikk til angrep på vanlig vis, i min fars fotspor. Det vil si at vi ikke skifter klær først. Brun dunk: check. Spade: lang leteperiode hvor jeg vurderte hvorvidt man trenger en spade for å spa, eller om riving i løvetann og sparking (har heller ikke byttet sko) burde være nok. Men: check. Hagehansker: check. Hagehansker er fantastisk. Ingen jord under fingerneglene, ser kult ut, og når jeg går med dem så antar folk at jeg er opptatt med en sunn interesse, og da får man gå i fred.

Jeg gikk ut i hagen etter å ha ropt til hele familien at "jeg skal i haaaaaagen, og jooooobbe". Må annonse det man gjør, så man får kreditt for det! Og kikket på haugen. Og sakte demret det for meg at det var noe kjent med den haugen. Var det ikke her jeg hadde gravd ned det jeg fant da jeg var på nøst....? Åh nei.... Må man SE på det man graver??? Hovedplanen var å bare spa ivei, men det måtte bli med planen... Noen svære blader dekket hele haugen, og jeg innså at her kunne det meste være skjult. Snegler og maur. Planter. Leker. Blomster.

Lang og skitten historie gjort kort: Jeg fant mye som spirte. Mye av det aner jeg ikke hva er. Og så savner jeg et par planter som jeg i iveren muligens kan ha ofret til Den Store brune Dunk. Tre syriner. En nypebusk. Noe som så kultivert ut og dermed får stå. Noe som luktet sitron og som antas å være sitronmelisse. Får stå. Løvetann. Fjernes med sorg og tanker i retning munkene som en gang importerte dem.

Nå er det mye jord. Jeg har planer om å få tak i flere store steiner. Og så får vi bare vente å se, da. Jeg får sette de høyeste plantene bakerst, men må jo vente til jeg vet hvor høye de er. Vi kjøpte fire svære krukker i fjor, som skal fylles med alle slags blomstrende delikatesser og syn for øyet. To mindre. Og jeg er møkka lei av sesongen allerede nå. Det er mai, og ikke lenge til syttende.

Jeg tenker jeg rusler ut og kjøper førti-femti blomster og strør dem ut i hagen. Og gratulerer med dagen.

Sikre vårtegn

Det er vår i lufta. Og like sikkert som angsten for bikinisesongen, så dukker det opp et og annet sikkert vårtegn. Da kan det være greit å vite at dette er vårtegn, slik at man kan glede seg over dem istedenfor å sutre og klage over dem.

1. Flått. Joda, første flåtten dukket i dag opp på min datters hals, som en ivrig vampyr. Panikken min - som aldri har hatt flått - stod sikkert ikke i stil med størrelsen på flåtten, for iallefall forbarmet en mor seg over både meg og barn, og tok jentungen med seg hjem for både å fjerne flåtten og fore ungen. Flått: sikkert vårtegn.

2. Rørleggersprekk. Jeg har i dag observert flere enn ønskelig av nevnte vårtegn. Disse sprekkene i naturen er vanligvis - på vintertid - godt gjemt under bomsete jakker og hettegensere, noe jeg igrunnen tenker de burde fortsette å være. Her snakker vi sprekk på en til seks cm, og de blir - for å si det slik - ikke mindre med årene. Dette er et vårtegn jeg sliter litt ekstra med, og som gjør at jeg ønsker en regnskur og et vindkast litt ekstra velkomment til tider. Kroppslig erosjon. Ikke min favoritt, nei.

3. Hundebæsj. Plutselig viser det seg at naboen med den driteglade bikkja bare har bøyd seg ned og stått bøyd en stund når bikkja har levert varene, han har slett ikke plukket opp så mye som en lort! Veikanten formelig bugner av hundebæsj. Halvråtten. Jeg trøster meg med at de forsvinner en gang sånn i juni. Og for en næring de gir! Ugresset kan ikke vente med å stikke sitt stygge tryne opp av jorden! Det er herlig.

4. Modeller i tjue-trettiårene. Like sikkert som at shortsen fra i fjor ikke passer i år - like forbanna sikkert er det at alle modellen i Norge finner veien til Stavanger. Her går de og blomstrer i gatene, ikledd siste mote på sin alt for flotte og brune kropp, i tynne stropper og utringninger som hadde gjort Lena Alexandra i videoen "my boobs are ok" misunnelig. Ingen WillyNelson-armer der, nei. Et sikkert tegn på at det er vår, ja.

5. Tidsforvirrede mennesker. To ganger i året stilles klokken MOT sommeren. En plass der mellom M og OT mister Norge hvert år noen ellers oppegående mennesker, som lurer på om det var bakover mot sommeren som var, eller mot kommende sommer? Forbløffende nok er de aldri i tvil når vi stiller klokken om høsten, det er ikke som om disse folka stiller to timer for tidlig til avtaler og på jobb - de er veldig fornøyde med den ekstra timen med søvn. Men på VÅREN! Da overstrømmes plutselig gatene med forvirrede mennesker som kan - med fakter og store ord - beskrive til siste detalj hvordan de FULLSTENDIG bommet på klokka, hvordan de så til de GRADER tok forferdelig feil og fikk SJOKK altså når de oppdaget hva de har gjort. Og beklager at jeg kom to timer for sent på jobb/til avtale... (selv har jeg ringt sjefen klokka sju om morgenen og lurt på om vi hadde stengt, siden ingen andre var på jobb? Så jeg vet hva jeg snakker om. Men det var om høsten. Et sikkert høsttegn).

6. Glade mennesker. Åååååh, så glade! Så blide! Så DEILIG det blir å komme ut i sola, jobbe i hagen, vaske bilen, ta ungene på timelange turer i fjellet på ski, henge ut klær... Det er "Gooooood heeeeeeeelg" med sang i stemmen, det er siste mann ut klokka halv fire. Folk tar opp røykingen igjen - det er jo så fantasisk vær, vi må UT! De blir forkjølet, mister følelsen i baken, blir solbrente på nesen. Lunsjen fortæres på den forblåste verandaen, med den folkevonde måken svevende over hodet og i angrepsposisjon fordi den har egg hundre meter lenger borte på et tak. Folk har vanter på seg og skivene fryser til is mens vi spiser dem. Men vi går inn, ser oss i speilet og mistolker den frosne huden som rødglødende av solen - og føler oss så friske og spreke! Man blir blide av slikt.

7. Is there anybody out there? Som Pink Floyd synger.... ja - ikke vet jeg, for jeg har Earth Hour! En time, en gang i året. To de årene jeg har bommet på måneden og kjører EarthHour en ekstra gang. Da skrur vi av alle lys. Helst alt elektrisk, men iallefall alle lys. Og så sitter vi der, i mørket. Inne eller ute (kan like godt gå ut). Og skuler på alle naboene som ikke har skrudd av lyset. Fra Foldøy skuler vi mot Nedstrand. "Kan du se om de har skrudd av lysene? Nei? Hrmf.... møkkakommune, de bryr seg jammen ikke mye om miljøet, det skal de ha! Fysj". Earth Hour dekker opp alle behov for å være noble, for å gi noe tilbake. Om jeg er miljøbevisst? Hallo - her snakker vi om å ta ansvar altså - om å være med på noe svært, globalt! Ikke bare deltar jeg ivrig i EarthHour, jeg poster det på Facebook og! Minst en gang i året, alt etter hvorvidt jeg tar feil i februar og gjør det da og! Earth Hour - i år i månedskrifte mars/april. Godt for vårstemningen.

8. Naboer. Vi har naboer, jubler vi hver vår. Joda, det har vært tegn til dem underveis, et lys her, en bil forbi der. Men hvor har de vært? Inne i sine egne familiebunkerser, hvor de har hatt stearinlys, rødvin og forkjølte halser. Når vårsola varmer bakke og ødelegger alle tvprogram vi vil se - så er vi alltid litt forundret over at vi har et nabolag, det er barn, det er eldre som går tur, det er barnevogner! Folk kommer ut, våryre og hyggelige, det hilses og historiene om alle rømninger som er foretatt sydover i vinter kommer frem. Noen ganger undes vi og over at noen i nabolaget har født, dødd, flyttet eller har vært syke. For sist vi så dem er da vel ikke SÅ lenge siden? Kan det ha vært ...november, tro? Det drikkes kaffe, det planlegges maling av hus, det blir laget joviale avtaler om hvem som klipper hvem sin hekk og at noen lar være å klippe hvem sin hekk... og på den måten består naboskapet og vennskapet.

9. Loppemarked. Det nærmer seg syttende mai, og korpset trenger penger. Det kommer først lapper om at de ønsker seg lopper. De må ikke være store, billige, tåpelige, spiselige, uselgelige, skitne.... Det kan ikke være "for mye bøker", klær eller store møbler. Og: de kan leveres mellom 18:00 og 18:01 fredag ettermiddag. Akkurat da når du har tenkt å ta årets første røyk. Eller drøse med naboen du trodde var død. Så har man levert "driten", og hva har man da? Jo, da har man ikke bare god samvittighet, man har til og med plass til mer drit! Så da går man på loppis. Først står man i kø, og er enige om at det er første gang man har stått i kø for å komme inn i kirka. Eller gymsalen. En sikker vits. Så rekogniserer man. Hmm.... klær der, bøker der, sko der... så jobber man seg igjennom folkemengden, later som om man er interessert i f.eks gryter og kar, akkurat nok til at andre blir interessert i gryter og kar (jøsses, det der borte ser ut som forrektige smijern...det er sjelden vare, det....), mens man i siste sekund snur seg mot målet: lampene. Og da må man ikke virke for ivrig når noen ser på den man vil ha. Man må ikke spørre om de skal ha den - for da tar de den i ren redsel for at de ikke skal få den. Man kan heller ikke vente for lenge i området, mens de ser på den - det virker påfallende. Nei, man må vie en lampe som ikke ligner i det hele tatt masse oppmerksomhet - og så vidt kaste et blikk på Ønskelampen. Først når vedkommende er uheldig og setter den fra seg et sekund, kan man stupe inn og grabbe lampen. Eller hva det nå skulle være. Og aldri tenke mer på at man var dum når man spurte for tidlig om hun ikke skulle ha den lampen, som hun i gitt øyeblikk dyttet under bordet med foten, mens hun kjøpte seg et sekund for å tenke seg om. At smilet man mente skulle være et sånn "du ville vel heller ikke hatt den stygge tingen" kanskje endte opp som et griskt glis mens man siklet - noe som øyeblikkelig gjorde at dama plukket lampen opp og betalte før fire sekunder var gått. For eksempel. Vann under brua, som man sier....

10. Badelystne barn. Når døra vår - som er svart og utsatt for sol en fem-seks timer til dagen minst - blir varm, er det synonymt med badesesong. Så når jeg sier til barna at det er vår, det lukter godt av bakken, døren er varm av solen, og i dag skal vi jobbe i hagen - så kommer ungene trekkende på badebassenget ferdig kledt i badedrakter før jeg har fått sagt tulipanløk. I den grad jeg snakker om tulipanløker. Og når jeg forteller dem at telen godt kan få forlate jorden før vi begynner å vurdere utebading, så begynner maset. Skal de få bade i påsken? Det fikk de i fjor! (nå var det over 20 grader i påsken i fjor, bare nevner det...) Hvor varmt må det være? Kan det blåse? Kan de ha det blå håndkledet? Hvor skal bassenget være? De fryser ikke! De skjelver av glede! Det er et evig mas om bading. Selvsagt: jeg kunne latt dem lære. De kunne ha badet, blitt syke og jeg kunne viftet med pekefingeren og sagt ha og der ser dere og i det hele tatt. Men jeg stinker som sykepleier. Dessuten kommer snart påske. Og jeg har ikke lyst til å være hjemme med syke barn. Jeg vil gå på jobb, se på rørleggersprekker, misunne modellene som har inntatt byen, hilse på naboer og plukke hundebæsj. Jeg vil sitte ute i stummende mørke og kritisere alle andre som ikke gjør det. Jeg vil plukke flått av ungene (nei, det vil jeg virkelig ikke), med en flåttplukker som jeg har kjøpt på loppis, av glade, vårkåte musikanter som skal få meg til å gråte på syttende mai. Det vil jeg. For det er jo vår, for svingende!!!