Jeg har ikke grønne fingre. Jeg har wannebe grønne - men de er temmelig beige. Jeg har nok hatt en illusjon om at jeg har hatt draget på planter, men innser at dette er et resultat av et uendelig skryt som flommet fra min far i min retning - og jeg har innsett at det var fordi han a: ikke hadde peiling selv, b: ikke likte det selv - og dermed satte pris på hjelpen han egentlig var litt avhengig av, og c: hadde et sjeldent lavt forventningsnivå når det handlet om blomster. I begynnelsen av mai kjøpte han inn 40 - 50 blomster, som han strødde rundt i potter og bed, og dermed var sommersesongen reddet. Ett mål hage. Mye arbeid... Mye forsømt arbeid... Men en herlig hage med et stort, blomstrende mangfold. Min kjære mor planla hagen til å være et vell av blomster - hekken var satt sammen av busker som blomstret på forskjellig tid - noe som gjorde at vi hadde blomstrende hekk hele sommerhalvåret.
I senhøstes kjørte jeg og en medsammensvoren - skulle bli - for å se på tomten der hagen tidligere lå. Den er delt i to, og bare halvparten er det gjort noe med. Et grønt hode stakk opp av jorden, og ved nærmere ettersyn så jeg plante etter plante som jeg dro kjensel på i moldhaugene. Tre timer etterpå begynte det å bli mørkt, og jeg, en søster, min medsammensvorne (som skal få forbli anonym) tok med ungene på NØST. Med bæreposer, bøtter og spader gikk vi til angrep. Og det var ikke lite jeg fikk med meg hjem! Favorittrosebusken til far. Den lever i ei potte fremdeles. Klaseroser. Rosa. Jeg fant og et par syriner! Og mye annet som jeg ikke husker. Og der var vi ved roten til problemet.....
Her om dagen fikk jeg ånden over meg. Ikke den veldig hellige, men mer av den "jeg har forsømt hagen, det er sol og jeg får se hva som har overlevd vinteren"-typen. Entusiasme? Nei. Søndag var det og alt. Vi har ETT bed. Et stort, men dog. Det er et steinbed på fire-fem meter. I tillegg har vi laget en haug som skal bli et bed, som henger sammen med steinbedet. Noen store steiner har vi og funnet. Egentlig et godt utgangspunkt. Så jeg gikk til angrep på vanlig vis, i min fars fotspor. Det vil si at vi ikke skifter klær først. Brun dunk: check. Spade: lang leteperiode hvor jeg vurderte hvorvidt man trenger en spade for å spa, eller om riving i løvetann og sparking (har heller ikke byttet sko) burde være nok. Men: check. Hagehansker: check. Hagehansker er fantastisk. Ingen jord under fingerneglene, ser kult ut, og når jeg går med dem så antar folk at jeg er opptatt med en sunn interesse, og da får man gå i fred.
Jeg gikk ut i hagen etter å ha ropt til hele familien at "jeg skal i haaaaaagen, og jooooobbe". Må annonse det man gjør, så man får kreditt for det! Og kikket på haugen. Og sakte demret det for meg at det var noe kjent med den haugen. Var det ikke her jeg hadde gravd ned det jeg fant da jeg var på nøst....? Åh nei.... Må man SE på det man graver??? Hovedplanen var å bare spa ivei, men det måtte bli med planen... Noen svære blader dekket hele haugen, og jeg innså at her kunne det meste være skjult. Snegler og maur. Planter. Leker. Blomster.
Lang og skitten historie gjort kort: Jeg fant mye som spirte. Mye av det aner jeg ikke hva er. Og så savner jeg et par planter som jeg i iveren muligens kan ha ofret til Den Store brune Dunk. Tre syriner. En nypebusk. Noe som så kultivert ut og dermed får stå. Noe som luktet sitron og som antas å være sitronmelisse. Får stå. Løvetann. Fjernes med sorg og tanker i retning munkene som en gang importerte dem.
Nå er det mye jord. Jeg har planer om å få tak i flere store steiner. Og så får vi bare vente å se, da. Jeg får sette de høyeste plantene bakerst, men må jo vente til jeg vet hvor høye de er. Vi kjøpte fire svære krukker i fjor, som skal fylles med alle slags blomstrende delikatesser og syn for øyet. To mindre. Og jeg er møkka lei av sesongen allerede nå. Det er mai, og ikke lenge til syttende.
Jeg tenker jeg rusler ut og kjøper førti-femti blomster og strør dem ut i hagen. Og gratulerer med dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar