Tenk at nå er dagen her som vi blir stresset av

Syttendemaitoget er ofte gjenstand for diskusjon. I første klasse er barna ekstatiske over å endelig få gå med klassen sin, over å ha en fane som forteller hvem de er, og til tross for nitidig trening så ser de ut som om de er en flokk med høner (velkledde sådan) som vrimler avgårde uten mål og mening. Interessen dabber av når barna begynner på ungdomsskolen. Da er det ofte grissent i rekkene, og de få som går vandrer stort sett i grøftekanten og later som om de ikke går i tog. I tiendeklasse derimot: da går gjerne hele klassen i bunad, de har flaggborg og fantastiske skolefaner. Guttene er i bunad eller dress, de går på rekke og rad, og til og med så synger de. De siste årene har de og vist oss noen opptredener - dans og/eller russetoginnslag.

Min gamle lærer var temmelig konservativ når det kom til SyttendeMaiToget. Når vi ungene spurte om vi "måtte gå i tog", så pleide hun å si "nei, men dere har RETT til å gå i tog!" - og det sa hun med så mye fynd og klem at ikke en stakkar elev våget å utebli på selve DAGEN. Og det er det jeg gjentar når barna, faktisk av ren nysgjerrighet på lover og regler i Norges vide Rike, spør om alle MÅ gå i tog. Og jeg mener det med hele mitt svulmende, stolte, til tider nasjonalistiske hjerte: Vi har rett til å gå i tog og feire vårt egets lands bursdag! Det er STORT, det!!! Og bursdagsbarnet selv er kledd i "flaggets farveprakt", med små grønne museører og røde tulipaner og flagget som vaier i vind - og da innrømmer jeg at jeg feller en tåre av glede og følelsen av å tilhøre noe stort.

Og sånn har det vært lenge. 17 mai har vært min favorittdag i året i mange, mange år. Vakre mennesker, i vakre klær. Blide mennesker som gjør noe sammen. En utelukkene positiv dag, med tilbakeblikk på vanskeligere tider, og med et håp om at det ordner seg fremover. Og vi står sammen som nasjon, omtrent det eneste vi kan si vi har felles. Og her er stikkordet for dagens dilemma.

Toget. De flotte togene som pryder byene rundt omkring, som utføres selv i de minste forsteder, som representerer friheten og selvbestemmelsesretten. " Det første offisielle barnetoget, som bare bestod av gutter, gikk i Oslo i 1870 etter initiativ av dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. Ideen tilhørte skolebestyrer Peter Qvam, som i 1869 gjennomførte en parade med barna fra sin skole. Det første barnetoget talte omkring 1200 gutter. Jentene fikk være med fra 1889." Litt om 17 mai på Wikipedia.


Vi har i alle år, frem til i fjor og kun avbrutt ett år av en litt sen russefrokost hvor jeg sovnet, gått i tog til Madlaleiren. Madlaleiren/-moen har arrangert syttende mai siden 1958 - og toget har gått fra Madlamark skole, ned i "Krossen" og ut til leiren. Det er 10-12 000 besøkende hvert år. Jeg har regnet ut at jeg har deltatt her 37 ganger. Jeg har gått i toget, og vi har stått nedenfor "syttendemaihaugen" og sett etter kjente. Jeg har snublet ned bakkene med alt for liten tid og ødelagt strømpebuksen gang på gang. Jeg har gått bakerst i toget - og mer enn en gang har jeg snufset til lyden av korpset og synet av drilljentene. Jeg har beundret bunader, syns synd på små barn i alt for lite klær, og jeg har frosset som en hund selv. Det har vært FANTASTISK! Jeg ELSKER HVERT SEKUND! For å sitere noen jeg kjenner: det har vært så kjekt at jeg måtte sprike med tærne og ta en Kongen av Danmark etterpå! Bedre blir det ikke.

Og så begynte jentungen på Byfjord skole. Nedturen var et faktum. Selvsagt skulle hun i toget. I min barnebunad, med oppstilling utenfor Domkirken - og jeg fikk kjeft av en frivillig-ish mor som skulle være med å organisere toget, fordi jeg blandet meg opp i hvor et forvillet lite vesen var. Det forvillede barnet endte opp som savnet, men ok, jeg hadde iallefall prøvd. Jogget avgårde til avtalt sted, og der stod jeg og blomstret foran Atlantic Hotell... Det varte, og det rakk. Først kom politiet og festkomiteen. Og så kom skolekorps etter skolekorps som av en eller annen grunn alltid kom til trommtrommelomtrom og "Sexbomb" når de kom til Atlantic Hotell. Det ble avbrutt av lange, tause perioder hvor det nok var meningen at barna skulle synge, og det var og mulig å høre noen ildsjeler som tappert prøvde å dra igang en "Ja, vi elsker" og "Tenk at nå er dagen her" - avbrutt av "Min skole er best-rop". Men det var stort sett voksne. Russetoginnslag. Noe gøy dans. Og laaaange hull i toget. Hvordan blir det hull i et syttendemaitog som startet to hundre meter nedi veien??? Hvem i huleste er det som stopper opp, og hvorfor??? Jaja, sent om lenge dinglet også Byfjord skole forbi, og jeg vinket i tre sekund, til førsteklassingen.

Filmen som understreker trommingen og varighet...obs: veldig høy lyd!!!!

 Så la jeg på sprang med seksåringen. For nå måtte vi nå opp til Stokka for å møte førsteklassingen der. Allerede i første sving møtte jeg politiet som gikk først i toget. På vei tilbake til byen. Ennå hadde ikke hele toget forlatt byen. Det var langt på syttendemaisko. Men vi kom frem nøyaktig samtidig som første klasse, Byfjord skole. Fant jentungen, og videre, videre hjemover, for å dra på skolen for å hive erteposer, spise grillpølser og fryse mer.

Det var ingenting der toget endte opp. Ingenting. Tvert imot det ultimate bilkaos. Roping. Skriking på mor og far. Det var rett og slett en utrolig stor nedtur. Vanligvis møtes vi på festplassen i Madlaleiren. Så kommer Talen. Og så spiller Madlaleirens militære orkester "Ja, vi elsker" mens vi står som tente lys og kjenner på fellesskapet, og litt på hvor pinlig det er å kun kunne ett vers... Og SÅ: aktiviteter for barna. Pølsekø. Is. Brus.

Det bare oppløste seg. Toget tok bare slutt. Alle gikk hjem til sin egen familiebunkers. Og jeg undres. Skal vi ha det slik? Skal vi ikke gå sammen og gjøre noe sammen etterpå? Skal vi haste avgårde til skolegården, og håpe å treffe noen igjen der? Det var veldig triste greier, og det er ikke på grunn av Byfjord skole sitt arrangement. Det var antagelig som skoler flest.

I år har jeg funnet ut at toget ikke går til Stavanger Stadion, men derimot ender opp i INGENTING på Storhaug. Midt i et veikryss tar det tydeligvis bare slutt. Jeg antar det er meningen jeg skal gå (det er ikke parkeringsplass i byen, sies det) til byen. Og så skal jentene i toget, begge to. Sjøl skal jeg jogge avgårde og få med meg et glimt av barna, før jeg piler avgårde til Lysefjordgata hvor toget tar slutt. Og så da? Hva er det forventet at vi skal gjøre etterpå? Skal vi gå hjem? Fire kilometer til? Og så på skolearrangementet? Hvordan kan det ha seg at en hel by bare har tenkt at dette er en god løsning?

Jeg har løsningen på dette: Bydelene arrangerer hvert sitt skoletog. De går fra skolene, og inn mot byen. De skolene med lengst vei går ikke fra egen skole, men heller fra en nærliggende skole sammen med andre. Og skolene møtes i en svær smeltedigel - som et symbol på fellesskap og samhold! I krysset  Motorveien/Madlaveien møtes Ullandhaug, Kampen og Våland. Byfjord hiver seg på ved avkjørselen til Løkkeveien, og ved Teateret venter Storhaug, Kristianslyst, Kvalaberg og andre fra den kanten, og de føyer seg inn i toget. Vi går i samlet flokk rundt Jernbanen, langs Breiavannet og inn forann torget. Her får vi en tale fra Ordføreren, vi synger "Ja, vi elsker" så høyt at klokkene i Domkirken ikke har noe annet valg enn å bli med på klangen. Og så er det aktiviteter for barna, pølsesalg, mat fra andre land... Domkirken åpner for messe. Båtene i havnen tuter. Arrangementet i Bjerkstedparken flyttes til Vågen. De som vil kan gå hjem eller andre steder, kanskje noen skoler ønsker egne arrangement.

Hadde det ikke vært flott??? Ett av argumentene er er at det ikke er parkering i byen hvis alle vil feire der. Tullprat!!! Busser som går til bydelen i skytteltrafikk et par timer løser det problemet. Og vi er jo alle invitert til Bjerksted på feiring der - og det er jo ikke akkurat god parkering der!? Unnskyldninger. Prioriteringer!

Nå ligger jeg i knallhard forhandling med jentene. De insisterer på å gå i eget tog. Jeg vil til Madla. Hvor de selvsagt skal gå i toget, men ikke med egen klasse i såfall. De ligger an til å vinne - det er viktig for dem (og da og for meg) å gå i tog denne dagen med venner og kjente, under egen fane. Men gleder jeg meg? Nei. Det var bedre i gamle dager, ja.