For dere som bare har svake erindringer av hvordan det var å få et brev: Her snakker vi om konvolutter med rødt, hvitt og blått mønster med stempel eller klistermerke med "Air Mail" på. Her snakker vi om tynt, tynt papir, så tynt at hadde ikke min britiske pilot-romanse hatt vett til å brette arkene innover, så kunne hele verden lest det selv i kveldsskumring. Og hos familien Folgerø var det en uskreven lov at "alt man kan lese uten å åpne det, er lov å lese". Selv om jeg kanskje drog det litt langt når jeg holdt de over lamper og mot vindu... Jeg ler med tanken på postkortet jeg har fått med heftige kjærlighetserklæringer, åpent for alle. Men man føler jo så mye i alderen 18-25, og syns jo at hele verden burde vite om det.
På det meste fikk jeg fem brev i uka fra England. Romansen må ha dabbet av for min del, et av brevene hadde jeg ikke engang åpnet. Og alle var nummerert - med navn. "Paul, nr 8".
Minst like morsomt var brevene sendt fra en kjæreste i utlendighet. Han skrev slik at jeg kan lese i brevene hva jeg har skrevet til ham. F.eks: "Takk for det veldig korte brevet jeg fikk". Det må jeg ha sendt i en fase hvor jeg faset ham ut... et Dear John-brev ble sendt temmelig kjapt etterpå.
Brev fra Kamerun, hvor min brevvenn Gunnhild bodde, forteller om forskjellen på å være Gunnhild her og det å være Gunnhild på en misjonsstasjon. Brevvenner ervervet på "åpen linje" på Stord dukket opp i bunken. Navn jeg ikke husker. Hendelser jeg ikke har noen minner om. Og brevskriving med kamerater over det ganske land, skrevet på utrolig underholdende måte. Et par brev fra Jæren - ei jente jeg ikke har NOEN minner om. Side opp og side ned i brev fra Grimstad, hvor bestevenninnen hadde straffeferie ifølge henne. Lange detaljer om hvor lite det var å skrive.
En Israelsk kar som var i Norge i forbindelse med et besøk i regi av Rotary skriver lange, innholdsløse brev. Ingen mulighet til å se personen bak brevene. Men sjarmerende nok begynte han konsekvent brevene med "to my favorite Norwegian girl", og blond og ung som jeg var: jeg slukte agnet.
Nydelige, korte brev med skjev skrift skrevet av skjønne nieser i Oslo. Tegninger lagt ved.
I det hele tatt hadde jeg to svært underholdende timer på loftet, i støvet. Og jeg kjente at jeg syns det er trist at vi ikke lenger skriver brev. For hva skal mine jenter dra frem fra glemselen om tretti år, når de vil ha et tilbakeblikk på livet som var? Kasserte androidtelefoner? Den gamle laptopen? Skal de sitte i et hjørne på loftet og lese gamle mail på en laptop som er kassert? Skal de gjennom gamle Facebookmeldinger? De kommer aldri til å ha bunker med brev med sløyfe rundt, samlet i en kasse - eller som hos meg: en bærepose fra Madla Handelslag adresse Madlakrossen full av gamle minner. De kommer til å kikke på opptak av videochat. Lese bloggen sin. Hvis de i det hele tatt orker mer inntrykk.
Verden går fremover. Det er enklere å forholde seg til mennesker rundt seg. Men verden er og utvidet til farlig stor. Vår lille private sfære deles med +300 venner på facebook, med 30 venner på Google+, på twitter og Linkn. Og av og til kan det være godt å dra frem gamle brev og bilder og fysisk bla seg igjennom dem, på et kaldt og støvete loft, i dårlig lys. Men hvis jentene skal få den opplevelelsen så må jeg klare å formidle verdien av brevskriving. Og da må jeg kanskje først og fremst forklare dem hva brevpost er. At det ikke er konvolutter til å legge penger i når man skal i bursdag. Og så skal jeg vise dem et frimerke. Som de skal få slikke på. Lim eller ei.
"Det beste du kan gi dine barn, nest etter gode vaner, er gode minner."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar