Evner og fristelser hører jo som regel sammen.

Jeg har mange kvaliteter. Gode og dårlige. De gode prøver jeg nok å promotere litt - de dårlige prøver jeg å late som om jeg ikke vet om. Med kvaliteter mener jeg ikke holdninger og moral. Noen kan kanskje betrakte meg som umoralsk - for moral kan være så mangt. Vi kan mene noe om mennesker som mener at å snyte på trygdesystemet er greit. Jeg mener det er umoralsk. Etter mine verdier. På den andre side kan det hende at disse menneskene aldri ville danset med andre enn sin egen ektefelle - og dermed opplever meg som umoralsk. Så moral er så mangt, og så mye mer enn man kan diskutere på en kveldstime på en blogg. Men kvaliteter derimot - de opplever jeg som mer konkrete.
Og nå ønsker jeg meg noen nye kvaliteter. Og evner.

Av og til får jeg et spørsmål om hvilke evner jeg ville hatt om jeg kunne ønske meg hvilken som helst i hele verden og universet og tilbake igjen? Å fly. Være usynlig. Tankeleser. Alt jeg tar i blir til gull....

Jeg har tidsnok tenkt på dette. Og jeg har prøvd meg på en slags oversikt over hvilke evner jeg helst ville hatt:

1. Jeg vil ha verdens flotteste sangstemme. Jeg skulle ønske jeg var et naturtalent, at jeg slo Sissel Kyrkjebø ned i støvlene - at jeg sang selv den dårligste Mods-sang slik at håret reiste seg på armene. Hvis jeg sang som den Gudinna jeg syns jeg fortjener å synge som, så skulle jeg leve av å synge. Nå: synger jeg helst ikke i dusjen engang. Sekstende mai i året 1999 - det året det VIRKELIG var bratt, jobbet jeg i en barnehage. Vi skulle synge for et gamlehjem. De gamle satt i solen utenfor, det var så vakkert vær. Barna sang som gudebarn, det var ikke ett tørt øye verken hos oss voksne eller de gamle. Og ruset på suksess, fant jeg på at vi skulle ha et ekstranummer. Og da skulle vi synge "Ja, vi elsker". "Ja, vi elsker" går opp og ned slik fjell og fjorder i Norge. Det er visstnok derfor den går opp og ned, for å illustrere naturen. Men den begynner ikke på Lindesnes, for å si det sånn. Den begynner ca i Sirdalen. Og så går det opp og ned derfra. Et tips når man stemmer i denne sangen er å IKKE begynne første tonen som om man står på Galdhøpiggen. Fra åpningsstrofen går den opp, opp og opp, nemlig. I lykkerus over hvilken suksess vi var - så stemte jeg i med "Ja, vi elsker" på en høy tone. De første som datt av var de voksne. Det var omtrent med en gang. De gjorde seg forskjellig ærend, knyttet jakker, sko og tørket snue. Jeg kunne se at de lo. Barna hadde jeg med meg helt til "den saganatt som senker" første gang.... og det hele endte opp i at jeg stod med skamrødmen i kinnene, ungene stod måpende rundt meg og kikket, de voksne i barnehagen lå forknytt i falske ærend på bakken, og de gamle: åh, horror. De var helt alvorlige. De bare SÅ på meg. Og da jeg - besatt med tanken på å gjøre det ferdig, klorte meg over siste "senker drømmen på vår jord", så var det ikke en kjeft som klappet. Men flere fikk behandling for post-traumatisk stress-syndrom, har jeg hørt...

2. Jeg vil komme meg gjennom begravelser på en verdig måte. Jeg er veldig følelsesladd. To uker i måneden er jeg VELDIG følelsesladd. De to andre: mer enn normalt. Jeg kunne tenke meg å se Harry Potter uten å gråte av glede over at Harry klarer seg. Å høre syttendemaitoget komme uten at sminken renner i strie strømmer nedover kinnene. Å gå i begravelser uten å hulke høylytt og bli trøstet av svigerdatteren til avdøde. Jeg ønsker at jeg hadde evnen til å se alvorstynget ut, med sorg i blikket, og på verdig vis gi de rette klemmene, si de rette trøstende ordene, til de rette folka. Jeg skulle ønske jeg slapp å ta med en torkyrull, og være redd for å gå tom for papir alikevel. At jeg kunne høre på talen fra presten uten å tenke på barndommens campingturer, på svidde poteter og nye oppfinnelser. Alt for å unngå hulkene som fremkalles av synet av kirken. Av blomster. Av kisten. Av pårørende. Av presten. Av mer blomster. Av kisten som senkes i jorden. Av de pårørende som gråter. Jeg skulle ønske jeg hadde evnen til å holde verdige, gode taler i kirken. Og hvis ønske nr en gikk i oppfyllelse - kanskje synge en trall i tillegg.

3. Jeg skulle gjerne hatt gjennomføringsevner. Fullført et prosjekt, en utdanning, et kurs! Men hva fikk jeg da envnene ble delt ut? Jo - igangsetterevner. Jeg elsker simpelthen å sette i gang ting. Ingen fest er som de som må planlegges! Ingen bok er så velskrevet som dem jeg har i hodet! Og ingen hus har så fine lister og karmer som mitt fantasihus. Men å fullføre... nei. Jeg har flere påbegynte blogginnlegg (dette f.eks - ble påbegynt i juni....) enn ferdige. Jeg er midt i en utdanning. Har sytten påbegynte prosjekt i huset. Takke meg til null fantasi og gjennomføringsevner fremfor den blomstrende fantasien min sammen med pågangsmot! Oioioi. Men når jeg kommer til situasjoner hvor det hadde lønt seg å se hvordan ting blir - neida, da er det full stans. "Åh, kommer det et kjøkken her? ...hvorfor? Åh, mangler kjøkken pr dags dato, ja....nettopp" og "En blå vegg? Og de andre ikke? Åh, er ikke det uprakisk....? Nei? Fint? Åh, jahaja....". Null evner til å se det for meg.

4. Dybdeinteresse. Jeg ønsker meg en interesse. Å bli oppsluket i en interesse, slik at jeg faktisk vet noe om den interessen. At jeg har lyst til å vite ALT som er verd å vite om akkurat det temaet! Ikke som nå, når jeg kan mye om litt og litt om alt. Jeg vet for eksempel alt om butikkene på alle handlesenterne. Jeg vet hvor Princess har lokaler, hvor KID har lokaler, hvilke lekebutikker som er på Kvadrat... spisesteder og klær, kopper og kar...  Tenk om jeg kunne tatt den kunnskapen og brukt det til noe nevenyttig! Hva som helst!!! Hatt nerde-kunnskap om stjerner og planeter. Om bil. Om mat og politikk.  Ikke bare om Se-og-Hør-emner, om tv-program (som jeg ikke engang ser mer enn fire minutter av!!!) og folk. Jeg er veldig interessert i mennesker. Den skal jeg ha. Ikke så nysgjerrig - men interessert i humør, i sinnstemninger, i deres evner. Folk er gøy. Men bortsett fra det, så kan jeg altså nok til å holde en temmelig lang samtale om ganske mye. Og jeg har skumlest sammendraget i alle lærebøker jeg noensinne har vært borti. Stilt på franskeksamen uten å ha kjøpt boka jeg skulle opp i. Det går på et vis. Men jeg har altså selv ingen interesser. Neida, jeg er ikke lei meg! Men det står på ønskelista. Nå kan jeg (faktisk) følge fire program på tv samtidig som jeg blogger. Tenk deg den arbeidssituasjonen om jeg hadde klart å overføre det til jobb! Åhoi! Så: evnen til å gå i dybden. Og interessere meg for dybdeinnholdet. Over tid.

5. Evnen til å lese Rosens Navn. Og for dere som har lest Rosens Navn, så vet dere at jeg snakker om de første 100 sidene... jeg er leseren han sier han ikke vil ha - da forfatteren ønsket seg lesere som orket å lese de første hundre sidene. Det skjer visst noe magisk der et sted. Ja, ikke vet jeg. Jeg sovner lenge før den tid. Jeg ønsker meg evnen til å stå i noe kjedelig over tid. Noen mennesker har Rosens Navn-effekt på meg. Det er helt umulig å forutse når det kommer til å skje. Om det er monoton stemme, om det er lang innledning...noen mennesker hører jeg bare ikke! Vi kan begynne på en koselig prat (dette kan f.eks være foreldre i klassene til jentene), og så forteller de noe. Fem setninger inn i fortellingen oppdager jeg at jeg har begynt å taste på telefonen, smile til noen andre, rope på barna... jeg har rett og slett glemt at et menneske står og prater med meg! Umulig, tror du? Nei - det skjer rett som det er!!! Og det er hyggelige, snille mennesker, med lun humor, intelligente så det holder - og historiene er og gode. Det er bare JEG som faller fullstendig av underveis. Og som sagt: så klarer jeg ikke å fatte interesse for hva de har å si. Av og til ser jeg at munnen går opp og igjen, slår fast at de ikke tygger - men prater - og klarer å hale inn en slags oppsummering av de siste setningene jeg har hørt. Andre ganger er jeg redd jeg bare ikke fullfører....en beklagelse deres vei her og nå: det er ikke deg, det er meg!!! Men hvorfor det skjer... ingen ide....gjesp.
_________________________________________
Superevner: det vil jeg og ha. Alle skulle vel hatt superevner noen ganger. Mine barn tror for eksempel at jeg har en evne til å se og høre alt de gjør. Og det har jeg fyrt opp under. Men siden det ikke er sant, så må jeg innrømme at det er noen evner jeg skulle likt å hatt:

6. Jeg vil fly. Jeg kunne tenke meg evnen til å fly - med bagasje og passasjerer. Til jobb, på hytta... men ennå mer skulle jeg ønske meg en bil som kunne fly...ut av kø. En flyvende, lilla bil med øyenvipper...og blomster på hekken.... det hadde vært bilen sin det. Er det parkering om bilen står tretti cv over bakken? Hvis den står iveien for andre biler? Eller må bilen ha asfaltkontakt for å være parkert? Hm... verd å diskutere!

7. Lese tanker. Jeg kunne tenke meg å lese tanker. Ikke private tanker eller tanker om meg. Men andre tanker. Antagelig slik at historiene som blir presentert (se 5) raskere hadde kommet min vei... men jeg kunne og tenke meg å sitte og plukke løgn av folk. "Neida, du - du var slett ikke på rommet ditt da skolen brant ned, du stod derimot bak en busk og nøt synet av flammene!". Eller når husets til tider ikke helt sannferdige små forteller at de iallefall ikke har noe med at Elefantfotplantens lange, stive bust nå er en cm og klart klippet over... Da skulle jeg ønske at jeg kunne konfrontert dem med at "jammen, du brukte jo den røde saksen, og kastet busta i buskene på lekeplassen!", og ikke måtte vente mange måneder før jeg fikk den sanne historien frem: "Hvilken saks var det du brukte da du klippet planten egentlig? Åh, den røde, ja! Og busta, det kan ikke ha vært lett å kaste den, for en femåring som forstår hun har gjort noe galt? Hm? På lekeplassen, ja..." Mye mageverk for den lille som grudde seg til vi fant busta kunne vært unngått på det viset. Og mange kriminelle kunne vært tatt! Det er kul evne.

8. Superhukommelse. Alle fjes, alt som er blitt sagt, alt som er blitt gjort, alle språk, alt fag, alle sangtekster... Det hadde vært så mye enklere å være meg om jeg husket alt. Da var det ikke noe å diskutere, noe å lete etter, noen runder med quiz å tape... men jeg innser at hodet mitt ikke er laget for superhukommelse. Det hadde vært temmelig mye å ha på plass. Så jeg er villig til å ha arkivskuffesuperhukommelse - at det kommer frem når det trengs, bare! Kanskje det hadde blitt kjedelig i lengden. Jeg liker jo å resonnere, og det hadde kanskje ikke vært behov for det da... Men jeg hadde vært suveren i diskusjoner!!

9. Snakke med døde. Men ikke fordi jeg vil snakke med døde. Jeg mener at når noen dør så er de ferdige her, uansett hva som skjer etterpå. Hvis jeg åpner for at det er en mulighet å snakke med døde (jeg sa hvis!), så lurer jeg veldig på hvorfor? Lisa Williams hevder jo å kunne snakke med døde. Men hun tar det ekstremt langt. Hvis (igjen) man antar at hun har rett, så må jeg si meg mer enn skeptisk til den byturen hun tar hvor hun konfronterer folk med følgesvennene deres. Hun går altså rundt i gatene, på en kafe, på en butikk... og så treffer hun et menneske hvor hun ser det står en person eller to ved vedkommende, og så forteller hun at personen har noen med seg. Og de blir så glade, så glade. Her er min reaksjon hvis noen fortalte meg at jeg har med meg noen: "HÆ? ØøøøH!" Jeg vil gjerne gå i fred, jeg. Alene. I dusjen og på do. Jeg er ikke alltid like stolt over handlingene mine, fobier og redsler. Jeg vil gjerne ha dem helt for meg selv, og ikke at en person jeg potensielt skal treffe på den andre siden skal vite noe om det! Hvis jeg har en ånd ved min side: så ikke si det til meg! Jeg vil ikke vite det! Med mindre jeg kan snakke med vedkommende. Og be vedkommende om å suse avgårde til den andre side og vente der.

10. Min siste superevne: jeg vil gjerne være flinkest i verden i en sport. Få masse sponsoravtaler. Kule klær. Spille sjakk og slå Magnus Karlson. Hive dartpiler og treffe i midten hver gang. Få morsomme tilnavn. Bli kjent som Bueskytteren fra Tasta. Dansedronninga fra Stavanger. Madlajenta som hoppet lenger enn Wirkola. Det kunne jeg tenke meg. Men det må jo komme enkelt. Det må være en medfødt evne! For er det en evne/egenskap jeg har som virkelig krasjer med det meste her, så er det det faktum at jeg faktisk er pur, pur lat.

Hvilken dag er DIN Dolmio-dag?

Jeg skal ikke nevne navn, jeg driver ikke med reklame. Men jeg har, på vandring med min grønne handlevogn (ehrm...) funnet en leverpostei som butikk-kjeden selv produserer. Den er god! Den er faktisk veldig god. I dag hadde jeg et ubrukelig vent-på-kaffien-øyeblikk, og benyttet anledningen til å lese om innholdet. Det var ikke noe alarmerende, 35% lever, er sikkert mer enn mange andre. Men i det siste har jeg blitt mer og mer opptatt av mat og opprinnelse og virkning og i det hele tatt.

Er det egentlig brød som skal være nederst?

Jeg har et par "alternative" venner. Alternative som i at de prøver ut tofu, helsemat, økologisk mat og studerer virkingsstoffer av mat. Det har mer enn en gang hendt at diskusjoner rundt bordet har gått i lengder på fiber i hvete, på genmodifisert mais, på fiskefòr og sukkerindustri. Jeg har ikke vært så veldig engasjert i denne debatten. Jeg er frisk. Jeg har ikke problemer med mage, helse eller annet enn fedme - så jeg føler meg ikke så truffet av de lidelser som beskrives. Og jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg har fått en wakeupcall i det siste. Men jeg har altså tenkt mer enn normalt på mat i det siste. Delvis fordi jeg har vært litt engasjert i lavkarbodietten.  Mest av alt fordi min gode venninne endelig har nådd inn.

Jeg må bare si noe om hvorfor jeg ikke har engasjert meg så voldsomt før. Det er selvsagt fordi jeg har vært frisk. Men det er og - og det er mer viktig - fordi det er rett og slett feil type folk som har prøvd å engasjere meg i den debatten. Jeg har en teori - som har opprinnelse i den evige tanke om at folk flest er som meg: De som opplever ubehag, tarm/magetrøbbel, hudproblemer og annet - de som skolemedisinen ikke kan hjelpe - de prøver alle alternative metoder for å bli friske. De bestiller ormekurer fra USA, de holder seg borte fra hvete, de holder seg borte fra alle produkter som kan gi candidaproblematikk. I tillegg prøver de ut alternative kosthold, de spiser bare urkorn, søter maten med stevia og filtrerer vannet gjennom kullfilter. De følger blodtypedietten. Tilsetter gode bakterier i maten. Henter råmelk fra kua, helst rett fra juret. Prøver renselsekurer. Saltvannskurer. Og dette varer og varer. Det er stadig en ny ide. Det er alltid noe å ta hensyn til når man inviterer til mat. Og det er et evig tema.

Men fordi det stadig er noe nytt, fordi disse fortvilte menneskene fremdeles har vondt, fremdeles føler ubehag, så oppleves det som mas. Som et irritasjonsmoment. Man lurer på hva det er denne gang, hva man kan servere neste gang man skal ha gjester. Og selv om disse menneskene er skjønne mennesker som tilbyr seg å selv lage mat, og ta med - eller å holde selskapet selv - så blir man litt ....tja, oppgitt, kanskje? Troverdigheten på prosjektet blekner. Dessverre. Og fordi bedreviterne på emnet er mennesker som stadig har gjort nye forsøk på å finne kilden til problemene - så tar man det ikke alvorlig. Og det er da jeg tør å påstå at SAKEN lider av formidlerne. Saken skades av de som formidler den er gått av moten. De oppleves som useriøse, masete. Og det er intet mindre enn triste greier.

Gjennom mange år med godt og nært vennskap har min venninne endelig nådd inn. Jeg har alltid tenkt hun hadde rett, men jeg har ikke brydd meg om det. Det har blitt hennes prosjekt. Jeg har vært tilskueren med det litt hevede øyebryn. Men nå har hun funnet noe som funker for henne - og det er det som har overbevist meg. En unnskyldning må herved hennes vei. I jakten på kilden til problemene har hun lest og lest om mat. Hun har lest om hvor maten kommer fra, hvordan den er behandlet. Hun har lest om hvordan hveten er foredlet til det ugjennkjennelige. Hvordan maisen genmanipuleres. Hvordan denne maisen brukes i dyrefòr. Hvordan man kan gi antibiotika til kuer, men ikke mennesker. Men man kan slakte kua og spise henne - hun er god nok til mat. Fòret er laget for å lage størst mulig avling - enten det er til laks (som forøvrig og forurenser alle vår fjorder) eller kyr. Til kyllinger som står fem i hvert bur, og til svin.

Hun har engasjert mennesker på Facebook - på siden "Norsk Matrevolusjon". Hun har utrolig mye kunnskap! Og når jeg - antagelig på en drepende irriterende måte - klør meg uinteressert på leggen, tvinner håret eller sjekker gmailen min mens hun prater, så har hun sosial intelligens nok til å le litt overbærende, på en svært høflig måte, og skifte emne.

Nå er det in å være interessert i sunn mat. Det er LANGT forbi økologisk mat. Langt! Selv økologisk mat kan være genemanipulert. Foredlet. Men folkebevegelsen for sunn mat har fått et par talspersoner som har autoritære roller i våre liv. Hellstrøm har sagt noe om det. Mattilsynet. Kjente kokker og idrettstjerner. Og hva er det snakk om? I denne omgang, garantert etterfulgt av opprinnelse og egenskap, er det merking av mat som står i fokus. Det er mange år siden champagnebrus måtte gi opp merkevarenavnet og skifte til "brus med champagnesmak (hva nå det er...) - men det var i en krig om merkevare. Nå er det innholdet som står i fokus. Det er tjue år siden jeg ringte til Kims og spurte hvorfor det ikke var antydning til cheddarost i cheddardip'en sin. Det er ca like lenge siden de endret til "Dip med cheddarsmak". Så jeg har vært litt interessert - forstår jeg nå.

Nå er det kylling med salt og vann. Det er blåbærjuice av eple- og drue-juice. Det er fiskepudding med tjue prosent fisk. Det er palmeolje og sukker.

Jeg har prøvd LENGE. Jeg har lest på innholdsfortegnelser, jeg har vært skeptisk til ferdigprodukter og sluttet med det. Jeg kjøper tunge brød heller enn mørke. Jeg vet at kalkunskinke (hva nå DET er????) inneholder høne - antagelig bare besteget av en kalkun. Jeg sjekker kg-pris på kjøttdeig med og uten salt. Jeg kjøper fullkornprodukter, også på pasta. Det er så TIDKREVENDE!!!!  Det ryker snart en sikring!!!! Og det mer og mer nødvendig. Ungene kan snart mer om priser pr kg fisk enn om leketøy. Om innhold av salt og sukker enn om klær.

 

Nei, dette er IKKE ost!

Jeg har to små som skal vokse opp til ansvarlige og sunne borgere. Men jeg trenger hjelp. Ikke bare fra gode venner og engasjerte familievenner. Jeg, og antagelig andre foreldre, trenger en engasjert omgangskrets, og ennå viktigere: en ledelse i landet som tør å ta ansvar for at vi får i oss skikkelig mat, som ikke gir sykdom på sikt. Vi trenger mat som er miljøvennlig å dyrke, som er rettferdig produsert. Og som er sunn, også på lang sikt. Variert og god. Mat har aldri vært billigere - og jeg kan godt betale mer enn ti kroner for mandariner til jul. Jeg kan godt betale en rettferdig pris hvis jeg vet at plukkerne har fått skikkelig betalt. Men jeg kan ikke engasjere meg i hver eneste sving i livet. Jeg skal mene noe om klær, om naturen, om bil, om lekser, om skole, om venner, om kosthold, om trim, om jobben min, om huset, om politikk, om aktuelle saker... Jeg har bare 24 timer i døgnet. Og derfor ber jeg nå myndighetene om å ta ansvar for deler av dette. Dere må (!) ta ansvar for maten. Dere kan ikke fortsette å tillate butikker å sette snop og snacks i barnehøyde like ved kassen på butikken, der hvor foreldre blir stående i kø. Dere kan ikke forvente at foreldre skal si nei, nei, nei gjennom hele avslutningen på handleturen, når handleturen kommer på ettermiddagen etter full jobb og henting i barnehagen. Dere kan ikke la barna huske en i utgangspunktet hyggelig handletur med at foreldrene sa nei til is og brus. Dere kan heller ikke forvente at vi skal ha tid til å se på hvert produkt vi kjøper, slik at vi unngår å komme hjem med et såkalt osteprodukt som ser ut som raspet ost, men som ikke har NOE ost i seg, fordi det ligger i kjøledisken og heter "Revet økonomipakke" og ser ut som raspet ost. Dere må ta affære når kjøtt blir sprøytet fullt av konserveringsmidler, og fisken er foret på antibiotika.Når frukt og krydder blir strålet - og eplet jeg kjøpte til jul i fjor fremdeles er like grønt. Når det koster mindre med cola enn med melk. Det er ikke nok at dere forlanger at maten er merket med "Kake med sitronsmak" istedenfor "Sitronkake", når den kaken vi står med kan tillates å bruke "nøkkelhullmerket" - fordi det produktet SAMMENLIGNET MED ANDRE TILSVARENDE VARER er det sunneste. Da får man en befolkning som spiser Grandiosa i den tro at det er en SUNN pizza. Det er for mye for den enkle forbruker!!!!  Hva er galt med å ta mer for usunn mat, og ha billigere sunn mat? Og det å se bort fra politikk og industri, og innrømme at sukker er helsefarlig? Nå har vi hørt hvor sunt det er med kneipbrød og poteter i så mange år at det snart er på tide å innrømme at vi er feite, late, og burde ha mat som var tilpasset passive liv, og ikke et hardt arbeidende bondeliv.

Det blir en vane. Noe av det. Men det er for mye å tenke på. Så jeg skal være med å dra lasset så godt jeg kan. Men jeg lover ingen revolusjon. Håper er at jeg oppdrar friske barn som stiller kritiske spørsmål. Så får vi ta skritt for skritt. Men en stor takk til dere som faktisk har gjort noe for å få denne bevegelsen i gang! Til Hellstrøm og andre som tør å snakke mot de store produsenter. Til Rema1000 - PR eller ei, som nå skal merke varene skikkelig og lett forståelig. Takk skal dere ha for at dere tar oss på alvor!

Og når det gjelder overskriften: hvilken dag er DIN Dolmio-dag: så kan jeg svare som sant er: veldig mange. Men vi har fullkornspasta og salat til, altså!!! :D
 

Jeg kjenner lusa på gangen, dessverre.

Når ble du angrepet av insekter sist? Angrepet som i virkelig plaget? Det er ikke akkurat typisk norsk å ha verken termitter eller taranteller i hus. Det hender det er f.eks en kobraslange som kryper ut av vasken, ei øgle på rømmen...men Norge har stort sett maur og en og annen edderkopp på lista si. Ikke engang en real giftslange kan vi skilte med. Hoggorm. Orm. Jojo... Jeg klager ikke, altså! Men vi må annerkjenne at vi ikke akkurat er plaget av store mengder insekter.

Noen er det alikevel. Det er småkryp som tar seg inn de minste åpninger. Maur, for eksempel. Sukkermaur kan man finne overalt. De ER plagsomme. Ikke i skogen, annet enn når jeg en sjelden gang glemmer å sjekke om tua jeg planlegger en velfortjent hvil på, er invadert. Jeg liker ikke å ha dem på hyttebenken. I senga. Ikke på verandaen og ute på steinene heller. For jeg er jo kontrollfreak, så jeg liker å ha kontroll på hva som beveger seg rundt meg, og hvor. Jeg er heller ikke glad i veps, bier og humler. Ei heller fluer og mygg.

Noen insekt ødelegger hus og heim. Andre slår seg ned på kroppen. Og i andre land leser man skrekkhistorier om orm som kryper ut av øyet til folk, om makk i blodet, om egg i hjernebarken... I Norge har vi flått. Skabb (det er faktisk det vi sier når vi sier vi får fnatt....knis). Og lus. Hodelus. Og det er nok det viktigste.

Vi har vært så til de grader vært spart for hodelus - til tross for invasjon etter invasjon i barnehagen år inn og år ut. Vi har mast og mast på at det er forbudt å bruke luer andre har brukt. Så til de grader at R kom hjem hylende, fordi en på skolen hadde lånt hjelmen hennes, og hun mente den måtte kastes....ehrm.

For noen uker siden hadde vi overnattingsbesøk, og i løpet av kvelden - etter at barna hadde sovnet i samme seng og kranglet om putene i over en time, innså vi at dette barnet hadde lus. Hadde hatt, men det var bare tatt en enkel kur, fjernet et putetrekk, og kryss fingrene. Det holder ikke med kryssede fingre når man har lus - jeg bare nevner det.

Da jeg - forrige søndag - insisterte på å dra håret til jentungen bak ørene slik at jeg kunne få se noe så sjeldent som ansiktet hennes, krøp et insekt i håret. Jeg fikk ristet det ned på et hvitt ark, og googlet lus. Lus viser seg å være ganske lett gjenkjennelige....Og ved nærmere ettersyn så var det ikke en eneboer...

Ennå hadde det ikke gått opp for meg hvor omfattende mye ARBEID det er med lus. I utgangspunktet hadde jeg en plan om å freake ut - finne meg et bord jeg fikk plass under, hvor jeg kunne rugge frem og tilbake - mens jeg sugde på tommelen. I realiteten var det bare å pelle seg til kveldsåpent apotek, og finne seg et lusemiddel.

Det er visstnok ikke flaut å ha lus. Det er visstnok så vanlig og normalt at det nesten er som å ha myggstikk. Det er bare det at jeg syns ikke det. Jeg syns det er skikkelig, skikkelig flaut. Nei, ikke med hodet. Jeg vet (!) at lus trives best i rent hår. Jeg hører dere!! Jeg vet at de vi fikk det fra er skikkelige folk. Rene og pene. Alt dette vet jeg. Men jeg har med meg noen fordommer, noen uttrykk som jeg ikke klarer å fri meg fra. Farmor, født i begynnelsen av forrige århundre, hadde en jobb i dentids hjemmesykepleien i Stavanger. Hun pleide å si at vi aldri måtte flytte til Pedersgata - der var de fulle av lus, sut og sopp.... lusebefengte... I barnehagen ble vi tatt til side, og fikk vite at vi måtte sjekke barna for lus, for en av deres nærmeste venner hadde lus. Når jeg spurte hvem, så fikk jeg ikke vite det. Hvordan er det med og hjelper mot fordommer? Når det dysses ned, ikke skal snakkes om? Det henger i fra ungdommens vår. Men jeg har bestemt meg for at det ikke er flaut å ha fått lus. Det som er flaut er å beholde lus. Jentene syns forøvrig ikke det er flaut. De virker helt upåvirket av hele sirkuset.

Ja, for det ER et sirkus. En time etter at første lus hadde krøpet ut på papiret - hadde jeg prøvd et nytt produkt, gredd ut ni lus til sammen, og var godt i gang med å kokevaske sengetøy, fryse bh'er og kosebamser, og sende sms'er til alle venner av barna. Jeg klødde selvsagt. Prøvde å få fri fra jobb for å sprite hus og heim, men det var jo like greit at jeg ikke fikk det, for jeg var ferdig med fire senger, full fryseboks og sms'er før midnatt.

Så skrev jeg brev til skolen, forklarte at alle hensyn var tatt, men det var på tide å skrive det vanlige høstbrevet. Og det kom samme ettermiddag.

To ganger i døgnet har vi brukt lusekam. Og bare noen dager etter kuren (som forøvrig skal være FANTASTISK - kyss meg et sted vi ikke har hatt lus...) dukket de første nymfene opp. Jeg har ikke sett noen egg. men jeg har altså funnet mange nyklekkede lus. Det som er fint, er at disse ikke legger egg. Så ved å fjerne dem, så dannes ikke nye. FLOTT DET! Men de kryper. De har mange (!) bein. De er EKLE. Og jeg har prøvd å roe det ned. Vanlige regler: ingen får låne hodeplagg her, ingen låner hårpynt. Og hver dag har vi gått igjennom håret. Det har blitt færre og færre nymfer. Siden fredag har det ikke vært noen.  Og i dag har det vært tid for runde to. Runde to: vi har fått apotek oppe i gata her. Gikk jeg for de fantastiske shampooene som ikke gjør lus immune? NEI. Jeg gikk for noe som hadde så ram lukt at tårene stod ut av øynene våre. Den dyreste. Nå er faktisk lusemiddel uansvarlig dyrt uansett - fra 150 kroner pr pers til 190 kroner pr pers. Pr. runde! Det er jo ikke rart noen blir sittende med lus og smitter området gang på gang med slike priser!

Begge jentene ropte på oksygen, det var ille lukt. Men det gav seg, og nå ligger jentene i hver sin seng med håndkle under - håret lukter rar parfyme, og i morgen er det ny vaskerunde. Av med alt sengetøy, kosebamser og hårpynt i fryseren. Det er ingen enkel jobb! Og: fra nå av er det lusekam en gang og to i uken.

Jeg prøver: Jeg forteller jentene at det IKKE er verken flaut eller ekkelt. Jeg bagatalliserer alt utenom arbeidsmengden, slik at de ikke skal la seg friste til å dra djevelskapen inn i huset igjen... Og mest av alt prøver jeg å snu min egen tankegang, legge gamle, tåpelige fordommer LANGT bort.

Men sannheten er at det er et helvete å ha lus. Det er dyrt, det er MYE arbeid, og det klør noe så inn i hampen! Og det er for oss som IKKE har fått lus (mutteren var skånet - men her tas ingen sjanser: også jeg sitter og glinser med to hundre kroners dårlig parfyme i håret). Ok, så var også det prøvd. Det er jo ikke som om jeg ikke har tørket både snue, ørevoks, svette, bakender og tårer før. Eller smurt kremer på vannkopper og myggstikk, på vorter og sår - før! Så dette var vel bare nok en lekse i å være menneske.

Det er bare en ting som virkelig ergrer meg - bortsett fra prisen, arbeidet, omfanget og renholdet.... og det er det at Dentinista sikkert aldri har hatt lus i hus.. for hun gjør jo bare det som gjør henne lykkelig. Der kunne jeg vært smartere, det ser jeg nå....