Følg meg på mail!

søndag 19. februar 2012

Sjølhjelp for alle penga

Jeg undres: når gikk vi fra å gå inn i en butikk, peke på varene vi skulle ha, få dem på en henger, og hjem i stuen - til å gå på nett, finne varen, kjøre til nærmeste Ikea, plukke varen på et lager, ta den med oss hjem, og skru den sammen....? Og: fra å sitte på en kafe, få maten servert, reise oss og gå - til å stå i lang handlekø, få en tallerken med lunken mat, betale, lete etter bord, spise, og så rydde etter oss? Og syns at dette er ok?

Jeg har vært på Ikea Forus. Vi går der av og til, jentene mine og jeg. Det er femkroners dårlige pølser, det er brus i automat, og ikke minst softismaskin. For en latterlig, subsidiert pris. Det er omtrent gratis telys. Gøy julepynt som er ment å vare en sesong (åh, nei, vi refunderer ikke penger på det lysgardinet, det var fjorårets julepynt, så selv om det ikke virker nå så er det ikke garanti på det), billige orkideer. Og ganske mange gode løsninger på problemer vi ikke ante at vi hadde. Ikea er ok det, torsdag mellom elleve og ett på formiddagen iallefall. Noen ganger har de også hørt på publikum, og da åpner de veggen mellom avdelingene slik at vi ikke MÅ trave oss igjennom kilometer etter kilometer med gardiner, sovesofaer og gryter, når vi bare skal ha en lyspære til en lampe som man bare får lyspærer til på ...ja, nettopp de som solgte lampen: Ikea. Det er fint. På Forus bygger de nå om Ikea. Ja, de har holdt på i mange måneder. Barneparkeringen er borte (darn!), og vi blir innstendig bedt om å gå inn i ene enden, for så å gå igjennom etasjene til vi kommer til kafeen, utgangen og billigkroken. Det hele er regissert av pedagoger og markedsføringskonsulenter. Ingenting overlates til tilfeldigheter: vi ser salgskiltene før vi ser varen, og blir trukket mot dem. To nesten like sofaer, den ene mye dyrere enn den andre, plasseres ved hverandre, og vi syns vi får utrolig mye for halve summen i forhold når vi velger den billigste. At sammenligningsgrunnlaget er feil glemmer vi. Små leiligheter trylles frem midt i lokalet, og vi får følelsen av å bo romslig når en familie på 4 deler 35 kvm. Neida, klær og bøker og ransler og sko er riktignok mangelvare i utstilling, men så ROMSLIG! Illusjoner hvor enn vi snur oss. For all del: jeg er storforbruker av Ikea, både varene og kafeene. Og der fikk jeg en anledning til å snakke om kafeene. Eller BISTROEN som kiosken i inngangen så fjongt heter. Det er bare det at jeg har sjekket definisjonen av ordet bistro, og det er langt mellom det utsalget som foregår der til definisjonen: bis·tro  (bstr, bstr)
n. pl. bis·tros
1. A small bar, tavern, or nightclub.
2. A small, informal restaurant serving wine.
 
Så: kan jeg danse, eller drikke vin der? Begge?
 
Maten på Ikea er som kjent ikke nevnt i Michelinguiden. Det er vomfyll. Jeg har tilogmed fått god juleribbe der. Greit nok. Men det er den RYDDINGEN som forventes til enhver tid jeg blir så irritert av. Alt skal vi gjøre selv. Det er ingen service å få. Kun når vi planlegger et kjøkken er de tilgjengelige. Ellers må vi hente, bringe, mekke...ja, snart koke selv. Og Ikea har blitt bildet på lavservicekonseptet. Det samme har jo f.eks Rema, men der skal jeg tross alt bare inn og hente varene. Jeg forventer mer når jeg skal handle møbler og gardiner! For var hovedrettene på Ikea latterlig billige, så forsto jeg det jo. Men jeg får en langt billigere middag om jeg går på f.eks den lokale kinaen, eller på pizzarestaurant. Og sjokkerende nok får jeg og maten servert. Og noen rydder etter meg!!! Salikat. Men vi har vent oss til det. Sakte men sikkert har billige konsept fortrengt service.
 
Det toppet seg forrige uke. Vi var innom for å kjøpe den berømmelige lyspæren - til den særdeles billige lampen som vi først etter at den var kjøpt forsto at vi ikke kunne få lyspærer til andre steder. Vi snek oss forbi den morske vakten i UTGANGEN og fikk en pølsefest på vei inn. Og vi så alle skiltene med "beklager rotet, vi bygger om", og for å være ærlig så så jeg ikke noe jeg ikke hadde sett før. Men da vi entret belysningsavdelingen ble vi møtt av et vannvittig bråk. Det hamret og smalt og sagde og peip i alle retninger. Jeg fant en stakkar sjel som jobbet der, fikk spurt etter varen, og hun måtte bokstavlig talt ROPE for at jeg skulle høre henne over bråket. Virkelig. Joda, lyspærene var der, men jeg fikk en opplevelse av å være i sakte film. Snudde meg rundt, og der gikk folk som om alt var i orden, de kjøpte sine billige batterier og usannsynlig billige lamper - og virket helt upåvirket. Selvsagt burde arbeidstilsynet vært tilstede. Den kampen var ikke min å ta, så jeg la lyspærene tilbake, nikket i bråket til de to ungene som holdt seg for ørene, og ut trampet vi. Det må være måte på! Nå er det pigede nok. Hvor mye penger skal jeg spare for at det skal være verd det? Den sakte tilvenningen har lykkes. Men jeg hopper av. Her og nå. Vi kommer tilbake. Men ikke før ombyggingen er i orden, ballrommet er på plass, og jeg kan gå inn og ut hvor jeg vil. Jeg vet jeg får det jeg betaler for, men jeg tror jeg er villig til å betale for mer enn dette.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar