Moviestar Planet - en boltreplass for pedofile?

Jeg prøver å være en ansvarsfull mor. Men balansen mellom å slippe dem løs - skritt for skritt, gjøre dem ansvarlige, beskytte dem og alikevel få dem til å styrke sine behagelige sider - ikke så enkelt! Det lurer farer rundt hver eneste sving...

De får gå til butikken. Til venner i nabolaget. Det er faktisk lettere å la dem gå på skateboard, sykle og bruke hammer og kniv enn å la dem gå alene til skolen bare for gøy. Jeg kan på en måte tåle at de skjærer seg og slår seg på knærne - og av og til hender det at det drypper litt medlidenhet deres vei og i slike tilfeller. Men jeg kan ikke leve med at de blir kidnappet. Og jeg sliter med tanken på at de skal gå seg vill og være redde.

Men jeg prøver iallefall. I tillegg er jeg jo latere enn latest - så jeg syns jo det er behagelig å ha unger som jogger i butikken - og som kommer tilbake med fiskeboller. Og litt humoristisk at eldstejenta har fulgt med i timen i butikken når vi har vist forskjell på kilopris - og kommer tilbake med verdens kjipeste fiskeboller. "For di va sykt billige, altså!".

Det er mye de skal lære. På få år har de lært et helt språk, de har lært hvordan folk reagerer, vanlig høflighet og forventninger. De lærer å telle, synge, danse, spille instrument. Et nytt språk. Å svømme. De skal forstå infrastrukturen - hvorfor vi har buss, og hvordan man bruker det. Hvorfor man ikke bare kan fly til Oslo når man vil, at det koster penger. Og derfor jobber de nå i huset for harde livet - og så tjener de penger som går til en til Oslo i januar - Disney on Ice. Ok, klærne er i beste fall fantasifullt brettet. Og det kan nok være at skoene ikke står parvis. Men innsatsviljen er delvis tilstede. Jeg blir matt på deres vegne! Men de klarer seg pussig nok bedre enn moderen.

En av tingene jentene og har fått prøve seg på fra de faktisk var to år - er data. Selvsagt under sterk mammakontroll. Kjedelig mammakontroll. For jeg anser ikke et spill som trygt før jeg har prøvd det ut. KJEDELIG. Men det finnes noen spill på nett som er både underholdende og gode - og så er det de populære på andre siden.

For et års tid siden ble jentene introdusert til Moviestar Planet. Det reklameres på tv. Vennene har profil. Og eldstejenta på sju år kom opp en morgen og spurte om hun kunne få mailadressen min. I halvsvime og med en finger stikkende ut fra dyna fikk vi registrert profilen. Og følgende kveld satt jeg og jobbet meg gjennom starcoins, små antrekk og tåpelige frisyrer. Jeg klikket nei til et dusin idiotgutter som ville være kjæreste, fikk noen bestevenner og dumpet noen andre venner. Jeg anså det som et trygt spill - så lenge hun spiller det når jeg er tilstede, og hun vet at jeg er innom og sjekker samtaler og venner.
Hele spillet går på å bygge en verden og en person - som har tre rom i huset sitt: kjøkken, stue, partyrom og hage. Man kan vinne penger (starcoins) som man kan bruke til å kjøpe ting - kjæledyr, møbler, bittesmå skjørt og bikinitopper.... Det er temmelig irriterende at det og finnes en kjøpeversjon, og at de som da blir VIP-kunder får raskere fremgang og kan ses på som vinnere. Jentene har vært veldig på meg for å få meg til å betale - der er til og med villige til å betale selv. Jeg har sagt nei, nei, nei - de kan spille, men ikke bruker penger på det.

Det virker så tilforlatelig koselig og gøy. Det er sterke farger, det er bilde av koselige dyr og drager, det er tivoli. Det er konkurranser. Stort sett urettferdige konkurranser, men alikevel. Det er quiz - akkurat vanskelig nok til at mora sliter litt... og det er chatterom. I disse rommene, som det er MANGE av - kan man være opp til 12-15 personer. Man trenger ikke å chatte, man kan henge rundt og vente på en mulighet til å grabbe penger som ligger rundt plutselig, fange stjerner eller ta en quiz. Ofte ser det ut som en zoombiefest. Spillet er - såvidt jeg kan tenkte meg etter vanskelighetsgrad, regnet opp til tretten-fjorten år. Mulig det er gøy for dem som er litt eldre og.

Jeg er kanskje naiv. Men jeg forventer da ikke at datteren min plutselig skal si "Æsj" midt i spillet. Og når jeg spør hva det er så forventer jeg iallefall ikke at hun har blitt spurt om hun vil slikke på tissen til en av de andre. Og at den visstnok er lilla.

De neste minuttene gikk med til å vise henne hvordan man rapporterer slike utrolig ekle voksenpersoner som later som om de er barn for å komme i posisjon. Og forklare dem begge at de ikke har lov til å gå i prat med disse mennene (som jeg antar det er) - men at de skal øyeblikkelig gi meg beskjed. Moviestar Planet fjernet figuren i løpet av få minutter. Men for å opprette ny figur trengs det bare en mailadresse....

Det har vært stille rundt Moviestar Planet en stund. Men i sommerferien nå så har de igjen fattet interesse for dette. Klassekameratene (jeg gav beskjed til skolen, som tok det opp på foreldremøte) har figurer. De møtes og småprater litt. Mailene jeg leser er helt uskyldige: "kan jeg få en gave av deg, helst ikke julepynt.", "kan du love min movie?" og "skal vi være venner". Men i chat-rommene: der rapporterte jeg senest i dag en som drev med religiøs propaganda. Han fremsto som muslim, og benyttet anledningen til å slenge dritt om kristendom. Språket var ALTFOR godt til at det var et barn.

Jeg har aldri lyd på når jeg er inne og sjekker, men i dag var lyden på. Hver gang jeg feilet en oppgave, eller ikke vant en oppgave, så syns jeg at jeg hørte ordet "fuck". Jeg har hørt og hørt, og jeg kan ikke fatte hva annet det kan være? Antrekkene de har å velge i er tights, minimale topper, svære hårfrisyrer, høye klær, bikinier og bh-er. Riktignok er de ikke - som eldstebadnet i dag påpekte - så tynne som barbiedukker. Men det er pupper og lår. Sjekk ut denne linken her - dette er en film som er laget for å skaffe mer coins. Jo flere treff, jo flere coins. Slik ser figurene - også "vår" figur - ut. Det nyeste "move" jeg så i dag er at de kan kysse. Det løftes kokett på foten, bakover, og kommer høye smaskelyder.

Dette er altså et tilbud til barn mellom åtte og femten år. Jeg er forresten ikke prippen. Ganske så liberal, faktisk.

Nå er klokka halv tolv om natta. Det er fulle rom. Det er mange (!) pålogget. Er det voksne? Stor sannsynlighet. Mange av dem iallefall.

Jeg har allerede lagt inn begrensninger for å beskytte barna. Men nå må jeg gå i tenkeboksen og prate med foreldregruppa, tror jeg. Ønsker jeg at datteren min skal ha en virtuell verden der hun kler seg som en prostituert på jobb - tigger etter gaver og risikerer å prate med voksne, skrudde mennesker? Eller på en annen side: skal jeg ta fra henne muligheten til å lære at langvarig arbeid, samarbeid og taktikk kan gi resultat? Og skal hun få lov fordi "alle andre får lov"?

Jeg skal iallefall sende en mail til Movie-fu#/&¤("-star Planet og spørre hva i huleste som blir sagt når vi feiler en oppgave. Og er det "fuck" så er karrieren som moviestar over her i huset.

Det stod ingenting om dette i småbarnsboka. Sukk.

Jeg trenger ei geit!

Jeg trenger ei geit. Jo, jeg gjør det! Jeg har og lyst på ei geit, men det er en helt annen historie. Jeg trenger, behøver, skulle hatt - ei geit. Av den litt store typen. Helst ei koselig geit, som smådultet vennlig i meg når jeg satte frem vann til den, og koste den litt mellom horna. Men jeg er fornøyd med ei mannevond geit som er villig til å la meg flytte den litt. Og neitakk kjære snille givere - jeg skal ikke ha ei geit hjemme. Jeg skal ha ei feriegeit.

På hytta i Ryfylke hadde vi sauer. Neida, VI hadde aldri sauer. Men det var sauer her. På baksiden av nabben ved siden av hytta. Bak et gjerde. -ish. Det var oppfinnsomme sauer det. De hadde et fantastisk område å boltre seg på. Svære marker, et par små daler, sjø, myr... Veldig fint. Men dette var ikke dresserte, snille Gildesauer. Det var villsau. Villsau er kjent for å være veldig mobile. Ikke sjeldent stod fire på hver side av grinda og brekte - noen ville inn og noen ville ut. Hvor mange ganger traff vi hyttenaboen - hun med plenen, ripsene, morellene, jordbæra og rosene - joggende i området for å finne ut hvor sauene NÅ var, for nå hadde de spist seg gjennom avlingen igjen! Hun var gal på de sauene. Med rette, forsåvidt. Ønsker man en hage rundt hytta, så er ikke sauer de beste gjester...

Vi har ikke hage. Vi har en Rhododendrum. En. Og en rabarbraplante som bare kunne hatt det bedre. Ellers noe mynte, et par epletre, og inni en annen busk står det visst en rips. Bortsett fra dette så har vi naturtomt. Det er Maria Gullsko, strå, prestekrager, blåklokker, kløver... Nydelig. Og om høsten blomstrer lyngen slik at det er lilla over alt. Bare avbrutt av de rødeste rognebær og ennå rødere kristorn. Ispedd blåbær og bjørnebær.

Så vi syns jo sauene var et artig tilskudd, mulig ikke mindre artig i og med at de alltid ble fulgt av flagrende hyttefolk med stokker i hendene og et litt despo uttrykk i ansiktet. Det var et mysterium for øyfolket dette med de sauene. De bare kom. Uventet. Plutselig hadde de bare spist alle tulipantoppene. Glefset i seg de nesten modne jordbærene. Gnafset premiumgresskarene i seg før de var premiumsverdige. Gjerder ble inspisert. Opp og ned i mente. Manngard, flere ganger i året. Men ingen kom på å spørre oss. Jeg kunne godt fortalt dem hvordan sauene kom inn på området. Hvor mange ganger hadde vi ikke sett dem på knausen nede ved båthuset, på en høy knaus som var alt for høy for oss som er født med to føtter, og i mitt tilfelle delvis litt klossete føtter. Det var strake veien ti-femten meter opp i mine øyne. Det var en dans på roser for ledersauen. Det tok to byks, så var de på toppen. Og derfra var det bare å vandre inn i det lekreste matfat. Tilogmed kirsebærene våknet jeg til at de tok, og jo: de sto på to bein! Klatret i trær, slik jeg gjenfortalte det. 

Kort sagt hadde jeg en deilig får-i-kål i fjor vinter. På villsaulår. Det var skikkelig godt, og så var eventyret med sauene over. Det lønte seg ikke. Det var sikkert et ork for eieren å stadig forholde seg til gjerder, sinte hytteeiere og lav avkasting. 

I år merkes det at de ikke er her lenger. Det første som slo meg var denne blomsterenga vi gikk forbi på vei til hytta. En meter høy duvende sommereng. Jentene forsvant nesten, og jeg fikk akutt behov for å vaske håret deres, ta på dem hver sin blomsterkrans og hvite kjoler, og: Kodac Moment! Ikke en sau i sikte. Porten stod åpen, og det var prestekrager og blåklokker langs veien. Fra siste topp og ned var det nesten ufremkommelig - det var tydelig at ingen hadde gått der på lang tid. Det var ren idyll! På hytta hadde de moderne Trifider overtatt stien til båthuset. Det var bjørnebærkratt over alt. Det var så vakkert! Og så mye å gjøre... Det var bare å gå laus, med hagesaks og det som verre var. Selvsagt, blomsterenga får stå. Men bjørnebærkratt på fire meter, med torner som den verste piggtråd - så mye plaster har vi rett og slett ikke. Bort med dem. Små bjørker: jeg tror jeg klippet over førti-femti bare første dagen. Små, søte bjørketrær. Om tre år: null utsikt. Jeg har lest om dette fenomenet, at sauene som før befolket strandlinjene i Norge, nå er på vei til å forsvinne. Og at naturen tar sitt tilbake, at vi gror igjen. Og det er iallefall en sannhet her. 

Jeg savner sauene. Ikke hadde de flått, og ikke lagde de bråk. Ikke spiste de noe de ikke skulle, og gjødslet litt gjorde de. De holdt naturen på plass! De gnafset i seg nye skudd, spiste rent der vi ville. De sparte oss rett og slett for veldig mye arbeid! Så derfor trenger jeg ei geit. Jeg trenger ei hyggelig, eller mannevond, sulten geit som kan gå i bånd i et par uker når vi allikevel er på hytta. En god gammeldags plenklipper. Som kan spise seg feit uten å frykte trollet under brua. Som kan ta utsikten tilbake! Bare noen uker.

De ler av meg, de gamle her på øya, når jeg spør om noen har ei geit til utlåns. Eller til leie. Men de skal ikke le for høyt, for neste sommer er kanskje området rundt hytta her det eneste stedet med utsikt!!! Til da: på med hagehansker og frem med saksa. En god grunn til å drikke en boks med cider på dagtid. :D

Sex, vold og narkotika

Det er ganske spennende å skrive blogg. Folk jeg aldri hadde trodd leste blogger kommer og forteller at de har lest den, og hvordan går det med sneglene og klesstørrelsen og dusjkabinettet og i det hele tatt? Det er veldig kjekt.

Men så oppdaget jeg at jeg var blitt litt avhengig av tilbakemeldinger, og det er det jo ikke så mange av. Det vil si: ikke så mange skriftlige tilbakemeldinger. Selv ikke når jeg nå har åpnet for kommentarer, får jeg kommetarer. Fornuftig nok - jeg kommenterer sjeldent selv når jeg leser blogg. Glemmer til og med ofte å trykke "liker" på facebook.

Men kunne jeg ikke forholde meg til kommentarer, så kan jeg alikevel holde et øye med, og få et overblikk over, hvem som leser bloggen, eller hvor. Og det er gøy!!!! Her snakker vi om 10 land så langt!!!  Det er kjempekjekt å se at bloggen er lest 16 ganger fra Italia!!! Mistenker en herlig kusine å sitte der på kveldstid og surfe litt. I Tyskland er den åpnet ikke mindre enn 25 ganger, men det er nok stort sett familie. Som jo og er hovedleserne mine!!! Takktakk kjære dere. Russland: 31 ganger. Takk onkel! :D Mulig og søskenbarn og hans kone. I like.

Spania, Malaysia, Latvia....Latvia 26 ganger. Et mysterium. Så da sitter jeg og lurer på hvem jeg kjenner som er i Latvia???? Det KAN jo hende jeg ikke kjenner vedkommende. Velkommen skal du iallefall være!!!!

Og Sverige: 126 ganger. Det forvirrer meg. Jeg kan til og med se hvilket operativsystem som er brukt (hovedsaklig Crome). Og hvilken type maskin (hovedsaklig Mac). Da er det ikke så mange å velge i. Det vil si at det er minst tre stk. Og velkommen skal to av dere være. :D

Så når jeg ikke vet hvor mange som har lest, eller hvem, så kan jeg altså spionere til en viss grad. Og så kan jeg se hvilke overskrifter som fenger interessen - og ikke overraskende kommer denne - siden jeg planlegger å merke den med noe seksuelt - til å skaffe mange lesere. Feit, ferm og frodig har blitt åpnet over 200 ganger, og leses faktisk hver dag. Jeg har lurt på overskrifter - for jeg ser at ungbloggere på femten som nettopp har fått barn og som stort sett skriver at noen ikke skal snakke dritt om ungen, har sånn ca 25 000 åpninger til dagen. Jeg har tre tusen til sammen. Hvilket jeg faktisk syns er svimlende summer i seg selv. Men skal man ha en overskrift som gjør at innslagene åpnes sjokkerende mange ganger - holde sine lesere for narr? Eller skal man ha en overskrift som faktisk er reell? Eksempel på det er "håpløs design", som er åpnet 43 ganger. Selv syns jeg jo "Den store massakren" er mye bedre lesning enn stønningen over antrekk som på "Ferm, feit og frodig", men det er tydelig at overskriften teller - Den store massakren har hatt drøyt femti lesere.

Jaja, jeg har ingen store ideer om å skrive fancy overskrifter for å fenge lesere. Men så kom jeg på at jeg alltid har hatt lyst til å jobbe med overskrifter i avisen!!! Åh, for et mulighetens marked!!! "Knivdrept tobarnsbestemor på torvhandel", og "Identitetsløs nordmann robbet intetanende mann med dårlige sosiale antenner".... Det hadde vært så kjekt å skrive den ene møkkatittelen etter den andre!!! Jeg kunne SIKKERT gjort en like dårlig jobb jeg som alle andre!

Så det kan hende det kommer noen fargerike overskrifter alikevel, fra min kant. Ikke for lesertallene - for dem er jo faktisk ikke så verst! Men for å få levd ut min indre poet - min drøm om å skrive håpløse overskrifter, helst noen som oppsummerer alt i ett. I så måte ville dette innlegget vært "Misfornøyd blogger med spiontendenser sutrer over for få lesere mens hun applauderer alle landene som er involvert" eller noe sånn. Men denne gang går jeg altså for den grove overskriften, rett og slett for lesertallene. Mowhaaaaaha! En ond plan.

Middag i grisebingen

Velkommen til gards!

Inngangspartiet... trist

 Her kommer en rapport - om et spisested - som ingen har bedt om: Vet dere hvor vanskelig det er å få et skikkelig, norsk måltid på en kafe for tiden? Joda, OBS-kafeen, noen hotell, Madla Handelsslag, Patrioten Bistro - selger kjøttkaker og komler. Det er masseprodusert mat, men for all del: man blir jo mett!
På vei hjem i dag kjørte vi innom Aksdal, der er det ei god, gammeldags veikro, eller mer som en diner, kanskje. Første vi møtte var skiltet til venstre. Et koselig velkommen-skilt. Hjemmelaget tegning og greier.... Men siden vi verken har vogntog eller vogntog med tilhenger, så fant vi en lovlig parkering og ruslet inn. Det var stappfullt! For å si det med syvåringen: "e det bare meg, eller e dette ein plass med bare gamle folk?" Det var ikke bare henne, for å si det sånn. Mange eldre ektepar, det var koselig stemning. Menyen lokket med gode, gammeldagse søndagsmiddager, som man og kunne få i barnestørrelse - og de eldre kjøpte stort sett "små" porsjoner. Veldig bra at barn ikke må ende opp på pølser og pommes frites - selv om det var det vi gjorde alikevel.

Det stod og komle her

Dineren hadde sånne artige røde skaiseter, respertexbord uten duk. Først måtte vi riktignok runde dette bordet (venstre), og forbi "bardisken" hvor bestillingen ble tatt. Det var røde persienner forann vinduene, og det var koselig! Vi var holsultne, og ti-tolv minutter etter betaling var maten på bordet - servert av en høyst effektiv kelner.

Det var god mat. Sosekjøtt....hvor ofte får man det? Mørt og godt. Litt kjedelig saus. Og stor begeistring da vi så på menyen, og så at dte var ertestuing på gang. Men først etter måltidet innså vi at den hadde vi ikke sett noe til..

Kvalitetsreparasjon

matpakke....?

Ti minutter ventetid - akkurat nok til å kikke seg litt grundig rundt. Setene på dineren har tydelig blitt slitt fortere enn det de håpet på, men det har de fikset. Med gaffateip. Store, blanke sølvteippyntede seter. Det var igrunnen greit, for det fikk fokus bort fra sprekkene der setet møter ryggen på sofaene. Der lå det nok mat til å servere en hel familie. Gammel mat. Nok til at jeg - litt lattermild - satte meg litt lenger frem på setet enn det jeg hadde tenkt, for å unngå å få mat i rørleggersprekken. I den grad jeg har en.

skittreim

Men det gav meg jo en anledning til å se meg rundt. Bordene hadde blanke, flotte bein. Metall. Hadde. Nå: hadde tidligere måltid funnet veien ned og rundt beina på bordene, det var matsprut oppover. Det var veldig (!) skittent. Men selv det bleknet i det vidunderlige bordet. Et skikkelig sånn amerikansk bordplate, blank og finfin. Og med dype riller på sidene. Det vil si: tidligere dype riller. Nå: riller med mat. Der lå det mat fra lang, lang tid tilbake. Jeg forstår ikke hvorfor et serveringssted vil ha riller på et bord? Er det til dårlige tider?


Hjørnet vi satt i var det amerikanske hjørnet. Men fem meter bortenfor hang det et spøkelse fra åttitallet. Gardiner. Mønstrete. Et annet skrik fra fortiden var røykeavdelingen - som nå var røykefri, selvsagt - men der var det vanlige kafebord, mørkebrune. Helt greit.

Så summa summarum: knagande god mat. Norsk mat. Effektiv servering og hyggelige ansatte. Masseprodusert pommes frites og pølser. Men ellers helt greit.

Så får vi håpe de overlever et besøk fra Næringsmiddeltilsynet - eller mer interessant: at Næringsmiddeltilsynet kommer en tur, og får fikset de største utfordringene på helse. For slik det står nå: så blir det takeaway neste gang jeg skal innom. Men innom skal jeg nok. :D

Den store massakren

Jeg sittet her i et sjeldent vakkert lykkeland, på hytta i Ryfylke - og det er jo ikke første gang. Det er syvende året vi er her, og opplevelsene står i kø. Fisking, krabbeteiner, spekkhoggere og ørnekikking....og mord.

Jo, du leste riktig. Mord. I utganspunket vil jeg erklære uskyld, og i en eventuell ikke-bare-moralistisk rettsak fikk jeg nok medhold. Men vi kan ikke se bort fra det faktum at det var et blodbad.

Det var en kveldstur ned til sjøen for å dyppe ungene og sjekke båten som vekket minner. Da vi kom over siste knaus flakset ikke mindre enn fjorten ender - ikke andrikker - opp fra knausen og til sjøs. Fjorten! Dette er ikke et sted de legger egg. Hundre meter lengre ute - ja. Men ikke antydning til verken egg eller andunger. Kun denne kånegjengen som snadret i solnedgangen. Hvorfor? Hvorfor ligger de ikke på egg, eller passer sine små?

Det begynte for to år siden, som en hyggelig familietur - en anledning til å undervise barna litt. En død måke: la oss sjekke forråtningsprosessen. Sjøstjerner: se på beina! Osv... Vi drog ut i båten for å dra opp noen kg fisk - med tanke på å sjekke mageinnhold. Hvit båt med påhengs. Mye lyd. Utenfor neset så vi fire andemødre som svømte tett rundt 20-25 små, nyklekkede nøster. Dyreverden er fantastisk - så mye dreier seg om samarbeid og planlegging! Og for en anledning - nå kunne jeg og Gemalen virkelig ta undervisningen til et høyere nivå! Vi snudde båten og tøffet mot dem, mens vi pekte ivrig. Kjenner jeg oss rett så ropte vi og. Sikkert lyder. Som "se" og "det". Vi glemte at andemødre, om de venter til så lenge som mulig, kan fly. Og gjør det. Da vi var tjue-tretti meter borte, var alle fuglene som kunne fly, fløyet. Igjen var en myldrende, vettskremt gruppe med nyklekkede andunger som svømte forvirret rundt og rundt og lette etter den trygge voksne. Det var forferdelig. Gemalen tok alvoret, fikk snudd båten, og i håp om at mødrene skulle returnere, så gasser vi avgårde. Det var da vi innså hvorfor ender passer hverandres barn. Fra oven, som små F16-fly, stupte nå alle de svære, glupske havmåkene i Ryfylke inn i matfatet. De var som nordmenn rundt et tapasbord. I løpet av sekunder hadde de rekognisert, valgt og plukket opp den største, deiligste matbiten, landet på berget med den stakkars ungen hengende etter nakken, og gulpet ungen ned. Borte vekk. Finito. Død.

Ungene måpet. "ka skjedde?" spurte den eldste. Neste trinn i utdanning: hvordan pynte på sannheten. "oidå, se det ja, typisk måker å leke med andunger ja! Drept dem nei! Åh, neidu. Phø, ser du, der slapp måken den tilbake! (mistet ungen). Neida, nå kjører vi bare, så andemor tør å komme tilbake!" Humøret på bunn. Det var flere grupper i området, og hver gang vi så en så var vi overentusiastiske: "se, der er de jo, hele gjengen!" Ungene kjøpte historien. Vi kom ut av det med ett dypt arr på samvittigheten og en lærepenge for livet. Senere den dagen så jeg ei andemor med en unge. Den overlevende....
Det var derfor jeg med bekymring observerte kåneklubben i dag. Jeg håper det er likestillingen som gjør det - at mannfolka passet egg og unger mens damene var på Foldøys takterasse og nøt noen timer fri. At ikke måkene har fått nyte godt av den produktive våren.

Og ironien da kveldens gjest kom etter massakren: da grillet vi det beste vi vet, men for en gangs skyld var det en blant oss som ikke klarte å nyte maten. Det var gemalen. Vanligvis er andeconfit det beste han vet....

Håpløs design

Da jeg var femten-seksten år, var jeg praktikant et år istedenfor å gå på videregående. Det var et utrolig kjekt år, og lærerikt, ikke minst. Blant oppgavene jeg fikk den svimlende sum av 3500 pr måned for (det er 25 år siden: godt betalt!), så var litt husarbeid. Å vaske badet, f.eks. Det var nokså forsmedelig å komme på "jobb" en dag, og forsvare hvorfor jeg til da - sikkert over måneder, ikke hadde vasket bak toalettet....ehrm. Vel, det var lærerikt. Støv og dritt samler seg altså også på plasser man ikke nødvendigvis ser eller bruker... Neste triks kom fra mine to eldre søstre, som begge har jobbet på hotell. Det har vi faktisk alle fire, og en av grunnene til at det falt oss ganske enkelt, var at vi fulgte rådene fra veteranene i familien: blankt stål = rent inntrykk. Det er gått så langt at jeg faktisk tørker over blankt stål på alle toalett jeg er på. Dvs på blandebatteriet/kranen... friskt....? :D

Velvel, jeg er ikke kjent for verken å ha det spesielt ryddig eller rent. Tvert imot, tror jeg. Men akkurat vasken på badet, og dusjkabinettet: de vil jeg ha rene. Det gjør meg virkelig (!) ikke noe om andre ikke har det. Jeg syns ikke det er ekkelt eller dumt eller stygt. Jeg bare liker at mitt eget kabinett og min egen vask er ok. Ellers kan det flyte, og det gjør det og.

Det er mye som går galt i mitt praktiske liv. Ting lekker, knuser, mangler noe, nekter å virke.... det er nesten skummelt - det følger meg hvor jeg enn går. Men jeg har lært meg å leve med det. Vi fikk lagt gulvbelegg på badet, og han dekket godt med papp slik at vi kunne tapetsere og male. Først da vi var ferdige med å tapetsere, male og banne og vurdere ekteskapet tok vi av pappen. For å oppdage at idioten hadde revet gulvelegget istykker, og lagt papp over uten å si det til oss. Han kom tilbake, tilbød oss tjue prosent avslag, fikset skaden og fikk ikke en krone.

Velvel, vi kjøpte også dusjkabinett for seks år siden. Det var kravene som var viktige, ikke prisen. Nitti ganger nitti cm, blakket glass fordi vi av og til er flere enn en på badet, og liker en illusjon av privatliv... Det er ikke så lett å oppdrive! Men jeg fant et, og fikk det montert. Kvaliteten....kunne vært bedre. Ett år: nytt dusjhode. To år: lokket over sluken knakk, og ligger ikke på plass. Tre år: det begynte å si KNAKK når vi beveget oss inne i dusjen. Fire år: tydelig sprekk. Aaaaaargh. Jeg er og ganske treg, så det var først når det gikk fire og et halvt år, og det nærmet seg fem år og mulig garantislutt at jeg sendte mail. Og da hadde butikken lagt om datasystemet, det var ny sjef, og ikke sjans i havet til å finne ut om salget var gjort. Men de trodde på meg, og etter å ha sendt mail på mail med bilder av kabinettet for å finne typen, så ble det avtalt at karet ble bestilt, og det viste seg å være ti års garanti. Jubel.

Jepp, sprekk ja...

Etter seks måneder purret jeg. Og joda, nå var det kommet til en samarbeidspartner, og de kunne komme og levere. Det tok oss seks måneder å finne tid. I mellomtiden har hullet og knekkelyden utviklet seg til sprekk:

Samlehjørne

Og da må jeg spørre: Hvem i huleste heite har tenkt at de trenger ingeniører for å tegne dusjkabinett??? Og disse ingeniørene: er det bare pur unge, rett fra sin mors trygge favn og ferdigryddede rom, eller er de bare gifte menn som ikke har vasket et dusjkabinett i hele sitt liv? Ja, mulig jeg fornærmer noen, men alvorlig talt: Har dere renholdsinfo i det hele tatt?

En bønn til dusjkabinettprodusenter:
Kjære dere, jeg vet dere ønsker å selge trygge, gode produkter. Og jeg forstår at det er flere ting man må ta hensyn til. Tetthet. Fargeekte plast. Trygghet. Utseende. Vekt. Og dere kan ta dere av det. Men når det er sagt, og jeg og har lagt til at jeg er gift med en selvutnevnt baderomsrenhetsmaniac, så må jeg spørre om dere tenker renhold I DET HELE TATT??? Nå når jeg endelig  skulle slippe inn karene med det nye kabinettet, så har jeg rett og slett gjort mer enn vanlig rent.  Aldri har jeg funnet mer dritthjørner, mer krinkelkroker, mer detaljer enn på det #/#&(¤! dusjkabinenettet. Sjekk bildene. Det er lag på lag på lag. Det er hjørne etter hjørne. Det er krok på krok. Og alt roper på enten støv eller vann. Og støv = grått. Og vann = rosa og rødt og kalk. Rød. Hvis man trenger tannkost og greier for å gjøre rent, burde vel kabinettet komme med spesialutstyr?

Vel, jeg har nok gamle tannkoster og oppvask-koster, svamper og rengjøringsmidler. Så:

undersiden...

På med hansker. Jif. En svær kost. En gammel oppvask-kost. Innsatsvilje. Vann, vann, vann. Og: en pinsett. Til å skrape av kalken. Og komme inn i hjørnene. Og i det hele tatt. Man kan jo si at jeg ikke trenger dette - fordi kabinettet faktisk skal ut i morgen...men jeg vil gjerne beholde illusjonen om at vi har det rent i vannområder til vanlig. Heldivis hadde jeg forutsett at dette kom til å ta tid og banning, så jeg hadde funnet meg et drøyt glass Chardonney. Det hjalp. Etter en halv time med rævva til værs, vann over alt, oppdaget jeg at jeg heller ikke DENNE gang hadde ryddet først. Og det var vann over alt. Båssdunken var våt. Klærne på gulvet var våte, jeg oppdaget at jeg brukte en pysj til knepute Under dusjen fant jeg, blant en del mørk gugge av ukjent opprinnelse - leker, hårpynt, en bruksanvisning og et plagg - som jeg øyeblikkelig kastet uten å prøve å gjenkjenne det.

klar til å gi opp...

 Når jeg trodde jeg var ferdig, så kommer det noen som vet bedre og forteller meg at jeg må ta ut rørene. Og det var jo et studium i utrolig vemmelig! Det var såperester og hår og ...ja, resten skal jeg spare dere for. Og når man alikevel har demontert dritten, så kan man jo ta veggene ei stripe og, så nå er de  og vasket. Nå var vekta og blitt våt. Ikke av tårer, men av gutjevann fra dusjen. Tre timer, tre glass vin og seks våte håndklær, kluter og plagg etterpå - var dusjen mer eller mindre demontert. Og da slo det meg at den etterlengtede dusjen jeg nå skulle nyte.... ja, det sier seg selv at det var utelukket.... En så lang dag, så mye ekkelt vann over alt, ufrivillig gutjebad, og så vaskeklutvask???? Det er ganske enkelt ekkelt.

Men det har jo en happy ending dette. Fire minutter over ti kom min tiavtale med nytt kar. Og helten forteller at det slett ikke var det første av disse karene han har byttet - det var nærmere nr hundre! Og en sprekk var slett ikke det største problemet - flere hadde opplevd å stå med ett bein på hver del, gulv i midten. For å sitere min skjønne søster: det er ikke veldig godt for selvtilliten...:-D

Han brukte førti minutt, da hadde han skiftet, ryddet, båret ut i bilen og forsvunnet. Og - på vei ut ropte han at han hadde smurt hjulene slik at de skal gå lettere.  <3 Jeg har hvitt, rent kabinett, jeg kan bevege meg der inne, snu meg og ikke være redd for at jeg blir stående på gulvet. Så nå stikker jeg opp og tar en veldig etterlengtet dusj, desinfisering faktisk. I kokevann.
j

Min kriminelle fortid

Var egentlig verden så mye større før da den var så mye mindre, egentlig? Eller er den mindre nå? Og alt det som før skjedde i vårt nærmiljø, det er jo iallefall lengre vekke nå?

På det glade syttitallet da det var så bratt, så var det jo rimelig trygt å vokse opp i villastrøket på Madla - eller Malde som noen fremdeles insisterte å si. Fint skal det være, om halve rævva henger ute... jojo. Men det var iallefall trygt og godt, vi kunne campe i hagen, snakke med fremmede, henge på bilene til folk vi ikke kjente eller kjente når det var is, ja - bare ikke far sin, for han gikk bananas når noen hang bak. Vi våget å barrikadere Herlaugsbakken med kjelker og ski slik at strøbilen ikke kom frem, og det fikk ikke noen konsekvens. For min del iallefall.




Men det var kriminalitetens tid. Det var ei skremmende tid å vokse opp i for oss temmelig blåøyde - på mer enn naturlig måte - barna. Vi hadde jo aviser. Og Nyheter på tv. Men det var jo ikke noen annen informasjonsflyt enn dette, bortsett fra de muntlige. Og de muntlige....ja, de var ubetalelige. Det var nyheter, det! Det var fra barnemunn til barnemunn. Og for hver barnemunn som var involvert, ble det mer og mer saft i innholdet. Og som et resultat vil jeg gjerne ramse opp noen av de kriminelle handlinger som jeg absolutt var en del av. Logikken til tross.

En gang i barndommens skolevår sånn ca i skifte sytti/åttitallet skjedde det første kriminelle som jeg kan huske. Ja, jeg husker jo noen små tyverier, noe uskyldig hærverk og noe plommenøst, men sånn av den alvorlige typen: en dame syklet i Madlakrossen, på vei hjem. Hun ble forbisyklet av en gutt, og akkurat da han trødde forbi, så dunket han henne i ryggen. Det var jo dumt. Men etter noen meter ble hun så slakk og elendig, og da hun stoppet opp så var det (fritt etter Gunnhilds hukommelse) en som kom løpende og fortalte at hun hadde en kniv mellom skulderbladene. Og ganske riktig, hun var knivstukket. Mitt første møte med blind vold. Det ble snart nøstet opp knask etter knask i saken. Politiet var på skolen (og derav min begeistring for menn i uniform, antar jeg), folk jeg KJENTE ble forhørt, og til og med hadde noen møtt denne morderiske gutten i en undergrunn. Jo, det var HELT sant. Det var nesten så jeg kunne kjenne kniven. Det ble ikke bedre av at det var en sløydkniv. Men det var jo bedre, fordi det gikk veldig fort å finne HAM da det var konstantert. I min hukommelse var det en kniv fra Hafrsfjord Skole. Mulig Kampen. For der var alle slemme alikevel. Jeg levde som om det var min historie.

Neste gang jeg fikk døden på nært hold, var da jeg lå og solte meg i hagen, ti år-ish. Det kom en mann og ei dame inn i hagen, og kikket og lette. Det viste seg at de gikk manngard etter en savnet mann. Tenke seg til. En mann som var forsvunnet!!! Selv etter at de fant ham død, brukte vi dager og uker på å lete etter ham. Åh, vi skulle bli berømte! Vi skulle være de stakkars ungene som fant liket!

Den historien bleknet fullstendig i forhold til neste. Senere på året fikk vi nemlig høre om "Øksemorderen" i Tyskland. Tyskland - det er jo naboer. Så at denne karen godt kunne befinne seg på Madla, spesielt ved Vannverket på toppen av bakken, det sa seg selv. Jeg aner ikke HVOR mange uskyldige menn vi spionerte på. De så ut som øksemorder. Nei, de hadde ikke øks. Nei, de snakket ikke tysk. Men hvem kan VITE??? Hvem tør å ta sjansen på at akkurat den karen der er uskyldig, for så å finne ut at han har en øks på baklommen som han drar frem et uoppmerksomt øyeblikk, for så å skille hode mitt fra kroppen for alltid???  Jeg har sjeldent vært så redd som da Øksemorderen fra Tyskland var ventet på Madla.

Flammen i Hafrsfjord, på oljeraffeneriet: det var og tyskere. I andre etasje, fra køyesenga der jeg og min kjære tvilling kranglet om beste seng, kunne man se flammen i Hafrsfjord. I tillegg kunne man se blinkene fra et fyrtårn. Blink, blink, blink.....pause.....blink....pause....blinkblinkblink. Morse. Tysk morse. Og flammene fra faklene kunne vi og se. Kveld etter kveld etter kveld trodde vi krigen var på gang igjen, og at det var tyskere som kom. Jeg skylder på fantasien til min kjære søster. Hun leste alvorlig krim fra den dagen jeg plukket opp Bobseybarna, og fantasien var deretter. Kanskje derfor skrev hun testamentet sitt -  hvor jeg ikke fikk NOE - den dagen jeg hadde vært snill for en gangs skyld og laget kakao. Fordi hun var overbevist om at jeg drepte henne med gift, og skulle partere henne og legge henne i fryseren. Men drakk hun kakaoen? Ja.

Jeg undres om barn kanskje er mer vant med annerledes nå. Da jeg vokste opp var "Den grønne mannen" ren underholdning. Et glimt av den grønne mannen, som kun gikk i grønne klær, betalte med grønne sedler, kjøpte mat med grønt på.... man kunne få heltestatus av mindre. Det var en evig rundgang på hva han hadde kjøpt, spist, sagt. Han SA aldri noe. Og betalte ALLTID med femtilapp. Og spiste rømme med grønn firkløver på. Og agurk. Og salat. Sikkert frisk som en fole etter alt folat som han fikk i seg. Jeg finner ikke noe om ham på nettet, annet enn at han er nevnt her.  Han var selvsagt ikke kriminell. Han var vel en original tenker jeg. Og nå, tretti år etter at jeg så ham, kan jeg fortelle at han kjøpte brød og. Og det var ikke myglet. Det var brunt, og han beholdt vekslepengene. Men han var kledd i grønt, og betalte med femitilapper. Det skal han ha. Kriminell? Neppe.

I innkjørselsen vår var det egentlig tegnet inn en vei. Det vet vi, fordi kommunen prøvde å åpne den igjen, men måtte tatt et par meter tomt både her og der for å gjøre det, og dessuten var det meningsløst i og med at veien går tre hus lenger nede. Men en natt, kom det en biltyv kjørende inn der. I full fart, bånn gass. Og der hadde jo Børresen satt opp gjerdet sitt, han. Han var jo så drita lei av å banke hissig i vinduet hver gang vi snek oss igjennom hekken, at han like godt satte opp et gjerde. Som biltyven, mulig han hadde drept noen og, eller i allefall tenkt tanken, kjørte rett i. Og tyven la til skogs. I skogholtet bortenfor huset. Og politiet etter. Og ja: de tok ham. Phu! Kan man våge å tenke hva som kunne skjedd med oss hvis ikke? Han ville nok drept hver og en!

Det var skummelt å bo og vokse opp såpass isolert som vi egentlig gjorde. Beskyttet, men isolert. Det kan godt være at det ikke er bedre nå. At barn nå fores med vold og mord og spetakkel fra morgen til kveld, og at de enten blir avstumpet eller livredde. Men jeg våger alikevel å si at det er mer åpent nå. At man tør å snakke om ting, og at man gjør det. At barna nå forstår at noe er langt borte. Og at man sier til barna at man er trygg fordi om det på Kampen var en som ble slått ihjel av sine kamerater over langlang tid.

Vi adopterte hver en nyhet, hver en tragedie og hvert skumle øyeblikk og lagde det til vårt eget. Vi trakk paraleller, likheter og auste hverandre opp. I ettertid var det underholdende. Det var ikke fullt så underholdende å sitte på kjøkkenet, redde for å bli sett fra vinduer av massemordere fra Italia. Å ikke våge å spise blodappelsiner fordi narkomane visstnok renset sine blodbefengte, AIDS-smittede sprøyter i dem. Men det går over.

Og når barnebarna spør meg om jeg kan fortelle om gamledager, så har jeg iallefall noen historier å slå rundt meg!