På topp. Det vil si på bunn.

Hva er det som feeeeeeileeeer meg????? Jeg gjør det gang, på gang, på gang. Lærekurven har IKKE flatet ut, den går NEDOVER! Hver gang så sier jeg til meg selv: "Kjære du - vanligvis opplever jeg deg som et oppegående, nogenlunde fornuftig vesen. Ja, du maser litt, og ja - du mener så mangt om så mye. Men du har iallefall vett til å holde kjeften sånn innimellom! Så hva i HULESTE er det du holder på med?????"

Det er skammelig. Det er pinlig. Og det er så utrolig avhengighetsskapende. Men av og til må man gjøre som på aa-møter. Man må stå opp, klare stemmen, og si det høyt, legge innrømmelsen på bordet: Jeg er en toppkommentator! Ikke bare i VG og Dagbladet, men og i Aftenbladet! Ja, jeg innrømmer det.

 

Sånn. Det lettet. Men det er alikevel en sørgelig sannhet. Først vil jeg gjerne si at det skal LITE til å bli toppkommentator. Veldig lite. Tror det er to eller tre kommentarer. Og så vil jeg gjerne si - at jeg kommenterer ikke noe hvis jeg ikke virkelig føler behovet. Og behovet kommer stort sett etter å ha lest side opp og side ned om hvor mange idioter som jobber i NAV, hvordan man burde være utlending for å få rettigheter, hvordan det BURDE vært i Norge. Stort sett av folk som ikke har lest verken regelverk, lover, rutiner...eller satt seg inn i saken. Stort sett av folk som bare sitter og brummer på ytelsene sine, som føler seg misforstått og som mener NAV ikke kan noen ting. Nå kan jo NAV NOE, da. NAV forvalter jo 1/3 av statsbudskjettet, og er Norges største arbeidsgiver....så en sjelden gang er det kanskje en som ikke er på tiltak, som har fått til noe der. Nok om det.

Jeg kaster meg altså i debatten. I dag om permitteringer. Jeg kjenner på den saken, etter å - i årevis  ha sett hvordan arbeidsgivere (slett ikke alle!!!!) har misbrukt regelverket. Utenlandske arbeidstakere, kommer hit og får fast jobb, får seg en kjelleleilighet. Jobber noen måneder, og vips: permittert. Så går de der og trør, de fleste uten dagpengerettigheter, til firmaet enten har arbeid igjen, eller til firmaet finner det for godt å si dem opp (etter tretti uker). Flere av disse havner på sosialytelse. Så jeg er for den regelen om at permitteringer skal bruker ved uforutsette hendelser. Som forøvrig Arbeids- og velferdsdirektoratet har lagt føringer for. Men hvem er syndebukken? NAV, selvsagt. Oss ubrukelige, idiotene som ikke kan de enkleste regler. Ja, i mitt tilfelle - de enkleste 49 lover (pluss noen regler).

La oss ikke dvele ved regelverket. Det kan dere gå på Aftenbladet.no og debattere. Tilbake til min status som toppkommentiot.

I hetens øyeblikk så skriver jeg gjerne på senga - like før jeg sovner. Og bråvåkner til 18 sure kommentarer og noen indirekte trusler. Så må jeg bruke tid på å blokke dem fra Facebook, og vurdere å slette kommentaren. Men det er og pinlig. Så jeg lar dem stå. Noen ganger går jeg inn og leser kommentarene. Sjeldnere og sjeldnere. Det er "skjerp deg Gunnhild Folgerø. Hadde de hatt navn som Muhammed og Ali så hadde de fått det de ville. Bytt religion, få det du vil". Og så er det "Jeg gider ikke å komentere det du skriver, Gunnhild. Du jobber i NAV, er garantert fra SV, og har rævva di godt plantet i en statlig/komunal stilling med god pensjon".  Fra Idar Olsen i dagens artikkel: "Herre gud, lurer på hva slags IQ test man må stryke på for å bli statsminister, politiker og jobbe i NAV. Har lurt en stund på om det satt en 6 åring i kjelleren på NAV og styrte, men etter å ha sett 6 åringene i nabolaget her så har jeg slått fra meg det. Det er tydelig at de er mye mer utviklet i knotten enn det som vises av NAV. Idioter!" Og best av alt: "Da jeg ble uføretrygda, så måtte jeg prøves ut gang på gang, selv om kameraten min, som er lege, kunne fortelle alt om at jeg ikke har arbeidsevne. Nå sitter jeg her, og har kjempeliten uføretrygd, og burde ha jobbet i NAV, for der gjør de heller ingenting!".

Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kan la dem gå. Hvorfor jeg får akutt behov for å forsvare et regelverk jeg ikke engang forvalter. Hvorfor jeg ikke kan la dem kommentere seg blå, få det ut! Og til og med la være å lese det? Hvorfor, oh why, må jeg plent sette navnet mitt der? Det fører til angst, jeg gruer meg til å gå på Facebook og se kommentarene. Jeg er redd for å møte dem på gata, at de skal hate meg og komme hjem til meg.

Det er ikke kult å være toppkommentator. Det er pinlig. Og jeg lurer på hvor lenge det går før jeg har mistet tittelen. Jeg er redd den er kommet for å bli. At den kommer til å henge ved meg resten av livet. Gunnhild - toppkommentatoren.

Kjære jentene mine: hvis noen googler meg når dere er i ungdomsalderen og alt jeg gjør er flaut og pinlig og jeg ser dum ut og har rar frisyre og synger ennå flauere enn jeg gjør nå - så beklager jeg at jeg har lagt en livslang ekstra byrde til deres foreløpig gode navn og rykte. Hvis det hjelper - så kan jeg skifte navn. Og da lover jeg å bare kommentere i det gamle navnet mitt. Deal?

Sex, vold og narkotika

Det er ganske spennende å skrive blogg. Folk jeg aldri hadde trodd leste blogger kommer og forteller at de har lest den, og hvordan går det med sneglene og klesstørrelsen og dusjkabinettet og i det hele tatt? Det er veldig kjekt.

Men så oppdaget jeg at jeg var blitt litt avhengig av tilbakemeldinger, og det er det jo ikke så mange av. Det vil si: ikke så mange skriftlige tilbakemeldinger. Selv ikke når jeg nå har åpnet for kommentarer, får jeg kommetarer. Fornuftig nok - jeg kommenterer sjeldent selv når jeg leser blogg. Glemmer til og med ofte å trykke "liker" på facebook.

Men kunne jeg ikke forholde meg til kommentarer, så kan jeg alikevel holde et øye med, og få et overblikk over, hvem som leser bloggen, eller hvor. Og det er gøy!!!! Her snakker vi om 10 land så langt!!!  Det er kjempekjekt å se at bloggen er lest 16 ganger fra Italia!!! Mistenker en herlig kusine å sitte der på kveldstid og surfe litt. I Tyskland er den åpnet ikke mindre enn 25 ganger, men det er nok stort sett familie. Som jo og er hovedleserne mine!!! Takktakk kjære dere. Russland: 31 ganger. Takk onkel! :D Mulig og søskenbarn og hans kone. I like.

Spania, Malaysia, Latvia....Latvia 26 ganger. Et mysterium. Så da sitter jeg og lurer på hvem jeg kjenner som er i Latvia???? Det KAN jo hende jeg ikke kjenner vedkommende. Velkommen skal du iallefall være!!!!

Og Sverige: 126 ganger. Det forvirrer meg. Jeg kan til og med se hvilket operativsystem som er brukt (hovedsaklig Crome). Og hvilken type maskin (hovedsaklig Mac). Da er det ikke så mange å velge i. Det vil si at det er minst tre stk. Og velkommen skal to av dere være. :D

Så når jeg ikke vet hvor mange som har lest, eller hvem, så kan jeg altså spionere til en viss grad. Og så kan jeg se hvilke overskrifter som fenger interessen - og ikke overraskende kommer denne - siden jeg planlegger å merke den med noe seksuelt - til å skaffe mange lesere. Feit, ferm og frodig har blitt åpnet over 200 ganger, og leses faktisk hver dag. Jeg har lurt på overskrifter - for jeg ser at ungbloggere på femten som nettopp har fått barn og som stort sett skriver at noen ikke skal snakke dritt om ungen, har sånn ca 25 000 åpninger til dagen. Jeg har tre tusen til sammen. Hvilket jeg faktisk syns er svimlende summer i seg selv. Men skal man ha en overskrift som gjør at innslagene åpnes sjokkerende mange ganger - holde sine lesere for narr? Eller skal man ha en overskrift som faktisk er reell? Eksempel på det er "håpløs design", som er åpnet 43 ganger. Selv syns jeg jo "Den store massakren" er mye bedre lesning enn stønningen over antrekk som på "Ferm, feit og frodig", men det er tydelig at overskriften teller - Den store massakren har hatt drøyt femti lesere.

Jaja, jeg har ingen store ideer om å skrive fancy overskrifter for å fenge lesere. Men så kom jeg på at jeg alltid har hatt lyst til å jobbe med overskrifter i avisen!!! Åh, for et mulighetens marked!!! "Knivdrept tobarnsbestemor på torvhandel", og "Identitetsløs nordmann robbet intetanende mann med dårlige sosiale antenner".... Det hadde vært så kjekt å skrive den ene møkkatittelen etter den andre!!! Jeg kunne SIKKERT gjort en like dårlig jobb jeg som alle andre!

Så det kan hende det kommer noen fargerike overskrifter alikevel, fra min kant. Ikke for lesertallene - for dem er jo faktisk ikke så verst! Men for å få levd ut min indre poet - min drøm om å skrive håpløse overskrifter, helst noen som oppsummerer alt i ett. I så måte ville dette innlegget vært "Misfornøyd blogger med spiontendenser sutrer over for få lesere mens hun applauderer alle landene som er involvert" eller noe sånn. Men denne gang går jeg altså for den grove overskriften, rett og slett for lesertallene. Mowhaaaaaha! En ond plan.