På topp. Det vil si på bunn.

Hva er det som feeeeeeileeeer meg????? Jeg gjør det gang, på gang, på gang. Lærekurven har IKKE flatet ut, den går NEDOVER! Hver gang så sier jeg til meg selv: "Kjære du - vanligvis opplever jeg deg som et oppegående, nogenlunde fornuftig vesen. Ja, du maser litt, og ja - du mener så mangt om så mye. Men du har iallefall vett til å holde kjeften sånn innimellom! Så hva i HULESTE er det du holder på med?????"

Det er skammelig. Det er pinlig. Og det er så utrolig avhengighetsskapende. Men av og til må man gjøre som på aa-møter. Man må stå opp, klare stemmen, og si det høyt, legge innrømmelsen på bordet: Jeg er en toppkommentator! Ikke bare i VG og Dagbladet, men og i Aftenbladet! Ja, jeg innrømmer det.

 

Sånn. Det lettet. Men det er alikevel en sørgelig sannhet. Først vil jeg gjerne si at det skal LITE til å bli toppkommentator. Veldig lite. Tror det er to eller tre kommentarer. Og så vil jeg gjerne si - at jeg kommenterer ikke noe hvis jeg ikke virkelig føler behovet. Og behovet kommer stort sett etter å ha lest side opp og side ned om hvor mange idioter som jobber i NAV, hvordan man burde være utlending for å få rettigheter, hvordan det BURDE vært i Norge. Stort sett av folk som ikke har lest verken regelverk, lover, rutiner...eller satt seg inn i saken. Stort sett av folk som bare sitter og brummer på ytelsene sine, som føler seg misforstått og som mener NAV ikke kan noen ting. Nå kan jo NAV NOE, da. NAV forvalter jo 1/3 av statsbudskjettet, og er Norges største arbeidsgiver....så en sjelden gang er det kanskje en som ikke er på tiltak, som har fått til noe der. Nok om det.

Jeg kaster meg altså i debatten. I dag om permitteringer. Jeg kjenner på den saken, etter å - i årevis  ha sett hvordan arbeidsgivere (slett ikke alle!!!!) har misbrukt regelverket. Utenlandske arbeidstakere, kommer hit og får fast jobb, får seg en kjelleleilighet. Jobber noen måneder, og vips: permittert. Så går de der og trør, de fleste uten dagpengerettigheter, til firmaet enten har arbeid igjen, eller til firmaet finner det for godt å si dem opp (etter tretti uker). Flere av disse havner på sosialytelse. Så jeg er for den regelen om at permitteringer skal bruker ved uforutsette hendelser. Som forøvrig Arbeids- og velferdsdirektoratet har lagt føringer for. Men hvem er syndebukken? NAV, selvsagt. Oss ubrukelige, idiotene som ikke kan de enkleste regler. Ja, i mitt tilfelle - de enkleste 49 lover (pluss noen regler).

La oss ikke dvele ved regelverket. Det kan dere gå på Aftenbladet.no og debattere. Tilbake til min status som toppkommentiot.

I hetens øyeblikk så skriver jeg gjerne på senga - like før jeg sovner. Og bråvåkner til 18 sure kommentarer og noen indirekte trusler. Så må jeg bruke tid på å blokke dem fra Facebook, og vurdere å slette kommentaren. Men det er og pinlig. Så jeg lar dem stå. Noen ganger går jeg inn og leser kommentarene. Sjeldnere og sjeldnere. Det er "skjerp deg Gunnhild Folgerø. Hadde de hatt navn som Muhammed og Ali så hadde de fått det de ville. Bytt religion, få det du vil". Og så er det "Jeg gider ikke å komentere det du skriver, Gunnhild. Du jobber i NAV, er garantert fra SV, og har rævva di godt plantet i en statlig/komunal stilling med god pensjon".  Fra Idar Olsen i dagens artikkel: "Herre gud, lurer på hva slags IQ test man må stryke på for å bli statsminister, politiker og jobbe i NAV. Har lurt en stund på om det satt en 6 åring i kjelleren på NAV og styrte, men etter å ha sett 6 åringene i nabolaget her så har jeg slått fra meg det. Det er tydelig at de er mye mer utviklet i knotten enn det som vises av NAV. Idioter!" Og best av alt: "Da jeg ble uføretrygda, så måtte jeg prøves ut gang på gang, selv om kameraten min, som er lege, kunne fortelle alt om at jeg ikke har arbeidsevne. Nå sitter jeg her, og har kjempeliten uføretrygd, og burde ha jobbet i NAV, for der gjør de heller ingenting!".

Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kan la dem gå. Hvorfor jeg får akutt behov for å forsvare et regelverk jeg ikke engang forvalter. Hvorfor jeg ikke kan la dem kommentere seg blå, få det ut! Og til og med la være å lese det? Hvorfor, oh why, må jeg plent sette navnet mitt der? Det fører til angst, jeg gruer meg til å gå på Facebook og se kommentarene. Jeg er redd for å møte dem på gata, at de skal hate meg og komme hjem til meg.

Det er ikke kult å være toppkommentator. Det er pinlig. Og jeg lurer på hvor lenge det går før jeg har mistet tittelen. Jeg er redd den er kommet for å bli. At den kommer til å henge ved meg resten av livet. Gunnhild - toppkommentatoren.

Kjære jentene mine: hvis noen googler meg når dere er i ungdomsalderen og alt jeg gjør er flaut og pinlig og jeg ser dum ut og har rar frisyre og synger ennå flauere enn jeg gjør nå - så beklager jeg at jeg har lagt en livslang ekstra byrde til deres foreløpig gode navn og rykte. Hvis det hjelper - så kan jeg skifte navn. Og da lover jeg å bare kommentere i det gamle navnet mitt. Deal?