På topp. Det vil si på bunn.

Hva er det som feeeeeeileeeer meg????? Jeg gjør det gang, på gang, på gang. Lærekurven har IKKE flatet ut, den går NEDOVER! Hver gang så sier jeg til meg selv: "Kjære du - vanligvis opplever jeg deg som et oppegående, nogenlunde fornuftig vesen. Ja, du maser litt, og ja - du mener så mangt om så mye. Men du har iallefall vett til å holde kjeften sånn innimellom! Så hva i HULESTE er det du holder på med?????"

Det er skammelig. Det er pinlig. Og det er så utrolig avhengighetsskapende. Men av og til må man gjøre som på aa-møter. Man må stå opp, klare stemmen, og si det høyt, legge innrømmelsen på bordet: Jeg er en toppkommentator! Ikke bare i VG og Dagbladet, men og i Aftenbladet! Ja, jeg innrømmer det.

 

Sånn. Det lettet. Men det er alikevel en sørgelig sannhet. Først vil jeg gjerne si at det skal LITE til å bli toppkommentator. Veldig lite. Tror det er to eller tre kommentarer. Og så vil jeg gjerne si - at jeg kommenterer ikke noe hvis jeg ikke virkelig føler behovet. Og behovet kommer stort sett etter å ha lest side opp og side ned om hvor mange idioter som jobber i NAV, hvordan man burde være utlending for å få rettigheter, hvordan det BURDE vært i Norge. Stort sett av folk som ikke har lest verken regelverk, lover, rutiner...eller satt seg inn i saken. Stort sett av folk som bare sitter og brummer på ytelsene sine, som føler seg misforstått og som mener NAV ikke kan noen ting. Nå kan jo NAV NOE, da. NAV forvalter jo 1/3 av statsbudskjettet, og er Norges største arbeidsgiver....så en sjelden gang er det kanskje en som ikke er på tiltak, som har fått til noe der. Nok om det.

Jeg kaster meg altså i debatten. I dag om permitteringer. Jeg kjenner på den saken, etter å - i årevis  ha sett hvordan arbeidsgivere (slett ikke alle!!!!) har misbrukt regelverket. Utenlandske arbeidstakere, kommer hit og får fast jobb, får seg en kjelleleilighet. Jobber noen måneder, og vips: permittert. Så går de der og trør, de fleste uten dagpengerettigheter, til firmaet enten har arbeid igjen, eller til firmaet finner det for godt å si dem opp (etter tretti uker). Flere av disse havner på sosialytelse. Så jeg er for den regelen om at permitteringer skal bruker ved uforutsette hendelser. Som forøvrig Arbeids- og velferdsdirektoratet har lagt føringer for. Men hvem er syndebukken? NAV, selvsagt. Oss ubrukelige, idiotene som ikke kan de enkleste regler. Ja, i mitt tilfelle - de enkleste 49 lover (pluss noen regler).

La oss ikke dvele ved regelverket. Det kan dere gå på Aftenbladet.no og debattere. Tilbake til min status som toppkommentiot.

I hetens øyeblikk så skriver jeg gjerne på senga - like før jeg sovner. Og bråvåkner til 18 sure kommentarer og noen indirekte trusler. Så må jeg bruke tid på å blokke dem fra Facebook, og vurdere å slette kommentaren. Men det er og pinlig. Så jeg lar dem stå. Noen ganger går jeg inn og leser kommentarene. Sjeldnere og sjeldnere. Det er "skjerp deg Gunnhild Folgerø. Hadde de hatt navn som Muhammed og Ali så hadde de fått det de ville. Bytt religion, få det du vil". Og så er det "Jeg gider ikke å komentere det du skriver, Gunnhild. Du jobber i NAV, er garantert fra SV, og har rævva di godt plantet i en statlig/komunal stilling med god pensjon".  Fra Idar Olsen i dagens artikkel: "Herre gud, lurer på hva slags IQ test man må stryke på for å bli statsminister, politiker og jobbe i NAV. Har lurt en stund på om det satt en 6 åring i kjelleren på NAV og styrte, men etter å ha sett 6 åringene i nabolaget her så har jeg slått fra meg det. Det er tydelig at de er mye mer utviklet i knotten enn det som vises av NAV. Idioter!" Og best av alt: "Da jeg ble uføretrygda, så måtte jeg prøves ut gang på gang, selv om kameraten min, som er lege, kunne fortelle alt om at jeg ikke har arbeidsevne. Nå sitter jeg her, og har kjempeliten uføretrygd, og burde ha jobbet i NAV, for der gjør de heller ingenting!".

Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kan la dem gå. Hvorfor jeg får akutt behov for å forsvare et regelverk jeg ikke engang forvalter. Hvorfor jeg ikke kan la dem kommentere seg blå, få det ut! Og til og med la være å lese det? Hvorfor, oh why, må jeg plent sette navnet mitt der? Det fører til angst, jeg gruer meg til å gå på Facebook og se kommentarene. Jeg er redd for å møte dem på gata, at de skal hate meg og komme hjem til meg.

Det er ikke kult å være toppkommentator. Det er pinlig. Og jeg lurer på hvor lenge det går før jeg har mistet tittelen. Jeg er redd den er kommet for å bli. At den kommer til å henge ved meg resten av livet. Gunnhild - toppkommentatoren.

Kjære jentene mine: hvis noen googler meg når dere er i ungdomsalderen og alt jeg gjør er flaut og pinlig og jeg ser dum ut og har rar frisyre og synger ennå flauere enn jeg gjør nå - så beklager jeg at jeg har lagt en livslang ekstra byrde til deres foreløpig gode navn og rykte. Hvis det hjelper - så kan jeg skifte navn. Og da lover jeg å bare kommentere i det gamle navnet mitt. Deal?

Curlingbarna - på film

Åh, de unge, håpefulle! De små barna som skal bli leger, ingeniører og psykologer, og i sjeldne tilfeller statsministere eller til og med presidenter... Som volder oss så mye bekymring, og som gir oss så mange gleder. Ingen plass stod det noe om endeløser møter i barnehager, om foreldresamtaler og om kakebaking til sosiale event. Hadde vi barn om vi visste at vi, i tillegg til lus, vorter, innvollsmark, beinbrekking, sårstell, oppkast, feber, diare og snue måtte takle opptreden av ymse kvalitet? Antagelig.

Denne uka var det Grunnskolens dag. Obligatorisk for ungene, gøy hvis foreldrene kommer. Og forresten: ta med ei kake og kaffe. Ja, det siste hadde jeg meldt meg frivillig til, når jeg tenker meg om. Lett når jeg ønsker å bidra, men syns det er vanskelig delvis pga turnusjobbing på min bedre halvdel,  og at mange av dem jeg møter på skolen er på NAV på et vis. Velvel. Jeg lagde bare seksti muffins, lagde to sett av glasur, og kvart på husket jeg at jeg skulle ha kaffe med og. Og at alt skulle vært levert kvart på....akkja. (Førti muffins ble båret til jobb neste dag - gulerotmuffins er visst ikke en vinner alikevel...)

Men tilbake til de unge, håpefulle.  Kvalitet på underholdningen endres med alderen heldigvis. I barnehagen husker jeg at lederen avsluttet hele koret og begynte på nytt, fordi min Yngste Håpefulle og bestevenninnen bestemte seg at opptredenen kunne benyttes til å skrike høyest av alle. Det var jo flaut for moderen, men jeg tenkte at jeg alikevel foretrakk det fremfor ham som stod ytterst og mumlet med en finger vekselvis i nesen og munnen...dessforuten mener jeg bestemt at det må ha vært venninnen sin feil, at hun trigget mitt barn...

Det skjer noe med foreldre når man kommer på slike dager. Jeg har jo mobilen min, og det hender jeg sniker den opp og tar et bilde og to. Filmer litt. Men jeg forstår at jeg - om tjue år - kommer til å angre bittert på at jeg ikke kan vise barndommen hennes i bilder og lukter etter bryllupsmiddagen. Fra læreren har klappet i hendene, ungenen har klappet tilbake, og til oppvisningen er over 25 minutter etter, så filmes det. Jeg mistenker at en del foreldre må hjem og se filmen for å se hva barnet har opplevd. Det blinkes i blitz, og summes i filmkameraene. Inn kommer barna. På rad og rekke. Stolte, nesten ikke i bakken av forventning. Noen skotter forsiktig til sidene for å orientere seg mot foreldrene, noen stirrer stivt i gulvet. Andre vinker til alle de kjente - og inn og på plass. Summesumme i kamera. Blinkeblinke i blitz. Ungene begynner på sangen. Og dett var dett. Etter dette - ingen struktur. De står fint. De synger fint. De er HELT uten oppmerksomhet mot publikum, og det er null entusiasme. Det pilles. I nese. På kinn. I øret. Det kløs. I nesen. I skrittet. På halsen. Det hostes. Harkes. Nyses. Og ser jeg på barna, så har de blikket ut vinduet. I gulvet. På hverandre. Ser jeg på foreldrene, så ser jeg femti foreldre, rørt til tårer over den store opptredenen. Og jeg kan se hvilket barn som hører til hvilke foreldre.  For de ser bare  på sitt eget barn.

Barna er veldresserte. Showet velregissert. Og fire er utplukket til å lese høyt. De leser teksten uhyre forskjellig. Først tenkter jeg "er det helt ny tekst?". Så tenker jeg "Er det skrevet med vanskelig håndskrift?". Før jeg tenker "wow!". Og hører summingen i publikum. "Åååååh, han leser så godt! Sikkert best i klassen!", og "Stakkar.... hun prøver iallefall" - selv om foreldrene til den jenta som sliter faktisk står der og blusser av stolthet. For kanskje er dette jenta på sitt aller beste! Kanskje er det å gå på scenen for henne det beste og vanskeligste hun har gjort noen gang.

Det skal klappes. Vi skal klappe for seksåringen som har stupet kråke. For åtteåringen som har sunget så lavt at det selv ikke gjennom mikrofonen kunne oppfattes hva hun sang. Fordi de våget! Fordi de klarte å vise hva de kunne. Det skal jubles over at barna står på scenen, at de soler seg i glansen fra publikum. Så legger vi til side at en del av de barna har sola på seg hele tiden, hver dag. At de har en hel besteforeldregenerasjon som klapper og stanser praten når Poden avbryter, som møter på ALLE forestillinger, som filmer, filmer, filmer - og bygger selvtillit slik de ikke fikk gjort på sytti-åttitallet da deres barn var små. At noen av disse barna tror at de har hovedrollen i Livet - en film om dem selv som varer gjennom skoledager og SFO. Foreldre som kniser litt - og sier "Ja, han er jo familieGeneralen, han er jo det", eller "Nei, hun ville ikke til London på ferie, så det ble syden heller". Hun er syv år! Det er curlingbarna. Barna som vokser opp med bare ett søsken, eller ingen. Hvor foreldrene koster, koster og koster banen slik at curlingkula (kula?) skal komme akkurat dit man henter mest mulig poeng, om det aldri så mye betyr at noen andre kuler må ut av banen. Der foreldre er med på første jobbintervju, som forøvrig ikke tar plass før babyen er rundt tjue år.

Dette er heldigvis ikke gjeldende for alle barna. Men for flere enn man tror. Og disse barna er det som skal opptre, gang på gang. De går på piano og skal ha julekonsert. De går på dans og skal opptre på Tastasenteret før jul. De skal på Stjerner i sikte - hvor premieringen er tatt bort, fordi det alltid var samme dama som vant, og de andre barna følte seg mislykket i forhold. De skal ha juleavslutning for foreldrene på skolen. De skal opp og frem. Gang på gang. Og vi som er foreldre - vi klapper, jubler og filmer. Når seksåringen stuper kråke. Og havner utenfor målområdet.

Selvsagt skal barna oppmuntres. Være med på opptreden. Presses litt til å stå i fokus et øyeblikk. Men mitt ønske er at foreldrene en dag skrur av telefoner, filmkamera og fotoapperat - og betrakter opptreden som instant art. Kunst i øyeblikket. Og kanskje til og med vise barna at det er forventet at de skal takle scenen, å stå i en gruppe med 58 venner og synge en sang foran foreldrene. At det er slik livet er! For ved stadig å oppmuntre dem og heie dem frem i hver eneste sving- forteller vi dem ikke da at det som egentlig burde være forventet adferd, nemlig å fungere i en gruppe, er ekstraordinært? Og vil ikke da forventningene skrus opp hos dem?

Selv skrudde jeg mobilen av på forrige forestilling. Det skjedde ingenting ekstraordinært. Jeg filmet da Eldste Håpefulle sang solo på St.Luciafeiring. Jeg filmet IKKE da hun danset magedans med atten andre jenter. Det skulle jeg kanskje gjort.

Jeg filmet heller ikke da Yngste Håpefulle i går utløste "Stakkar.... hun prøver iallefall" da hun leste høyt - hun kom i mål, hun var stolt, jeg var stolt av at hun våget, og jeg forventet (!) at hun skulle dra sin del av lasset, at hun skulle bidra med det hun kunne. Og det gjorde hun. Og mer kan jeg ikke be om. Selv var hun og fornøyd med å ha gjort det, og av å være en del av noe.

Før jul skal jeg på pianoforestilling. Danseoppvisning. Stjerner i sikte. Juleavslutning. Det er veldig kjekt å se at begge barna gjør det de skal, at de bidrar til klassemiljøet og drar lasset sammen med de andre i gruppen og klassen. Er det stor kunst? Nei. Er der sjeldne talent? Nei. Men det er hardt arbeid, det er mestring, og det er fellesskap.

Så får jeg heller snikfotografere litt. Eller ringe til noen foreldre i klassen og be om kopi av videoen - når det en gang blir aktuelt å kaste et tilbakeblikk på barndommen. Det jeg iallefall skal, er å SE opptreden. Og snakke om det etterpå. Fjes til fjes, ikke fjes til tv-skjerm.

Og så skal vi øve litt mer på lesing.

Syyyyk

Jeg er syk. Skikkelig og ekte syk. Det renner fra kroppsdeler jeg ikke visste det kunne renne fra. Nesen og øynene. Absolutt. Og så tror jeg at jeg sikler litt, jeg har mistet kontakten med alt som foregår på hodet, så jeg er ikke sikker. Det som forbløffer meg mest er egentlig at det renner fra ørene. I går hadde jeg øreverk. I dag renner hjernen ut. Feber. Hodeverk. Svetter.

Men det verste av alt er egentlig at jeg kjeder meg. Jeg kjeder meg noe så gudjammerlig. Jeg er for frisk til å ligge. For syk til å gå på jobb. For frisk til å klage, for syk til å gjøre noe i huset. GJESP.

Fire timer hjemme, så siterte jeg Dr.Phil. En dag hjemme, og all sjokoladen er spist opp. Det er spesielt sørgelig, med tanke på at jeg ikke har smaksløker som funker. I dag er det dag to, og klokken er halv ti. HJELP! Jeg ser Heidi for tredje gang. Paracet og c-vitaminer. Og jeg føler meg akkurat frisk nok til å sitte i en fast stilling, helle litt gørr ut av øret i blant, og spise, spise, spise.

Det er og blir patetisk.

For den aller største lidelsen jeg lider av nå - er selvmedlidenhet. Jeg syns så inn i hampen synd på meg selv. Jeg syns synd på meg selv for hver og en liten detalj. For snue, for øret, for hodet, for feberen. Og hver eneste liten lidelse jeg kan fokusere på gir meg en grunn til å spise sjokolade, til å spise junk. To ganger har jeg tenkt at det ikke var så farlig om jeg gikk på jobb, jeg kunne jo sitte der og gjøre datating. Og så husker jeg at jeg da smitter hele bøtteballetten - og at jeg dessuten ikke kan sminke meg uten at det renner i strie strømmer nedover kinnene - og dagene på jobb er heftige nok for mine flinke kollegaer om ikke jeg skal dra ned standarden.
Nå skal jeg ha med meg avslutningen på Heidi, der hvor jeg gråter i strie strømmer fordi bestefaren er blitt en slik gretten gammel gubbe uten livslyst, før alt blir bra igjen. Så skal jeg koke kakao. Og håpe på at smaksløkene våkner til live i ny og ne mens jeg sipper til kakaoen. Og så? Sukk. Dr.Phil. Days of our lifes. Nyheter igjen og igjen.

Er det dette som skal være så bra for meg senere? Som gjør at jeg skal føle meg heldig som vanligvis er frisk? Jeg skal tenke på det. Skal bare sutre ferdig - tørke gørr ut av ørene, og steike meg en dårlig kjøpepizza først. Og se et par episoder av distriktsnyhetene. Og gremmes.

Storbyen, en metropol eller en motpol?

Vi tilhører Hyttefolket, vi. Det vil si at vi stort sett drar innover i fjorden når vi har noen friøyeblikk. Det har vi gjort i mange, mange år. Til tross for dette har faktisk barna både fått sett Berlin, Oslo, hele Sørlandet og deler av Hordaland og Morgedal. Alt føles eksotisk.

Så i høstferien tenkte jeg at vi skulle oppdage en storby som vi ikke har sett sammen,
jeg og jentene. Hovedsaklig lengtet jeg etter familiemedlemmer - og de viser seg igjen og igjen å være fenomenale guider.

På zoologisk museum

Barnemeny marokkansk
restaurant - ALIBABA

Vi ankom fredag grytidlig, og fikk frokost. Både syvåringen og åtteåringen er godt reisefølge, de viser genuin interesse for andre kulturer og kunst på veien. Så vi ruslet noen kilometer ned til nærmeste zoologisk museum, fikk med oss morsomme dyr og flott utstilling. Før vi tok banen - undergrunnsbanen - til sentrum. Frem til det øyeblikket hadde jeg ikke reflektert så mye over forskjellen på denne byen og vår by. Men her begynte vi på reisen under jorden, og egentlig er jeg nokså redd på undergrunnsbaner. Jeg forstår dem ikke!!! Det går baner i alle retninger, og de virkelig rutinerte stiller seg midt mellom banene for å se hvilken av dem som kommer tretti sekund før den andre... og det er musikere, tiggere, store mengder fremmede. Fremmede kulturer. Lyder. Lukter. Det er utrolig eksotisk, i mine øyne. I mine naive øyne, kan jeg kanskje tilføye... men så syns jo jeg at det er eksotisk å ta bussen til Sandnes, så jeg representerer kanskje ikke gjennomsnittet...

EU: in your face!

Mye å kjøpe!

Vi overlevde undergrunnsbaneturen. Vi spiste på marokkansk restaurant. Vi telte kvinner i niqab, leste butikkskilt på arabisk, og kjente på nye, fristende dufter utenfor de små spisestedene vi gikk forbi - hvor maten kostet ingenting og pilsen omtrent det samme. Vi kom til en fantastisk butikk, i Stavanger ville vi kalle det en "innvandrerbutikk". For et mangfold! For et utvalg! Jeg talte over hundre typer te. Det var grønnsaker jeg aldri har sett før. Det var INGENTING EU-godkjent å få kjøpt, agurkene krøllet seg liflig i kurven, og de som handlet - de handlet med to og tre vogner om gangen.



????

Det var umulig å forstå hva som ble sagt. Det var lyder jeg aldri før har hørt, det var vifting med armer. Og midt i: der var jeg. Salig begeistret. Jeg ble knapt lagt merke til. Ungene var berget bort på en benk, hvor de på avstand kikket på mora som tok bilder og strålte - både over billige varer og utvalg.

et øyeblikk av helbred?

Vi rundet buss-stasjonen, og under halvtaket møtte vi en gruppe på fire personer som healet den femte. De stod der - med kaffekanner og holdt i en kar, i dyp bønn. Han så litt ubekvem ut, men om det var pga av oss, dem eller all narkotikahandelen som tydelig foregikk, skal forbli usagt. Vi ruslet forbi et pappkrus, og syvåringen ble helt begeistret: "Et pappkrus, kanskje det er penger der?". Det var ingen penger i det kruset, men nok av andre krus med penger i. På hvert et gatehjørne. Iallefall hvis det var et solstreif der.

I løpet av inntaket av en pils på en uterestaurant (varmelamper) så vi så flere titalls personer utkledt som dyr. Vi så en barfot pike med sommerkjole ( oktober...), og skoene i hånd. Vi så strømpebukser med mer hull enn stoff, vi så  hatter, kjærestepar, tiggere, dansere.... Ikke et kjedelig øyeblikk. Jentene fikk stifte bekjentskap med gullfigurer, og den yngste fortalte med stolthet at hun hadde funnet et kronestykke, som hun hadde lagt i en pappkopp.
Den eldste fikk se en utkledt mann komme hoppende, med hansker, og han strakk frem hånden. Hun er - håper jeg - oppdratt til å være høflig, og tok hånden. Først da innså hun at han a: var kliss våt på hansken, og b: ba om penger "åsså på engelsk, liksom!". En håndvask senere: en erfaring rikere.

Denne veggen tok oss tjue minutt
å bli ferdige med!

Skriften på veggen

Storbyen inneholder også kunst. Instant art, og mer varig kunst. Man kan ikke gå mange meter før man går forbi et kunstverk. Kanskje er det slik i Stavanger og. Men man blir husblind i egen by, man ser det ikke. Men i andre byer... der ser man plutselig kunsten, fordi alt er nytt. Man ser mer enn første etasje, man ser praktbyggene strekke seg mot himmelen, med balkonger og spir, vinduer og gardiner. Det er malt på brannhydranter, på dørkarmer, på ledige vegger. Ja, der er tagging, men det er like mye kunst. Men man må åpne øynene! Munch sitt bilde som vist nedenfor: på et brannskap ved en parkeringplass. Tekst på veggene. Lapper som ligger på bakken. Det er kunst som sier noe om noen, som forteller om en fargerik befolkning, en sammensetning av mennesker som ingen har satt sammen, men som tilfeldighetene vil at skal bo sammen. Som har forskjellige motiver for å bo sammen - og som setter farge på hverdagen.

Jeg elsker det. Det er så langt fra min hverdag. Jeg, som sverger til å bo på Tasta, i Stavanger - og bare der, kan denne gang forstå hvorfor noen velger storbylivet. Det pulserende, alltid bevegelige livet i en storby. Men det er fremmed. Det er ukjent. Og jeg er på et vis glad når jeg kommer hjem. Selv om jeg denne gang har kjent på følelsen av å bli overveldet, på å la meg begeistre, på å kjenne på denne hverdagen som er så langt, langt fra mitt trauste liv.

Det har vært et sunt møte med en storby, som har ført til mange gode samtaler og vanskelige spørsmål fra jentene. Det har ført til refleksjoner, til diskusjoner. Og i går kveld kunne jentene knapt sove, slik gledet de seg til å gå på skolen og fortelle om høstferien. Nå skal noe søvn tas igjen, men det kan jeg si:

OSLO: I WILL BE BACK!

Evner og fristelser hører jo som regel sammen.

Jeg har mange kvaliteter. Gode og dårlige. De gode prøver jeg nok å promotere litt - de dårlige prøver jeg å late som om jeg ikke vet om. Med kvaliteter mener jeg ikke holdninger og moral. Noen kan kanskje betrakte meg som umoralsk - for moral kan være så mangt. Vi kan mene noe om mennesker som mener at å snyte på trygdesystemet er greit. Jeg mener det er umoralsk. Etter mine verdier. På den andre side kan det hende at disse menneskene aldri ville danset med andre enn sin egen ektefelle - og dermed opplever meg som umoralsk. Så moral er så mangt, og så mye mer enn man kan diskutere på en kveldstime på en blogg. Men kvaliteter derimot - de opplever jeg som mer konkrete.
Og nå ønsker jeg meg noen nye kvaliteter. Og evner.

Av og til får jeg et spørsmål om hvilke evner jeg ville hatt om jeg kunne ønske meg hvilken som helst i hele verden og universet og tilbake igjen? Å fly. Være usynlig. Tankeleser. Alt jeg tar i blir til gull....

Jeg har tidsnok tenkt på dette. Og jeg har prøvd meg på en slags oversikt over hvilke evner jeg helst ville hatt:

1. Jeg vil ha verdens flotteste sangstemme. Jeg skulle ønske jeg var et naturtalent, at jeg slo Sissel Kyrkjebø ned i støvlene - at jeg sang selv den dårligste Mods-sang slik at håret reiste seg på armene. Hvis jeg sang som den Gudinna jeg syns jeg fortjener å synge som, så skulle jeg leve av å synge. Nå: synger jeg helst ikke i dusjen engang. Sekstende mai i året 1999 - det året det VIRKELIG var bratt, jobbet jeg i en barnehage. Vi skulle synge for et gamlehjem. De gamle satt i solen utenfor, det var så vakkert vær. Barna sang som gudebarn, det var ikke ett tørt øye verken hos oss voksne eller de gamle. Og ruset på suksess, fant jeg på at vi skulle ha et ekstranummer. Og da skulle vi synge "Ja, vi elsker". "Ja, vi elsker" går opp og ned slik fjell og fjorder i Norge. Det er visstnok derfor den går opp og ned, for å illustrere naturen. Men den begynner ikke på Lindesnes, for å si det sånn. Den begynner ca i Sirdalen. Og så går det opp og ned derfra. Et tips når man stemmer i denne sangen er å IKKE begynne første tonen som om man står på Galdhøpiggen. Fra åpningsstrofen går den opp, opp og opp, nemlig. I lykkerus over hvilken suksess vi var - så stemte jeg i med "Ja, vi elsker" på en høy tone. De første som datt av var de voksne. Det var omtrent med en gang. De gjorde seg forskjellig ærend, knyttet jakker, sko og tørket snue. Jeg kunne se at de lo. Barna hadde jeg med meg helt til "den saganatt som senker" første gang.... og det hele endte opp i at jeg stod med skamrødmen i kinnene, ungene stod måpende rundt meg og kikket, de voksne i barnehagen lå forknytt i falske ærend på bakken, og de gamle: åh, horror. De var helt alvorlige. De bare SÅ på meg. Og da jeg - besatt med tanken på å gjøre det ferdig, klorte meg over siste "senker drømmen på vår jord", så var det ikke en kjeft som klappet. Men flere fikk behandling for post-traumatisk stress-syndrom, har jeg hørt...

2. Jeg vil komme meg gjennom begravelser på en verdig måte. Jeg er veldig følelsesladd. To uker i måneden er jeg VELDIG følelsesladd. De to andre: mer enn normalt. Jeg kunne tenke meg å se Harry Potter uten å gråte av glede over at Harry klarer seg. Å høre syttendemaitoget komme uten at sminken renner i strie strømmer nedover kinnene. Å gå i begravelser uten å hulke høylytt og bli trøstet av svigerdatteren til avdøde. Jeg ønsker at jeg hadde evnen til å se alvorstynget ut, med sorg i blikket, og på verdig vis gi de rette klemmene, si de rette trøstende ordene, til de rette folka. Jeg skulle ønske jeg slapp å ta med en torkyrull, og være redd for å gå tom for papir alikevel. At jeg kunne høre på talen fra presten uten å tenke på barndommens campingturer, på svidde poteter og nye oppfinnelser. Alt for å unngå hulkene som fremkalles av synet av kirken. Av blomster. Av kisten. Av pårørende. Av presten. Av mer blomster. Av kisten som senkes i jorden. Av de pårørende som gråter. Jeg skulle ønske jeg hadde evnen til å holde verdige, gode taler i kirken. Og hvis ønske nr en gikk i oppfyllelse - kanskje synge en trall i tillegg.

3. Jeg skulle gjerne hatt gjennomføringsevner. Fullført et prosjekt, en utdanning, et kurs! Men hva fikk jeg da envnene ble delt ut? Jo - igangsetterevner. Jeg elsker simpelthen å sette i gang ting. Ingen fest er som de som må planlegges! Ingen bok er så velskrevet som dem jeg har i hodet! Og ingen hus har så fine lister og karmer som mitt fantasihus. Men å fullføre... nei. Jeg har flere påbegynte blogginnlegg (dette f.eks - ble påbegynt i juni....) enn ferdige. Jeg er midt i en utdanning. Har sytten påbegynte prosjekt i huset. Takke meg til null fantasi og gjennomføringsevner fremfor den blomstrende fantasien min sammen med pågangsmot! Oioioi. Men når jeg kommer til situasjoner hvor det hadde lønt seg å se hvordan ting blir - neida, da er det full stans. "Åh, kommer det et kjøkken her? ...hvorfor? Åh, mangler kjøkken pr dags dato, ja....nettopp" og "En blå vegg? Og de andre ikke? Åh, er ikke det uprakisk....? Nei? Fint? Åh, jahaja....". Null evner til å se det for meg.

4. Dybdeinteresse. Jeg ønsker meg en interesse. Å bli oppsluket i en interesse, slik at jeg faktisk vet noe om den interessen. At jeg har lyst til å vite ALT som er verd å vite om akkurat det temaet! Ikke som nå, når jeg kan mye om litt og litt om alt. Jeg vet for eksempel alt om butikkene på alle handlesenterne. Jeg vet hvor Princess har lokaler, hvor KID har lokaler, hvilke lekebutikker som er på Kvadrat... spisesteder og klær, kopper og kar...  Tenk om jeg kunne tatt den kunnskapen og brukt det til noe nevenyttig! Hva som helst!!! Hatt nerde-kunnskap om stjerner og planeter. Om bil. Om mat og politikk.  Ikke bare om Se-og-Hør-emner, om tv-program (som jeg ikke engang ser mer enn fire minutter av!!!) og folk. Jeg er veldig interessert i mennesker. Den skal jeg ha. Ikke så nysgjerrig - men interessert i humør, i sinnstemninger, i deres evner. Folk er gøy. Men bortsett fra det, så kan jeg altså nok til å holde en temmelig lang samtale om ganske mye. Og jeg har skumlest sammendraget i alle lærebøker jeg noensinne har vært borti. Stilt på franskeksamen uten å ha kjøpt boka jeg skulle opp i. Det går på et vis. Men jeg har altså selv ingen interesser. Neida, jeg er ikke lei meg! Men det står på ønskelista. Nå kan jeg (faktisk) følge fire program på tv samtidig som jeg blogger. Tenk deg den arbeidssituasjonen om jeg hadde klart å overføre det til jobb! Åhoi! Så: evnen til å gå i dybden. Og interessere meg for dybdeinnholdet. Over tid.

5. Evnen til å lese Rosens Navn. Og for dere som har lest Rosens Navn, så vet dere at jeg snakker om de første 100 sidene... jeg er leseren han sier han ikke vil ha - da forfatteren ønsket seg lesere som orket å lese de første hundre sidene. Det skjer visst noe magisk der et sted. Ja, ikke vet jeg. Jeg sovner lenge før den tid. Jeg ønsker meg evnen til å stå i noe kjedelig over tid. Noen mennesker har Rosens Navn-effekt på meg. Det er helt umulig å forutse når det kommer til å skje. Om det er monoton stemme, om det er lang innledning...noen mennesker hører jeg bare ikke! Vi kan begynne på en koselig prat (dette kan f.eks være foreldre i klassene til jentene), og så forteller de noe. Fem setninger inn i fortellingen oppdager jeg at jeg har begynt å taste på telefonen, smile til noen andre, rope på barna... jeg har rett og slett glemt at et menneske står og prater med meg! Umulig, tror du? Nei - det skjer rett som det er!!! Og det er hyggelige, snille mennesker, med lun humor, intelligente så det holder - og historiene er og gode. Det er bare JEG som faller fullstendig av underveis. Og som sagt: så klarer jeg ikke å fatte interesse for hva de har å si. Av og til ser jeg at munnen går opp og igjen, slår fast at de ikke tygger - men prater - og klarer å hale inn en slags oppsummering av de siste setningene jeg har hørt. Andre ganger er jeg redd jeg bare ikke fullfører....en beklagelse deres vei her og nå: det er ikke deg, det er meg!!! Men hvorfor det skjer... ingen ide....gjesp.
_________________________________________
Superevner: det vil jeg og ha. Alle skulle vel hatt superevner noen ganger. Mine barn tror for eksempel at jeg har en evne til å se og høre alt de gjør. Og det har jeg fyrt opp under. Men siden det ikke er sant, så må jeg innrømme at det er noen evner jeg skulle likt å hatt:

6. Jeg vil fly. Jeg kunne tenke meg evnen til å fly - med bagasje og passasjerer. Til jobb, på hytta... men ennå mer skulle jeg ønske meg en bil som kunne fly...ut av kø. En flyvende, lilla bil med øyenvipper...og blomster på hekken.... det hadde vært bilen sin det. Er det parkering om bilen står tretti cv over bakken? Hvis den står iveien for andre biler? Eller må bilen ha asfaltkontakt for å være parkert? Hm... verd å diskutere!

7. Lese tanker. Jeg kunne tenke meg å lese tanker. Ikke private tanker eller tanker om meg. Men andre tanker. Antagelig slik at historiene som blir presentert (se 5) raskere hadde kommet min vei... men jeg kunne og tenke meg å sitte og plukke løgn av folk. "Neida, du - du var slett ikke på rommet ditt da skolen brant ned, du stod derimot bak en busk og nøt synet av flammene!". Eller når husets til tider ikke helt sannferdige små forteller at de iallefall ikke har noe med at Elefantfotplantens lange, stive bust nå er en cm og klart klippet over... Da skulle jeg ønske at jeg kunne konfrontert dem med at "jammen, du brukte jo den røde saksen, og kastet busta i buskene på lekeplassen!", og ikke måtte vente mange måneder før jeg fikk den sanne historien frem: "Hvilken saks var det du brukte da du klippet planten egentlig? Åh, den røde, ja! Og busta, det kan ikke ha vært lett å kaste den, for en femåring som forstår hun har gjort noe galt? Hm? På lekeplassen, ja..." Mye mageverk for den lille som grudde seg til vi fant busta kunne vært unngått på det viset. Og mange kriminelle kunne vært tatt! Det er kul evne.

8. Superhukommelse. Alle fjes, alt som er blitt sagt, alt som er blitt gjort, alle språk, alt fag, alle sangtekster... Det hadde vært så mye enklere å være meg om jeg husket alt. Da var det ikke noe å diskutere, noe å lete etter, noen runder med quiz å tape... men jeg innser at hodet mitt ikke er laget for superhukommelse. Det hadde vært temmelig mye å ha på plass. Så jeg er villig til å ha arkivskuffesuperhukommelse - at det kommer frem når det trengs, bare! Kanskje det hadde blitt kjedelig i lengden. Jeg liker jo å resonnere, og det hadde kanskje ikke vært behov for det da... Men jeg hadde vært suveren i diskusjoner!!

9. Snakke med døde. Men ikke fordi jeg vil snakke med døde. Jeg mener at når noen dør så er de ferdige her, uansett hva som skjer etterpå. Hvis jeg åpner for at det er en mulighet å snakke med døde (jeg sa hvis!), så lurer jeg veldig på hvorfor? Lisa Williams hevder jo å kunne snakke med døde. Men hun tar det ekstremt langt. Hvis (igjen) man antar at hun har rett, så må jeg si meg mer enn skeptisk til den byturen hun tar hvor hun konfronterer folk med følgesvennene deres. Hun går altså rundt i gatene, på en kafe, på en butikk... og så treffer hun et menneske hvor hun ser det står en person eller to ved vedkommende, og så forteller hun at personen har noen med seg. Og de blir så glade, så glade. Her er min reaksjon hvis noen fortalte meg at jeg har med meg noen: "HÆ? ØøøøH!" Jeg vil gjerne gå i fred, jeg. Alene. I dusjen og på do. Jeg er ikke alltid like stolt over handlingene mine, fobier og redsler. Jeg vil gjerne ha dem helt for meg selv, og ikke at en person jeg potensielt skal treffe på den andre siden skal vite noe om det! Hvis jeg har en ånd ved min side: så ikke si det til meg! Jeg vil ikke vite det! Med mindre jeg kan snakke med vedkommende. Og be vedkommende om å suse avgårde til den andre side og vente der.

10. Min siste superevne: jeg vil gjerne være flinkest i verden i en sport. Få masse sponsoravtaler. Kule klær. Spille sjakk og slå Magnus Karlson. Hive dartpiler og treffe i midten hver gang. Få morsomme tilnavn. Bli kjent som Bueskytteren fra Tasta. Dansedronninga fra Stavanger. Madlajenta som hoppet lenger enn Wirkola. Det kunne jeg tenke meg. Men det må jo komme enkelt. Det må være en medfødt evne! For er det en evne/egenskap jeg har som virkelig krasjer med det meste her, så er det det faktum at jeg faktisk er pur, pur lat.

Hvilken dag er DIN Dolmio-dag?

Jeg skal ikke nevne navn, jeg driver ikke med reklame. Men jeg har, på vandring med min grønne handlevogn (ehrm...) funnet en leverpostei som butikk-kjeden selv produserer. Den er god! Den er faktisk veldig god. I dag hadde jeg et ubrukelig vent-på-kaffien-øyeblikk, og benyttet anledningen til å lese om innholdet. Det var ikke noe alarmerende, 35% lever, er sikkert mer enn mange andre. Men i det siste har jeg blitt mer og mer opptatt av mat og opprinnelse og virkning og i det hele tatt.

Er det egentlig brød som skal være nederst?

Jeg har et par "alternative" venner. Alternative som i at de prøver ut tofu, helsemat, økologisk mat og studerer virkingsstoffer av mat. Det har mer enn en gang hendt at diskusjoner rundt bordet har gått i lengder på fiber i hvete, på genmodifisert mais, på fiskefòr og sukkerindustri. Jeg har ikke vært så veldig engasjert i denne debatten. Jeg er frisk. Jeg har ikke problemer med mage, helse eller annet enn fedme - så jeg føler meg ikke så truffet av de lidelser som beskrives. Og jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg har fått en wakeupcall i det siste. Men jeg har altså tenkt mer enn normalt på mat i det siste. Delvis fordi jeg har vært litt engasjert i lavkarbodietten.  Mest av alt fordi min gode venninne endelig har nådd inn.

Jeg må bare si noe om hvorfor jeg ikke har engasjert meg så voldsomt før. Det er selvsagt fordi jeg har vært frisk. Men det er og - og det er mer viktig - fordi det er rett og slett feil type folk som har prøvd å engasjere meg i den debatten. Jeg har en teori - som har opprinnelse i den evige tanke om at folk flest er som meg: De som opplever ubehag, tarm/magetrøbbel, hudproblemer og annet - de som skolemedisinen ikke kan hjelpe - de prøver alle alternative metoder for å bli friske. De bestiller ormekurer fra USA, de holder seg borte fra hvete, de holder seg borte fra alle produkter som kan gi candidaproblematikk. I tillegg prøver de ut alternative kosthold, de spiser bare urkorn, søter maten med stevia og filtrerer vannet gjennom kullfilter. De følger blodtypedietten. Tilsetter gode bakterier i maten. Henter råmelk fra kua, helst rett fra juret. Prøver renselsekurer. Saltvannskurer. Og dette varer og varer. Det er stadig en ny ide. Det er alltid noe å ta hensyn til når man inviterer til mat. Og det er et evig tema.

Men fordi det stadig er noe nytt, fordi disse fortvilte menneskene fremdeles har vondt, fremdeles føler ubehag, så oppleves det som mas. Som et irritasjonsmoment. Man lurer på hva det er denne gang, hva man kan servere neste gang man skal ha gjester. Og selv om disse menneskene er skjønne mennesker som tilbyr seg å selv lage mat, og ta med - eller å holde selskapet selv - så blir man litt ....tja, oppgitt, kanskje? Troverdigheten på prosjektet blekner. Dessverre. Og fordi bedreviterne på emnet er mennesker som stadig har gjort nye forsøk på å finne kilden til problemene - så tar man det ikke alvorlig. Og det er da jeg tør å påstå at SAKEN lider av formidlerne. Saken skades av de som formidler den er gått av moten. De oppleves som useriøse, masete. Og det er intet mindre enn triste greier.

Gjennom mange år med godt og nært vennskap har min venninne endelig nådd inn. Jeg har alltid tenkt hun hadde rett, men jeg har ikke brydd meg om det. Det har blitt hennes prosjekt. Jeg har vært tilskueren med det litt hevede øyebryn. Men nå har hun funnet noe som funker for henne - og det er det som har overbevist meg. En unnskyldning må herved hennes vei. I jakten på kilden til problemene har hun lest og lest om mat. Hun har lest om hvor maten kommer fra, hvordan den er behandlet. Hun har lest om hvordan hveten er foredlet til det ugjennkjennelige. Hvordan maisen genmanipuleres. Hvordan denne maisen brukes i dyrefòr. Hvordan man kan gi antibiotika til kuer, men ikke mennesker. Men man kan slakte kua og spise henne - hun er god nok til mat. Fòret er laget for å lage størst mulig avling - enten det er til laks (som forøvrig og forurenser alle vår fjorder) eller kyr. Til kyllinger som står fem i hvert bur, og til svin.

Hun har engasjert mennesker på Facebook - på siden "Norsk Matrevolusjon". Hun har utrolig mye kunnskap! Og når jeg - antagelig på en drepende irriterende måte - klør meg uinteressert på leggen, tvinner håret eller sjekker gmailen min mens hun prater, så har hun sosial intelligens nok til å le litt overbærende, på en svært høflig måte, og skifte emne.

Nå er det in å være interessert i sunn mat. Det er LANGT forbi økologisk mat. Langt! Selv økologisk mat kan være genemanipulert. Foredlet. Men folkebevegelsen for sunn mat har fått et par talspersoner som har autoritære roller i våre liv. Hellstrøm har sagt noe om det. Mattilsynet. Kjente kokker og idrettstjerner. Og hva er det snakk om? I denne omgang, garantert etterfulgt av opprinnelse og egenskap, er det merking av mat som står i fokus. Det er mange år siden champagnebrus måtte gi opp merkevarenavnet og skifte til "brus med champagnesmak (hva nå det er...) - men det var i en krig om merkevare. Nå er det innholdet som står i fokus. Det er tjue år siden jeg ringte til Kims og spurte hvorfor det ikke var antydning til cheddarost i cheddardip'en sin. Det er ca like lenge siden de endret til "Dip med cheddarsmak". Så jeg har vært litt interessert - forstår jeg nå.

Nå er det kylling med salt og vann. Det er blåbærjuice av eple- og drue-juice. Det er fiskepudding med tjue prosent fisk. Det er palmeolje og sukker.

Jeg har prøvd LENGE. Jeg har lest på innholdsfortegnelser, jeg har vært skeptisk til ferdigprodukter og sluttet med det. Jeg kjøper tunge brød heller enn mørke. Jeg vet at kalkunskinke (hva nå DET er????) inneholder høne - antagelig bare besteget av en kalkun. Jeg sjekker kg-pris på kjøttdeig med og uten salt. Jeg kjøper fullkornprodukter, også på pasta. Det er så TIDKREVENDE!!!!  Det ryker snart en sikring!!!! Og det mer og mer nødvendig. Ungene kan snart mer om priser pr kg fisk enn om leketøy. Om innhold av salt og sukker enn om klær.

 

Nei, dette er IKKE ost!

Jeg har to små som skal vokse opp til ansvarlige og sunne borgere. Men jeg trenger hjelp. Ikke bare fra gode venner og engasjerte familievenner. Jeg, og antagelig andre foreldre, trenger en engasjert omgangskrets, og ennå viktigere: en ledelse i landet som tør å ta ansvar for at vi får i oss skikkelig mat, som ikke gir sykdom på sikt. Vi trenger mat som er miljøvennlig å dyrke, som er rettferdig produsert. Og som er sunn, også på lang sikt. Variert og god. Mat har aldri vært billigere - og jeg kan godt betale mer enn ti kroner for mandariner til jul. Jeg kan godt betale en rettferdig pris hvis jeg vet at plukkerne har fått skikkelig betalt. Men jeg kan ikke engasjere meg i hver eneste sving i livet. Jeg skal mene noe om klær, om naturen, om bil, om lekser, om skole, om venner, om kosthold, om trim, om jobben min, om huset, om politikk, om aktuelle saker... Jeg har bare 24 timer i døgnet. Og derfor ber jeg nå myndighetene om å ta ansvar for deler av dette. Dere må (!) ta ansvar for maten. Dere kan ikke fortsette å tillate butikker å sette snop og snacks i barnehøyde like ved kassen på butikken, der hvor foreldre blir stående i kø. Dere kan ikke forvente at foreldre skal si nei, nei, nei gjennom hele avslutningen på handleturen, når handleturen kommer på ettermiddagen etter full jobb og henting i barnehagen. Dere kan ikke la barna huske en i utgangspunktet hyggelig handletur med at foreldrene sa nei til is og brus. Dere kan heller ikke forvente at vi skal ha tid til å se på hvert produkt vi kjøper, slik at vi unngår å komme hjem med et såkalt osteprodukt som ser ut som raspet ost, men som ikke har NOE ost i seg, fordi det ligger i kjøledisken og heter "Revet økonomipakke" og ser ut som raspet ost. Dere må ta affære når kjøtt blir sprøytet fullt av konserveringsmidler, og fisken er foret på antibiotika.Når frukt og krydder blir strålet - og eplet jeg kjøpte til jul i fjor fremdeles er like grønt. Når det koster mindre med cola enn med melk. Det er ikke nok at dere forlanger at maten er merket med "Kake med sitronsmak" istedenfor "Sitronkake", når den kaken vi står med kan tillates å bruke "nøkkelhullmerket" - fordi det produktet SAMMENLIGNET MED ANDRE TILSVARENDE VARER er det sunneste. Da får man en befolkning som spiser Grandiosa i den tro at det er en SUNN pizza. Det er for mye for den enkle forbruker!!!!  Hva er galt med å ta mer for usunn mat, og ha billigere sunn mat? Og det å se bort fra politikk og industri, og innrømme at sukker er helsefarlig? Nå har vi hørt hvor sunt det er med kneipbrød og poteter i så mange år at det snart er på tide å innrømme at vi er feite, late, og burde ha mat som var tilpasset passive liv, og ikke et hardt arbeidende bondeliv.

Det blir en vane. Noe av det. Men det er for mye å tenke på. Så jeg skal være med å dra lasset så godt jeg kan. Men jeg lover ingen revolusjon. Håper er at jeg oppdrar friske barn som stiller kritiske spørsmål. Så får vi ta skritt for skritt. Men en stor takk til dere som faktisk har gjort noe for å få denne bevegelsen i gang! Til Hellstrøm og andre som tør å snakke mot de store produsenter. Til Rema1000 - PR eller ei, som nå skal merke varene skikkelig og lett forståelig. Takk skal dere ha for at dere tar oss på alvor!

Og når det gjelder overskriften: hvilken dag er DIN Dolmio-dag: så kan jeg svare som sant er: veldig mange. Men vi har fullkornspasta og salat til, altså!!! :D
 

Jeg kjenner lusa på gangen, dessverre.

Når ble du angrepet av insekter sist? Angrepet som i virkelig plaget? Det er ikke akkurat typisk norsk å ha verken termitter eller taranteller i hus. Det hender det er f.eks en kobraslange som kryper ut av vasken, ei øgle på rømmen...men Norge har stort sett maur og en og annen edderkopp på lista si. Ikke engang en real giftslange kan vi skilte med. Hoggorm. Orm. Jojo... Jeg klager ikke, altså! Men vi må annerkjenne at vi ikke akkurat er plaget av store mengder insekter.

Noen er det alikevel. Det er småkryp som tar seg inn de minste åpninger. Maur, for eksempel. Sukkermaur kan man finne overalt. De ER plagsomme. Ikke i skogen, annet enn når jeg en sjelden gang glemmer å sjekke om tua jeg planlegger en velfortjent hvil på, er invadert. Jeg liker ikke å ha dem på hyttebenken. I senga. Ikke på verandaen og ute på steinene heller. For jeg er jo kontrollfreak, så jeg liker å ha kontroll på hva som beveger seg rundt meg, og hvor. Jeg er heller ikke glad i veps, bier og humler. Ei heller fluer og mygg.

Noen insekt ødelegger hus og heim. Andre slår seg ned på kroppen. Og i andre land leser man skrekkhistorier om orm som kryper ut av øyet til folk, om makk i blodet, om egg i hjernebarken... I Norge har vi flått. Skabb (det er faktisk det vi sier når vi sier vi får fnatt....knis). Og lus. Hodelus. Og det er nok det viktigste.

Vi har vært så til de grader vært spart for hodelus - til tross for invasjon etter invasjon i barnehagen år inn og år ut. Vi har mast og mast på at det er forbudt å bruke luer andre har brukt. Så til de grader at R kom hjem hylende, fordi en på skolen hadde lånt hjelmen hennes, og hun mente den måtte kastes....ehrm.

For noen uker siden hadde vi overnattingsbesøk, og i løpet av kvelden - etter at barna hadde sovnet i samme seng og kranglet om putene i over en time, innså vi at dette barnet hadde lus. Hadde hatt, men det var bare tatt en enkel kur, fjernet et putetrekk, og kryss fingrene. Det holder ikke med kryssede fingre når man har lus - jeg bare nevner det.

Da jeg - forrige søndag - insisterte på å dra håret til jentungen bak ørene slik at jeg kunne få se noe så sjeldent som ansiktet hennes, krøp et insekt i håret. Jeg fikk ristet det ned på et hvitt ark, og googlet lus. Lus viser seg å være ganske lett gjenkjennelige....Og ved nærmere ettersyn så var det ikke en eneboer...

Ennå hadde det ikke gått opp for meg hvor omfattende mye ARBEID det er med lus. I utgangspunktet hadde jeg en plan om å freake ut - finne meg et bord jeg fikk plass under, hvor jeg kunne rugge frem og tilbake - mens jeg sugde på tommelen. I realiteten var det bare å pelle seg til kveldsåpent apotek, og finne seg et lusemiddel.

Det er visstnok ikke flaut å ha lus. Det er visstnok så vanlig og normalt at det nesten er som å ha myggstikk. Det er bare det at jeg syns ikke det. Jeg syns det er skikkelig, skikkelig flaut. Nei, ikke med hodet. Jeg vet (!) at lus trives best i rent hår. Jeg hører dere!! Jeg vet at de vi fikk det fra er skikkelige folk. Rene og pene. Alt dette vet jeg. Men jeg har med meg noen fordommer, noen uttrykk som jeg ikke klarer å fri meg fra. Farmor, født i begynnelsen av forrige århundre, hadde en jobb i dentids hjemmesykepleien i Stavanger. Hun pleide å si at vi aldri måtte flytte til Pedersgata - der var de fulle av lus, sut og sopp.... lusebefengte... I barnehagen ble vi tatt til side, og fikk vite at vi måtte sjekke barna for lus, for en av deres nærmeste venner hadde lus. Når jeg spurte hvem, så fikk jeg ikke vite det. Hvordan er det med og hjelper mot fordommer? Når det dysses ned, ikke skal snakkes om? Det henger i fra ungdommens vår. Men jeg har bestemt meg for at det ikke er flaut å ha fått lus. Det som er flaut er å beholde lus. Jentene syns forøvrig ikke det er flaut. De virker helt upåvirket av hele sirkuset.

Ja, for det ER et sirkus. En time etter at første lus hadde krøpet ut på papiret - hadde jeg prøvd et nytt produkt, gredd ut ni lus til sammen, og var godt i gang med å kokevaske sengetøy, fryse bh'er og kosebamser, og sende sms'er til alle venner av barna. Jeg klødde selvsagt. Prøvde å få fri fra jobb for å sprite hus og heim, men det var jo like greit at jeg ikke fikk det, for jeg var ferdig med fire senger, full fryseboks og sms'er før midnatt.

Så skrev jeg brev til skolen, forklarte at alle hensyn var tatt, men det var på tide å skrive det vanlige høstbrevet. Og det kom samme ettermiddag.

To ganger i døgnet har vi brukt lusekam. Og bare noen dager etter kuren (som forøvrig skal være FANTASTISK - kyss meg et sted vi ikke har hatt lus...) dukket de første nymfene opp. Jeg har ikke sett noen egg. men jeg har altså funnet mange nyklekkede lus. Det som er fint, er at disse ikke legger egg. Så ved å fjerne dem, så dannes ikke nye. FLOTT DET! Men de kryper. De har mange (!) bein. De er EKLE. Og jeg har prøvd å roe det ned. Vanlige regler: ingen får låne hodeplagg her, ingen låner hårpynt. Og hver dag har vi gått igjennom håret. Det har blitt færre og færre nymfer. Siden fredag har det ikke vært noen.  Og i dag har det vært tid for runde to. Runde to: vi har fått apotek oppe i gata her. Gikk jeg for de fantastiske shampooene som ikke gjør lus immune? NEI. Jeg gikk for noe som hadde så ram lukt at tårene stod ut av øynene våre. Den dyreste. Nå er faktisk lusemiddel uansvarlig dyrt uansett - fra 150 kroner pr pers til 190 kroner pr pers. Pr. runde! Det er jo ikke rart noen blir sittende med lus og smitter området gang på gang med slike priser!

Begge jentene ropte på oksygen, det var ille lukt. Men det gav seg, og nå ligger jentene i hver sin seng med håndkle under - håret lukter rar parfyme, og i morgen er det ny vaskerunde. Av med alt sengetøy, kosebamser og hårpynt i fryseren. Det er ingen enkel jobb! Og: fra nå av er det lusekam en gang og to i uken.

Jeg prøver: Jeg forteller jentene at det IKKE er verken flaut eller ekkelt. Jeg bagatalliserer alt utenom arbeidsmengden, slik at de ikke skal la seg friste til å dra djevelskapen inn i huset igjen... Og mest av alt prøver jeg å snu min egen tankegang, legge gamle, tåpelige fordommer LANGT bort.

Men sannheten er at det er et helvete å ha lus. Det er dyrt, det er MYE arbeid, og det klør noe så inn i hampen! Og det er for oss som IKKE har fått lus (mutteren var skånet - men her tas ingen sjanser: også jeg sitter og glinser med to hundre kroners dårlig parfyme i håret). Ok, så var også det prøvd. Det er jo ikke som om jeg ikke har tørket både snue, ørevoks, svette, bakender og tårer før. Eller smurt kremer på vannkopper og myggstikk, på vorter og sår - før! Så dette var vel bare nok en lekse i å være menneske.

Det er bare en ting som virkelig ergrer meg - bortsett fra prisen, arbeidet, omfanget og renholdet.... og det er det at Dentinista sikkert aldri har hatt lus i hus.. for hun gjør jo bare det som gjør henne lykkelig. Der kunne jeg vært smartere, det ser jeg nå....