Kånå på torget

Kveldskos...

Så var det yrket og prøvd. I mild versjon. Torghandler. Ok, det var ikke grønnsaker, det var ikke fisk. Men det var på et torg - Nytorget - og det var handel.


Her er ti myter - eller ikke - om torghandelbransjen for folk flest:

1. Det er bare å ta med seg det man skal ha med seg i et par poser, og så er man igang. MYTE. Dagen før må det rødvin til, blandet med optimisme. Alt som selges (det ligger og på Finn.no) skulle merkes med rett eier, rett og slett. Det er en liste med venninnen min sine ting. En med alt fra hus og heim, og ....vel, kort sagt en tredje -  og den kan jeg godt snakke om - men da måtte jeg drepe leseren, og det blir fort mye mas... det kommer oppdatering forhåpentlig i desember på den saken der.
Så alt skulle a: være rent, b: merkes med nummer under (tape med tusj), og c: prises. OG: pakkes i esker.
Nei, det er ikke fort gjort. På forhånd hadde jeg skrevet ut lapper med produktnavn. Av typen "Stavanger Flint", og "Håndmalt av Inger Waage". Skal man være skrothandler, så må man gjøre det med stil!

2. Det er bare å sette opp et bord, så er du igang. MYTE. Man må ha bordet ned til bruktmarkedet - det vil si tilhenger. Så må man tenke på at man gjerne vil sitte. Stoler. Og fordi man ikke nødvendigvis kan kjøre rett inn i området, så må man pakke i bærbare esker, som skal stables på en estetisk fin måte under bordet. Der manglet vi litt, ja...

3. Det er lunt og godt på Nytorget. MYTE. I dag var det 8-12 grader, en stund var det sol og. Beste øyeblikk var da frosten i mine - faktisk - godt innpakkede bein, mistet følelsen. Det nestbeste øyeblikket var da Gemalen fant på at jeg skulle ha bobleplast i skoene. Til gjengjeld var øyeblikket da jeg stappet dette oppi skoene det mest ydmykende øyeblikket - så det går opp i opp...

4. Det er ikke flaut. MYTE! Det ER flaut. Ikke fordi vi gjør noe flaut når vi bruker timesvis på å dra inn noen kroner for under minstelønn - men fordi vi bretter ut våre egne, private ting ut over bordet (som strengt tatt og kunne hatt godt av en skrubb og kanskje pussepapir....) Jeg syns ikke at torghandlere har et dårlig eller flaut yrke - hvis jeg var torghandler så kunne jeg gjerne stått med stolthet og solgt grønnsaker og fine produkter. Men jeg er ingen selger! Jeg stinker på salg. Jeg hater å pakke på folk ting de verken vil ha eller trenger - og aller verst er pruting!!! Jeg er på nivået hvor jeg pruter ting opp istedenfor ned. Og i dag ble det omtrent likt - mer enn villig til å gi avslag så det svei!

5. Man kan stå der uten å handle selv. MYTE
Gemalen burde hatt bånd. Et sånn med mulighet for å gi en viss lengde alt etter hva som er ærendet. Jeg passet på å beholde alle pengene... og når jeg da - høylytt - sier at han ikke får lommepengene før etter salget, etter hvor flink han har vært, så får jeg flere typer reaksjoner:

• Den enige: Det er kvinner, en sjelden gang menn, som nikker.  De har en ektefelle selv som samler på ting, som kjøper alt mulig. Den typen kunder jeg håpet på, egentlig. 
• Den sjokkerte: begge kjønn - sjokkert over at en 43-åring får lommepenger av kona. Noen av dem fordi han finner seg i å ikke har egne penger. Noen fordi han må ha slik forvaltning antagelig fordi han er til fare for seg selv. 
• De som forstår at vi tuller, og som ler med. Mine favoritter. 

Det tok fire minutt fra vi hadde rigget oss på plass til han var i fri dressur. Samme hvor jeg så - så dukket hodet hans opp i horisonten, smilende med ett eller annet objekt i sine viftende armer som han ville kjøpe. Glass, klokke, boller... og jeg ristet på hodet og ristet på hodet. Jeg kunne se hodet hans når han ristet på hodet til selgeren: "Nei, kånå seie nei....". Selv forelsket jeg meg i fire skåler - tyske fra sekstiåra...  åh... de var fine. Men jeg gikk uten. *stolt, og full av anger*

6. Man kan bare kjøpe seg noe å spise, man er da tross alt i byen! MYTE

Det er ikke så lett å finne noe å kjøpe. Joda, jeg kunne nok jogget opp i gata og kjøpt meg et par vårruller, take away eller annet. Men når den som skal passe butikken truer med nervesammenbrudd hvis jeg var mer enn ti meter fra "boden", da har man begrenset tilbud. Jeg hadde med kaffe, da. Vet du hva som skjer når man bøtter ned varm kaffe i håp om at det skal renne ned i skoene? Man må på do. Vet du hvor man kan gå på do? Der man kan kjøpe takeaway, f.eks. Men når det er mer enn ti meter fra "boden"....osv.. .

7. God stemning. SANT

Det var utrolig koselig stemning, folk var blide og hyggelig. Det var mange gode samtaler om ting, og herlig at folk stadig ville hjelpe oss og fortelle oss om vi valgte rett pris. Jeg så at de viste kunder til rett plass hvis noen spurte etter noe. De passet på for hverandre. Vekslet penger. Og handlet av hverandre. Også vi ble oppkjøpt, det første vi solgte var faktisk stolene vi selv skulle sitte på. Men på den andre side så fikk vi låne dem resten av dagen - det var jo en god deal. 

8. Det er enkelt å forholde seg til reglene på Nytorget. MYTE
Det viser seg at det er masse uskrevne regler man må forholde seg til. Det er f.eks antagelig grunn til å skrape opp bilen hvis man kjører inn på plassen, og våger man seg å sette opp et bord litt for nærme de andre.... Vi var der før halv ti - og det var allerede fullt. Det åpnet seg to mulige steder. Den ene var i inngangspartiet, hvilket kanskje ville vært strategisk smart plassert. Dessverre hadde en selger som solgte musikk fått samme ide - og det var som å være på en lokal festival i Indre-ettellerannet. HonkyTonkHillbillie.... Så vi slo oss heller ned i andre enden. MINIMUM TO METER (!!!!) fra de to nærmeste. Her var De Gulkledte veldig bestemte - men ingenting mot dama på naboboden. Hun var mer enn bestemt på hvor stor plass vi kunne ta. Det viste seg å være mer enn god nok plass til sommerens horde-rester. Men hun pisset i kroken sin med største selvfølgelighet.

Det var frivillig å gi femten kroner til dem som satte opp stengslene. Kort sagt så FØLTES det ikke særlig frivillig når det plutselig stod et menneske der og sa "det er jeg som skal ha de femten kronene". Pengene var på bordet før "-nene" i "kronene" var sagt. Jeg har ingen ide om hvem hun var. Det kan ha vært en tilfeldig turist for alt jeg vet.

9. Det er et fargerikt fellesskap. SANT
Det er fargerikt, men ikke på den vanlige måten. Det var ikke mye utenlandske - men fargerikt: oh yeah. Det er ikke mange steder jeg har sett mer originale figurer. Det var kort-korte skjørt, det var fotside kjoler, det var høylytte glade figurer - det var tause menn uten øyenkontakt. Det var og masse flotte mennesker i godt humør, med vitser og sjappe kommentarer. En haug med kikkere, som ikke skulle ha noe. En haug med folk som lette etter det spesielle. Det var rett og slett en opplevelse! Og så masse kjente. Kjempekjekt!

10. Du blir bitt av basillen. MYTE
Jeg er IKKE bitt av basillen. Jeg har IKKE lyst til å gjøre det igjen. Jeg har ikke lyst til å bruke evigheter på å ordne ting til, hente vekslepenger, muntre opp min bedre halvdel, brette ut privatlivet mitt i håp om at noen ser syn på mine ting, selge det for minstepris... Det jeg kommer til å bli med på igjen, er Åpen garasje - som er et loppemarked-konsept. Det virker mindre skremmende...

Corny sirkel på Jæren

Denne uka dukket det opp en kornsirkel på Jæren. Det er den første, pussig nok - vi har jo en ganske stor andel av kornårkene i Norge her i fylket. Men til nå har altså ikke utenomjordiske hatt behov for å verken besøke oss eller legge igjen signaturen sin i matfatet vårt. Egentlig har jeg vært litt fornærmet på det - vi har da mye som de burde være interessert i? Vi har olje, gass, dyreste boliger i verden, laveste arbeidsledighet... det burde være mange muligheter for aliens her i distriktet.

Velvel - det var en morrosam kornsirkel. Ikke spesielt forseggjort - men magiske krefter har den nok. Bonden selv opplevde at mobilen stanset i midten - og med et slikt oppriktig og litt matt ansiktsuttrykk som han satte opp - så har jeg ikke andre valg enn å kjøpe den sannheten. En rolig, staut kar, uten dramafaktor i det hele tatt.

Vi kan ta utgangspunkt i flere muligheter:
1. Aliens finnes - og de lager alle kornsirkler. Det er høyst usannsynlig. Mange er skjeve, dårlig lagde.
2. Aliens finnes - de lager kornsirkler, men slettes ikke alle. Noen er nemlig mer i grenseland mellom gode og veldig gode. De er matematisk svært gode, og stråene ligger ivrig i rett retning. De tredje er dem hvor man ser at stråene skal være bøyde i leddet, samtlige. Ikke vilkårlige steder etter hvor høye de er, men rett og slett på samme sted, individuelt. Og i de tilfellene skal det visstnok være dryss med mikromengder med bly der og.
3. Aliens finnes ikke - alle kornsirkler er menneskeskapte. Det betyr i såfall at det finnes en mengde tause mennesker som har vært med å lage hundrevis av kornsirkler - uten å fortelle det til noen, over flere tiår. Det betyr og at alle forstyrrelser på signal av elektriske instrument er tilfeldig.

Men hvis nummer en og to er rett - så undrer jeg meg: hvorfor legger aliens igjen signaturen sin? Hvorfor kun et sted - og ikke på flere steder som i at de har landet flere ganger i kornåkre? Det er jo stadig ulike mønster som vises. Og hvorfor - hvorfor - hvorfor (!) kun når kornet er modent? Det siste forstår jeg ikke. Er det kun i september det er interessant å besøke landet vårt? Er det alien-høstferien som syns igjen i åkrene? Har de ikke fått med seg Gladmat, Hove-festivalen og SildaJazz? Noen må opplyse dem!!

Hvis derimot nr 3 stemmer - så er alle slike kornsirkler laget av mennesker. Hvorfor? Jo - jeg kan se gleden av å lure et samfunn - særlig med et mesterverk av en kornsirkel. Absolutt. Men hvordan kan folk tenke at det er GREIT å ødelegge så store mengder med korn? Det er jo hærverk av verste sort, syns jeg.

Velvel - det vil aldri bli unison enighet om dette - og hvorfor skulle det? Selv er jeg dypt skeptisk. Men veldig sjarmert. Og så langt så er det ikke rapportert om noen nye tilfeller av kidnapping - så da har de kanskje bare vært på besøk her denne gang. Kanskje de har hørt om den nye ertetypen som har gjenoppstått fra gamle Jæren - eller deltatt på potetfestivalen?
Uansett så ønsker jeg dem velkommen - men fint om de kunne lande på en strand, eller asfalt neste gang. Jeg liker ikke sløsing med mat for underholdningens skyld

Orlotan, Ikizukuri, FoisGras.... no - no - no

Jeg sliter littegrann med å koke krabbe. De lever tross alt når jeg pælmer dem i kokende vann, og det er ikke fritt for at jeg tenker de kanskje skulle hatt seg en i knollen FØR jeg koker dem.... Men jeg gjør iallefall det jeg kan for at det skal gå fort - og så langt så har det ikke stoppet meg fra å nyte krabben med brød og sitron og smør og salat og egg og....

Det er det nærmeste jeg kommer barbarisk tilberedning av mat. Ja, jeg spiser en del - for mange - uforståelig mat. Jeg spiser lutefisk! Ja, med stor glede til og med! Og reker - som noen betrakter som insekter - og som forøvrig og er kokt levende...

Men nå har jeg hørt om noe helt annet. For sarte sjeler: skroll HELT ned og avslutt. For dere andre: lykke til.

 Hørt om fuglen Hortulan/Orlotan? Nei? Det er en liten spurvefugl som var ganske vanlig her før (nå utrydningstruet), men som nå hovedsaklig lever i Sør-Frankrike. Den veier 20-25 gram, og er brun og grønn. Det er forbudt å jakte på denne fuglen. Det stopper selvsagt ikke dem som vil ha den - så det er nokså vanlig å smøre inn kliss/lim på aktuelle greiner, slik at når fuglen kommer og setter seg, så blir den sittende fast. Og det er jo som tatt ut av boka "Dustene" av Roald Dahl, og vi vet jo alle hva vi mener om dem!  Allerede der mistet jeg appetitten.

Så tar de den lille grønnkledte og stikker øynene ut på den. Ja, du leste rett. Og så setter de den i en mørk kasse, hvor den fores med nøtter, fiken og annen digg. Når fuglen er blitt to-tre ganger så stor som den var da den ble fanget, så druknes den i Armagnac - før den grilles i seks-åtte minutter.

Kunsten er å få den i seg på rett måte: man tager en hel fugl, putter den i munnen med hode ut av munnen (vår), biter hodet av, og knasker i seg hele fuglen med armagnac-lunger og hele dritten. Først: en deilig, saftig smak av fugl, kjøtt og i det hele tatt, så blodsmak, så til slutt suppleres hele opplevelsen av en deilig nøttete smak av beina som knaser så herlig i munnen. Og: mens man fortærer denne delikatessen, så skal man ha en serviett over hodet! Det var visst en munk som startet den tradisjonen, fordi han håpet Gud ikke skulle se hva han gjorde da...

Akkurat. Litt info får du her.

Når man har behov for å skjule for Gud hva man gjør, så tenker jeg litt naivt at man kanskje ikke skulle gjøre det....? Og hvem i huleste fant ut at man skulle prøve noe slikt???? Første gang??

Javel, i min jakt på litt info om denne grufulle metoden å tilberede fugl, kom jeg over flere andre fryktelige ting og. Nå er ikke mitt syn på mat det samme lenger. Jeg har ELSKET fois gras/gåselever. Det er så GODT! Har vært, mener jeg. Nå vet jeg at gjessene tvangsfores i spesielle kasser med spesiell mat for å få størst mulig lever. Til meg. Over og ut!!! Ikke rart Peppes Pizza måtte avbryte sin nye meny med gåselever på pizzaen etter heftig kritikk fra dyrevernsforkjempere verden rundt!

Men heller ikke det er det verste jeg har hørt. Og nå MÅ dere ha sterk mage for å lese videre... I Japan kan du få kjøpt Ikizukuri - som betyr "preparert levende". Man tager en fisk rett ut av akvariet sitt, skjærer av noen slaiser med sushi fra den ene siden av fisken, og danderer den vakkert tilbake der den kom fra. Oi, glemte visst å legge til: fisken dreper man ikke, den dør av seg selv et stykke ut i måltidet... For å vise hva jeg mener - så legger jeg ved en artig liten filmsnutt.

Jeg må stille spørsmålet: HVA FEILER DET FOLK????

Jeg sier som ei venninne en gang: fra nå av skal jeg ikke spise fisk som er fisket.

Fri, ferie, planlegging, stengt....

Det er forskjell på arbeidsplasser - og det er forskjell på tid til planlegging. Vi har f.eks ikke tid til planlegging annet enn før ni om morgenene, og etter tre. Etter tre er ingen interessert, så selv om vi ikke har kjernetid før ni om morgenen, så må jeg møte på jobb to-tre dager i uka halv ni. Det er jo til å leve med. Andre på vårt kontor - som ikke bemanner et servicekontor - kan planlegge og ha møter akkurat når de vil. Ok, jeg har innfunnet meg med at det er forskjeller.

Men det jeg sliter mer med - er skoleruta. Først og fremst henger den fast i fordums somre, da vi hadde nærmere tjue grader opp til flere dager i juni. Nå svetter barna seg gjennom de varmeste dagene i august i nye klasserom. Mulig det burde vært tenkt annerledes, at sommerferien kanskje var juli og august?

Et skoleår er fra august til august. Mitt arbeidsår er fra januar til ut desember. Det vil si at jeg i 2013 må ta fri planleggingsdagene, og i år er det MANGE. Selv om det på Stavanger kommune sine hjemmesider står at det skal være fem i året. Regner de skoleår??? I 2013 er det 7....

Andre og tredje mai er SFO stengt. Jeg forstår at skolen skal på "studietur" til Barcelona, og at de kanskje skal gjøre noe studieaktig noen timer innimellom og. Andre og tredje mai er torsdag og fredag. Uka etter er det en FRIDAG, tiende mai. Det passer jo bra, i og med at niende mai er Kristi himmelfartsdag - slik at folk kan få langhelg. Ja, jeg tror jo ikke at SFO har planlegging denne dagen - det har de ansatte hatt på kvelder og ettermiddag, og så avspaserer de på "planleggingsdager". Vel fortjent, uten tvil, og jeg har nå brukt opp tre dager av ferien.

Skolen stenger ca tyvende juni, og de går da ti dager på SFO. Så stenger de hele juli. Det åpner igjen femte august i 2013. Første og andre august er nemlig PLANLEGGINGSDAGER. Jeg regner ikke med å få avslag i prisen for disse to dagene. Ei heller for SEKSTENDE august, da neste planleggingsdag er satt opp.

Heldigvis er det åpent på SFO i høstferien (hvorfor høstferie? De har jo nettopp begynt på skolen!).

15 november har vi noe så artig som nok  en FRIDAG. Det er og planleggingsdag for SFO. Fridagene forstår jeg ikke noe av. Hvorfor står det fridager sånn midt inni? For de har jo faktisk både høst- og vinterferie, så hvorfor skal barna ha fridager sånn innimellom? Og pålegge oss foreldrene å gjøre det samme, sånn helt ut av det blå?

Nå jeg nå legger sammen planleggingsdagene for 2013 - så er jeg altså oppe i syv dager. Det er halvannen ferieuke for meg, det. Og skal jeg da ta ut hele den pålagte ferie i hele juli og, som er fire uker og tre dager - for å dekke opp stengt SFO - så er jeg en uke i manko på ferie. I tillegg liker jeg å spre ferien litt, slik at vi ikke BARE må kjøpe de aller dyreste billettene - f.eks ved å reise i juni eller ta en langhelg i april.

Det kan det jo nevnes at Gemalen har pålagt SEN ELLER TIDLIG ferie. Da tar man skoleferien (20 juni - 20 august) og deler i to - og så: vil du ha første eller andre halvdel? Kan man da f.eks foreslå a: å dele den opp slik at man kan ta en uke når sommeren faktisk er der, i august? Nei. B: å ta tre siste ukene i juli? Nei, da er man over på andre halvdel. Og dette må avgjøres før april. Mens på min arbeidsplass avgjøres det innen første mai. Og det er bra, for sjette mai må vi si om vi trenger "Fiks ferigge ferie", en ferieklubb for barna. Det er bare det at det er omtrent INGENTING å velge i for de minste barna, som faktisk trenger det. Det er ferieklubb. Og hvis man velger å ha Fiks Ferigge Ferie i siste uken av juli/begynnelsen av august - da kan man få kunstskole og. Det koster meg snaut 2500 pr uke.

Og mens vi snakker om kostnader - så streiket skolen og SFO i fjor, og tilbudet om SFO måtte erstattes med privat ungdom/barnevakt - som selvsagt skulle ha betalt. Fikk vi penger igjen for det? Nei. Og da alle de ansatte på SFO tok fri for å gå i en kollegas begravelse (selvsagt!!!!), så er det ikke noe samarbeid med andre SFO'er som gjør at vi kan ha barna der allikevel - eller et foreldresamarbeid som gjør at SFO allikevel kan holde åpent. Nei, da er det STENGT. Så der gikk det og med tre dager. Og for min del - en fire/fem hundre kroner ekstra. Velvel, vann under brua og sånn...

Jeg mener virkelig ikke at det skal være enkelt eller billig å være forelder, men jeg priser meg lykkelig over å komme fra en stor familie hvor jeg kan få hjelp til barna fra bestemødre, tanter og venner - og at vi er to i dette husholdet, som kan dele på å ta fri. Jeg forstår ikke hvordan familier med kun en forelder, eller lite nettverk, kan klare seg igjennom skoleruta. Og aller verst var det året hvor jeg hadde et barn på skolen og et barn i barnehagen - og rutene slett ikke var samkjørte. Jeg kan ikke huske at de noen gang sammenfalt på samme dagene, disse pålagte planleggingsdagene.

Det er MYE fokus på at det fødes for få barn i Norge, at det må legges tilrette for småbarnsforeldre. Det er ikke småbarnsperioden som gjør at jeg har bare to barn. Det er perioden etterpå - fra småskolen og opp. 4500,- pr måned for å ha dem på SFO fra halv to til fire-halv fem (mot omtrent samme pris på barnehage - heldagstilbud) er et temmelig dårlig tilbud fra kommunen. I tillegg er det heller ikke søskenmoderasjon hvis man har ett barn i barnehage og et på SFO. Da er det FULL pris for BEGGE. Selv om det faktisk er to kommunale tiltak. Forstå det den som kan....

Vel, om kort tid er de gamle nok til ikke å gå på SFO - men rett og slett klare seg selv. Men før det - så har jeg to skjønne jenter til utlån 22-26 juli. De kler seg selv, og er bare frekke sånn innimellom. Hørte jeg "første gang, andre gang, solgt"???

Wake me up before I go-go

Jeg har to kule diagnoser. Dette er ikke farlige diagnoser, men mer av typen eksentrisk. Det er spesielt to som går igjen: somnambulisme og Somniloquy.

Jeg var fem da jeg husker at det ble påpekt at jeg har somniloquy. Som er å snakke i søvne. Da kommenterte jeg de taletrengte krokusene i hagen og hvor høyt de sang, og min mors undertøy...

Somnambulisme betyr å gå i søvne. Jeg har alltid gjort det. Jeg var seks da jeg husker det ble kommentert at min mor hadde fulgt meg ned i kjelleren - hvor jeg var gått for å se om søsteren min var der - da hun var flyttet til Amerika. Nei, det er en myte at vi går med armene rett frem. Jeg går og ser ut som jeg gjør til vanlig, og folk som ikke kjenner meg veldig godt klarer ikke å se at jeg ikke er våken. Og mulig det er farlig å vekke folk som går i søvne - men kjære: vær så snill og vekk meg!!! Syng en sang! Det gjør at hjernehalvdelene igjen kommuniserer - slik de gjør når et barn har mareritt og man synger for det!! Trall i vei!!!

Det er nok arvelig, flere av mine nærmeste gjør det og. Det har blitt MYE mindre etter at barna ble født. Omtrent ingenting i forhold til hva det var da jeg var mellom femten og tjuefem.

I ungdomstiden tok det av. Og fordi det arter seg som en slags psykose - så husker jeg mye av det. Og jeg er i en tilstand hvor hjernehalvdelene ikke snakker sammen. Så når jeg tror at Gamle Fru F har mistet perlene sine utover gang-gulvet, så snakker ikke fornuftsdelen med meg slik at jeg innser at det er natt og urimelig at hun er der og i det hele tatt. Da siger jeg ned på gulvet for å plukke opp de perlene - som en hyggelig person ville gjort. Og blir jeg da spurt av min kjære hva i hu#"%ste jeg gjør, naken, på gulvet mens jeg klapper det (leter etter perler), så forstår jeg at han aldri kommer til å forstå. Så da lyver jeg. Det klarer jeg! Men å innse at jeg går i søvne... nei.

Som sekstenåring våknet jeg på vei til jobb, halv fire om morgenene. Jeg forsto etter hvert at det ikke var folk ute. At bilene var mangelvare. Og snart kikket jeg inn i biler for å finne en klokke som ville si meg om jeg igjen var på tur. Hvilket jeg var. Andre ganger har jeg stått opp og åpnet dører og kokt kaffe - mens jeg venter på folk som skal komme et par uker etterpå. Da våkner jeg til dører og vinduer på vidt gap, gammel kaffe på trakteren. Det syns jeg lite om. Gemalen får gjennomgå. Riktignok har jeg sluttet å spørre ham om han ser det samme som meg - han finner ikke samme facinasjon i nakne fotballspillere som sitter på skittentøydunken som jeg gjør. Han ser heller ikke at det vrimler av marsvin på gulvet, og han har ikke evnen til å hjelpe meg. Hadde han bare fiktivt kastet dem ut - så var jo problemet løst!! Men istedenfor så lyver jeg og sier jeg skal drikke vann eller gå på do - og så slipper jeg dem ut i smug. Jeg får ikke så mye forståelse, dessverre. Venninnen min nektet for eksempel å slippe min mor inn fra balkongen, i Hellas, på øyhopping. Og jeg har våknet noen rare steder etter hvert - på kjøkkengulvet innetullet i en frakk, bak sofaen i egen leilighet, i bilen... men jeg husker hvorfor jeg er der jeg er - det er ikke som om jeg våkner og lurer på hva som har skjedd.

En av ulempene med å gå og snakke i søvne er at jeg også i våken tilstand blir tatt for å gå i søvne. Det vil si at jeg for eksempel ikke blir tatt på alvor når jeg - helt ut av det blå - for eksempel åpner vinduet på natten, river ned ismaskinen (akkurat fått senga på plass i leiligheten - ting og møbler all over) slik at den faller ut, og gjør en innsats for å få tak i den igjen. Javel, så våknet kanskje Gemalen til måneskinnet fra min hviteste kroppsdel - og bare den, mens de to nest-hviteste kroppsdelene hang dinglende på utsiden av vinduet, og jeg hang fast mens jeg prøvde å strekke meg etter ismaskinen - mens jeg muligens mumlet stygge ord på f..., og vi bodde på et bedehus. Jeg innser at det er lett å ta feil når han da spør om "hva jeg gjør", og svaret er at jeg "prøver å få tak i ismaskinen", i den situasjonen, midt på svarteste natta...

Også den gangen en kjær venninne fant ut at hun ville dele ett nattlig bad sånn en gang på morgenkvisten, og derfor ringte på døra - og jeg snakket med henne på dør-høyttaleren, ble jeg mistenkt for å ha stått og vrøvlet ut i intet. Men jeg var faktisk våken, og rimelig adekvat i samtalen! Det var når jeg gjentok den neste dag at det endte med at den måtte kvalitets-sjekkes med venninnen - før jeg ble trodd.


Jeg får lite kreditt for å redde livet til Gemalen - er min eneste innvending. Jeg har jo tidsnok dyttet ham ut av senga fordi det lå våpen under ham, men var det takk å få? Niks. Snarere en rasende mann med blåmerker som måtte ivaretas. Jeg fikk heller ikke ros da jeg byttet, dvs snudde, alle batteriene i røykvarslerne i huset i et klart øyeblikk. Eller alle de gangene jeg har hatt gjester, og etter at jeg har lagt meg har trodd de av en eller annen grunn skulle ha livets første  (og siste) nachspiel på soverommer der jeg sov. Da må det nemlig ryddes. Så da våkner jeg til strøket rom. Og under senga er det STAPPET med ting, bøker, klær, sengetøy. Og det beste er at jeg husker jeg har ryddet FRA SENGA. Naturistiske grunner gjør nemlig at jeg - som da venter besøk any time - må holde meg under dyna når jeg rydder. Slitsomt.

Høyde- eller laveste punkt i "karrieren" var da vi hadde flyttet inn på bedehuset, og hadde bodd der i ca fire sekund, muligens en uke og to. Det var som sagt ting over absolutt alt. Nattbordet mitt var en safe.

Så våknet jeg da - midt på natta, og hva lå på puta ved min side? Verdens største edderkopp. Jeg har ikke snev av aracnofobi - men det var da veldig trøttende å ha denne digre tingen på puta der Gemalen skulle hvile, så jeg kikket meg rundt. Og what do you know: der stod det en spray. Jeg grabbet den, sprayet godt. Og mens jeg ventet på at dødsøyeblikket skulle inntre - så kjente jeg at min egen pute luktet skikkelig vondt, så jeg snudde den. Og sovnet.

Neste morgen våknet jeg og slo opp øynene. Det første jeg så var en skoimpregneringsspray. Og idet jeg så den, så husket jeg edderkoppen. Jeg snudde meg bekymret mot Gemalen. Der lå han, stinkende av skoimpregnering, klissete i skjegg og hår. Jeg vekket ham forsiktig: "Ehrm, du må våkne, jeg kan ha kommet til å spraye deg med skoimpregnering i natt...". Når han ble skikkelig sint, så fortet jeg meg å si at "men jeg trodde det var Radar!!!". Han ble helt rolig, kikket meg inn i øynene og spurte: "Og hvordan tenker du at det var bedre å bli sprayet med Radar, insektspray?".

Det var det kanskje ikke, nei...

Betale for medlemskap i Kulturskolen???

Bildet er hentet fra http://www.stavangerkulturskole.no/

Kulturskolen er et kommunalt, kjempebra tiltak. Personlig syns jeg det er dyrt, og at det burde være en del av - i det minste - SFO-tilbudet. Men ok, så stiller vi heller opp på ettermiddagen og venter på at Den Håpefulle skal få synge sine sanger på engelsk eller polsk (som vår Håpefulle trodde det var).

De gikk på generell musikkundervisning i første klasse.  Det var ...passelig. En haug med unger som lærte regler og rim og takt og tone. Helt greit. I andre tok jeg dem ut - da jeg ikke syns tilbudet var godt nok i forhold til pris. Det koster 1515,- pr pers - noe som i seg selv er løselig, men ikke på vår prioriteringsliste. Vel, kort sagt ville jeg ikke betale det for at barnet skulle gå på noe jeg ikke syns de hadde utbytte av. De gikk heller på verdens mest kommersielle tilbud: Showskolen. Det ble med det ene halvåret.

I tredje klasse tenkte jeg tiden var inne for å få dem inn på gitar. Og det var da jeg forsto at jeg hadde forkastet MEDLEMSKAPET ved å ikke melde dem på Kulturkarusellen andre klasse. Det står som følger om opptak/ventelister:

"Hvilke kriterier legger skolen til grunn ved opptak?
Elever som har gjennomført våre 1. og 2.klassekurs i generell musikkopplæring/samspillgrupper (fra høsten 2012 kalt "Kulturkarusellen") vil bli prioritert så langt det lar seg gjøre. Hvor mange elever som blir tatt opp vil alltid være avhengig av antall ledige plasser, noe som varierer fra år til år."

Aldri hadde jeg - i mine villeste fantasier - trodd at dette fungerte etter borettslagsregler: jo lenger medlemskap jo større sjanse for å få plass på NOE HELT annet enn det de har gått på til da. Jeg kunne jo kjøpt en plass, og latt være å bruke den, tenker du? Hånei - det kan man ikke. For hvis man har tre ganger fravær, så mister man plassen. Så for å få plass - reell plass - i køen om gitarundervisning, så må barna gå på Kulturkarusellen (generell musikkopplæring) i første og andre klasse. Møteplikt. Yeah, right - det kommer til å skje.... 

I år går en av dem på sang. I kor. Møteplikt. Til HELT vilkårlige tidspunkt. Jo, det begynte først så fint med en vikarlærer som kunne undervise fra fem til seks. Så endret det seg sånn en gang i februar, til å bli seks til sju. Og det var jo ikke så lett, men ok: man får legge om på dagene litt. Men så er det plutselig halv seks, fordi læreren skal ...fuglene vet, noe med et annet kor. Og da må man snu seg litt rundt igjen. Og konserten på fredag, halv FIRE på ettermiddagen (ehrm?) til seks-sju - har man fremmøteplikt på den??? På en fredag? Når jobben skal ha fest...? 

Kulturskolen er et kommunalt tilbud. Det burde være et lavterskeltilbud, med lave priser og opptak deretter. Jeg har forståelse for at ikke alle får plass. Og jeg har forståelse for at de som alt har begynt på et kurs, det f.eks være fiolin eller kunst, skal få fortsette året etterpå. Til og med fremmøteplikten kan jeg støtte. Men jeg har IKKE forståelse for at man må betale og sende barna på noe man ikke ønsker å sende dem på - for å være først i køen på et annet tilbud. Det blir som å stå på venteliste for å få selvbyggerleilighet, men man må først leie seg en leilighet i samme boligbyggerlag et år og to. Det er og blir for dumt. 

Vel, hva kan man gjøre? Eldstemann har ikke fått plass på gitar i år. Den andre har gått på kor, men det er ikke under Kulturkarusellen, så hun er vel heller ikke garantert plass på gitar neste år. Og ikke har jeg tenkt å  bruke tre tusen kroner på å mase ungene inn på et tilbud jeg ikke mener de skal gå på, slik at de senere kan få begynne på gitar. Da står jeg heller på vanlig venteliste. Og krysser det som krysses kan. 

De står forresten og i kø på Rogaland Teater sitt barneteater. Er det noe vi etter hvert er blitt gode til, så er det å stå i kø! 

Et hundeliv

På videregående fikk jeg en god  venninne  av den typen man er venn med så lenge man går på skole sammen, og har noe felles med. Dessverre varte det bare to år - før vi gikk videre hver til vårt, men den dag i dag begynner jeg å le når jeg treffer henne - så alt for sjeldent.

K hadde en egen evne til å fortelle om familien håpløshet - noe som gjorde henne til et herlig, uhøytidelig bekjentskap. Favoritthistorien min er den om da familien hadde funnet ut at rasehunden burde vært utstilt. De var på ingen måte konkurransemennesker, og så til de grader ikke opptatt av medaljer og rosetter. Men en bekjent hadde sagt at det var fornuftig å vise bikkja frem - med tanke på avl og slikt. Javel, de meldte bikkja på, en langhåret, halvstor sak, og reiste så på hyttetur i fjellet. Der  var de til søndagen rant, og litt tidligere enn ellers pakket de bilen og bikkja og satte kurs for utstillingen - som og var en opptreden. Hvilket K ikke hadde fått med seg. Jeg vet ikke om hun trodde bikkja skulle sitte og logre i et bur under hele seansen, men i alle fall møtte de opp - og lydig som hun er - fulgte de instruksjonen som ble gitt. "Vennligst ta bånd på hundene og still opp" - sa en stemme, og noen trødde et nummer i hånda hennes. Bånd, ja... nå hadde jo de vært på hytta, og til vanlig bodde de på ei øy... så bånd, det stod ikke på inventarlista i bilen... men det gjorde jo tau (alltid beredt), så fatteren ruslet bedagelig ut i bilen og fant et rep, som de knyttet (med dårlig samvittighet ovenfor bikkja), rundt nakken på dyret. Og på plass.


Nå begynte det å demre for K at hun kanskje skulle sjekket litt - om hva man gjør på slike utstillinger. For en etter en ble hundene bedt om å gå en runde, og selvsagt var de andre hundene lydige vesen som holdt seg tett til foten på eieren, og som ikke verken siklet eller blinket uten rette tillatelsen. De skulle sirkulere i åttetall, og strengt tatt var det i meste laget for K og - nå når hun forsto at folk skulle se på henne og på det hun gjorde. Den ene bikkja etter den andre danset elegant rundt på banen - og der kom sannhet nummer to til K: det er ikke nødvendigvis bare hundene som er på utstilling. Mulig hun overdrev - faktisk sannsynlig - men ifølge sannhetsvitnet mitt så var De Pene Fruer som førte disse lydige dyrene vel så stelt som hundene. Her snakker vi høyt hår, leppestift, hæler og vesker - og det siste gjør at jeg tenker hun kanskje husker detaljene vel godt...  Hun kikket misbilligende nedover seg selv, og angret et lite minutt på at hun stilte i kjeledressen hun brukte når hun jobbet på hytta, mulig hun spyttet litt forsiktig mot støvlene og prøvde å gni noe dritt av dem og, et øyeblikk hun håpet ingen så på. Mulig det er slik jeg husker det, bare...

Men hun hadde altså til nå ervervet mye kunnskap om hundeutstilling, og forsto at sjansene om premie, eller i det minste en rosett, var på vei bort. Hun så seg selv fra utsiden, og der stod hun - med håret fett til værs, varm og fæl etter en jobbedag på hytta, i en skitten blå kjeledress og skitne gamle høystøvler. Bikkja var bundet med et blått, flisete tau, som til og med var begynt å gå opp i den ene enden. Banen virket endeløs. Og idet hun bøyer seg ned for å klappe bikkja beroligende (antagelig burde hun klappet seg selv), så kjente hun hvordan pelsen på bikkja var full av hytteminner. Det var pinner og mose og lauv. Hun kikket på hunden, og ganske rett. Idet en Finfin Frue med Eieren trippende bak gikk forbi til sammenligning, så innså hun at de andre bikkjene slett ikke hadde badet i Sirdalsvatnet samme morgen, og ei heller rullet seg i løvhaugen utenfor hytta før avreise. Og hvis de HADDE det, så var de definivt innom et spa etterpå, for klør, pels, ører og hale var nyvasket med såpe, nyklippet og striglet. Bikkja til K var ....ikke.

Det var en ting til den bikkja ikke var. Og det er veloppdratt. Jeg opplevde aldri at den hunden kom hvis man ikke viftet med ei feit pølse foran den. Og K - i kjeledress og sølete støvler, skulle leie den blide, men akk så teite og ustelte, bikkja si i et bestemt mønster over banen. Som spådd, så kunne ikke bikkja vært mindre interessert. Ikke likte den båndet, og ikke hadde den planer om å gå i bane. Nei, her snakker vi om fri vilje og lukt av andre hunder. K drog, bikkja drog, og K var om mulig ennå mer svett. Stemmesurret stilnet mer og mer for hvert skritt hun drog bikkja med seg, og da de var omtrent halvveis - og passerte området hvor  inngangen til banen var - var det blitt dørgende stille på banen. Hun sverget på at selv bikkjene tidde stille. Bortsett fra den hoppende begeistra bikkja hennes, som bjeffet uoppdragent ivei, knurret og glefset etter imaginære pølser. Og da var det at det svarte hullet man så mange ganger kan drømme om at skal sluke en - midt i et forferdelig "håper-jeg-kan-fortrenge-minnet-om-at-dette-noen-gang-har-skjedd"-øyeblikk, åpnet seg. En av dommerne hadde gått ned fra podiet, og - uten et ord - åpnet døren ut av innhengningen.

Og med verdigheten noenlunde intakt, fortsatte hun å dra bikkja bak seg, ikke i svingen hvor det var forventet en vending, men rett ut. Bikkja, som til da hadde hatt det storveis, ville slett ikke ut, men K fant krefter hun verken før eller siden har funnet igjen, og drog den halvstore bikkja ut av innhengningen, selv om bikkja satt på alle fire og strittet imot mens han bjeffet og ulte noen lange sørgelige ul. Hun drog til bikkja innså at den bare måtte labbe etter, og det uten å bli lokket av kokepølsene til Gilde. Ikke en gang snudde hun seg på vei mot bilen.

Det ble ingen premie. Men det var ei lykkelig bikkje, det er det ingen tvil om.