Wake me up before I go-go

Jeg har to kule diagnoser. Dette er ikke farlige diagnoser, men mer av typen eksentrisk. Det er spesielt to som går igjen: somnambulisme og Somniloquy.

Jeg var fem da jeg husker at det ble påpekt at jeg har somniloquy. Som er å snakke i søvne. Da kommenterte jeg de taletrengte krokusene i hagen og hvor høyt de sang, og min mors undertøy...

Somnambulisme betyr å gå i søvne. Jeg har alltid gjort det. Jeg var seks da jeg husker det ble kommentert at min mor hadde fulgt meg ned i kjelleren - hvor jeg var gått for å se om søsteren min var der - da hun var flyttet til Amerika. Nei, det er en myte at vi går med armene rett frem. Jeg går og ser ut som jeg gjør til vanlig, og folk som ikke kjenner meg veldig godt klarer ikke å se at jeg ikke er våken. Og mulig det er farlig å vekke folk som går i søvne - men kjære: vær så snill og vekk meg!!! Syng en sang! Det gjør at hjernehalvdelene igjen kommuniserer - slik de gjør når et barn har mareritt og man synger for det!! Trall i vei!!!

Det er nok arvelig, flere av mine nærmeste gjør det og. Det har blitt MYE mindre etter at barna ble født. Omtrent ingenting i forhold til hva det var da jeg var mellom femten og tjuefem.

I ungdomstiden tok det av. Og fordi det arter seg som en slags psykose - så husker jeg mye av det. Og jeg er i en tilstand hvor hjernehalvdelene ikke snakker sammen. Så når jeg tror at Gamle Fru F har mistet perlene sine utover gang-gulvet, så snakker ikke fornuftsdelen med meg slik at jeg innser at det er natt og urimelig at hun er der og i det hele tatt. Da siger jeg ned på gulvet for å plukke opp de perlene - som en hyggelig person ville gjort. Og blir jeg da spurt av min kjære hva i hu#"%ste jeg gjør, naken, på gulvet mens jeg klapper det (leter etter perler), så forstår jeg at han aldri kommer til å forstå. Så da lyver jeg. Det klarer jeg! Men å innse at jeg går i søvne... nei.

Som sekstenåring våknet jeg på vei til jobb, halv fire om morgenene. Jeg forsto etter hvert at det ikke var folk ute. At bilene var mangelvare. Og snart kikket jeg inn i biler for å finne en klokke som ville si meg om jeg igjen var på tur. Hvilket jeg var. Andre ganger har jeg stått opp og åpnet dører og kokt kaffe - mens jeg venter på folk som skal komme et par uker etterpå. Da våkner jeg til dører og vinduer på vidt gap, gammel kaffe på trakteren. Det syns jeg lite om. Gemalen får gjennomgå. Riktignok har jeg sluttet å spørre ham om han ser det samme som meg - han finner ikke samme facinasjon i nakne fotballspillere som sitter på skittentøydunken som jeg gjør. Han ser heller ikke at det vrimler av marsvin på gulvet, og han har ikke evnen til å hjelpe meg. Hadde han bare fiktivt kastet dem ut - så var jo problemet løst!! Men istedenfor så lyver jeg og sier jeg skal drikke vann eller gå på do - og så slipper jeg dem ut i smug. Jeg får ikke så mye forståelse, dessverre. Venninnen min nektet for eksempel å slippe min mor inn fra balkongen, i Hellas, på øyhopping. Og jeg har våknet noen rare steder etter hvert - på kjøkkengulvet innetullet i en frakk, bak sofaen i egen leilighet, i bilen... men jeg husker hvorfor jeg er der jeg er - det er ikke som om jeg våkner og lurer på hva som har skjedd.

En av ulempene med å gå og snakke i søvne er at jeg også i våken tilstand blir tatt for å gå i søvne. Det vil si at jeg for eksempel ikke blir tatt på alvor når jeg - helt ut av det blå - for eksempel åpner vinduet på natten, river ned ismaskinen (akkurat fått senga på plass i leiligheten - ting og møbler all over) slik at den faller ut, og gjør en innsats for å få tak i den igjen. Javel, så våknet kanskje Gemalen til måneskinnet fra min hviteste kroppsdel - og bare den, mens de to nest-hviteste kroppsdelene hang dinglende på utsiden av vinduet, og jeg hang fast mens jeg prøvde å strekke meg etter ismaskinen - mens jeg muligens mumlet stygge ord på f..., og vi bodde på et bedehus. Jeg innser at det er lett å ta feil når han da spør om "hva jeg gjør", og svaret er at jeg "prøver å få tak i ismaskinen", i den situasjonen, midt på svarteste natta...

Også den gangen en kjær venninne fant ut at hun ville dele ett nattlig bad sånn en gang på morgenkvisten, og derfor ringte på døra - og jeg snakket med henne på dør-høyttaleren, ble jeg mistenkt for å ha stått og vrøvlet ut i intet. Men jeg var faktisk våken, og rimelig adekvat i samtalen! Det var når jeg gjentok den neste dag at det endte med at den måtte kvalitets-sjekkes med venninnen - før jeg ble trodd.


Jeg får lite kreditt for å redde livet til Gemalen - er min eneste innvending. Jeg har jo tidsnok dyttet ham ut av senga fordi det lå våpen under ham, men var det takk å få? Niks. Snarere en rasende mann med blåmerker som måtte ivaretas. Jeg fikk heller ikke ros da jeg byttet, dvs snudde, alle batteriene i røykvarslerne i huset i et klart øyeblikk. Eller alle de gangene jeg har hatt gjester, og etter at jeg har lagt meg har trodd de av en eller annen grunn skulle ha livets første  (og siste) nachspiel på soverommer der jeg sov. Da må det nemlig ryddes. Så da våkner jeg til strøket rom. Og under senga er det STAPPET med ting, bøker, klær, sengetøy. Og det beste er at jeg husker jeg har ryddet FRA SENGA. Naturistiske grunner gjør nemlig at jeg - som da venter besøk any time - må holde meg under dyna når jeg rydder. Slitsomt.

Høyde- eller laveste punkt i "karrieren" var da vi hadde flyttet inn på bedehuset, og hadde bodd der i ca fire sekund, muligens en uke og to. Det var som sagt ting over absolutt alt. Nattbordet mitt var en safe.

Så våknet jeg da - midt på natta, og hva lå på puta ved min side? Verdens største edderkopp. Jeg har ikke snev av aracnofobi - men det var da veldig trøttende å ha denne digre tingen på puta der Gemalen skulle hvile, så jeg kikket meg rundt. Og what do you know: der stod det en spray. Jeg grabbet den, sprayet godt. Og mens jeg ventet på at dødsøyeblikket skulle inntre - så kjente jeg at min egen pute luktet skikkelig vondt, så jeg snudde den. Og sovnet.

Neste morgen våknet jeg og slo opp øynene. Det første jeg så var en skoimpregneringsspray. Og idet jeg så den, så husket jeg edderkoppen. Jeg snudde meg bekymret mot Gemalen. Der lå han, stinkende av skoimpregnering, klissete i skjegg og hår. Jeg vekket ham forsiktig: "Ehrm, du må våkne, jeg kan ha kommet til å spraye deg med skoimpregnering i natt...". Når han ble skikkelig sint, så fortet jeg meg å si at "men jeg trodde det var Radar!!!". Han ble helt rolig, kikket meg inn i øynene og spurte: "Og hvordan tenker du at det var bedre å bli sprayet med Radar, insektspray?".

Det var det kanskje ikke, nei...