fredag 1. juni 2012

Førtiårskrisen: hvor er du?

Når skal krisen komme? Ja, det er ikke som om det ikke er kriser nok å velge i? Kropp. Hud. Hår. Klær. Jobb. Penger. Men når kommer førtisårskrisen?

Nå er det tre dager igjen. Snaut. Ok, minus 15 minutt, og sikkert bare to døgn når dette er skrevet ferdig. Så her sitter jeg og kjenner etter. Jeg avtalte med en skjønn kollega at vin tatt til avtalt klokke, selv om vi var hver for oss, er vin drukket i fellesskap. Så jeg bøttet nedpå to drøye glass. Og her sitter jeg som sagt, og kjenner GODT etter. Tygger på ordene. Førti år. Ikke tretti lenger. Førti. Det er jo ikke lenger som om jeg er i trettiåra. Jeg entrer voksenalderen. Det er forventninger til hva jeg er og gjør. Folk i min alder har lederstillinger. Og vel så det. De kapteiner flyet jeg sitter i (hehe, kapteiner - det fant jeg på nå - midt i trettiåra), de styrer store avdelinger i sikkerheten i landet. De sier ting som betyr noe. Som gjør en forskjell. Jeg? Jeg melder meg og tvillingen på gameshow. ...joda....

Noen kjøper motorsykkel når de blir førti. Bytter ut kjerringa med enten ei som trenger bekreftelse på at hun er ivaretatt økonomisk for å få oppholdstillatelse, eller et ungt bøllefrø som iallefall skal holde seg langt unna MINE unger! Jeg? Nope. Jeg kjøper flybillett til Oslo, halser opp Karl Johan, glugger ned et glass chablis og to og går på casting, hvor jeg selger meg selv. Noe jeg a: hater, b: gjør en dårlig jobb på.

Og når jeg kommer ut, så LER jeg. Jeg annonserer at jeg og søstera mi er "Det dummeste jeg vet", og så elsker jeg det. Og det er nettopp der forskjellen er. I tjueårene hadde jeg for det første ikke hatt råd til flybilletten. Men jeg hadde heller ikke hatt lyst til å delta i et gameshow, jeg hadde tenkt at jeg ikke hadde tid til verken å slanke meg eller få lange negler. Og ikke hadde jeg hatt klær. Blottet for selvironi. Meg selv nærmest. Navlefiksert. Nå: driter jeg i hvem som ser meg. De ser meg jo hver dag! Joda, litt vedlikehold er jo greit nok. Men nok til at jeg ikke våger å vise meg på tv? Neida. Jeg hadde heller aldri våget å varme opp på chablis. Eller visst hva chablis var. Og nå har jeg kunnskap nok til å innse at jeg ikke ville bli gjenstand for studier om jeg viste meg på skjermen. At folk ikke ler av meg når jeg går forbi. Og gjør de det, så: vær så god!

Barna ser på meg som en voksen. Det er veldig skremmende. For jeg er jo ennå så ung. Når de på jobb sier at "de unge skal ut", så ser jeg meg rundt og lurer på når vi avtalte det? Når jeg kaller medkollegaer for MILF, og de blir fornærmet, mens jeg selv innser at jeg hadde blitt overbegeistret, så kommer jeg av og til på at jeg er eldre enn flere av dem jeg faktisk tilbringer mye tid med.

Og så har jeg jo jevnaldrende, like kule og unge, venner som meg. Og: ikke minst så har jeg eldre venner enn meg. De er utrolig gøye, friske mennesker som finner på mye gøy. Jeg kommer rett og slett ikke på at jeg er voksen! Det er bare ett sårt punkt. Det er å vite (jepp, det er sånn) at de "unge" i dag betrakter førtiåringer som oldinger. At noen syns det er vemmelig med de halvgamle damene som synger og danser og kikker på mannfolk. Jeg har innsideinfo her.

Jeg satt på en benk en natt etter lønningspils, halv tre. På feil benk fant jeg ut tre kvarter etterpå. Men ok, jeg hadde selskap av en fersking - kanskje tjue år. Hyggelig nok. Smallchat. Og så kom det et ektepar i snaut femtiåra forbi. Når han så oss, brølte han. Bare sånn løvebrøl. Ikke sint eller noe. Jeg forsto fort at han hadde truffet en like før som brølte til ham - dette var repetisjon for ham. Noen brøler til ham, han brøler til neste. Gode greier. Men når de var gått forbi, så utbryter den pur unge konfirmanten: "ååååh, herregud så flaut. Eg vil heller daua enn å ble sånn!".

Og jeg lo. Godt og lenge. Og informerte ham om at jeg LOVER at han blir sånn. For når man når en viss alder så gir man rett og slett blaffen i hva folk mener og syns. Og det er det som er så herlig og befriende!!! Vi DRITER i det!!!! Så til de grader at jeg ikke engang tenker på det!

Andy Rooney - bless his soul - sa det på en flott måte, og jeg vil gjerne si noe om det han sier - så dette blir ikke kopi av talen, men mer en fortelling om talen hans som jeg er så glad i:

Han sier at førtiårige kvinner er så langt å foretrekke. Vi vil aldri finne på å vekke deg midt på natta for å spørre hva du tenker på? Vi driter i det! Vi vil heller aldri krangle om fjernkontrollen om du vil se fotball. Vi finner på noe annet, og det er ofte mer interessant alikevel. Vi lager ikke scener. Vi ville aldri brøle og skrike i en restaurant eller ute blant folk. Muligens skyte deg, men ikke lage en scene.


Du trenger ikke å fortelle noe til oss, for vi er blitt synske. Og så kler vi høyrød lebestift, noe yngre kvinner ikke gjør. Vi tør og å la deg møte venninnene våre, for skulle du bli interessert, så vet vi at venninnene ikke er det, for deres lojalitet ligger hos meg. Vi forteller hva vi syns, ingen gjettekonkurranse her, nei! Han oppsummerer med at åtti prosent av kvinner er i mot ekteskapet. Hvorfor? Fordi vi vet vi ikke trenger å kjøpe hele grisen hvis vi vil ha litt pølse... :D

Talen er her.


Det er mye i det han sier. Vi endrer oss. Selv om jeg syns det er skremmende å kanskje være halvveis i livet, så tenker jeg at livet til nå på et vis har vært en ventetid. Jeg har ventet på at skolen skulle bli ferdig. På at studietiden skulle ta slutt. På å treffe The One. På barn. På ny jobb. På at ting skal roe seg på jobb. På at jeg skulle slanke meg. Viderutdanne meg. På huskjøp. På opppussing. På at barna skal bli større.... de siste ti årene har forsvunnet ut i intet - i en lang periode hvor jeg "venter på at...".

Jeg fant dette i dag: Foto

Denne dagen blir jeg førti år. Nå skal jeg begynne å puste - leve i nuet. Nyte barna. Skru ned tempo. Og ikke ha NOEN fremtidige ideer og planer. Dvs: jeg skal ikke være i ventemodus. Jeg skal være i nåtiden. Og jeg gleder meg.

Så gruer jeg meg til å entre førtiåra? Nei. Jeg gruer meg til å SI at jeg er over førti. Det gjør jeg. Men å være? Nei. Det skal gå HELT fint. Det skal bli godt å ta igjen Gemalen i alder, han har vært et tiår over meg i en tid nå.

Mulig jeg skal begynne å rydde og. Men det er ikke avgjort ennå. :D

4 kommentarer:

  1. Wenche S Johansen2. juni 2012 kl. 01:41

    Du får det sagt, herlig ;-)
    Fantastisk bra skrevet og velkommen i 40 års klubben, det e` nå live begynner ;-)
    Ha ein fantastisk flott feiring i kveld :-)
    Wenche

    SvarSlett
  2. Ble rørt te tårer:) LOL. Du e herlige! Klemz

    SvarSlett
  3. Nei, jeg hadde heller ikke noen førtiårskrise. Det var alla tiders! Men du kan jo alltids vente en ti års tid og se om femtiårskrisen melder seg for fullt... ;-)

    SvarSlett
  4. Mye gjenkjennbart her, og veldig underholdende å lese :-)

    SvarSlett