onsdag 6. juni 2012

FrivillighetsNorge


Jeg våger meg på å komme med en bombe. Jeg vet det: jeg risikerer å bli lynsjet. Å bli utestengt fra mitt såkalte sosiale liv. Å bli hetset og mobbet. Oversett og frosset ut. Jeg tar sjansen, og påstår herved at: korpset er en levning fra da landet skulle bygges opp etter krigen. Det vil: korpsmusikken er ikke nødvendigvis det, det har sikkert skjedd både det ene og det andre på musikkfronten - jeg betviler at "Sexbomb" var oftere spilt enn "Ja, vi elsker" for seksti år siden. Nasjonalsangen hørte jeg ikke EN eneste gang på syttendemai 2012, og den mener jeg at jeg har hørt i toget tidligere. Men alikevel: når jeg våger å komme med en sosial selvmordsbombe som dette - hvor jeg hevder at korpset er en av de få stedene hvor man treffer etterlevninger av kulturen bygget opp etter krigen, så er det fordi jeg har et poeng. Tro det eller ei.

Etter krigen var det et behov for å dra lasset sammen, å bygge oppigjen landet. Folk deltok i veldedig arbeid, de var frivillige både her og der. De bygde hus med hverandre, passet hverandre sine barn. De kom med mat når noen skulle feire noen eller noen var døde. De kjørte flyttelass, broderte bunader til hverandre. Rekk opp hånden kjære leser, hvis du har gjort noe for naboen nede i gata i det siste?

Selv merket vi det da vi kjøpte hus. Bevares, folk var med på flyttelass og opp-pussing som forøvrig varer fremdeles. Men det var uhyre stor forskjell på hvem som stilte. Familien stilte selvsagt. Nærmeste venner. Og faktisk, litt uventet, en og annen perifer kollega deltok mer enn forventet. Jeg var nok naiv, jeg så for meg et langt, koselig dugnadslag, hvor vi alle hadde malingsflekker i fjeset, var fjåge og spiste pizza rett fra eskene. Det var selvsagt ikke slik. Folk har egne liv. Barn. Ting som tar tid. Og selv venner hvor vi selv har lagt ned time etter time i dugnadsarbeid - hadde andre ting å gjøre. Men ok, greit nok. Det gikk, formidabel innsats fra folk som faktisk stilte gjorde at ekteskapet besto (så vidt!), og vi kunne til slutt flytte inn. Jeg var drita lei, og hadde ALDRI kjøpt denne rønna om jeg visste hvor mye arbeid det var, og hvor mange kvelder vi ble stående alene. Nok om det. Vennskap har heldigvis bestått, og dette var ikke ment som en klage (!) - men som en innledning til filosofering over dugnadsNorge.

Korpset er basert på frivillig arbeid. Det er det. Det er bollebaking, pølsesalg på stadion, dugnad på konserter, loppemarked og flaskepanting... det er en lang, lang dugnadsfest. Det er slik at mine unger har fått beskjed om at før jeg melder dem i korpset, så skal jeg personlig stikke nåler i egne øyne, og tygge sølvpapir. Det kommer ALDRI til å skje. Det er ikke fordi jeg ikke liker korpsmusikk. Jeg ELSKER korpsmusikk. Jeg hulker rørt bare jeg tenker på syttendemai. Til vanlig. Ikke i år. Men ellers, når nasjonalsangen og spilles....ehrm... *vurdere å jobbe meg igjennom skuffelsen*.

Ingen er så begeistret som meg når trommene går forbi. Ingen dibber i takt med musikken på en så åpenbar, til tider litt pinlig, måte. Og gi meg et messinginstrument!! Åhoi! Topper vi med noen drilljenter og en flott fane så kan jeg ikke bli blidere. Så hvorfor har vi mistet tusen korpsentusiaster de siste årene da? Link til artikkel om dette finner du her. Jeg er ikke unik, mange med meg har det slik. Og selv mener jeg at artikkelen rett og slett tar feil om grunnen.

Det hevdes i artikkelen at det er fordi kulturskolene har høyere nivå, mer tilpasset alderstrinnet. Men når folk står TRE år i kø for å lære det de kunne lært med en gang i et korps, så må vi se på andre grunner enn kvalitet. Det er forøvrig ikke noe galt med kvaliteten til de korpsene jeg har hørt. Nei, dette handler om tid og frivillig arbeid.


Vår familie er ikke unik. Vi roter kanskje en del mer enn andre... men ut over det så er vi temmelig gjennomsnittlige. Vi har stasjonsvogn, to barn, vertikaltdelt hus som en dag kommer til å bli ferdig, og vi jobber i det offentlige begge to - og begge må være i full jobb for at regningene skal betales. En dag består stort sett av å stå opp, få barna ut av dørene uten ALT for mye kjeft, gå på jobb, handle på vei hjem, lage middag, få middag i barna og få gjort noe lekser. Leggetid. Husvask og blogging til leggetid. Repeat. Det er ikke mer spennende enn det. Noen dager, maks en gang og to i uken, går vi og gjør andre ting etter jobb. Besøker bestemødre, handler nødvendige ting, kjører i bursdager. Jeg husker at jeg var på kino i høst en gang.  Det holder lenge med aktiviteter en dag og to i uka.

I høst var jentene på Showskolen i fire mndr. En gang i uka - Hillevåg. Det var stress. Det var så stress at vi kuttet det ut. De har fire dager å gjøre leksene, det er et langt mareritt og bør være unnagjort uten for mange tårer. Det gikk ikke an å kombinere med aktiviteter. Vi prøver igjen til høsten. Da er det håp om plass på teateret. Det krever nøye tenkning. Fordi: vi har ikke verken energi eller tid. Det er ganske enkelt ikke mulig for oss å forplikte oss til noe som krever mer enn å betale, kjøre barna, hente barna og stille på oppvisning. Det er så vidt jeg har energi til dette. Nå skal det sies at en av oss jobber turnus, men det hadde ikke vært nok om begge jobbet dag. Vi har to barn, og alle aktiviteter er lagt opp som om vi har ett barn, hvor en av foreldrene er hjemmeværende. Kakebaking??? Herregud, jeg er glad de dagene jeg klarer å raspe ei gulerot i Dolmiosausen!

Hvis det var slik at korpset var et sted jeg kunne la barna utfolde seg musikalsk, kjøre dem på tidligvakt på syttendemai i uniformen, og la dem bære kornetten sin selv til øvelse: så var mine barn første barn i søkermassen om plass. Jeg trenger å betale - en rimelig sum i og med at dette må være for alle samfunnslag -  for å slippe å delta. Jeg trenger å ikke tenke på det, rett og slett. Da kunne det vært aktuelt.

"Men det blir en livsstil", sa en kjær kollega som og er korpsentusiast. Og det tror jeg på. Men for oss som ikke spiller selv, så er det ikke en livsstil som passer oss.

Samfunnet endrer seg. Nå er vi i en situasjon at folk har mye penger og lite tid. Før var det omvendt.

Borettslag har litt av samme holdningen, de går ut og tar et felles slag for miljøet to ganger i året. Men de fleste borettslag har innsett at dugnadsfolket har vandret heden, og de betaler nå dem som møter opp for et par timers arbeid. Istedenfor straffesanksjoner og trusler om å bli kastet ut. Dugnaden er, enten vi liker det eller ei, på vei ut. Folk betaler for slikt arbeid.

Jeg syns det er virkelig synd at korps som er knyttet opp mot kommune og skole skal være avhengige av dugnadsarbeid. Det skulle bare mangle at det var penger nok til å holde drift i korpset. Det burde ikke være nødvendig at kommunen går inn med alternativ korpsopplæring på kulturskolen, pengene skulle være satt inn i skolekorpsene. Vi ønsker å ha korps, vi liker korps, og vi skulle slått et slag for at økonomien skulle være bedre. Og/eller at det var mulig å betale seg ut av arbeidet. Noen mener at det vil bli for dyrt for folk, at folk bør få kunne delta for å lette kostnadene. At det å betale seg ut av dugnad utelukket mange som kunne vært med, men som ikke har råd. Jeg snur det på hodet og sier at jeg kunne vært med, men mine barn utelukkes pga forventninger om frivillig arbeid. Så er nok mange uenige med meg i det.  Prisen må være innenfor rimelighetens regler, og heller et tilbud om å betale seg ut av arbeid, istedenfor forventning om at man deltar.

Så kjære korpsentusiaster: Ikke legg ned korpset - jeg er full av beundring, og faktisk betrakter jeg deres bidrag til korpset som en gave til meg og andre som syns vi skal ha korps. Men hvor er dere i debattene om økonomisk støtte? Har dere gitt helt opp? Er det en så innebygget livsstil at dere ikke tenker på det? Jeg håper dere vil ta for dere av debattplass når kommuneøkonomien skal diskuteres. At neste dugnad for korpsentusiaster blir å stå sammen om bedre økomomiske tider.

Akkurat loppemarkedene kan dere forresten og beholde (det er så gøy!!!), men de pengene bør gå til andre ting enn vedlikehold av instrumenter og ny uniformer, de bør gå til en heidundrandes langhelg for hele gjengen etter innsats syttende mai!

Så et lite ønske på tampen, om jeg tør, nå når jeg antagelig har mistet både venner og bekjente...ehrm: kunne dere ha øvd inn en sang til neste 17 mai? Det hadde vært så utrolig fint å høre den en gang til - i toget.... Den heter "Ja, vi elsker", og er visstnok nasjonalsangen vår...

2 kommentarer:

  1. 1. I toget spiller man marsjer, ikke Ja vi elsker. Den spiller man når man står stille foran flaggstanga på skola etter toget
    2. Korps er uendelig mye mer enn 17. mai - den dagen i året vi spiller den kjipeste musikken under de kjipeste arbeidsforholdene. Prøv å kom på konsert med et seriøst jobbende amatørkorps en gang, eller hvis du bor i nærheten av Trondheim eller Bergen, sleng innom Norgesmesterskapet for henholdsvis janitsjarkorps eller brassband.
    3. Hvorfor eksisterer myten om at korps er så dugnads- og foreldreinnsatskrevende fortsatt? Har de som sprer denne myten overhode prøvd seg som fotballforeldre, med tilnærmet pliktig oppmøte på kamp minst en gang i uka?

    SvarSlett
  2. Korps etter korps står stille og venter på avgang, anledninger nok. Jeg er begeistret, det kan du ikke ha unngått å se. Men det er barnekorps som her er oppe til diskusjon, og det er jo ikke Brassband. Det står kulturskolen for, og det burde korpsene ha rekruttering til.

    Fotball er heller ikke aktuelt. Ikke mindre trist det, men mindre aktuelt i vårt hjem. :D

    SvarSlett