Det store julebrevet.

Ja, da var det denne tiden av året igjen - da postkassen fylles av brev om hvordan folk har hatt det i det siste året. Man skulle jo tro at man i dagens samfunn for eksempel kunne PRATE sammen - faktisk ha kontakt på et vis, igjennom året. Man har tross alt telefoner tilgjengelig 24/7, og twitter, facebook, Google+, linkedin, mail og MSN. Men nei. Tydeligvis ikke. Jeg er i den heldige posisjon at jeg får julebrev fra nær og kjær. De nære kjenner jeg jo, så jeg vet jo hvordan det går med den første kjæresten til sønnen i huset, med kvisene til jentungen, med leksene som aldri blir gjort av nr tre... De fjerne - vel, de er det ikke sikkert jeg har fått med meg hvordan har det i det hele tatt. Og trenger jeg da, i tillegg til facebook-oppdatering, bilder og statuser, et masseprodusert brev som forteller meg (og førti andre) noe om gjengen? Egentlig?

Nå står jeg i fare for å fornærme opp til ....veldig mange, men pytt.

Jeg tar høyde for at noen finner disse brevene sjarmerende. Med tanken "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg", så tenker jeg at motivet er at det er kjekt å FÅ og? Jeg kan til og med gå så langt som å innrømme at jeg med glede leser et par av dem. Fra slekt som jeg ikke har hatt kontakt med på mange år. Nå når jeg har forstått hva man skal ha i disse brevene, så vil jo ikke jeg være den som holder tilbake - så her får dere en julehilsen med oppdatering av Familien Indre Tasta, anno 2013 - årets julekort:

"Ja, da var vi der igjen, det er på tide å finne frem pc'en, og skrive noen ord om året som har gått. Vi
har som vanlig hatt det ALT for travelt, og har så mye å ta igjen! Jeg har funnet frem en kartong med rødvin, et melkeglass som jeg har gnidd litt under vann for å få vekk melkerestene fra i går, to gule lysstubber fra påsken, og her sitter jeg i fredagsrotet og nikoser meg mens jeg oppsummerer året som har gått.

Det har vært et LANGT år. Dere lurer nok på hvordan det går med jentene - utvikling, faglig, kroppslig og kognitivt? Dessverre for meg så finner ikke ungene det så sjarmerende at jeg deler med verden at de har mistet tenner, er i trassalder og krangler om hver minste ting, at de bare vil sitte på dataen... Da jeg spurte dem litt forsiktig, så reagerte de med "øøøøh!". Jeg tar det som et nei.

Gemalen var heller ikke særlig sugen på at jeg skulle oppdaterer julekortet med utvikling innenfor snorketerapi, om prosjekter som stadig iverksettes, eller om tørketrommelhel#%!% vi har hatt. Forstå det den som kan.

Så da er det meg, da. Og jeg har jo hatt et flott, aktivt år. Nå når jeg har vrikket ræva ned mellom ransler, leker, julekalenderen til Gemalen, oppvasken fra i forgårs og trettifire enslige sokker og alt det rosa som ble vasket - men aldri brettet sammen - forrige uke, så kjenner jeg julefreden som en fraværende sky. Det er 18 dager til jul. Jeg har ikke kjøpt EN julegave, ei heller bursdagsgave til Gemalen. Julaften ligger som en rød dag i det fjerne, klar til å bite meg i ræva på et uventet tidspunkt.

Jeg jobber fremdeles på samme sted. Intet nytt under solen. Skulle gjerne sagt noe friskt om nye arbeidsoppgaver, nye utfordringer og høyere lønn. ...mer enn gjerne, ja. Men nei.

Jentene har fått julekalender. Det henger 48 poser med noe inkjevetta oppi - plukket opp i to billig-butikker på få minutt. Noe har skjedd - de jubler "verdens snilleste mor" og for hver hårklemme og viskelær de mottar - mulig truslene om å avlyse jula har trengt inn. Posene - ferdige fra Nille - er nesten julerøde, mer julerøde enn rosa, i alle fall. De henger i gelenderet - i trappa som fremdeles, etter sju år, ikke er malt, du vet, i nesten gullfarget bånd. De gjør virkelig stas på den trappa, og den ferdigmalte gangen. NOT. Der har det ikke skjedd noe siden i fjor eller årene før det, nei... Men jeg har fått vindu i kjelleren. De kan man ikke se ut, for det er tross alt et svært hull i gulvet, som venter på å bli gravd ut. Men det er tett. Og det er jo ingen grunn til å se ut kjellervinduene heller!?  Den svarte plastikken som har dekket vindushullene på fronten av huset er nå borte vekk! Det var jubel i heimen, og grunn til å overspise julekaker i flere dager!

Etter et langt barneår i fjor, med luseangrep (vask og frys absolutt ALT to ganger), makk i magen (vask og frys absolutt ALT to ganger) og nesten-blindtarmbetennelser (utrolig effektive sykehus vi har! En tur på do - så var hele betennelsen borte! Og det bare etter fire timers venting!!!!) toppet med nesten-brukket-finger (jeg må si det igjen: veldig effektive på sykehuset, når legen bare brettet ut fingeren i røntgenapperatet etter tre timer på venterommet, så var plutselig fingeren bøyelig igjen! Fantastisk!), så har dette året vært preget av ro. Mulig mine trusler om at de selv må sykle til sykehuset med lidelsene hengende på bagasjebrettet hvis noe skjer igjen, har kanskje hjulpet på hvor man legger lista når man er syke...

Selv har jeg hatt noen gode forsett i år som i fjor. Den evige slankekuren har som vanlig blitt iverksatt en gang i måneden-ish. Jeg sluttet å bite negler - det var flott. Både i mars, juni og nå sist i forgårs. Kudos til meg! Og i november la jeg faktisk frem klærne jeg skulle ha på meg på jobb neste dag, og det var til og med på en tirsdag! Ja, jeg vet jeg har grunn til å være stolt.

Vi ser virkelig frem til å pynte i år. I og med at jeg jobber hver dag, også lille julaften og antagelig julaften (joda, man må jo ha åpent på julaften på NAV! BØTT ÅFFKÅRS!), så  har jeg satt av et kvarter til pyntingen fra ti over halv åtte til fem på åtte, 23 desember. Vi kan nesten ikke vente, og hadde vi hatt tid mellom alle klærne som skal vaskes, vannet som skal tørkes opp etter lekkasjen i vaskemaskinen, klærne som skal henges til tørk på et skjevt tørkestativ som truer med, og faktisk faller - siden tørketrommelen er død, så ville vi nok begynt før. Klokken seks kanskje. Men pytt: Jeg liker julepynt. Julepynt kan skjule både manglende lister, hybelkaninener og uferdige stikk-kontakter - og det blir så koselig! Vi ser SÅ frem til juleverkstedet vi skal ha - bare vi velger en litt artig variant, hvor vi sorterer og bretter klær. Vi skal drikke gløgg, eller i alle fall te. Vanlig, siden Gemalen blir kvalm av vanilje-te, og all god julete har vanilje i seg.

Så vi går en finfin tid i møte. Til alle dere som jeg aldri ser, og som syns jeg har for lite oppdateringer på Facebook: Jeg har bare 24 timer i døgnet, og seks-sju oppdateringer må være nok. Jeg håper dere har kost dere med mitt lille julebrev, at julestemningen herfra har bredt ut sine vinger og truffet dere og - rett i denne lune adventstid, med alle de gøye aktivitetene, det deilige vinterværet hvor det er så GODT å komme inn og drikke rødvin og tenne lys og kjenne at haglet rister mot vinduene. Dag ut og dag inn.


Jeg vil gjerne avslutte med et vers - ikke fra bibelen, i og med at jeg ikke leser der så ofte. Men fra Asbjørnsen og Moe:

Men det er artig det en lover; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess.

Den %&#/(&"% tørketrommelen

            Vi fikk ny tørketrommel for fire og et halvt år siden. en flott sak - spinndyr og med 8 kg kapasitet. Det var julaften, bursdag og 17 mai på en gang. Det gikk riktignok ikke SÅ lenge før maskinen viste svakhetstegn - blant annet var det slett ikke alltid klærne var helt tørre - men pytt. 8 kilo! Det var veldig bra.

20 måneder etterpå stod trommelen stille. Gemalen begynte en lang ringeprosess - som endte opp hos Rogaland Avis, hvor han ba om å bli oppringt. Det ble han faktisk, og Elkjøp satte oss i kontakt med E-service, som reparerer hvitevarer kjøpt på Elkjøp. Det er nemlig slik, at har du kjøpt noe hos Elkjøp, så er du FERDIG hos Elkjøp. Det er ikke snakk om at de føler ansvar eller tenker at de har noen forpliktelser ovenfor forbruker når varen er kvittert ut. Da er det samarbeidspartner som overtar ansvaret. Til advarsel.

Vi fikk fikset maskinen - det viste seg å være reima som drar trommelen rundt som var røket. Det antok vi, for en glidelås satt fast inni, så det har vel blitt feil der. Men en tørketrommel skal vel tåle varer med glidelås? Velvel - maskinen ble fikset, og vi var igjen happy. Klærne ble ikke alltid tørre, men pytt: fremdeles 8 kg, det er bra, det!

I sommer røyk reima igjen. Det var da to og et halvt år siden den røk første gang. Maskinen er drøy fire år. Vi ringte Elkjøp, som satte oss i kontakt med E-service. Etter en tids venting, med tørketrommelen til pynt i en til vanlig veldig trang gang, og et tørkestativ som måtte flyttes hver gang vi skulle i skap eller til do - kom samme reparatør. Han kom til avtalt tid, løftet lokket opp, flerret ut reima, og sukket og sa at det ikke var lagervare, og at det nok ikke ble dekket av garantien. Han ringte senere, og bekreftet at vi måtte betale (2500,-), så vi ba om å få betenkningstid. Det førte til en regning på 1476,- kroner.  I mellomtiden skrev jeg til Elkjøp - som svarer svada - viser til garanti og at avgjørelsen må tas av autorisert tekniker. Når jeg ber om å få heve kjøpet (det kan man når samme feil er vist tre ganger), så ber Elkjøp meg om "å ta direkte kontakt med forbrukerrådet slik at du får hjelp av en tredjepart med denne saken. Da vi ikke har noen egne autoriserte tekniker er vi nødt til å forholde til avgjørelsen som er tatt. Kundesenteret "

Jeg skriver da til Forbrukerrådet - som igjen og igjen gir generelle råd, stort sett viser de til kjøpsloven. Hvor det står at du har reklamasjonsrett hvis varen er ment å vare mer enn fem år. Hvilket jeg - naivt nok - forventer at reima på en tørketrommel skal vare.

Vi ringer da til E-service og får en avtale 8 oktober. Mellom 11 og 16. Gemalen bytter vakt på jobb, og setter seg til å vente. Når klokken nærmer seg ett tenker han å høre når reparatør er på vei, med håp om å få seg en tur i butikk før han må på jobb. Han får da beskjed om at oida - reparatøren er sykemeldt. Det var aldri aktuelt å gi beskjed til oss. I tillegg forstår Gemalen snart at reima - den er aldri blitt bestilt. Så hva reparatøren skulle hos oss, nei - det er det ingen som vet.

Vi får ny time 18 oktober - og Eureka: ny reparatør kommer, han har med reima - men han løfter jo faktisk på lokket, og finner ut at det og er et hjul som er skjevt. Han forteller og at det nok har vært slik siden første gang reparasjon foregikk - og at det kunne være grunn til at maskinen gikk i stå begge gangene. Han trekker det riktignok tilbake ganske snart - men jeg hadde feber og lå til sengs tre meter fra gangen, og dermed tre meter og seksten cm fra maskinen - så jeg hørte det jeg og.

Velvel - han håpet det var lagervare, men nei. Vi fikk en melding, og beskjed om at vi ville bli kontaktet når hjulet kom. 25 oktober ringte vi inn, men nei - den var ikke kommet. Vi fikk og servert litt skyldfølelse, i og med at oppfattelsen var at vi selv hadde valgt å ikke reparere maskinen første gang.

Ariston - Hotpoint. Møkkamaskin.

Så ble det dørgende stille. I tre uker. Da ringte vi selv, og fikk beskjed om at joda - de hadde prøvd å nå oss (?), men da vi ikke svarte, regnet de med at vi selv ville kontakte dem. Tørketrommelen var grodd fast i parketten, jeg plukket skruer hver dag, delene var stablet rundt omkring. Og de ventet på OSS???

Vi tygde på det i femten minutter, ringte inn og avlyste all kontakt, fikk tatt en diskusjon om regningen på delene - og det endte med at vi IKKE skulle bli fakturert besøket og/eller reim og hjul.

Nå er maskinen kastet. En fire år gammel tørketrommel. Kjøpt på Elkjøp - vår aller siste kjøp der. Vi har betalt 1500 kroner for ingenting. For en maskin vi aldri kommer til å bruke nye 2500 på å fikse, og kan få kjøpt ny maskin til omtrent det sammen.

Jeg hevder fremdeles at dette er en reklamasjon. En tørketrommel ER ment å vare i mer enn to år. Ingen vil vel ha en maskin med beregnet kostnad på 2500 kroner hvert andre år?

Jeg skal aldri handle hos Elkjøp igjen. Jeg skal forholde meg til forhandlere som betrakter meg som kunde også når varen trenger ettersyn og omsorg. Jeg skal aldri forholde meg til E-service igjen.

 

Vi kan ikke ha besøk, det flyter klær til tørk over alt. Det er fryktelig tidkrevende å henge opp klær til tørk, når vi er fire stykker. Snart skal vi ut på tur, kjempesur, og kjøpe ny maskin igjen. Denne gang hos en forhandler som vedkjenner seg produktet etter salget. Maskinen skal ta åtte kilo - og jeg gleder meg!

 

Middag og mord

Jeg elsker temafester. Jeg har innsett at folk har varierende glede av å kle seg ut, og sjokkerende nok er det noen som bare syns det er dumt...

Opp til flere oppmøter i en festkomite hvor folk ikke bare ble med på alle mine syke forslag, men faktisk applauderte dem - gjorde at vi har hatt mang en fest med jobben med tema. Men vi har prøvd å få med alle - også dem som har hatet alt som har med kreativ utkledning å gjøre. Det kan gjøres enkelt.

Vi hadde Titanic-fest. Den fortjener et eget blogginnlegg, og ble holdt hundre år og to dager etter at Titanic gikk ned. Kort sagt tok vi den helt ut. Men invitasjonen var at folk skulle ha noe "maritimt" på seg. Det var STOR variasjon i antrekk den kvelden.

Så hadde vi "Ny på hodet-fest". Det holdt å klippe seg, eller kjøre på ei badehette eller en hatt. Folk stilte opp, og det var alt fra parykker til klemmer, nye frisyrer og sprelske briller.

Jeg hoppet av komiteen. Det ble for mye ansvar og for lite gøy for meg - som elsker å planlegge mer enn å fullføre. Men komiteen vi har nå er VEL så kreativ. Og årets julebord ble derfor arrangert i italienske omgivelser, med rødrutete duker og italiensk musikk i bakgrunnen. Folk hadde kledd seg ut som "mafia" - årets tema. Alt fra solbriller til parykker. Kort sagt er konseptet at vi har seks utvalgte kolleger som er skuespillere - og dyktige arrangører gikk gjennom teksten med oss. Vi satt på et bord for oss selv, og jeg var Mama Rosa - enken etter Pepi - som ble myrdet i inngangsscenen. Tre akter - pluss løsningsakten.

Utfordringene stod i kø. "Bo" viste seg å være en habil skuespiller, og ut over kvelden slo rødvin, musserende vin og dermed en dansk-italiensk inn. Til gjengjeld fikk vi se stort spenn i følelseslivet! Min "datter" ble transformert til en opprørsk, sexy og utfordrende kvinne - og dialekten ble virkelig holdt i live - til tross for mange og vanskelige ord. Rocco, broren til Pepi, gled umerkelig inn i rollen som familiens nye overhode - med høy sigarføring og en tilbakelent holdning. Hans "elskerinne" - som jeg digger mer enn jeg kan få sagt, viste seg å bære et hat mot Mama Rosa som jeg til tider trodde på - og i en konfrontasjon med henne måtte jeg lete etter et sinne jeg ikke har for å prøve å møte henne i sinnet hun klarte å legge på bordet. Morsomt. Og min kjære, kjære sønn, Marco - som til vanlig er en arbeidsmaur uten for mange ord, ble en italiensk, fyrrig mann med mang en tanke og vilje innabords.


Mama Rosa for one night

Så: hva gjør Mama Rosa når hun hører at det er a: temafest,
og b: en egen rolle å innta?

Da skulle man tro man tenkte seg om - og fant noe i skapet som passer. Nei. Jeg tråler Fretex til jeg finner en kjole til 129,- kroner som ikke bare passer, men som er lang og sort. Og jammen finner jeg ikke sko og. Så prøver jeg frisyrer som skal være litt 20-talls. Første forsøk: se ovenfor. Jeg går til og med til en tidligere nevnt frisør og sminkøse - og får sminketips. Jeg ELSKER temafester - noe som beskrives også her.

Konseptet med Middag og Mord kan man få kjøpt - det er et profesjonelt team som arrangerer. De tar med alt man trenger, til og med klær og smykker til skuespillerne. Ingenting er overlatt til tilfeldigheter, og de stiller med profesjonelle skuespillere som er politi og fortellere. Jeg driver ikke med reklame - men gjerne med folkeopplysning. Så hvis noen vil overraske med en fantastisk krimaften på en firmafest eller en bursdag, så bør dere kontakte Krimkompaniet for en italiensk helaften. Det koster litt - men det setter VIRKELIG prikken over i'en på en fest å huske!

Hilsen Mama Rosa

Kontantstøtte eller snarvei til kontanter?

Jeg har prøvd å holde meg borte fra politiske innlegg på bloggen. Jeg mener jo mangt om så mye - men har prøvd å skille det ene fra det andre. Men nå gir jeg meg over. Først så vi tilbake på det trinnet hvor vi valgte å ta staten ut av kirken eller omvendt, og dermed og kristendom ut av skolen. Så går vi TO skritt tilbake, og mens KrF rugger frem og tilbake i pur glede over å ha vunnet hele valget - tilsynelatende, så gjeninnføres kristendom i skolen. Man kan jo undre seg hvorfor KrF nekter å være mer moderne, og ennå mer på hvilke kameler FrP og Høyre har glugget ned når de inngikk den avtalen. Det er IKKE skolen som skal fortelle hvilken religion mine barn skal eller skal ikke, ha. Det er vårt privilegium som familie å selv velge hvilken retning vi vil gå i, og hva barna skal tro på.

Vel, jeg kom over sjokket med en konklusjon på at jeg får være obs på hvor mye kristendom de må igjennom, og at de faktisk får vite om andre religioner og ikke minst etikk i tillegg.

Ikke før håret hadde lagt seg på hodet igjen, så kommer neste "famillievennlige" endring på banen. Kontantstøtten skal utvides til 6000 kroner pr måned. Høyst sannsynlig til barnet er to år.

KrF har vunnet igjen. De tror - naivt nok - selv at det å gi støtte til hjemmeværende er et tilbud for at folk skal få være med barna istedenfor i barnehage. Og for all del: det estimeres at 4100 barn vil la være å gå i barnehage, og heller være hjemme med MOR. Ja, for det er mor som skal være hjemme. Sv har jobbet i årevis for å utjevne kjønnsforskjellene - men det er ikke tvil om at de fleste hjemmeværende foreldre er mødre.

Så hva oppnår staten ved å gjøre det på denne måten?

• De har avlyst muligheten for foreldre å få to barnehageopptak i året. Det vil si at barn som er født etter første september ikke er garantert barnehage før de nærmer seg to år. Når foreldrene da har maks 56 uker permisjon, så sier det seg selv at noen må være hjemme i ulønnet permisjon. Penger spart.
• Ulønnet permisjon gjør at mødrene (en sjelden gang pappaen) ikke har noen rettigheter når de blir syke - de har ikke inntektstap, så de får f.eks ikke sykepenger hvis de blir syke. Penger spart.
• Ulønnet permisjon gjør at mødrene får flere år uten inntekt. Etter siste pensjonsavtale har vi fått en situasjon hvor alle år fra vi er tretten til 75 (70)  år teller i pensjonsutregning. Det vil si at de legger sammen alle årene vi har hatt inntekt, og deler det på alle årene fra vi er tretten. Det er mange år det... Hvert "nullår" teller i minus. Og vi kommer til å få en generasjon med minstepensjonister - kvinner som har jobbet for lite til å få en levelig pensjon. Billig for staten. Veldig dyrt for kvinnene. Nei - de kan ikke satse på fars permisjon, det er ti tusen ekteskap som opphører pr år. Flere og flere kvinner vil være avhengige av egen pensjon når vi blir gamle. Penger spart.
• Vi skriker etter arbeidskraft, og er rasende over
  
  
  reduserte stillinger og korttidsengasjement. Men dette forslaget FREMMER mulighet for akkurat dette. Vi må ha folk inn i disse stillingene - i engasjement - mor skal jo tross alt tilbake til stillingen. Det vil si at det må settes inn vikarer i disse stillingene - og det i lengre vikariat enn før. Det forstår jeg IKKE - for her er ingen penger spart?
• Det blir vanskelig å satse på unge kvinner for en arbeidsgiver. Kvinner uten barn som høyst sannsynlig skal ha to år ute av arbeidslivet ved hver baby som blir født - det er ikke vanskelig å forstå at det er lite attraktivt å ansette barnløse kvinner.

Og hva blir konsekvensen for kvinner ved å velge denne "gavepakken" fra KrF?

• Flere kvinner vil få problemer med å komme inn på arbeidslivet i etableringsfasen.
• Det blir trangt på fødestuer - allerede vises det en klar trend hvor foreldre prøver å time fødsel til sommeren - og det midt i ferietid. Det rapporteres om dårlig bemanning og overfylte fødselsstuer i juli. Nei - jeg tror IKKE disse kvinnene nå vil tenke seg om og velge å føde når som helst (i den grad det kan påvirkes). SÅ attraktiv er ikke kontantstøtten.
• Kvinner vil ha problemer med å følge med i utvikling i arbeidslivet - mange yrker er avhengige av at det holdes jevnlig kontakt med yrket for å holde seg faglig oppdatert, og det er muligheter man i disse tilfellene går glipp av.
• Kvinner som allerede har store utfordringer med å etablere seg i norsk miljø, som sliter med integreringsproblematikk, vil velge denne løsningen. Barna vil være eldre når de begynner i barnehage, når de starter sitt liv i norsk miljø og integreres i norsk språk. Er det året så viktig? Mulig ikke - men det utsettes for hvert barn. Det oppfordres til flere fødsler, og kvinnene som burde være i gang med etablering av et arbeidsliv og et arbeidsmiljø, vil velge å være hjemme med barna, etter hvert mange - for å spare penger. Og pengene som skulle vært brukt på barnehage og SFO for å få barna ut i norske miljø, blir brukt til å holde mor hjemme for å ta seg av dette istedenfor. Hvem kan ikke forstå det? Hvem vil bruke store pengesummer på barnehage og SFO når mor allikevel går hjemme?

Dette burde vært et tilbud om kontantstøtte versus barnehage. Ikke et tilbud ISTEDENFOR barnehage. Hvor er valgfriheten? Å ta bort muligheten til to opptak i barnehagene i året er det samme som å erklære barnehageløftene som fallitt - og kanskje er det akkurat det KrF gjør? Innrømmer at det ikke er nok barnehageplasser, at vi ikke har nok førskolelærere, og at kommunene ikke får støtte nok.

Så det vi får da er en illusjon om at vi har så flott familiepolitikk i Norge - at familiene står i fokus. Mens det vi reelt står igjen med er et land styrt av KrF, med mindre og mindre valgmuligheter for småbarnsfamilier, påtvunget hjemmetid med småbarn. Vi får minstepensjonister, kvinner som faller ut av arbeidslivet, og en stor andel kvinner som må starte sin integrering på et mye senere tidspunkt enn de egentlig hadde behøvd. Det er unnskyldning til ikke å tilby reelle barnahageplasser, til å sørge for reelle valgmuligheter for småbarnsfamilier. Jeg er faktisk for at kvinner/familier skal ha muligheten til å velge selv, og være hjemme med barna så lenge de vil. Men er det statens jobb å sørge for at det lønner seg økonomisk? Det syns jeg ikke.

Derfor syns jeg den nye regjeringen dreit i eget rede da de lanserte sin nye "familievennlige" ytelse. Hvorfor ber de oss ikke bare ta på forkledet og innta rollen med en gang?

Kånå på torget

Kveldskos...

Så var det yrket og prøvd. I mild versjon. Torghandler. Ok, det var ikke grønnsaker, det var ikke fisk. Men det var på et torg - Nytorget - og det var handel.


Her er ti myter - eller ikke - om torghandelbransjen for folk flest:

1. Det er bare å ta med seg det man skal ha med seg i et par poser, og så er man igang. MYTE. Dagen før må det rødvin til, blandet med optimisme. Alt som selges (det ligger og på Finn.no) skulle merkes med rett eier, rett og slett. Det er en liste med venninnen min sine ting. En med alt fra hus og heim, og ....vel, kort sagt en tredje -  og den kan jeg godt snakke om - men da måtte jeg drepe leseren, og det blir fort mye mas... det kommer oppdatering forhåpentlig i desember på den saken der.
Så alt skulle a: være rent, b: merkes med nummer under (tape med tusj), og c: prises. OG: pakkes i esker.
Nei, det er ikke fort gjort. På forhånd hadde jeg skrevet ut lapper med produktnavn. Av typen "Stavanger Flint", og "Håndmalt av Inger Waage". Skal man være skrothandler, så må man gjøre det med stil!

2. Det er bare å sette opp et bord, så er du igang. MYTE. Man må ha bordet ned til bruktmarkedet - det vil si tilhenger. Så må man tenke på at man gjerne vil sitte. Stoler. Og fordi man ikke nødvendigvis kan kjøre rett inn i området, så må man pakke i bærbare esker, som skal stables på en estetisk fin måte under bordet. Der manglet vi litt, ja...

3. Det er lunt og godt på Nytorget. MYTE. I dag var det 8-12 grader, en stund var det sol og. Beste øyeblikk var da frosten i mine - faktisk - godt innpakkede bein, mistet følelsen. Det nestbeste øyeblikket var da Gemalen fant på at jeg skulle ha bobleplast i skoene. Til gjengjeld var øyeblikket da jeg stappet dette oppi skoene det mest ydmykende øyeblikket - så det går opp i opp...

4. Det er ikke flaut. MYTE! Det ER flaut. Ikke fordi vi gjør noe flaut når vi bruker timesvis på å dra inn noen kroner for under minstelønn - men fordi vi bretter ut våre egne, private ting ut over bordet (som strengt tatt og kunne hatt godt av en skrubb og kanskje pussepapir....) Jeg syns ikke at torghandlere har et dårlig eller flaut yrke - hvis jeg var torghandler så kunne jeg gjerne stått med stolthet og solgt grønnsaker og fine produkter. Men jeg er ingen selger! Jeg stinker på salg. Jeg hater å pakke på folk ting de verken vil ha eller trenger - og aller verst er pruting!!! Jeg er på nivået hvor jeg pruter ting opp istedenfor ned. Og i dag ble det omtrent likt - mer enn villig til å gi avslag så det svei!

5. Man kan stå der uten å handle selv. MYTE
Gemalen burde hatt bånd. Et sånn med mulighet for å gi en viss lengde alt etter hva som er ærendet. Jeg passet på å beholde alle pengene... og når jeg da - høylytt - sier at han ikke får lommepengene før etter salget, etter hvor flink han har vært, så får jeg flere typer reaksjoner:

• Den enige: Det er kvinner, en sjelden gang menn, som nikker.  De har en ektefelle selv som samler på ting, som kjøper alt mulig. Den typen kunder jeg håpet på, egentlig. 
• Den sjokkerte: begge kjønn - sjokkert over at en 43-åring får lommepenger av kona. Noen av dem fordi han finner seg i å ikke har egne penger. Noen fordi han må ha slik forvaltning antagelig fordi han er til fare for seg selv. 
• De som forstår at vi tuller, og som ler med. Mine favoritter. 

Det tok fire minutt fra vi hadde rigget oss på plass til han var i fri dressur. Samme hvor jeg så - så dukket hodet hans opp i horisonten, smilende med ett eller annet objekt i sine viftende armer som han ville kjøpe. Glass, klokke, boller... og jeg ristet på hodet og ristet på hodet. Jeg kunne se hodet hans når han ristet på hodet til selgeren: "Nei, kånå seie nei....". Selv forelsket jeg meg i fire skåler - tyske fra sekstiåra...  åh... de var fine. Men jeg gikk uten. *stolt, og full av anger*

6. Man kan bare kjøpe seg noe å spise, man er da tross alt i byen! MYTE

Det er ikke så lett å finne noe å kjøpe. Joda, jeg kunne nok jogget opp i gata og kjøpt meg et par vårruller, take away eller annet. Men når den som skal passe butikken truer med nervesammenbrudd hvis jeg var mer enn ti meter fra "boden", da har man begrenset tilbud. Jeg hadde med kaffe, da. Vet du hva som skjer når man bøtter ned varm kaffe i håp om at det skal renne ned i skoene? Man må på do. Vet du hvor man kan gå på do? Der man kan kjøpe takeaway, f.eks. Men når det er mer enn ti meter fra "boden"....osv.. .

7. God stemning. SANT

Det var utrolig koselig stemning, folk var blide og hyggelig. Det var mange gode samtaler om ting, og herlig at folk stadig ville hjelpe oss og fortelle oss om vi valgte rett pris. Jeg så at de viste kunder til rett plass hvis noen spurte etter noe. De passet på for hverandre. Vekslet penger. Og handlet av hverandre. Også vi ble oppkjøpt, det første vi solgte var faktisk stolene vi selv skulle sitte på. Men på den andre side så fikk vi låne dem resten av dagen - det var jo en god deal. 

8. Det er enkelt å forholde seg til reglene på Nytorget. MYTE
Det viser seg at det er masse uskrevne regler man må forholde seg til. Det er f.eks antagelig grunn til å skrape opp bilen hvis man kjører inn på plassen, og våger man seg å sette opp et bord litt for nærme de andre.... Vi var der før halv ti - og det var allerede fullt. Det åpnet seg to mulige steder. Den ene var i inngangspartiet, hvilket kanskje ville vært strategisk smart plassert. Dessverre hadde en selger som solgte musikk fått samme ide - og det var som å være på en lokal festival i Indre-ettellerannet. HonkyTonkHillbillie.... Så vi slo oss heller ned i andre enden. MINIMUM TO METER (!!!!) fra de to nærmeste. Her var De Gulkledte veldig bestemte - men ingenting mot dama på naboboden. Hun var mer enn bestemt på hvor stor plass vi kunne ta. Det viste seg å være mer enn god nok plass til sommerens horde-rester. Men hun pisset i kroken sin med største selvfølgelighet.

Det var frivillig å gi femten kroner til dem som satte opp stengslene. Kort sagt så FØLTES det ikke særlig frivillig når det plutselig stod et menneske der og sa "det er jeg som skal ha de femten kronene". Pengene var på bordet før "-nene" i "kronene" var sagt. Jeg har ingen ide om hvem hun var. Det kan ha vært en tilfeldig turist for alt jeg vet.

9. Det er et fargerikt fellesskap. SANT
Det er fargerikt, men ikke på den vanlige måten. Det var ikke mye utenlandske - men fargerikt: oh yeah. Det er ikke mange steder jeg har sett mer originale figurer. Det var kort-korte skjørt, det var fotside kjoler, det var høylytte glade figurer - det var tause menn uten øyenkontakt. Det var og masse flotte mennesker i godt humør, med vitser og sjappe kommentarer. En haug med kikkere, som ikke skulle ha noe. En haug med folk som lette etter det spesielle. Det var rett og slett en opplevelse! Og så masse kjente. Kjempekjekt!

10. Du blir bitt av basillen. MYTE
Jeg er IKKE bitt av basillen. Jeg har IKKE lyst til å gjøre det igjen. Jeg har ikke lyst til å bruke evigheter på å ordne ting til, hente vekslepenger, muntre opp min bedre halvdel, brette ut privatlivet mitt i håp om at noen ser syn på mine ting, selge det for minstepris... Det jeg kommer til å bli med på igjen, er Åpen garasje - som er et loppemarked-konsept. Det virker mindre skremmende...

Corny sirkel på Jæren

Denne uka dukket det opp en kornsirkel på Jæren. Det er den første, pussig nok - vi har jo en ganske stor andel av kornårkene i Norge her i fylket. Men til nå har altså ikke utenomjordiske hatt behov for å verken besøke oss eller legge igjen signaturen sin i matfatet vårt. Egentlig har jeg vært litt fornærmet på det - vi har da mye som de burde være interessert i? Vi har olje, gass, dyreste boliger i verden, laveste arbeidsledighet... det burde være mange muligheter for aliens her i distriktet.

Velvel - det var en morrosam kornsirkel. Ikke spesielt forseggjort - men magiske krefter har den nok. Bonden selv opplevde at mobilen stanset i midten - og med et slikt oppriktig og litt matt ansiktsuttrykk som han satte opp - så har jeg ikke andre valg enn å kjøpe den sannheten. En rolig, staut kar, uten dramafaktor i det hele tatt.

Vi kan ta utgangspunkt i flere muligheter:
1. Aliens finnes - og de lager alle kornsirkler. Det er høyst usannsynlig. Mange er skjeve, dårlig lagde.
2. Aliens finnes - de lager kornsirkler, men slettes ikke alle. Noen er nemlig mer i grenseland mellom gode og veldig gode. De er matematisk svært gode, og stråene ligger ivrig i rett retning. De tredje er dem hvor man ser at stråene skal være bøyde i leddet, samtlige. Ikke vilkårlige steder etter hvor høye de er, men rett og slett på samme sted, individuelt. Og i de tilfellene skal det visstnok være dryss med mikromengder med bly der og.
3. Aliens finnes ikke - alle kornsirkler er menneskeskapte. Det betyr i såfall at det finnes en mengde tause mennesker som har vært med å lage hundrevis av kornsirkler - uten å fortelle det til noen, over flere tiår. Det betyr og at alle forstyrrelser på signal av elektriske instrument er tilfeldig.

Men hvis nummer en og to er rett - så undrer jeg meg: hvorfor legger aliens igjen signaturen sin? Hvorfor kun et sted - og ikke på flere steder som i at de har landet flere ganger i kornåkre? Det er jo stadig ulike mønster som vises. Og hvorfor - hvorfor - hvorfor (!) kun når kornet er modent? Det siste forstår jeg ikke. Er det kun i september det er interessant å besøke landet vårt? Er det alien-høstferien som syns igjen i åkrene? Har de ikke fått med seg Gladmat, Hove-festivalen og SildaJazz? Noen må opplyse dem!!

Hvis derimot nr 3 stemmer - så er alle slike kornsirkler laget av mennesker. Hvorfor? Jo - jeg kan se gleden av å lure et samfunn - særlig med et mesterverk av en kornsirkel. Absolutt. Men hvordan kan folk tenke at det er GREIT å ødelegge så store mengder med korn? Det er jo hærverk av verste sort, syns jeg.

Velvel - det vil aldri bli unison enighet om dette - og hvorfor skulle det? Selv er jeg dypt skeptisk. Men veldig sjarmert. Og så langt så er det ikke rapportert om noen nye tilfeller av kidnapping - så da har de kanskje bare vært på besøk her denne gang. Kanskje de har hørt om den nye ertetypen som har gjenoppstått fra gamle Jæren - eller deltatt på potetfestivalen?
Uansett så ønsker jeg dem velkommen - men fint om de kunne lande på en strand, eller asfalt neste gang. Jeg liker ikke sløsing med mat for underholdningens skyld

Orlotan, Ikizukuri, FoisGras.... no - no - no

Jeg sliter littegrann med å koke krabbe. De lever tross alt når jeg pælmer dem i kokende vann, og det er ikke fritt for at jeg tenker de kanskje skulle hatt seg en i knollen FØR jeg koker dem.... Men jeg gjør iallefall det jeg kan for at det skal gå fort - og så langt så har det ikke stoppet meg fra å nyte krabben med brød og sitron og smør og salat og egg og....

Det er det nærmeste jeg kommer barbarisk tilberedning av mat. Ja, jeg spiser en del - for mange - uforståelig mat. Jeg spiser lutefisk! Ja, med stor glede til og med! Og reker - som noen betrakter som insekter - og som forøvrig og er kokt levende...

Men nå har jeg hørt om noe helt annet. For sarte sjeler: skroll HELT ned og avslutt. For dere andre: lykke til.

 Hørt om fuglen Hortulan/Orlotan? Nei? Det er en liten spurvefugl som var ganske vanlig her før (nå utrydningstruet), men som nå hovedsaklig lever i Sør-Frankrike. Den veier 20-25 gram, og er brun og grønn. Det er forbudt å jakte på denne fuglen. Det stopper selvsagt ikke dem som vil ha den - så det er nokså vanlig å smøre inn kliss/lim på aktuelle greiner, slik at når fuglen kommer og setter seg, så blir den sittende fast. Og det er jo som tatt ut av boka "Dustene" av Roald Dahl, og vi vet jo alle hva vi mener om dem!  Allerede der mistet jeg appetitten.

Så tar de den lille grønnkledte og stikker øynene ut på den. Ja, du leste rett. Og så setter de den i en mørk kasse, hvor den fores med nøtter, fiken og annen digg. Når fuglen er blitt to-tre ganger så stor som den var da den ble fanget, så druknes den i Armagnac - før den grilles i seks-åtte minutter.

Kunsten er å få den i seg på rett måte: man tager en hel fugl, putter den i munnen med hode ut av munnen (vår), biter hodet av, og knasker i seg hele fuglen med armagnac-lunger og hele dritten. Først: en deilig, saftig smak av fugl, kjøtt og i det hele tatt, så blodsmak, så til slutt suppleres hele opplevelsen av en deilig nøttete smak av beina som knaser så herlig i munnen. Og: mens man fortærer denne delikatessen, så skal man ha en serviett over hodet! Det var visst en munk som startet den tradisjonen, fordi han håpet Gud ikke skulle se hva han gjorde da...

Akkurat. Litt info får du her.

Når man har behov for å skjule for Gud hva man gjør, så tenker jeg litt naivt at man kanskje ikke skulle gjøre det....? Og hvem i huleste fant ut at man skulle prøve noe slikt???? Første gang??

Javel, i min jakt på litt info om denne grufulle metoden å tilberede fugl, kom jeg over flere andre fryktelige ting og. Nå er ikke mitt syn på mat det samme lenger. Jeg har ELSKET fois gras/gåselever. Det er så GODT! Har vært, mener jeg. Nå vet jeg at gjessene tvangsfores i spesielle kasser med spesiell mat for å få størst mulig lever. Til meg. Over og ut!!! Ikke rart Peppes Pizza måtte avbryte sin nye meny med gåselever på pizzaen etter heftig kritikk fra dyrevernsforkjempere verden rundt!

Men heller ikke det er det verste jeg har hørt. Og nå MÅ dere ha sterk mage for å lese videre... I Japan kan du få kjøpt Ikizukuri - som betyr "preparert levende". Man tager en fisk rett ut av akvariet sitt, skjærer av noen slaiser med sushi fra den ene siden av fisken, og danderer den vakkert tilbake der den kom fra. Oi, glemte visst å legge til: fisken dreper man ikke, den dør av seg selv et stykke ut i måltidet... For å vise hva jeg mener - så legger jeg ved en artig liten filmsnutt.

Jeg må stille spørsmålet: HVA FEILER DET FOLK????

Jeg sier som ei venninne en gang: fra nå av skal jeg ikke spise fisk som er fisket.