8 mars, 1 mai....hvordan var det nå igjen?

Det har skjedd noe med meg – jeg har sovet. Lenge. Veldig lenge. Jeg la meg syvende mars, og våknet første mai.

Det vil si: det kunne man i alle fall tro. Jeg våknet til Kvinnedagen, dagen da jeg og jentene feirer veien som allerede er trødd opp, og forbereder oss på veien som ligger foran oss, og som må trøs opp. «Dere kan bli hva dere vil uavhengig av kjønn» - sier jeg. Og så snakker vi om vold mot kvinner, sjalu mannfolk og hvorfor menn har bedre lønn enn kvinner.

Fra google

Jeg fant frem pc med parolene, forberedte ungene på stilongs og tog – og datt fullstendig av lasset. Jeg er ikke opptatt av hvem som har laget parolene, hvem som har møtt på møter om paroler, og hvem som vant av venstre- og høyresiden. Og jeg forbeholder meg og retten til å mene noe om det uten å være til stede på parolemøtet. Det jeg derimot er veldig opptatt av er at andre ikke skal få gjøre denne dagen om til sin – ved å overta deler av toget med politiske ikke-kvinnelige saker. Dette er en dag som skal omhandle kvinner – og dette toget bør være forbeholdt kvinnelige fanesaker. Derfor var undringen stor da jeg så at 6 av 14 paroler i Stavanger var politiske paroler – som sikkert har noen undertoner av kvinnealvor i seg – mens kun åtte av dem handlet om reelle kvinnesaker. Jeg er vokst opp i en tid hvor feminismen ble forbundet med rødstrømper – hjemmestrikkede. Kofter og lilla skjerf. Fotformsko. Ikke noe av det jeg som ung på sytti-åttitallet ønsket å bli forbundet med. Å kalle noen feminist var det samme som å kalle dem rødstrømpe, og selv i dag har det en vond klang. Men er jeg feminist? Ja – selvsagt. Jeg er humanist, og aktiv i Humanistforbundet – og i mine øyne er man feminist når man er humanist, det går ganske enkelt hånd i hånd. Så jeg trør ut av komfortsonen en gang i året, og labber i toget – eller ser i minste på det. Klappe meg selv på skulderen og tenker jeg har gjort noe i dag. Men altså ikke i år.

 

Jeg gått igjennom Kvinnefronten sine paroler til 8 mai i går – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger, Drammen. Og spesielt i Stavanger reagerer jeg på at toget er kuppet av politikk. «Norge må følge folkeretten! Forsvar asylretten!» - klart politisk, og handler ikke om kvinner. «Stans Tyrkias terror mot kurderne»: Min fulle sympati – helt enig. Men gjelder det bare kvinner, gjelder det ikke kurderne generelt? Eller er det underparolen «støtt kurdernes kamp for demokratiske rettigheter» som handler spesielt om kvinner? Jeg forstår det kanskje ikke? «Papirløs  - og verdifull» - er det ikke flest menn som er papirløse? «Sekstimersdag», «Forsvar velferdsetaten, privatisering tapper det offentlige»…

 

Dette er i mine øyne klare politiske paroler – og hører hjemme under 1. mai-toget. I Oslo fant jeg bare tre som var klart politiske – herunder «lønnet arbeid til alle – nei til praksisplass som gratis arbeidskraft». Som privatperson – men og som privatperson som jobber i NAV, må jeg si at det er den tristeste av de politiske fanesakene. Praksisplass er vårt aller beste middel for dem med språkproblemer, dårlig tilknytning til arbeidsliv, ingen arbeidserfaring, og når det er sagt: det gjelder minst (!) like mange menn som kvinner – så hva har en slik parole i et kvinne-tog å gjøre? «Barnehageplass til alle, også flyktningbarn» - jeg forstår at det oftest er kvinner som passer de minste, men hvis vi ikke ser at begge (!) foreldrene har rett på tilbud om barnehageplass, så har vi lenger vei å gå enn jeg trodde. Drammen: «Lovfestet rett til heltid – styrk arbeidsmiljøloven», «Ja til faste, nei til midlertidige jobber», «For et fritt Palestina – riv muren»…. Dette har ingenting i et 8 mars-tog å gjøre. Det er gode budskap, men de hører hjemme i 1. mai-toget, og burde IKKE få kuppe 8 mars-toget. Mest irritert ble jeg – som er gift med en (mannlig) sykepleier, av «Sykepleiernes kunnskap gir oss kompetanse på pasientenes behov» i Bergen. Absolutt, full enighet. Men er alle sykepleiere damer? Nei. Jeg kjenner opp til flere mannlige sykepleiere. Trondheim krever reklamefritt byrom, og vil øke integreringstakten.  

 

Jeg er bare en vanlig kvinne i midten av førtiåra, som oppdrar to jenter til å ikke akseptere å bli kladdet på, til ikke å finne seg i å ha lavere lønn enn mannlige kolleger, som skal slippe å ha lyst til å operere kjønnslepper fordi reklamen i byen sier så. Det er en stor jobb å få dem dit. Og da er det at jeg – og mange med meg – kunne funnet på å  gå i tog en dag i året, lage litt bråk, og forlange at jenter blir hørt, tatt på alvor og gitt muligheter på lik linje med kameratene. Men når initiativet blir drept av at politikere har kuppet årets mulighet til å si noe – og vi til slutt sitter igjen med et tog med et politisk, ikke-kvinnelig budskap, da blir det ingen markering for meg. Og jeg tror det gjelder mange. Det er ikke «bare å gå under den parolen som passer» når toget er stappet fullt av faner om fast ansettelse, antibombing-paroler og et krav om frie flyktruter til Europa (er det ikke flest menn som flykter til Europa? Ut over det – vil gjerne høre mer om det, men ikke åttende mars )

 

Når man deltar i et slikt tog, så representerer man hele toget, ikke bare den fanen man går under. Man «har vært med».  Det er i utgangspunktet fremdeles en bit inni meg som sitter og skjems over de røde ullsokkene og det lilla skjerfet jeg har lyst til å gå i – en bit som syns det å gå i toget er et skritt LANGT utenfor komfortsonen. Og da vil jeg ikke bli med i et tog som er kuppet av politikere med alternative motiver.

 

Fra google

For meg er det som om feminismen er på vei til å stoppe helt opp. Kampen følger ikke med i utviklingen. Et slikt tog må ikke være preget av politiske faner, og ei heller om sære, små saker – de må være preget av alvorlige, solide kvinnesaker som «Kvinner forandrer verden»» (Bergen), «Nei til tvangsekteskap» (Drammen) og «Gi vern og solidaritet med kvinner på flykt» (Drammen). Når togene fylles med entusiaster som går bak faner som «Ut med rasistene, inn med feministene» - så lurer jeg på hvem fanen henvender seg til? Er det fordi det rimer, at de to er satt opp mot hverandre?

 

Fra Google.

Hvor er ansvarsfanene – rettet mot dem som gjør oss urett? «Snakk med din sønn om hans kvinnesyn» - «Ekte mannfolk voldtar ikke». Det er faner jeg kunne gått under.  Men når høyre- og venstre-sidens kamp om paroleplass overtar deler av sosiale medier og aviser, når halve toget består av politiske innspill, da kjenner jeg at engasjementet mitt renner ut av meg fortere enn jentene kan si «NAV har ingen fornuftige kurs rettet mot kvinner – hvorfor det?».  Kampen for våre rettigheter er en av våre største kamper. Men den kan ikke utføres av en sosialistisk side som kun klapper i hendene på egne fanesaker, og som står som en murrende ring rundt faneforslags-tavla og snerrer hver gang det kommer innspill fra høyresiden. Den kan heller ikke utføres alene av en rasende mobb fra høyresiden som vil ha plass. Den kan kun utføres hvis vi bruker dagen vi har fått til å levere vårt budskap – og ser på oss selv ikke som politikere og meningsfeller i politikken, men som kvinner og feminister – som ønsker det samme for alle verdens kvinner. En verden hvor vi har samme muligheter som menn, samme rettigheter, og retten til å gå i fred, uten vold og tvang.

Først når vi er enige om at vi skal dra det lasset sammen, kan vi komme i mål.

 

 

Kjøp en kvinne for en kveld!!!

Fra google. 

Første lørdag i oktober braser det løs, når Høgskulen på Tasta arrangerer en auksjon uten like! Det blir høstens heiteste arrangement, når universitetets DEILIGSTE disker opp med lettkledd underholdning, det blir show, det blir dans! Finn frem dressen, puss skoene, og ta med deg bankkortet - og unn deg selv en helaften med ti, sexy og lettkledde vakre kvinner!
Reglene: dette er en veldedighetsauksjon - og den som byr mest "får" en av våre selskapsdamer for kvelden!! Pengen går i år til Leger uten Grenser - for målet helliger midlet. *info om prosjektet - trykk her*. I løpet av kvelden kan du og donere penger til dette formålet. 

Billetter selges på nett og i døren.

CC: 100,-/150,- Studenter får billigere billetter.
Er du interessert i å være selskapsdame? Send en mail. 

For dere som ikke klarer å lese dere til hva vi byr på: dette er altså en helaften hvor dere kan kjøpe en kvinne for en kveld. Misforstå ikke: det er ikke et sexkjøp. Ja, damene er lettkledde, vi annonserer dem som høyst sexy, og dere får en helaften. Men det er bare for gøy. Kanskje får vi litt stripping? Litt show? Og skulle budene bli for lave, så kan vi kanskje håpe på noe nærkontakt eller vrikking på rumpa? 
______________________________________

Får dette noen til å rasle med Ottar-lenkene? Til å tenke at det er umoralsk? Sammenlignes dette salget med salg av kvinner som i prostituerte - med halliker? Hva om jeg forteller at dette er høyst reelt? Men at jeg har tatt meg en kunstnerisk frihet og endret kjønn på dem som er til salgs? 

Teksten er skrevet om fra Facebook-siden til Boy Toy auksjonen til Petroil - Petroleumsingeniørenes linje (UIS). Det er femte året Petroil kjører igang stor BoyToy-auksjon. Og jeg har bismak i munnen, uten helt å klare å finne ut hvorfor jeg har så mye imot det. Jeg er - tro det eller ei - ikke veldig prippen. Jeg tåler godt vitser og finner svært mange på-kanten-vitser mer enn morsomme. Men det er noe....litt kleint, tror jeg, når vi stadig prøver å få respekt for kvinner, likestilling og likeverd, og går ett skritt tilbake hver gang vi beveger oss i rett retning. Og da ender jeg opp med tanker for å prøve å finne ut hva det er jeg ikke liker. Jeg liker ikke tanken på å selge kropp/mennesker. Men hvis det var til hagearbeid eller bilvasking, så syns jeg det er mer enn greit. Så hvorfor sliter jeg med at noen kjøper seg selskap for en kveld? Først og fremst er det gamle tanker - jeg forbinder det med prostitusjon, gledespiker, ulykkelige prostituerte. Det er fordi det et visuelt salg, og da blir modellen/varen solgt på grunn av utseende. Det blir jo modeller og, men så har jeg ikke så mye til overs for det heller. Hvis det var arbeidskraft som ble solgt, så var det uavhengig av utseende, og mer basert på innsats og evner. Det liker jeg bedre. Men mest av alt er det salg av menneskekropp, og at jeg syns det undergraver vår innsats for å få likestilling. Det er og noe kvalmt over tanken på hvor morsomt det fremstilles - at det å sitte med fire hundre andre kvinner, skrike og brøle og sikle på disse modellene som skal vrikke på rumpa og vise frem musklene er morsomt. Hvis det var så morsomt, hvorfor var det ikke det hvis fire hundre menn satt og ropte at ti sexy kvinner skal vri på rumpene, og vifte med stussen? Burde det ikke være likt? 

Til orientering så er dette definisjon på BoyToy:
boy toy

A male used specifically by females for pleasure and fun when their husband or boy friend is not giving them enough attention or in case of break up or divorce.

Men ville vi syns det var like om det ikke var en BoyToy - men derimot en GirlToy? Til glede og morro for menn når deres kone ikke gir dem nok oppmersomhet eller i tilfelle brudd eller skilsmisse? 

Når flodhesten i stua kles i de vakreste fraser....

...får man en vellykket blogg.....

Det er bevist. Jeg er naiv. Jeg er så naiv, at jeg for eksempel tenker at ALLE har det omtrent som meg. I hus og heim. Joda, folk flest får ikke angsanfall når de får uventet besøk, jeg vet jo det, men sånn alikevel: litt rot og støv og gammal drit....? Men så viser det seg at det er jeg som tar feil. Og hvordan har dette gått meg hus forbi? Jo - jeg leser for få blogger. Jeg er meg selv nærmest, som folk flest tenker jeg. Og det er jo derfor jeg ubesværet kan blogge om min latterlige - men dog ganske trivelige - tilværelse. Det var før jeg tok et random søk på bloggen her. Tabbe!. Jeg trykket "neste blogg" en dag jeg hadde lest meg møkka lei på min egen blogg, og ville se hvordan andre skriver sine kåseri. Hvilket de ikke gjør!!!! Salikat. Prøv det! Ja, etter at du har lest dette, og kanskje kommentert, selvsagt. Jeg fant et mangfold av typer blogger. Et mangfold man ellers bare finner i årstider på månen. Det vil si vinter og sommer. To. Det er trening/kosthold, og det er interiør. Og så er det trening. Og mer kosthold. Og ennå mer interiør. Ha-re-gud. For å si det rett ut.

Sjøl la jeg ut en del bilder på facebook som jeg kalte "Hytteidyll", og skremmende nok fikk jeg noen "likes" som jeg mistenker faktisk kom fordi noen likte bildene... det var dårlige amatørbilder av lys, av pynt, av en skål med frukt... meningsløse bilder. Jeg mente å tulle med interiørbloggene!!! Så er det sagt. Og jeg gjør det nok igjen.

Kosthold/trening: "ååååh, jeg har jogget i 175 minutter, på min aller nyeste sinnsykt kule og miljøvennlige tredemølle, koblet til et aggregat slik at jeg fikk strøm nok til å spare miljøet for seks KW og samtidig lage verdens beste lavkarbo karamellpuddingkaker med smør importert fra Andes, i tilfelle noen av mine vellykkede venner kommer innom - og du vet de gjøøøøøøør det!!!"

Interiør: "Så satte jeg med ned med fem av barna, Milli, Molly, Mads, Morten og Mona, og lagde de SKJØNNESTE miljøvennlige vattnissene, som vi hang opp i trollhasselen som jeg malte i gull - og her er resultatet! Det gule nedenfor er ekte kyllinger, alt for å få det ekstra trivelig, slik at vi husker hvor LYKKELIGE vi blir av å omringe oss med døde ting og levende fugleslaver. Ja, fugleslavene er frittgående fugleslaver, og de er SÅ flinke til å bæsje bare oppi den spesialimporterte kyllingdoen som er så BEDÅRENDE på peisen - som vi alltid har fyr i altså!!"

Jeg klødde meg i nøtta. Og kjære dere som jeg kjenner: nei. Du er ikke slik.

Velvel, det hadde nå demret for meg at jeg har levd i en veldig snever verden. Så jeg har utvidet søket. Og jeg har funnet en sjelden gullgruve: det viser seg at bloggverdenen også er full av blogger fra SVÆRT vellykkede kvinner. Faktisk viser det seg og da at det finnes svært vellykkede kvinner, og noen av dem til og med i egen by! Jo - det er sant! Dette er kvinner som er hjemmearbeidende. Og det er ikke små bedrifter de styrer - i tillegg til hushjelpen og au pairen så kan de godt ha både to og tre unger. Og i tillegg til det - så har de kanskje førti-femti prosent jobb - lønnet eller ikke. Og litt veldedig arbeid reklamerer de for. Gjerne øverst på siden. "Støtt Redd Barna!". "Mot omskjæring". Og andre selvfølgeligheter. Jeg har jo truffet noen av disse ildsjelene, som mener at alle i klassen alltid må inviteres i alle bursdager - selv om man da snakker om trettien elever. Og som blir ildrøde i hodet når jeg litt tørt sier at "det er fint, da blir det coctailparty i neste selskap, for tretti elever hos meg betyr ståplass med liten plass". Og ennå rødere i hodet blir de når jeg etterpå påpeker at det antagelig og er sosialklienter i klassen, og at vi bør - av økonomiske grunner - vurdere at vi utelukker noen om vi velger dette. De vil ikke snakke om dette.

Velvel, jeg har tatt et blikk rundt meg. Jeg ser at livet mitt ikke er så ....feilfritt, som det kunne vært. Om jeg var f.eks en tannlege i førti prosent stilling. Eller om jeg var en fotballfrue med eget nettsted.

Jeg har ALDRI sett så mye uttrykt lykke servert på ett sted før. Det er den ene kaken etter den andre. Det er vakre, rene barn i hvite t-skjorter. Det er borddekning med sølv og hjemmelaget tomatsuppe - med hjemmelaget brødkuverter. Det er store mengder med energi. Det er pur UTOPI!

Jeg har blandet følelser rundt dette. Først ble jeg lattermild. Jeg blir lattermild når noen fremstår som så utrolig lykkelige - skriftlig. Det hender at sider på facebook har samme effekt på meg. Når det stadig er oppdatert hvor langt man har løpt, hvor mange kaker man har bakt for ulykkelige naboer. Når andres ulykke flettes inn som motpol på ens eget. Men så kjente jeg plutselig et sinne. Irrasjonelt, selvsagt. Men jeg lurer på hvem mottakerene er? Dentinista har f.eks hatt over 850 000 åpninger. Hun begynner bloggen med å fortelle hvor lykkelig hun er. Det er ikke bilder av rotete kjøkken, av svære handleposer, av klesvask.... Men derimot av hjemmebakst, av ting de har laget og spist... og jeg skulle gjerne visst: hvis hun ikke blogget - hvor mye av dette hadde hun da gjort? Er ikke bloggen hennes jobb? Så vidt jeg kan se er siden stappet med reklame, så hun har altså inntekter på denne siden. Hvordan kan hennes liv bli sett på som normal? Det er bare sjølskryt, og det legger lista svært høyt for dem (les gjerne: meg) som har en hverdag hvor begge MÅ jobbe fullt for å få hjulene til å gå rundt. Misforstå meg rett: jeg mener IKKE at alle skal jobbe full tid. Jeg unner ALLE en hverdag hvor man kan velge å gå i redusert stilling. Men disse kvinnene er så utrolig dårlig forbilder for hjemmearbeidende kvinner som faktisk JOBBER hjemme. Eller for kvinner som er dårligere stilt økonomisk, og som et resultat av disse "forbildene" velger å jobbe redusert for å holde oppe det sosiale forventningspresset. Kvinner som ved å jobbe deltid får utrolig dårlig pensjon når den tid kommer. Som ikke får sykepenger, dagpenger, en rimelig uførepensjon, arbeidsavklaringspenger..  Jeg har selv vært hjemmearbeidende, og nei: det var verken en dans på roser eller en lang reise i ernæring og kosthold. Det var lange, tunge dager med husarbeid og barn. Det var absolutt anledning til å gjøre kjekke ting, både med barn og andre voksne, men i mitt tilfelle var det iallefall ikke det som bloggene viser som var normalen. Selvsagt forteller de ikke om verken uenigheter i heimen eller diskusjoner om økonomi. Alt er bare lykke, lykke, lykke..... men så var det heller ikke det å vise verden hvor vellykket jeg var  - jobben min. Det var å ta meg av barna mine. Fulltid.

Stort sett så leser jeg heller ikke disse bloggene. Jeg er som sagt meg selv nærmest. Og dette er ikke i NÆRHETEN av meg selv. Og hvis noen opplever dette som surmugga klaging....velvel. Ok då. :D

Jeg bare fortsetter som før, jeg... men det er mulig det kommer en liten blogg som viser oppskriften på et nesten vellykket liv.... men husk at dette ikke er jobben min!!! Det er bare for gøy.