lørdag 7. desember 2013

Det store julebrevet.

Ja, da var det denne tiden av året igjen - da postkassen fylles av brev om hvordan folk har hatt det i det siste året. Man skulle jo tro at man i dagens samfunn for eksempel kunne PRATE sammen - faktisk ha kontakt på et vis, igjennom året. Man har tross alt telefoner tilgjengelig 24/7, og twitter, facebook, Google+, linkedin, mail og MSN. Men nei. Tydeligvis ikke. Jeg er i den heldige posisjon at jeg får julebrev fra nær og kjær. De nære kjenner jeg jo, så jeg vet jo hvordan det går med den første kjæresten til sønnen i huset, med kvisene til jentungen, med leksene som aldri blir gjort av nr tre... De fjerne - vel, de er det ikke sikkert jeg har fått med meg hvordan har det i det hele tatt. Og trenger jeg da, i tillegg til facebook-oppdatering, bilder og statuser, et masseprodusert brev som forteller meg (og førti andre) noe om gjengen? Egentlig?

Nå står jeg i fare for å fornærme opp til ....veldig mange, men pytt.

Jeg tar høyde for at noen finner disse brevene sjarmerende. Med tanken "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg", så tenker jeg at motivet er at det er kjekt å FÅ og? Jeg kan til og med gå så langt som å innrømme at jeg med glede leser et par av dem. Fra slekt som jeg ikke har hatt kontakt med på mange år. Nå når jeg har forstått hva man skal ha i disse brevene, så vil jo ikke jeg være den som holder tilbake - så her får dere en julehilsen med oppdatering av Familien Indre Tasta, anno 2013 - årets julekort:

"Ja, da var vi der igjen, det er på tide å finne frem pc'en, og skrive noen ord om året som har gått. Vi
har som vanlig hatt det ALT for travelt, og har så mye å ta igjen! Jeg har funnet frem en kartong med rødvin, et melkeglass som jeg har gnidd litt under vann for å få vekk melkerestene fra i går, to gule lysstubber fra påsken, og her sitter jeg i fredagsrotet og nikoser meg mens jeg oppsummerer året som har gått.

Det har vært et LANGT år. Dere lurer nok på hvordan det går med jentene - utvikling, faglig, kroppslig og kognitivt? Dessverre for meg så finner ikke ungene det så sjarmerende at jeg deler med verden at de har mistet tenner, er i trassalder og krangler om hver minste ting, at de bare vil sitte på dataen... Da jeg spurte dem litt forsiktig, så reagerte de med "øøøøh!". Jeg tar det som et nei.

Gemalen var heller ikke særlig sugen på at jeg skulle oppdaterer julekortet med utvikling innenfor snorketerapi, om prosjekter som stadig iverksettes, eller om tørketrommelhel#%!% vi har hatt. Forstå det den som kan.

Så da er det meg, da. Og jeg har jo hatt et flott, aktivt år. Nå når jeg har vrikket ræva ned mellom ransler, leker, julekalenderen til Gemalen, oppvasken fra i forgårs og trettifire enslige sokker og alt det rosa som ble vasket - men aldri brettet sammen - forrige uke, så kjenner jeg julefreden som en fraværende sky. Det er 18 dager til jul. Jeg har ikke kjøpt EN julegave, ei heller bursdagsgave til Gemalen. Julaften ligger som en rød dag i det fjerne, klar til å bite meg i ræva på et uventet tidspunkt.

Jeg jobber fremdeles på samme sted. Intet nytt under solen. Skulle gjerne sagt noe friskt om nye arbeidsoppgaver, nye utfordringer og høyere lønn. ...mer enn gjerne, ja. Men nei.

Bilde
Jentene har fått julekalender. Det henger 48 poser med noe inkjevetta oppi - plukket opp i to billig-butikker på få minutt. Noe har skjedd - de jubler "verdens snilleste mor" og for hver hårklemme og viskelær de mottar - mulig truslene om å avlyse jula har trengt inn. Posene - ferdige fra Nille - er nesten julerøde, mer julerøde enn rosa, i alle fall. De henger i gelenderet - i trappa som fremdeles, etter sju år, ikke er malt, du vet, i nesten gullfarget bånd. De gjør virkelig stas på den trappa, og den ferdigmalte gangen. NOT. Der har det ikke skjedd noe siden i fjor eller årene før det, nei... Men jeg har fått vindu i kjelleren. De kan man ikke se ut, for det er tross alt et svært hull i gulvet, som venter på å bli gravd ut. Men det er tett. Og det er jo ingen grunn til å se ut kjellervinduene heller!?  Den svarte plastikken som har dekket vindushullene på fronten av huset er nå borte vekk! Det var jubel i heimen, og grunn til å overspise julekaker i flere dager!

Etter et langt barneår i fjor, med luseangrep (vask og frys absolutt ALT to ganger), makk i magen (vask og frys absolutt ALT to ganger) og nesten-blindtarmbetennelser (utrolig effektive sykehus vi har! En tur på do - så var hele betennelsen borte! Og det bare etter fire timers venting!!!!) toppet med nesten-brukket-finger (jeg må si det igjen: veldig effektive på sykehuset, når legen bare brettet ut fingeren i røntgenapperatet etter tre timer på venterommet, så var plutselig fingeren bøyelig igjen! Fantastisk!), så har dette året vært preget av ro. Mulig mine trusler om at de selv må sykle til sykehuset med lidelsene hengende på bagasjebrettet hvis noe skjer igjen, har kanskje hjulpet på hvor man legger lista når man er syke...

Selv har jeg hatt noen gode forsett i år som i fjor. Den evige slankekuren har som vanlig blitt iverksatt en gang i måneden-ish. Jeg sluttet å bite negler - det var flott. Både i mars, juni og nå sist i forgårs. Kudos til meg! Og i november la jeg faktisk frem klærne jeg skulle ha på meg på jobb neste dag, og det var til og med på en tirsdag! Ja, jeg vet jeg har grunn til å være stolt.

Vi ser virkelig frem til å pynte i år. I og med at jeg jobber hver dag, også lille julaften og antagelig julaften (joda, man må jo ha åpent på julaften på NAV! BØTT ÅFFKÅRS!), så  har jeg satt av et kvarter til pyntingen fra ti over halv åtte til fem på åtte, 23 desember. Vi kan nesten ikke vente, og hadde vi hatt tid mellom alle klærne som skal vaskes, vannet som skal tørkes opp etter lekkasjen i vaskemaskinen, klærne som skal henges til tørk på et skjevt tørkestativ som truer med, og faktisk faller - siden tørketrommelen er død, så ville vi nok begynt før. Klokken seks kanskje. Men pytt: Jeg liker julepynt. Julepynt kan skjule både manglende lister, hybelkaninener og uferdige stikk-kontakter - og det blir så koselig! Vi ser SÅ frem til juleverkstedet vi skal ha - bare vi velger en litt artig variant, hvor vi sorterer og bretter klær. Vi skal drikke gløgg, eller i alle fall te. Vanlig, siden Gemalen blir kvalm av vanilje-te, og all god julete har vanilje i seg.

Så vi går en finfin tid i møte. Til alle dere som jeg aldri ser, og som syns jeg har for lite oppdateringer på Facebook: Jeg har bare 24 timer i døgnet, og seks-sju oppdateringer må være nok. Jeg håper dere har kost dere med mitt lille julebrev, at julestemningen herfra har bredt ut sine vinger og truffet dere og - rett i denne lune adventstid, med alle de gøye aktivitetene, det deilige vinterværet hvor det er så GODT å komme inn og drikke rødvin og tenne lys og kjenne at haglet rister mot vinduene. Dag ut og dag inn.


Jeg vil gjerne avslutte med et vers - ikke fra bibelen, i og med at jeg ikke leser der så ofte. Men fra Asbjørnsen og Moe:

Men det er artig det en lover; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess.


2 kommentarer:

  1. Ja, du er jo bare så utrolig morsom! Kan ha litt å gjöre med at man kjenner seg så godt igjen i mye av det du skriver.
    Ha en flott adventstid, med eller uten julekort/-brev.
    Klem!

    SvarSlett