Klem en rasist!

Jeg vil gjerne lansere en helt ny kampanje. 

For mange år siden møtte jeg noen fra Blitz-miljøet i Oslo, den ene hørte til den litt harde kjernen som drog på voldelige demonstrasjoner, den andre hørte til den andre delen som i større grad var fredssøkende. Jeg havnet i diskusjon mellom disse to - som faktisk var brødre - og jeg kan jo forstå at noen har lyst til å dra til en nynazist, men jeg er veldig opptatt av at det som gjør oss til bedre mennesker er at vi ikke synker ned på nivået til dem vi er uenige i. Nynazister er kjente for sine voldsomme demonstrasjoner, og det var da jeg foreslo en løsning på dette første gang. Klem en nynazist! Hvis alle demonstrantene møtte opp - gjerne i hvite klær hvis det ikke blir for alternativt - og trøstet disse uvitende menneskene, så tror jeg det hadde hatt vel så stor virkning som batonger og tåregass.

Jeg ser ikke for meg at kampanjen fikk grogrunn. Men nå syns jeg det er på tide å lansere tanken på nytt, denne gang med "Klem en rasist". Gjerne #klemenrasist som kjennetegn. Og hvorfor?

Fordi jeg i dag har sett videoer fra Tv2 sin tv-serie Hvem bryr seg, mens nyhetssendingen har surret og gått i bakgrunnen. I tillegg ble jeg på Facebook møtt med et - heldigvis - kritisk innlegg med link til  frieord.no - hvor det påstås (helt uten andre referanser enn at en amerikansk avis hevder å ha snakket med søsteren) at far til Aylan Kurdi, som ble funnet druknet på en strand som et offer for flyktningekrisen rundt Middelhavet, ville til Sverige for å få gratis tannbehandling. Det er jo bare til å spy av. 

Så hva er rasisme? Fra "ung.no": Rasisme er rettferdiggjøring av negativ forskjellsbehandling av enkeltpersoner eller grupper med utgangspunkt i deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. 

Og hvem er da rasistene? Er det meg, som blir litt redd når jeg må gå forbi en gruppe med mørke menn i utenlandske klær? Er det mannen som kikker nedlatende på tiggeren fra Romania og lar være å gi noe? Eller er det moren som ønsker at jentene skal finne seg norske kjærester? Eller er det den som lærer barna sine at alle narkomane er tyver? Jeg tenker det er mer holdninger enn uttalt rasisme. 

Uansett hva vi kaller det - så er det er frykt. Frykt for det ukjente, frykt for endring. Når jeg kjenner at jeg har det folk nok vil kalle rasistiske holdninger - så må jeg ta en prat med meg selv og finne ut hva det er, og gjøre noe med det. Og hver gang ender jeg opp med å tenke at ja - det er frykt. Det er frykt for det ukjente, noe jeg ikke forstår. 

Det kan og være at jeg ikke liker det jeg må forholde meg til, jeg trenger jo ikke å like at menn i noen kulturer har lite respekt for kvinner, eller at jenter blir kledd i hijab fra de er seks år. Men da er det konkret kunnskap som gjør at jeg ikke liker det jeg ser og opplever. Det mener jeg ikke er rasisme. 

Rasisme er når noen ikke vil ha hjelp av "utlendinger". Når de mener at hele grupper - ja f.eks 250 000 flykninger - er skjulte IS-sympatisører som svermer inn over Europa for å islamisere Europa - og da er det uvitenhet og frykt som styrer. Når noen tror at foreldre i Syria bruker barna sine for å oppnå sympati - da er det ren uvitenhet. Når noen tror at noen vil reise over hele Europa, med kone og barn og ingenting ellers, for å få gratis tannlege i Sverige - da er det ikke klokt. Når noen tror at vi får et fattigere samfunn ved å ta imot åtte tusen flyktninger, da er det frykt som styrer. 

Så: her lanseres altså min fredstanke. Klem en rasist. Klem kvinnen som ikke vil ha hjelp fordi ekspeditøren har hodeplagg. Klem arbeidsgiveren som ikke ansetter ungdom med utenlandske navn, og som kanskje ikke engang svarer på søknaden. Klem redaktøren i Frieord.no - gi vedkommende en god klem og spør om han har det bra? For uttalte rasister er redde mennesker. Det er mennesker som har masse frykt i seg, som er redde for at de skal bli påvirket av endring, at det skal bli vanskelig å bo i Norge, at vi ikke lenger får velferdsordningene våre, at det skal gå ut over pensjonen. Rasister er og kunnskapsløse mennesker, mangel på kunnskap skaper frykt. 

Bildet fra Ilovetotrainmydog.com

Tidligere har jeg bedt folk la være å møte opp når de er demonstrasjoner "mot utlendinger" og fuglene vet hva de kan finne på å protestere på. Jeg har tenkt at de kan stå der og predikerer for sine egne, uten motstand. Da får de verken publisitet eller nye tilhørere. Nå har jeg endret mening. Nå mener jeg flest mulig skal møte opp - og gi dem en god bamseklem. En trøsteklem. Og samtidig fortelle dem at det går bra, eller gi dem informasjon om det de er så redde for. Ta med en blomst, kle dere i lyse farger. Gi dem en drops, trøst dem! 

Jeg tror en demonstrasjon hvor en haug med hvitkledde - eller ikke -  mennesker bare lar være å protestere mot det vrøvlet som velter frem, og heller omfavner dem og trøster dem, og sier "stakkar deg - jeg skal hjelpe deg!" vil kunne ta piften av det hatet som nå velter frem i kommentarfelt og hverdagslivet vårt. 

Det er pinlig lite jeg kan gjøre. Gi barnas leker eller klær til dem som trenger det. Sende penger. Sukke på de rette stedene. Det er jo ingenting i det store bildet. Men treffer jeg en gang til en stakkar villfaren sjel som tror at vi kan hjelpe folk "der de er" og så bli ferdige med krisen og dermed "slippe unna muslimene", så skal jeg fortelle dem at "der de er" ikke lenger finnes, at det ikke er flere hele hus, at kvinner ikke kan gå ut, at det ikke er mat, at familiene er drept. Og så skal jeg gi dem en stor og god klem, og si at jeg skal hjelpe dem. 

Så: gå ut, klem din neste rasist - og ta gjerne bilde av det. 

 #klemenrasist 

Å Knokse

Å knokse. Har knokset. Skal eller vil (ikke) knokse.

Et godt og innarbeidet ord i Rogaland. Som rett og slett betyr å knuse noe. Oftest bilen. Av og til hørte jeg barna i barnehagen rope "knoks an", mens de ivrig rettet en skitten finger mot sandslottet - mot legotårnet - eller en sjelden gang - en kamerat. Men stort sett så er ordet fremdeles, iallefall i min krets, et ordspill på det faktum at Knoks var der man leverte (og fremdeles leverer) biler. Som elefantenes kirkegård. Bare mindre hemmelig. Ellers stort sett likt.

Jane har vært skjelven i dekka hver gang vi har kjørt til Kvadrat det siste året, etter at vår bilkyndige venn Robert mumlet noe om at jeg ikke burde kjøre den mer enn 50 km/timen - og helst ikke i humper. Robert overdriver. Han var bare sur fordi han ikke var sikker på hvor han skulle sette jekken da han skiftet dekk. Var visst ikke så mye å velge i, mellom rusthullene under der. Forresten snakker han ikke så godt norsk heller - så jeg har tenkt å henge det på språkforvirring. Forøvrig absolutt en av mine favorittpersoner i livet - men dog. Dere som kjenner meg vet at jeg tyr til den sannheten jeg liker best - er det meldt sol på Storm.no og regn på yr.no - så stoler jeg på storm. Sier seg sjæl. Og hadde Robert vært ekstatisk over den fine bilen min, så hadde jeg hatt større tillit til hans vurderinger som bilmekaniker.

Det er noe med det man bruker og har nærhet til daglig. En annen favorittperson i livet mitt kaller det å bli "husblind". I mitt tilfelle er dette helt uforenelig med å kalle det husnærsynt, eller huståkete. Blind passer godt.

Da jeg kjøpte en - allerede da - gammel bil, så visste jeg at jeg ikke kunne forvente verken fem dører eller stereoanlegg som virker. Så da hadde jeg heller ikke forventninger til slik luksus. Jeg klarte meg svært godt uten. Bilen var lilla, og dere som har fulgt med en tid, har og fått med seg at jeg fokuserer på det ytre mer enn det indre.... Her snakker vi blomster, øyenvipper, bling og plaster på skadene.

Her hin dagen skulle jeg låne henne ut. En kollega som skulle kjøre fire km to ganger. I bytte mot store mengder hjemmeproduserte hønseegg, viste det seg etterpå... (ska du kjøpa an?) og i den prosessen skulle jeg forklare "ting" til henne. Og det var da det gikk opp for meg: jeg er blitt helt og fullstendig blind.

En av grunnene til blindsonen er rett og slett at jeg digger den bilen. Den starter på et blunk, og gjør akkurat som jeg vil. I tillegg har den - av ukjente grunner -  blitt akseptert som et innslag på parkeringsplassen på jobb, hvor jeg strengt tatt ikke har lov til å stå....  Og ungene i nabolaget vinker når jeg kommer - mens de kniser over at den har seter som må legges frem for å komme inn i bilen.

Vel, tilbake til min kjære - svært lett å glede - kollega. Jeg måtte jo rydde bilen først. Det var to års "kjekt å ha" som ble samlet opp - og jammen gikk ikke mye i bosset og. Ristet matter, og klar. Men så skulle jeg instruere sjåføren om særegenheter - og det var da jeg forsto jeg har vært blind:

Jeg låser aldri bilen. Ingen stjeler den. Så å stå med nøkkelen og knote fører til kun en ting: stor irritasjon - fordi jeg alltid låser bilen da, istedenfor å låse den opp. Og pussig nok så regner det ALLTID når jeg står på utsiden og knoter med nøkkel - og håndtakene er brukket og knirker når man drar i det. Men det var jo det minste. For så: fremme er det kun ett bilbelte som kan festes, og det kan bare festes på passasjersiden. Men beltet fra sjåførsiden kan og festes der - så det er jo belte å ta på! Unngå vinduet på passasjersiden. Det faller ned og er umulig å få opp igjen hvis man prøver å åpne det. Men siden man ikke kan ha to foran uansett, så er det jo ikke et problem? Vifte, vindusviskere og kassettspilleren virker. Men sikringen går hele tiden, og da må man lirke litt på nøkkelen - som om man vil skru av bilen uten å gjøre det (ikke skru av, sa jeg! Og iallefall ikke på vei ut av ferja...! Må jeg kjøre sjøl, eller? F.eks.). Det er kun et problem når det regner. Så ti prosent av tiden er det altså ikke noe problem. Forresten har kassettspilleren aldri virket på annet enn at det er lys i den - så da er vi nede til viften - som forøvrig bare virker på full gass og alltid har gjort det: og det kan jeg si: det er derfor bilen er full av servietter. Tørk i vei.

Ja - den er fuktig. En av kidsa lot være å lukke du-har-å-lukke-det-vinduet!-vinduet. Burde jeg sjekket? Ja. Gjorde jeg det? Nei. Lukter det nå fuktig spy av bilbeltet høyre side, bak? Jepp. Men vi har stort sett bare to barn i bilen, og de rykker fort frem til midt- og venstre side.

Kollegaen min fikk det til. Hun har selv hatt en Nissan Micra, og det var som å komme hjem.

Jane har vært dødsdømt ganske lenge. Da jeg fikk kjøpt henne så var det en klirrende lyd fra under bilen. Jeg fikk beskjed om at det ville koste 25 000 kroner å kikke på det, uten at det kunne komme konklusjon på at det kunne fikses. Jeg tror det som klirret har rustet fast. Vi gjorde selvfølgelig ikke det. For å få henne EU-godkjent i august -13 så måtte jeg ut med 13 laken. Men bank i bordet: etter dette har hun gått som ei klokke. Og det er billig bil, det. Før jul fikk jeg tilbud om å kjøre tilbake min tidligere bil - nå oppfikset. Jeg gjorde det, vel vitende at Jane skal til Knoks snart. I det Biltutå Grå var i hus, gikk den grønne i stå. Så da beholdt jeg Jane. Maen kjørere Biltutå Grå, og Den Grønne.... don't get me started....

Javel - så kom vinterferien. Kidsa avgårde for å varme opp hytta - jeg og maen inn i Jane - sammen med store mengder bagasje. Som sagt: hun er så lydig og fantastisk hyggelig!! Til vi kom ned i bunn av Rennfast. Ja, i bunn. Helt nede. Der trykket jeg gassen i bånn for å dra oss opp forbi lastebiler, Mercedeser og Ford. Null effekt. Nada. Helt på linje med ingenting. Bilen sveiv. Gassen gikk. Bilen gikk ikke. Jeg fikk bruk for et buss-stopp - selvsagt ikke for busser men for oss i Nissan Micraer som er 17 år og som har to idioter inni seg som ikke har peiling på hverken kardong eller fustasjoppheng -  i bånn av tunellen. Stoppet bilen, startet den opp - og joda, litt tregt, men vi kom oss opp. Jeg kikket etter manualen, men kom på at jeg hadde kastet den - jeg hadde et gravlys i hanskerommet i sommer, og etter fire dager med 31 grader så var lyset rent ut og inn i boken. Jeg hadde jo heller ikke hatt bruk for denne boka - så jeg kastet den. Men Maen drog opp ermene - og jammen fikset han ikke noe på batteriet. *maen min!*

Og glad var jeg da vi kom frem til hytta. Bilen gikk som ei kule over stokk og stein - og for å være ærlig, så valgte vi den bilen fordi den skal til Knoks, og dermed gjorde det ikke noe om den knakk midt i bakken.... Det gjorde den forøvrig ikke - og nå har jeg et valg å ta:

Innen 20 mars må jeg ha knokset den hvis jeg ønsker å slippe bilavgiften. Hvis jeg betaler så har jeg antagelig en svært lydig, hyggelig og morsom bil til august, da den igjen skal EU-godkjennes. Alternativt så sparer jeg de pengene - og satser på at jeg igjen skal få kjøre Biltutå Grå. Og det er det ikke noe galt med - men Biltutå Grå er omtrent som å låne bikkja til naboen: Hyggelig, men ....min er jo bedre!

Det er ikke en lett avgjørelse å ta. Husblind eller ei: Jane har vært en trofast følgevenn, som har ført til mang et smil fra medborgere og faktisk ikke minst turister.

Og etter å ha fraktet bagasje for fem, fullstappa av folk, helt fra Nedstrand og rundt fjorden, og kun daua da vi skulle ut av ferja og vindusviskerne ikke virket pga feil posisjon på nøkkelen, så sjåføren (nei, ikke jeg) daua bilen i iveren etter å få nøkkelen i posisjon, så var vi både lettet og overrasket. Og hva skjer neste morgen?

Radioen gikk på. Full guffe. Gode høytalere viser det seg. For første gang på to og et halvt år så virket volumknappen igjen. Men kun ned. Så det var bare fire minutter med musikk før jeg i vanvare hadde skrudd ned lyden nok til at jeg igjen er i en situasjon hvor jeg ikke har musikk i bilen. Men den virket! Og det gjør at jeg nå teller på knappene og lurer på om jeg skal beholde henne til august. Skal vi ha en sommer til?

Nasjonale prøver

Hele konseptet med Nasjonale prøver gir meg vond smak i munnen, men jeg klarer ikke å lande på hvorfor, og hva det er jeg syns gir en dårlig bismak. 

"Formålet med nasjonale prøver er å vurdere i hvilken grad skolen lykkes med å utvikle elevenes ferdigheter i lesing, regning og i deler av faget engelsk."

På skjermen her ser det så fint ut. Stille og rolig så skal elever i femte, åttende og niende klasse testes i faget, og egentlig er det jo en test på hvordan fjoråret gikk. Det vil for eksempel si at åttendeklassinger egentlig testes i det de har lært på barneskolen. Og femteklassingene testes i det de lærte opp mot femte klasse. 
Det høres jo enkelt ut. Men så blir det komplisert. 
Første gang vi hører om dette i skolesammenheng er i fjerde klasse, første foreldremøte, høst. Vi blir informert om at det skal skje neste år, men at det kan være greit om barna er forberedt. Dette fordi det er ganske omfattende prøver - blant annet skal barna sitte i nitti minutter i stillhet. De skal gjøre en del av oppgavene på nett - og tiåringer kan riktignok være som sommerfugler i tankegangen - flakse hit og dit. 
Men kjære Utdanningdepartementet: var det meningen at barna skulle ØVE et år før prøvene???
Det har vært et tema i ett år for femteklassingen, og er et tema det neste året for fjerdeklassingen. Og jeg vet at "vår" skole ikke er et spesielt tilfelle. Av en venninne har jeg hørt at disse prøvene og er et tema på den barneskolen hvor hun er lærer, så dette er visst noe vi driver med i Norge. Og i Oslo har fenomenet et eget navn: Teaching for testing. 
Jeg har spurt. Jeg har protestert. Jeg har latt være å trene på prøvene. De ligger nemlig på nett, og vi kan sette igang ungene hjemme slik at de er bedre rustet til selve DAGEN. Jeg har hørt lærerne forteller hvorfor de endrer fagene og velger kapittel som i læreplanen kommer opp senere på året, "det er derfor de har hatt så mye om gangetabellen de siste månedene". 
Når jeg spør om dette ikke kan betraktes som juks, om det ikke vil gi feil resultat, og hva denne treningen går ut over - så får jeg ikke svar. Da er det ikke så viktig allikevel, det kan bare "være greit, så får barna vist hva de kan uten å måtte tolke programvaren først". Jeg hører det, jeg forstår at det kan være noe i det. Men jeg ville jo anta at prøvene skal prøves uten at man må lære programvaren først. Og: hvilke resultat får man om noen skoler har "øvd" mens andre ikke har? Det vil jo ikke bli reelle resultat om ikke oppvarmingen før prøvene er like for alle?Og hva går denne øvingen egentlig ut over? For noen uker siden hadde femteklasse en runde på fjorårets prøve. De fikk resultatene hjem. Hvorfor? Det ble lagt inn halvannen klokketime til prøven. Antagelig burde man se på prøveresultatene og tenkte "hm....jeg bør kanskje la ungen ta flere, slik at resultatet blir bedre". Men på meg hadde det motsatt effekt. Jeg tenkte at resultatene skal vise hvor langt elevene har kommet - hvor godt skolen gjør det, og det skal vel være en pekepinn for lærerne? Så hvorfor føler jeg et kollektivt ansvar for prøveresultatene på vår skole? Hvem er det jeg hjelper når jeg lar jentungen øve og øve på gangetabellen, på oppgaveløsninger, på sterke verb og gloser? Er det ikke strengt tatt skolen? Resultatene er offentlige - og da tenker jeg Utdanningsdepartementet kan gjenta til det kjedsommelige at "det er ingen konkurranse" - men det er det selvsagt. For all del: jeg har og fokus på å lære disse tingene - på at de skal være gode i matte og engelsk og norsk - men med andre motiv... 









Så året mot Nasjonale prøver arter seg omtrent sånn: i fjerde klasse, september, får foreldrene første informasjon om prøvene. Vi får link til fjorårets prøver. Vi kan sjekke resultatene fra i fjor. Vi blir informert om hva man jobber mot det neste året - og så: øves det. 

Jeg kan dessverre ikke nok om pensum fjerde klasse til å si noe om hva dette eventuelt går ut over. Jeg vet at min datter har tatt flere nasjonale prøver i vår og i høst, fra andre år, og hun har faktisk og fått prøve seg på en fra åttende klasse. Prøvene i seg selv går over nitti minutt, og det er dette det hevdes at det øves på. Men: det er ikke lagt opp noen regler eller kjøreregler på hvor mange ganger de skal tas. Det vil si at det kan godt hende at "vår" skole gjør dette ti ganger i løpet av året - og andre skoler kanskje bare en. Hvis hun har tatt fire prøver, så er det seks timer - for de får ikke gå før halvannen time er gått. 



Aftenbladet spurte Eli Gundersen - Skolesjef i Stavanger - om dette i en artikkel fra midten av oktober. Se bildene. Hun sier det er opp til skolene å avgjøre hvor mye tid som skal settes av til dette - og presiserer at det er prøvesituasjonen som skal øves på, og ikke fagene. 

Dette gir skjeve resultat fra første øyeblikk. For når man bare testes i norsk, engelsk og matte - så sier ikke resultatene noe om hvorvidt klassen har fått den gymtimen de skulle ha, RLE, svømmetimen eller Kunst- og håndtverktimen som var satt opp. 

Prøveresultatene sendes hjem - med antall feil/rett. Ikke i lukket konvolutt, til foreldrene. Nei, i hånden på elevene, som får mang en mulighet til å sammenligne sine resultat med sine jevnaldrende. Det er ikke karakterer i barneskolen, men dette er minst like ille. Jentungen forteller hvem i klassen som har færrest poeng, og er tydelig kry over at hun kommer hjem med den ene etter den andre med alt rett på. Det er jo jeg og. Ikke fordi hun har "vunnet over de andre" - men fordi hun gjør det godt på skolen. Hennes fokus ligger på hvem hun har gått forbi - og det fører til mang en prat i heimen om resultat, om at de svakeste kanskje gjør det mye bedre i andre fag.... Dette burde ikke være nødvendig.

Jeg har forstått at nasjonale prøver er kommet for å bli. Og at resultatene legges ut til allmenn forlystelse. Neste år er det årets fjerdeklassing som skal til pers. De er nå igang med å forberede foreldrene på dette - og vi snakker om det på hvert et foreldremøte. Til sammenligning kan jeg ikke huske sist vi snakket om mobbing. 

Dette at det er ulik praksis mellom skolene kunne vært løst kjempeenkelt. Hvis ikke skolene ble overlatt til seg selv, med en D-dag i fremtiden og forventning om at de da er klare - men derimot hadde et strengt program å følge, så ville det bli likt. Det vil si at de nasjonale prøvene kunne komme i en pakkeløsning til skolene - med fullt program. Alle skal øve f.eks en gang pr type prøve. Alle skolene skal gjøre det i mai. Alle skal ha en oppfriskningsdag i september - hvor barna får prøve seg en gang til - på prøveeksempel laget av oppdragsgiver. Og det er det. Først da kan vi få lik forutsentning for prøvene, og først da får vi reelle resultat. 

For skulle det ennå være tvil om hvorvidt skolene opplever dette som en konkurranse, så kan vi jo kaste et blikk på fjorårets kommentar på hjemmesiden til vår skole - og trekke våre egne konklusjoner: 

"Da har resultatene for høstens nasjonale prøver kommet.Som tidligere skrevet oppnådde vi 2,2 i lesing og 2,2 i engelsk. I regning  fikk vi 2,1.

Vi ser at godt arbeid både hjemme og på skolen gir gode resultater. Vi står på videre. Heia *skolens navn!*"

ANARKI?

Akkurat som det trengs lover for å opprettholde en høy moral, trengs det også høy moral for å opprettholde lovene. Niccolò Machiavelli

Trodde du Norge var Norge - og ferdig med det? Nope - det viser seg at vi har minst en - antagelig mange flere - enklaver midt i landet. De har eget styresett, de har egne regler og lover... og kort sagt er det Norges svar på Englands Australia. Det er nemlig her de kriminelle bor. Tror jeg. Mulig de ikke er kriminelle i disse statene - at det er som å røyke hasj i Amsterdam: vi gjør som lovene i landet tillater. Det er forøvrig ikke snakk om narkotika - men om folkevett og lovene som følger med på kjøpet.

For meg er øylivet litt vanskelig å forstå. Jeg kjører ombord på ferja, og vips: så er det akseptert å drikke alkohol selv om jeg kjører iland på andre siden. Neida - det er ikke LOV. Men det blir gjort. Det er lite vei i "vår" enklave. Halvannen kilometer. Smal, smal vei. Svinger. Ingen fortau. Og jeg tror ikke det har vært politi der på årevis.

I Enklaven er det ingen hemmelighet at noen drikker før de kjører. Eller mens de kjører. Og vi har selv fått hjelp av sjåfører som på ingen måte burde kjørt bil - til og med har vi bedt barna om å vente med å gå til hytta fordi vi ikke ønsker at sjåføren skal kjøre forbi dem på vei til vår hytte, med våre varer....sukk. Det kjøres traktor og. Av og til er sjåføren så full at han kjører traktoren ut på et jorde før han sovner. Og det er opplest og vedtatt at det er "dumt". Huff ja. Det er jo ikke GREIT! ...menmen... alt for fred og ro og at alle skal være venner.

I Enklaven er det visst og lov å kjøre traktor når du er tolv, og for ikke å snakke om firhjulinger. Det er visst ingen grenser for hvor unge sjåførene kan være hvis kjøretøyet kan kjøre over hauger og knauser, kjempefort, uten tak og med for mange passasjerer. På fastlandet er det visstnok noen dumme regler om det - men i Enklaven: nei. Her gjelder ikke regler om at man ikke kan kjøre i utmark, eller at man må ha sertifikat for rett klasse, eller at barn (!) ikke kan kjøre ATV. Neida - her er det et praktisk fremkomstmiddel. Og gøy er det. På de smale veiene med de bratte svingene. Det er ikke særlig betryggende å se naboen la gjestene prøve seg på ATV'en, oppgjennom veien/stien, når barna nettopp har forsvunnet ut en tur. Men mine unger er nå byasser en gang for alle, og har øre for å høre etter når det kommer bil, så de passer seg. Men det er jo ikke veldig greit å lese på instagram om konfirmanten som legger ut bilde av seg selv og to kompiser med teksten "kjører bil alene"- for sist jeg sjekket er det ikke lov å kjøre bil som femtenåring, verken her eller andre steder i Europa. Bortsett fra i disse Enklavene - hvor fastlandsreglene altså ikke gjelder.

Så oppsummert så er det lov å kjøre ATV i fylla i Enklaven. Og skulle jeg føle ubehag - så er det helt greit å sukke litt i fellesskapet - hvor alle er enige i at nei, det er ikke greit. Men samtidig er det og en stilltiende enighet i at man ikke blander seg. Alt for fred og ro og at alle skal være venner...

På Fastlandet må folk ha båtførerprøven for å kjøre båter over en viss størrelse. I Enklaven er det mye enklere. Der trenger man bare en veldig rask båt, og en veldig ivrig ungdom. Det betyr egentlig at vi som faktisk overholder regelverket, og som har sertifikater på plass, er veldig forvirret når det kommer til hva vi kan forvente av båtførerne. Barn kan ikke lese trafikkbilde verken på land eller vann, men vi kan jo bare sette fra oss båten vår, så er vi ikke i umiddelbar fare. Teinene kan settes når ungdommen sover på morgenen/formiddagen, og dessuten har de ulovlige teinene og annet fiskeutstyr som visstnok er lovlige i Enklaven gjort at det omtrent ikke er noe å få allikevel.





På fastlandet har man også andre regler. Det er visst noe som heter helligdagsfred der. Jeg leste at noen arbeidere måtte slutte av arbeidet første påskedag, etter klager til politiet. I Enklaven - der eksisterer ikke slike trivielle regler og lover som lov om helligdagsfred. Der er det omvendt- og en ting man kan være sikre på i påskeferien, er at trær skal sages med motorsag. At ATV'er skal kjøres. At betongblanderen som piper skal igangsettes, og plenklipperne skal surre og gå. Det begynner tidlig. Man kan undre seg om det er helligdag, men ikke lenger enn til at dynen er brettet til side, og vinduet åpnet: inn siger surret fra elektriske maskiner og vips: så kommer man på at det er helligdag. Og hvorfor? Fordi man oftest er på hytta når det helg og helligdager, og man har jo så mye å gjøre! Ting skal spyles, klippes og sages, og da må man jo bruke helligdager og finværsdager hvor man i byen ville dratt frem en hagestol og nytt freden og roen, hvordan skal man ellers få gjort det? SÅ det aksepteres, men det er jo ikke greit! Men alt for fred og ro og at alle skal være venner.

På fastlandet er det og regler for å søke om utbygging av hus/hytter, bygging av vei. I Enklavene satses det ofte på tilgivelse fremfor tillatelse. Der bygges det først, og først når Fastlandet finner det, søkes det om det som allerede er kommet opp - det være kai eller brygge eller veranda. Det påvirker jo ikke naboens opphold i Enklaven, så det blir bare en "det er feigt" - følelse. Det kan man jo leve med, så lenge alle er venner!

Men til tross for at man kan gjøre som man vil i Enklaven vår - at folk tar seg til rette og at det ikke er vanlige regler og normer som er gjeldende når det gjelder, så er det andre fordeler. Bare i Enklaven kan jeg fredag kveld skrive på Facebooksiden at tv-en har røket - og at GrandPrix står i fare...for så å våkne til en hyggelig stemme som roper "yohoooo", hvor vedkommende har med seg en tv til oss. Bare i Enklaven møter vi hyggelige mannfolk som bærer alle varene i hus for en, når man ikke kan kjøre mer enn et stykke, og den eneste voksne må basere seg på tur/retur fire ganger for å få alt i hus. Og bare i Enklaven holder kiosken åpent når man trenger det, og man får hjelp av hyggelige hyttenaboer som hjelper deg når du har kjørt deg fast. Det er magisk - og det jeg nok setter stor pri på, er at det er fred og ro - og alle er venner. Nesten. :D

Tipser du?

Tipser du? Tipser du på restaurant? I drosjen? Kanskje mer i utland enn i Norge? Hvis det er slik - at du tipser i Norge, så har jeg bare ETT spørsmål: Hvorfor?

   Da tips oppsto var tips eller drikkepenger en hovedinntekt for den som gjorde seg fortjent til det, f.eks ved ekstra god service. I USA er det slik fremdeles - og likeså i svært mange andre land, som f.eks Canada, og ikke minst Tyskland, hvor jeg nå har vært en tur. I Skottland fikk vi ikke gitt tips - der måtte vi si at vi ville kjøpe en drink til servitøren for at han skulle ta imot. Hadde vi glemt det, og bare latt vekslepengene ligge på disken, så kom kelneren bort og gav dem til oss i hånden. Slik er det ikke i Tyskland, og ei heller i Norge lenger. Hvis du er turist og vil på en typisk turistattraksjon - så kunne de på bussen i Berlin opplyse om at tips var lønnen til guiden - og at det vi allerede hadde betalt gikk til buss-selskapet. Turen var allerede ganske dyr - så at vi måtte lønne guiden og kom uventet på meg. Jeg antok selvsagt at lønnen var inkludert. Og det var da jeg forsto at slett ikke alle har ordnede lønnsforhold slik jeg naivt nok har antatt at folk har når de har jobb.

Lille, ordentlige Norge - man skulle jo tro at vi kunne stå på egne bein, og ikke være så avhengige av  innspill fra andre land - fra kontinentet. Man betaler for maten, og så er alt man betaler i tillegg lønn til servitøren eller kelneren eller hvem det så er som ikke har en skikkelig lønn for jobben de gjør. Og det er tipsen den ansatte lever av. Lønnen er forutsigbar, men på ingen måte nok å leve av. Minstelønn i USA er  ...omtrent ingenting. Jeg skjønner hvordan tips oppsto som en inntekt i sin tid. Men i Norge....?

  I Norge er det lovpålagt å gi ansatte skikkelig lønn. Det finnes ikke minstelønn i servicebransjen, og  servitører og kelnere er ofte dårlig betalt, fordi det regnes et visst lønnshopp i reelle inntekter fra tips. Og her er det jeg vil på banen:

Dårlig lønn - med mulighet for god tips. Det er avhengig av de rette vaktene. At du jobber i "beste sendetid". Det er ofte avhengig av ansiennitet. Og av den som setter opp vaktlistene. Av miljøet på jobb. Det er og avhengig av person. En servitør med rette serviceinnstilling kan gjøre det kjempegodt på tips-fronten, mens slett ikke alle servitører drar inn like mye. Det er IKKE nødvendigvis dermed en dårlig kelner/servitør, for et arbeidsmiljø trenger flere typer personligheter. Det trengs og noen som er effektive, som rydder, fyller på vann, og disse personlighetene kan drukne i de mer sjarmerende og utadvente personlighetene som sjarmerer kundene  (og dermed drar inn mer tips) - men som ikke nødvendigvis gjør de oppgavene som gjør at bedriften går rundt. Og som et resultat er det noen serveringssteder som deler tipsen mellom alle som jobber der. Det betyr i praksis at det regnes som en topper av inntekt for alle - en uforutsigbar inntekt som rettferdiggjør lav lønn i serveringsbransjen (med hederlige unntak!).

Så da har jeg konkludert med at tips er en urettferdig økonomisk topping av inntekt, og det alene burde være nok til at man ikke tipset.
Men: det som er mye mer alvorlig - er at tips utgjør en stor del av inntekten - men det blir ikke rapportert inn som inntekt. Det anses ikke som lønn - og dermed blir det heller ikke betalt skatt av det - og nå kommer jeg til kjernen i problemet: det blir faktisk ikke godtgjort når NAV skal betale ut ytelser etter inntekt. Det er ikke pensjonsgivende inntekt - og vil ikke gi uttelling på pensjon. Dette gjelder en gruppe allerede lavtlønnede - som da ikke vil få dette tilbake til tross for hardt arbeid i hele sitt yrkesaktive liv. Det gir ikke rett til foreldrepenger - og dermed vil de det gjelder få lavere inntekt når de har lovpålagt permisjon. Det gir ikke sykepengerettigheter - og vil heller ikke gi uttelling på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd - om noen skulle være så uheldige å havne i den situasjon at de må slutte i arbeidet. Ser du? Ser du hvor utrolig lite samfunnseffektiv på lang sikt tipsen du legger igjen er?

Neida - de betaler ikke skatt av tips. Og hvis det er argumentet for at det ikke "er synd på dem", så sier du bare ja til svart arbeid. Da er det vel heller ikke synd på polakker og litauere som jobber svart, skader seg, og ikke har noen økonomiske rettigheter...

Det siste nå er at det dukker opp skåler med "Tips" uansett hvor vi er i serveringsbransjen. Skal man hente takeaway - så må man legge inn hele beløpet på terminalen - det åpner for å legge inn tips også når man henter en vare. Når jeg bestiller og henter en rull med tapet - så blir det altså ikke forventet at jeg betaler tips. Men hvis jeg bestiller takeaway - en ferdig vare i en pose som tilfeldigvis kommer inn under Mattilsynet - så skal jeg betale ekstra? For hva??

Det tar helt av. Jeg har forventninger til at dette skulle bli mindre vanlig. At jeg kan forholde meg til en pris på en meny/prisliste, og betale for det jeg får, og gå med god samvittighet. Som jeg gjør når jeg har fått hjelp med kjøkkenplanleggeren på Ikea. Gjerne i timesvis. Å tipse vedkommende ville jeg jo ikke drømme om.

Hva blir det neste? Skåler for tips på bensinstasjon hvor de selger pølser? På Coop som selger ferdige smørbrød? På torget - når jeg kjøper en kurv med jordbær? Buss-sjåføren?

Jeg er ikke imot bruk av tips fordi jeg er gjerrig. Jeg er imot tips fordi det er en inntekt - som ikke gir rettigheter og som ikke yter rettferdighet. Jeg vil gå inn på hvilken som helst bedrift, og betale en fast og forventet pris for varen jeg kjøper - jeg vil ikke sitte og regne ut verken fem eller ti prosent, eller dømme vedkommende etter innsats før jeg eventuelt tipser.

Og: jammen har jeg ikke støtte hos lederen for Oslo servitørforening, Tore Skjelstadaune: som i denne artikkelen beskriver det samme som jeg gjør.

Det store julebrevet.

Ja, da var det denne tiden av året igjen - da postkassen fylles av brev om hvordan folk har hatt det i det siste året. Man skulle jo tro at man i dagens samfunn for eksempel kunne PRATE sammen - faktisk ha kontakt på et vis, igjennom året. Man har tross alt telefoner tilgjengelig 24/7, og twitter, facebook, Google+, linkedin, mail og MSN. Men nei. Tydeligvis ikke. Jeg er i den heldige posisjon at jeg får julebrev fra nær og kjær. De nære kjenner jeg jo, så jeg vet jo hvordan det går med den første kjæresten til sønnen i huset, med kvisene til jentungen, med leksene som aldri blir gjort av nr tre... De fjerne - vel, de er det ikke sikkert jeg har fått med meg hvordan har det i det hele tatt. Og trenger jeg da, i tillegg til facebook-oppdatering, bilder og statuser, et masseprodusert brev som forteller meg (og førti andre) noe om gjengen? Egentlig?

Nå står jeg i fare for å fornærme opp til ....veldig mange, men pytt.

Jeg tar høyde for at noen finner disse brevene sjarmerende. Med tanken "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg", så tenker jeg at motivet er at det er kjekt å FÅ og? Jeg kan til og med gå så langt som å innrømme at jeg med glede leser et par av dem. Fra slekt som jeg ikke har hatt kontakt med på mange år. Nå når jeg har forstått hva man skal ha i disse brevene, så vil jo ikke jeg være den som holder tilbake - så her får dere en julehilsen med oppdatering av Familien Indre Tasta, anno 2013 - årets julekort:

"Ja, da var vi der igjen, det er på tide å finne frem pc'en, og skrive noen ord om året som har gått. Vi
har som vanlig hatt det ALT for travelt, og har så mye å ta igjen! Jeg har funnet frem en kartong med rødvin, et melkeglass som jeg har gnidd litt under vann for å få vekk melkerestene fra i går, to gule lysstubber fra påsken, og her sitter jeg i fredagsrotet og nikoser meg mens jeg oppsummerer året som har gått.

Det har vært et LANGT år. Dere lurer nok på hvordan det går med jentene - utvikling, faglig, kroppslig og kognitivt? Dessverre for meg så finner ikke ungene det så sjarmerende at jeg deler med verden at de har mistet tenner, er i trassalder og krangler om hver minste ting, at de bare vil sitte på dataen... Da jeg spurte dem litt forsiktig, så reagerte de med "øøøøh!". Jeg tar det som et nei.

Gemalen var heller ikke særlig sugen på at jeg skulle oppdaterer julekortet med utvikling innenfor snorketerapi, om prosjekter som stadig iverksettes, eller om tørketrommelhel#%!% vi har hatt. Forstå det den som kan.

Så da er det meg, da. Og jeg har jo hatt et flott, aktivt år. Nå når jeg har vrikket ræva ned mellom ransler, leker, julekalenderen til Gemalen, oppvasken fra i forgårs og trettifire enslige sokker og alt det rosa som ble vasket - men aldri brettet sammen - forrige uke, så kjenner jeg julefreden som en fraværende sky. Det er 18 dager til jul. Jeg har ikke kjøpt EN julegave, ei heller bursdagsgave til Gemalen. Julaften ligger som en rød dag i det fjerne, klar til å bite meg i ræva på et uventet tidspunkt.

Jeg jobber fremdeles på samme sted. Intet nytt under solen. Skulle gjerne sagt noe friskt om nye arbeidsoppgaver, nye utfordringer og høyere lønn. ...mer enn gjerne, ja. Men nei.

Jentene har fått julekalender. Det henger 48 poser med noe inkjevetta oppi - plukket opp i to billig-butikker på få minutt. Noe har skjedd - de jubler "verdens snilleste mor" og for hver hårklemme og viskelær de mottar - mulig truslene om å avlyse jula har trengt inn. Posene - ferdige fra Nille - er nesten julerøde, mer julerøde enn rosa, i alle fall. De henger i gelenderet - i trappa som fremdeles, etter sju år, ikke er malt, du vet, i nesten gullfarget bånd. De gjør virkelig stas på den trappa, og den ferdigmalte gangen. NOT. Der har det ikke skjedd noe siden i fjor eller årene før det, nei... Men jeg har fått vindu i kjelleren. De kan man ikke se ut, for det er tross alt et svært hull i gulvet, som venter på å bli gravd ut. Men det er tett. Og det er jo ingen grunn til å se ut kjellervinduene heller!?  Den svarte plastikken som har dekket vindushullene på fronten av huset er nå borte vekk! Det var jubel i heimen, og grunn til å overspise julekaker i flere dager!

Etter et langt barneår i fjor, med luseangrep (vask og frys absolutt ALT to ganger), makk i magen (vask og frys absolutt ALT to ganger) og nesten-blindtarmbetennelser (utrolig effektive sykehus vi har! En tur på do - så var hele betennelsen borte! Og det bare etter fire timers venting!!!!) toppet med nesten-brukket-finger (jeg må si det igjen: veldig effektive på sykehuset, når legen bare brettet ut fingeren i røntgenapperatet etter tre timer på venterommet, så var plutselig fingeren bøyelig igjen! Fantastisk!), så har dette året vært preget av ro. Mulig mine trusler om at de selv må sykle til sykehuset med lidelsene hengende på bagasjebrettet hvis noe skjer igjen, har kanskje hjulpet på hvor man legger lista når man er syke...

Selv har jeg hatt noen gode forsett i år som i fjor. Den evige slankekuren har som vanlig blitt iverksatt en gang i måneden-ish. Jeg sluttet å bite negler - det var flott. Både i mars, juni og nå sist i forgårs. Kudos til meg! Og i november la jeg faktisk frem klærne jeg skulle ha på meg på jobb neste dag, og det var til og med på en tirsdag! Ja, jeg vet jeg har grunn til å være stolt.

Vi ser virkelig frem til å pynte i år. I og med at jeg jobber hver dag, også lille julaften og antagelig julaften (joda, man må jo ha åpent på julaften på NAV! BØTT ÅFFKÅRS!), så  har jeg satt av et kvarter til pyntingen fra ti over halv åtte til fem på åtte, 23 desember. Vi kan nesten ikke vente, og hadde vi hatt tid mellom alle klærne som skal vaskes, vannet som skal tørkes opp etter lekkasjen i vaskemaskinen, klærne som skal henges til tørk på et skjevt tørkestativ som truer med, og faktisk faller - siden tørketrommelen er død, så ville vi nok begynt før. Klokken seks kanskje. Men pytt: Jeg liker julepynt. Julepynt kan skjule både manglende lister, hybelkaninener og uferdige stikk-kontakter - og det blir så koselig! Vi ser SÅ frem til juleverkstedet vi skal ha - bare vi velger en litt artig variant, hvor vi sorterer og bretter klær. Vi skal drikke gløgg, eller i alle fall te. Vanlig, siden Gemalen blir kvalm av vanilje-te, og all god julete har vanilje i seg.

Så vi går en finfin tid i møte. Til alle dere som jeg aldri ser, og som syns jeg har for lite oppdateringer på Facebook: Jeg har bare 24 timer i døgnet, og seks-sju oppdateringer må være nok. Jeg håper dere har kost dere med mitt lille julebrev, at julestemningen herfra har bredt ut sine vinger og truffet dere og - rett i denne lune adventstid, med alle de gøye aktivitetene, det deilige vinterværet hvor det er så GODT å komme inn og drikke rødvin og tenne lys og kjenne at haglet rister mot vinduene. Dag ut og dag inn.


Jeg vil gjerne avslutte med et vers - ikke fra bibelen, i og med at jeg ikke leser der så ofte. Men fra Asbjørnsen og Moe:

Men det er artig det en lover; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess.

Den %&#/(&"% tørketrommelen

            Vi fikk ny tørketrommel for fire og et halvt år siden. en flott sak - spinndyr og med 8 kg kapasitet. Det var julaften, bursdag og 17 mai på en gang. Det gikk riktignok ikke SÅ lenge før maskinen viste svakhetstegn - blant annet var det slett ikke alltid klærne var helt tørre - men pytt. 8 kilo! Det var veldig bra.

20 måneder etterpå stod trommelen stille. Gemalen begynte en lang ringeprosess - som endte opp hos Rogaland Avis, hvor han ba om å bli oppringt. Det ble han faktisk, og Elkjøp satte oss i kontakt med E-service, som reparerer hvitevarer kjøpt på Elkjøp. Det er nemlig slik, at har du kjøpt noe hos Elkjøp, så er du FERDIG hos Elkjøp. Det er ikke snakk om at de føler ansvar eller tenker at de har noen forpliktelser ovenfor forbruker når varen er kvittert ut. Da er det samarbeidspartner som overtar ansvaret. Til advarsel.

Vi fikk fikset maskinen - det viste seg å være reima som drar trommelen rundt som var røket. Det antok vi, for en glidelås satt fast inni, så det har vel blitt feil der. Men en tørketrommel skal vel tåle varer med glidelås? Velvel - maskinen ble fikset, og vi var igjen happy. Klærne ble ikke alltid tørre, men pytt: fremdeles 8 kg, det er bra, det!

I sommer røyk reima igjen. Det var da to og et halvt år siden den røk første gang. Maskinen er drøy fire år. Vi ringte Elkjøp, som satte oss i kontakt med E-service. Etter en tids venting, med tørketrommelen til pynt i en til vanlig veldig trang gang, og et tørkestativ som måtte flyttes hver gang vi skulle i skap eller til do - kom samme reparatør. Han kom til avtalt tid, løftet lokket opp, flerret ut reima, og sukket og sa at det ikke var lagervare, og at det nok ikke ble dekket av garantien. Han ringte senere, og bekreftet at vi måtte betale (2500,-), så vi ba om å få betenkningstid. Det førte til en regning på 1476,- kroner.  I mellomtiden skrev jeg til Elkjøp - som svarer svada - viser til garanti og at avgjørelsen må tas av autorisert tekniker. Når jeg ber om å få heve kjøpet (det kan man når samme feil er vist tre ganger), så ber Elkjøp meg om "å ta direkte kontakt med forbrukerrådet slik at du får hjelp av en tredjepart med denne saken. Da vi ikke har noen egne autoriserte tekniker er vi nødt til å forholde til avgjørelsen som er tatt. Kundesenteret "

Jeg skriver da til Forbrukerrådet - som igjen og igjen gir generelle råd, stort sett viser de til kjøpsloven. Hvor det står at du har reklamasjonsrett hvis varen er ment å vare mer enn fem år. Hvilket jeg - naivt nok - forventer at reima på en tørketrommel skal vare.

Vi ringer da til E-service og får en avtale 8 oktober. Mellom 11 og 16. Gemalen bytter vakt på jobb, og setter seg til å vente. Når klokken nærmer seg ett tenker han å høre når reparatør er på vei, med håp om å få seg en tur i butikk før han må på jobb. Han får da beskjed om at oida - reparatøren er sykemeldt. Det var aldri aktuelt å gi beskjed til oss. I tillegg forstår Gemalen snart at reima - den er aldri blitt bestilt. Så hva reparatøren skulle hos oss, nei - det er det ingen som vet.

Vi får ny time 18 oktober - og Eureka: ny reparatør kommer, han har med reima - men han løfter jo faktisk på lokket, og finner ut at det og er et hjul som er skjevt. Han forteller og at det nok har vært slik siden første gang reparasjon foregikk - og at det kunne være grunn til at maskinen gikk i stå begge gangene. Han trekker det riktignok tilbake ganske snart - men jeg hadde feber og lå til sengs tre meter fra gangen, og dermed tre meter og seksten cm fra maskinen - så jeg hørte det jeg og.

Velvel - han håpet det var lagervare, men nei. Vi fikk en melding, og beskjed om at vi ville bli kontaktet når hjulet kom. 25 oktober ringte vi inn, men nei - den var ikke kommet. Vi fikk og servert litt skyldfølelse, i og med at oppfattelsen var at vi selv hadde valgt å ikke reparere maskinen første gang.

Ariston - Hotpoint. Møkkamaskin.

Så ble det dørgende stille. I tre uker. Da ringte vi selv, og fikk beskjed om at joda - de hadde prøvd å nå oss (?), men da vi ikke svarte, regnet de med at vi selv ville kontakte dem. Tørketrommelen var grodd fast i parketten, jeg plukket skruer hver dag, delene var stablet rundt omkring. Og de ventet på OSS???

Vi tygde på det i femten minutter, ringte inn og avlyste all kontakt, fikk tatt en diskusjon om regningen på delene - og det endte med at vi IKKE skulle bli fakturert besøket og/eller reim og hjul.

Nå er maskinen kastet. En fire år gammel tørketrommel. Kjøpt på Elkjøp - vår aller siste kjøp der. Vi har betalt 1500 kroner for ingenting. For en maskin vi aldri kommer til å bruke nye 2500 på å fikse, og kan få kjøpt ny maskin til omtrent det sammen.

Jeg hevder fremdeles at dette er en reklamasjon. En tørketrommel ER ment å vare i mer enn to år. Ingen vil vel ha en maskin med beregnet kostnad på 2500 kroner hvert andre år?

Jeg skal aldri handle hos Elkjøp igjen. Jeg skal forholde meg til forhandlere som betrakter meg som kunde også når varen trenger ettersyn og omsorg. Jeg skal aldri forholde meg til E-service igjen.

 

Vi kan ikke ha besøk, det flyter klær til tørk over alt. Det er fryktelig tidkrevende å henge opp klær til tørk, når vi er fire stykker. Snart skal vi ut på tur, kjempesur, og kjøpe ny maskin igjen. Denne gang hos en forhandler som vedkjenner seg produktet etter salget. Maskinen skal ta åtte kilo - og jeg gleder meg!