Den store massakren

Jeg sittet her i et sjeldent vakkert lykkeland, på hytta i Ryfylke - og det er jo ikke første gang. Det er syvende året vi er her, og opplevelsene står i kø. Fisking, krabbeteiner, spekkhoggere og ørnekikking....og mord.

Jo, du leste riktig. Mord. I utganspunket vil jeg erklære uskyld, og i en eventuell ikke-bare-moralistisk rettsak fikk jeg nok medhold. Men vi kan ikke se bort fra det faktum at det var et blodbad.

Det var en kveldstur ned til sjøen for å dyppe ungene og sjekke båten som vekket minner. Da vi kom over siste knaus flakset ikke mindre enn fjorten ender - ikke andrikker - opp fra knausen og til sjøs. Fjorten! Dette er ikke et sted de legger egg. Hundre meter lengre ute - ja. Men ikke antydning til verken egg eller andunger. Kun denne kånegjengen som snadret i solnedgangen. Hvorfor? Hvorfor ligger de ikke på egg, eller passer sine små?

Det begynte for to år siden, som en hyggelig familietur - en anledning til å undervise barna litt. En død måke: la oss sjekke forråtningsprosessen. Sjøstjerner: se på beina! Osv... Vi drog ut i båten for å dra opp noen kg fisk - med tanke på å sjekke mageinnhold. Hvit båt med påhengs. Mye lyd. Utenfor neset så vi fire andemødre som svømte tett rundt 20-25 små, nyklekkede nøster. Dyreverden er fantastisk - så mye dreier seg om samarbeid og planlegging! Og for en anledning - nå kunne jeg og Gemalen virkelig ta undervisningen til et høyere nivå! Vi snudde båten og tøffet mot dem, mens vi pekte ivrig. Kjenner jeg oss rett så ropte vi og. Sikkert lyder. Som "se" og "det". Vi glemte at andemødre, om de venter til så lenge som mulig, kan fly. Og gjør det. Da vi var tjue-tretti meter borte, var alle fuglene som kunne fly, fløyet. Igjen var en myldrende, vettskremt gruppe med nyklekkede andunger som svømte forvirret rundt og rundt og lette etter den trygge voksne. Det var forferdelig. Gemalen tok alvoret, fikk snudd båten, og i håp om at mødrene skulle returnere, så gasser vi avgårde. Det var da vi innså hvorfor ender passer hverandres barn. Fra oven, som små F16-fly, stupte nå alle de svære, glupske havmåkene i Ryfylke inn i matfatet. De var som nordmenn rundt et tapasbord. I løpet av sekunder hadde de rekognisert, valgt og plukket opp den største, deiligste matbiten, landet på berget med den stakkars ungen hengende etter nakken, og gulpet ungen ned. Borte vekk. Finito. Død.

Ungene måpet. "ka skjedde?" spurte den eldste. Neste trinn i utdanning: hvordan pynte på sannheten. "oidå, se det ja, typisk måker å leke med andunger ja! Drept dem nei! Åh, neidu. Phø, ser du, der slapp måken den tilbake! (mistet ungen). Neida, nå kjører vi bare, så andemor tør å komme tilbake!" Humøret på bunn. Det var flere grupper i området, og hver gang vi så en så var vi overentusiastiske: "se, der er de jo, hele gjengen!" Ungene kjøpte historien. Vi kom ut av det med ett dypt arr på samvittigheten og en lærepenge for livet. Senere den dagen så jeg ei andemor med en unge. Den overlevende....
Det var derfor jeg med bekymring observerte kåneklubben i dag. Jeg håper det er likestillingen som gjør det - at mannfolka passet egg og unger mens damene var på Foldøys takterasse og nøt noen timer fri. At ikke måkene har fått nyte godt av den produktive våren.

Og ironien da kveldens gjest kom etter massakren: da grillet vi det beste vi vet, men for en gangs skyld var det en blant oss som ikke klarte å nyte maten. Det var gemalen. Vanligvis er andeconfit det beste han vet....

Håpløs design

Da jeg var femten-seksten år, var jeg praktikant et år istedenfor å gå på videregående. Det var et utrolig kjekt år, og lærerikt, ikke minst. Blant oppgavene jeg fikk den svimlende sum av 3500 pr måned for (det er 25 år siden: godt betalt!), så var litt husarbeid. Å vaske badet, f.eks. Det var nokså forsmedelig å komme på "jobb" en dag, og forsvare hvorfor jeg til da - sikkert over måneder, ikke hadde vasket bak toalettet....ehrm. Vel, det var lærerikt. Støv og dritt samler seg altså også på plasser man ikke nødvendigvis ser eller bruker... Neste triks kom fra mine to eldre søstre, som begge har jobbet på hotell. Det har vi faktisk alle fire, og en av grunnene til at det falt oss ganske enkelt, var at vi fulgte rådene fra veteranene i familien: blankt stål = rent inntrykk. Det er gått så langt at jeg faktisk tørker over blankt stål på alle toalett jeg er på. Dvs på blandebatteriet/kranen... friskt....? :D

Velvel, jeg er ikke kjent for verken å ha det spesielt ryddig eller rent. Tvert imot, tror jeg. Men akkurat vasken på badet, og dusjkabinettet: de vil jeg ha rene. Det gjør meg virkelig (!) ikke noe om andre ikke har det. Jeg syns ikke det er ekkelt eller dumt eller stygt. Jeg bare liker at mitt eget kabinett og min egen vask er ok. Ellers kan det flyte, og det gjør det og.

Det er mye som går galt i mitt praktiske liv. Ting lekker, knuser, mangler noe, nekter å virke.... det er nesten skummelt - det følger meg hvor jeg enn går. Men jeg har lært meg å leve med det. Vi fikk lagt gulvbelegg på badet, og han dekket godt med papp slik at vi kunne tapetsere og male. Først da vi var ferdige med å tapetsere, male og banne og vurdere ekteskapet tok vi av pappen. For å oppdage at idioten hadde revet gulvelegget istykker, og lagt papp over uten å si det til oss. Han kom tilbake, tilbød oss tjue prosent avslag, fikset skaden og fikk ikke en krone.

Velvel, vi kjøpte også dusjkabinett for seks år siden. Det var kravene som var viktige, ikke prisen. Nitti ganger nitti cm, blakket glass fordi vi av og til er flere enn en på badet, og liker en illusjon av privatliv... Det er ikke så lett å oppdrive! Men jeg fant et, og fikk det montert. Kvaliteten....kunne vært bedre. Ett år: nytt dusjhode. To år: lokket over sluken knakk, og ligger ikke på plass. Tre år: det begynte å si KNAKK når vi beveget oss inne i dusjen. Fire år: tydelig sprekk. Aaaaaargh. Jeg er og ganske treg, så det var først når det gikk fire og et halvt år, og det nærmet seg fem år og mulig garantislutt at jeg sendte mail. Og da hadde butikken lagt om datasystemet, det var ny sjef, og ikke sjans i havet til å finne ut om salget var gjort. Men de trodde på meg, og etter å ha sendt mail på mail med bilder av kabinettet for å finne typen, så ble det avtalt at karet ble bestilt, og det viste seg å være ti års garanti. Jubel.

Jepp, sprekk ja...

Etter seks måneder purret jeg. Og joda, nå var det kommet til en samarbeidspartner, og de kunne komme og levere. Det tok oss seks måneder å finne tid. I mellomtiden har hullet og knekkelyden utviklet seg til sprekk:

Samlehjørne

Og da må jeg spørre: Hvem i huleste heite har tenkt at de trenger ingeniører for å tegne dusjkabinett??? Og disse ingeniørene: er det bare pur unge, rett fra sin mors trygge favn og ferdigryddede rom, eller er de bare gifte menn som ikke har vasket et dusjkabinett i hele sitt liv? Ja, mulig jeg fornærmer noen, men alvorlig talt: Har dere renholdsinfo i det hele tatt?

En bønn til dusjkabinettprodusenter:
Kjære dere, jeg vet dere ønsker å selge trygge, gode produkter. Og jeg forstår at det er flere ting man må ta hensyn til. Tetthet. Fargeekte plast. Trygghet. Utseende. Vekt. Og dere kan ta dere av det. Men når det er sagt, og jeg og har lagt til at jeg er gift med en selvutnevnt baderomsrenhetsmaniac, så må jeg spørre om dere tenker renhold I DET HELE TATT??? Nå når jeg endelig  skulle slippe inn karene med det nye kabinettet, så har jeg rett og slett gjort mer enn vanlig rent.  Aldri har jeg funnet mer dritthjørner, mer krinkelkroker, mer detaljer enn på det #/#&(¤! dusjkabinenettet. Sjekk bildene. Det er lag på lag på lag. Det er hjørne etter hjørne. Det er krok på krok. Og alt roper på enten støv eller vann. Og støv = grått. Og vann = rosa og rødt og kalk. Rød. Hvis man trenger tannkost og greier for å gjøre rent, burde vel kabinettet komme med spesialutstyr?

Vel, jeg har nok gamle tannkoster og oppvask-koster, svamper og rengjøringsmidler. Så:

undersiden...

På med hansker. Jif. En svær kost. En gammel oppvask-kost. Innsatsvilje. Vann, vann, vann. Og: en pinsett. Til å skrape av kalken. Og komme inn i hjørnene. Og i det hele tatt. Man kan jo si at jeg ikke trenger dette - fordi kabinettet faktisk skal ut i morgen...men jeg vil gjerne beholde illusjonen om at vi har det rent i vannområder til vanlig. Heldivis hadde jeg forutsett at dette kom til å ta tid og banning, så jeg hadde funnet meg et drøyt glass Chardonney. Det hjalp. Etter en halv time med rævva til værs, vann over alt, oppdaget jeg at jeg heller ikke DENNE gang hadde ryddet først. Og det var vann over alt. Båssdunken var våt. Klærne på gulvet var våte, jeg oppdaget at jeg brukte en pysj til knepute Under dusjen fant jeg, blant en del mørk gugge av ukjent opprinnelse - leker, hårpynt, en bruksanvisning og et plagg - som jeg øyeblikkelig kastet uten å prøve å gjenkjenne det.

klar til å gi opp...

 Når jeg trodde jeg var ferdig, så kommer det noen som vet bedre og forteller meg at jeg må ta ut rørene. Og det var jo et studium i utrolig vemmelig! Det var såperester og hår og ...ja, resten skal jeg spare dere for. Og når man alikevel har demontert dritten, så kan man jo ta veggene ei stripe og, så nå er de  og vasket. Nå var vekta og blitt våt. Ikke av tårer, men av gutjevann fra dusjen. Tre timer, tre glass vin og seks våte håndklær, kluter og plagg etterpå - var dusjen mer eller mindre demontert. Og da slo det meg at den etterlengtede dusjen jeg nå skulle nyte.... ja, det sier seg selv at det var utelukket.... En så lang dag, så mye ekkelt vann over alt, ufrivillig gutjebad, og så vaskeklutvask???? Det er ganske enkelt ekkelt.

Men det har jo en happy ending dette. Fire minutter over ti kom min tiavtale med nytt kar. Og helten forteller at det slett ikke var det første av disse karene han har byttet - det var nærmere nr hundre! Og en sprekk var slett ikke det største problemet - flere hadde opplevd å stå med ett bein på hver del, gulv i midten. For å sitere min skjønne søster: det er ikke veldig godt for selvtilliten...:-D

Han brukte førti minutt, da hadde han skiftet, ryddet, båret ut i bilen og forsvunnet. Og - på vei ut ropte han at han hadde smurt hjulene slik at de skal gå lettere.  <3 Jeg har hvitt, rent kabinett, jeg kan bevege meg der inne, snu meg og ikke være redd for at jeg blir stående på gulvet. Så nå stikker jeg opp og tar en veldig etterlengtet dusj, desinfisering faktisk. I kokevann.
j

Min kriminelle fortid

Var egentlig verden så mye større før da den var så mye mindre, egentlig? Eller er den mindre nå? Og alt det som før skjedde i vårt nærmiljø, det er jo iallefall lengre vekke nå?

På det glade syttitallet da det var så bratt, så var det jo rimelig trygt å vokse opp i villastrøket på Madla - eller Malde som noen fremdeles insisterte å si. Fint skal det være, om halve rævva henger ute... jojo. Men det var iallefall trygt og godt, vi kunne campe i hagen, snakke med fremmede, henge på bilene til folk vi ikke kjente eller kjente når det var is, ja - bare ikke far sin, for han gikk bananas når noen hang bak. Vi våget å barrikadere Herlaugsbakken med kjelker og ski slik at strøbilen ikke kom frem, og det fikk ikke noen konsekvens. For min del iallefall.




Men det var kriminalitetens tid. Det var ei skremmende tid å vokse opp i for oss temmelig blåøyde - på mer enn naturlig måte - barna. Vi hadde jo aviser. Og Nyheter på tv. Men det var jo ikke noen annen informasjonsflyt enn dette, bortsett fra de muntlige. Og de muntlige....ja, de var ubetalelige. Det var nyheter, det! Det var fra barnemunn til barnemunn. Og for hver barnemunn som var involvert, ble det mer og mer saft i innholdet. Og som et resultat vil jeg gjerne ramse opp noen av de kriminelle handlinger som jeg absolutt var en del av. Logikken til tross.

En gang i barndommens skolevår sånn ca i skifte sytti/åttitallet skjedde det første kriminelle som jeg kan huske. Ja, jeg husker jo noen små tyverier, noe uskyldig hærverk og noe plommenøst, men sånn av den alvorlige typen: en dame syklet i Madlakrossen, på vei hjem. Hun ble forbisyklet av en gutt, og akkurat da han trødde forbi, så dunket han henne i ryggen. Det var jo dumt. Men etter noen meter ble hun så slakk og elendig, og da hun stoppet opp så var det (fritt etter Gunnhilds hukommelse) en som kom løpende og fortalte at hun hadde en kniv mellom skulderbladene. Og ganske riktig, hun var knivstukket. Mitt første møte med blind vold. Det ble snart nøstet opp knask etter knask i saken. Politiet var på skolen (og derav min begeistring for menn i uniform, antar jeg), folk jeg KJENTE ble forhørt, og til og med hadde noen møtt denne morderiske gutten i en undergrunn. Jo, det var HELT sant. Det var nesten så jeg kunne kjenne kniven. Det ble ikke bedre av at det var en sløydkniv. Men det var jo bedre, fordi det gikk veldig fort å finne HAM da det var konstantert. I min hukommelse var det en kniv fra Hafrsfjord Skole. Mulig Kampen. For der var alle slemme alikevel. Jeg levde som om det var min historie.

Neste gang jeg fikk døden på nært hold, var da jeg lå og solte meg i hagen, ti år-ish. Det kom en mann og ei dame inn i hagen, og kikket og lette. Det viste seg at de gikk manngard etter en savnet mann. Tenke seg til. En mann som var forsvunnet!!! Selv etter at de fant ham død, brukte vi dager og uker på å lete etter ham. Åh, vi skulle bli berømte! Vi skulle være de stakkars ungene som fant liket!

Den historien bleknet fullstendig i forhold til neste. Senere på året fikk vi nemlig høre om "Øksemorderen" i Tyskland. Tyskland - det er jo naboer. Så at denne karen godt kunne befinne seg på Madla, spesielt ved Vannverket på toppen av bakken, det sa seg selv. Jeg aner ikke HVOR mange uskyldige menn vi spionerte på. De så ut som øksemorder. Nei, de hadde ikke øks. Nei, de snakket ikke tysk. Men hvem kan VITE??? Hvem tør å ta sjansen på at akkurat den karen der er uskyldig, for så å finne ut at han har en øks på baklommen som han drar frem et uoppmerksomt øyeblikk, for så å skille hode mitt fra kroppen for alltid???  Jeg har sjeldent vært så redd som da Øksemorderen fra Tyskland var ventet på Madla.

Flammen i Hafrsfjord, på oljeraffeneriet: det var og tyskere. I andre etasje, fra køyesenga der jeg og min kjære tvilling kranglet om beste seng, kunne man se flammen i Hafrsfjord. I tillegg kunne man se blinkene fra et fyrtårn. Blink, blink, blink.....pause.....blink....pause....blinkblinkblink. Morse. Tysk morse. Og flammene fra faklene kunne vi og se. Kveld etter kveld etter kveld trodde vi krigen var på gang igjen, og at det var tyskere som kom. Jeg skylder på fantasien til min kjære søster. Hun leste alvorlig krim fra den dagen jeg plukket opp Bobseybarna, og fantasien var deretter. Kanskje derfor skrev hun testamentet sitt -  hvor jeg ikke fikk NOE - den dagen jeg hadde vært snill for en gangs skyld og laget kakao. Fordi hun var overbevist om at jeg drepte henne med gift, og skulle partere henne og legge henne i fryseren. Men drakk hun kakaoen? Ja.

Jeg undres om barn kanskje er mer vant med annerledes nå. Da jeg vokste opp var "Den grønne mannen" ren underholdning. Et glimt av den grønne mannen, som kun gikk i grønne klær, betalte med grønne sedler, kjøpte mat med grønt på.... man kunne få heltestatus av mindre. Det var en evig rundgang på hva han hadde kjøpt, spist, sagt. Han SA aldri noe. Og betalte ALLTID med femtilapp. Og spiste rømme med grønn firkløver på. Og agurk. Og salat. Sikkert frisk som en fole etter alt folat som han fikk i seg. Jeg finner ikke noe om ham på nettet, annet enn at han er nevnt her.  Han var selvsagt ikke kriminell. Han var vel en original tenker jeg. Og nå, tretti år etter at jeg så ham, kan jeg fortelle at han kjøpte brød og. Og det var ikke myglet. Det var brunt, og han beholdt vekslepengene. Men han var kledd i grønt, og betalte med femitilapper. Det skal han ha. Kriminell? Neppe.

I innkjørselsen vår var det egentlig tegnet inn en vei. Det vet vi, fordi kommunen prøvde å åpne den igjen, men måtte tatt et par meter tomt både her og der for å gjøre det, og dessuten var det meningsløst i og med at veien går tre hus lenger nede. Men en natt, kom det en biltyv kjørende inn der. I full fart, bånn gass. Og der hadde jo Børresen satt opp gjerdet sitt, han. Han var jo så drita lei av å banke hissig i vinduet hver gang vi snek oss igjennom hekken, at han like godt satte opp et gjerde. Som biltyven, mulig han hadde drept noen og, eller i allefall tenkt tanken, kjørte rett i. Og tyven la til skogs. I skogholtet bortenfor huset. Og politiet etter. Og ja: de tok ham. Phu! Kan man våge å tenke hva som kunne skjedd med oss hvis ikke? Han ville nok drept hver og en!

Det var skummelt å bo og vokse opp såpass isolert som vi egentlig gjorde. Beskyttet, men isolert. Det kan godt være at det ikke er bedre nå. At barn nå fores med vold og mord og spetakkel fra morgen til kveld, og at de enten blir avstumpet eller livredde. Men jeg våger alikevel å si at det er mer åpent nå. At man tør å snakke om ting, og at man gjør det. At barna nå forstår at noe er langt borte. Og at man sier til barna at man er trygg fordi om det på Kampen var en som ble slått ihjel av sine kamerater over langlang tid.

Vi adopterte hver en nyhet, hver en tragedie og hvert skumle øyeblikk og lagde det til vårt eget. Vi trakk paraleller, likheter og auste hverandre opp. I ettertid var det underholdende. Det var ikke fullt så underholdende å sitte på kjøkkenet, redde for å bli sett fra vinduer av massemordere fra Italia. Å ikke våge å spise blodappelsiner fordi narkomane visstnok renset sine blodbefengte, AIDS-smittede sprøyter i dem. Men det går over.

Og når barnebarna spør meg om jeg kan fortelle om gamledager, så har jeg iallefall noen historier å slå rundt meg!

Ferien fra Helvete

Nå som jeg sitter her og pakker så smått til neste tur til Berlin, så tenker jeg tilbake til turen i fjor, da jeg pakket to barn, gemalen og svigermor i bilen, og da jeg lærta at alt går når alt går galt.

Det regnet da vi skulle til flyplassen, men jeg fikk kjørt alle til døra, og inn. Der fikk jeg sjekket dem inn. Klok av skade hadde jeg seter ved siden av hverandre, nøye valgt ut på forhånd. En tidligere tur hadde vi nemlig møtt opp på flyplassen UTEN å sjekke dette først, og jeg bare kjørte ut billetter på selvbetjeningsmaskinene, kikket at begge satt på rad tjue-ish, og nok om det. Først inne på flyet oppdaget vi at han hadde midtsete på en side av gangen, jeg på andre. Jeg la planer om å sende GT etter GT hans vei hele veien over Danmark, og var ved ganske godt mot, da jeg til min skrekk hørte spanjolen han delte armlene med si: "Are you sure this is your seat? My friend has the same seat you know". Jeg prøvde å overhøre de skarpe, skarpe "Gunnhild! Gunnhild! Han sier dette ikke er mitt sete?!". Det viste seg at han hadde midtsete på en rad to rader lenger bak... Da han reiste seg - kikket han på spanjolen - sur som en mitting - og sa "Olè!". Polakken han ble sittende med snakket bare om fotball, men plutselig forsto han at Gemalen hørte meg til, og det viste seg at kameraten hans satt ved min side. Så han lurte på om ikke kameraten skulle skifte plass? Jo, hvis polakken heller ville sitte med meg, så vær så god! Haha. Det endte med at han flyttet seg, selvsagt, og etter et par GT og taushet til tyskegrensen så var alt ok. Vel, så ok som det kan være når det er 38 grader og vindstille i tre døgn, og Berlin ikke er kjent for airkondition.


Vel, tilbake til i fjor, alt lå til rette for en vel planlagt tur. Vi hadde riktignok bare med oss ett bankkort (stripen ødelagt på Gemalen sitt), men jeg antok at Svigermor hadde sitt, så jeg følte meg trygg. Det viste seg at svigermor hadde skiftet jakke i siste sekund, og bankkortet lå hjemme. Dette fikk jeg vite på min lange vandring tilbake til flyplassen, etter å ha parkert i Haugesund-ish. Langt borte, iallefall. Nevnte jeg at det regnet? Vel, jeg tok ut en stor sum penger på flyplassen, og opp i taxfreen med oss. Vi ruslet rundt, handlet litt, og vurderte å gå på kafè. I kassen kikket dama bak disken på billetten, over på skjermen hun hadde forann seg, og (tuller ikke!) skrek: "Berlin? Berlin? Gate closed, gate closed!". Vi la på sprang, og joda: siste familie på plass. Ikke en god start, kan man si.

Men vi kom frem, og torsdagen var en kjempefin dag. Vi tok handlet, koste oss skikkelig. Ungene viste seg å være veldig godt reiseselskap - og svigermor og. Vi avsluttet kvelden på en italiensk restaurant, og jeg la ungene mens Gemalen og svigermor betalte. Idet ungene var i seng, kom de opp, svigermor med brukket arm. En litt sjapp sving, en liten snarvei med en ekstra veikant som flere av oss har snublet i før. Svigermor er min helt. Ikke en tåre, bare et nøkternt blikk på en arm som henger unaturlig ned, og konstantert: ja, den er nok brukket. Frem med den fantastiske infomappen som min søster har laget til leiligheten, og telefonnr til sykehuset. Det var riktignok feil, men navnet på sykehuset stod der, så det var bare å slå opp på nett. Gemalen ringet og sa noe slikt som "Maine mother is krank, habs armlenken gebrekt", fritt oversatt av meg. Ingen tvil om at han gjorde seg forstått, og taxi kvart over elleve til sykehuset. Utrolig nok: halv to var de tilbake, gipset og alt i orden! Tysk effektivitet.

Vel, med brukket arm så ble fredagen en smule redusert. Jeg og ungene i zoologisk hage. Veldig kjekt. Gemalen og svigermor turister på paracet. Men det ble bra, selv om jeg nok tror svigermor hadde mer vondt enn hun innrømmet. Lørdag: vi drog til Spree, båttur. Spiste godt, og gikk på KaDeWe shoppingsenter. Lang dag. Fremdeles godt selskap. Klokken seks gikk jeg ut av drosjen, den kjørte, og jeg stod igjen uten lommebok. Uten penger. Uten det eneste bankkortet vi hadde. Panikk. Angst. Og kronerulling. Vi klorte sammen nok til drosje neste dag. Til enkel mat på flyplassen. Og var glade for at vi hadde mat i leiligheten. Og ungene fikk besøke noen gratis lekeplasser, taxfreen kunne vi glemme. Jeg fikk sperret bankkortet.

Vel hjemme i Norge hadde jeg jo ikke parkeringskortet - det lå i lommeboken. Jeg gikk i parkeringshallen, fant en konfirmant som jobbet der, og tror ca jeg fremsto som et hysterisk kvinnfolk der jeg rev meg i håret og erklærte at det hadde vært ferien fra helvete, så hvis jeg ikke nå fikk ut bilen så kom det til å komme damp ut av ørene mine. Stakkar Fredrik (iflg skiltet) kikket på meg og sa: "trekk pusten, dette ordner vi opp i her og nå!". Så gjorde han det.

Tre uker senere fikk jeg en mail fra Dabò: Dabò jobbet på en bar i Berlin (wtihin pissing-distanse from the Spree - som det så flatterende står på hjemmesidene), og hadde funnet lommeboken min, med visittkort og mailadresse. Han la ved link til politistasjonen hvor lommeboken lå, og dette er kule greier: i Berlin registreres lommebøkene som blir funnet på nett, det stod svart lommebok, 040672. Resten er opp til oss. Så jeg fikk utstyrt søster med fullmakt til å hente den, og etter et par sykkelturer fikk hun hentet lommeboken. Der lå pengene, kortene og ALT!! Utrolig. Dabò: min helt. Ingebjørg: min helt. Og den er nok riktig, teorien om at jeg har mistet lommeboken ned ved siden av setet, og neste gang noen åpnet drosjedøren så falt den ut.

Nei, det ble på ingen måte en opplevelse slik jeg kunne tenke meg. Men nå er alt det dumme opplevd, har jeg tenkt. Seter bestilt. God tid. Taxfree og cafètid lagt inn. Fint vær. Denne gangen tenker jeg det går på skinner. Ekstra kort, ekstra kontanter, plaster.... mulig jeg tar med redningsvest og, så er ALLE eventualiteter vurdert. Eneste jeg kommer til å finne vanskelig er å spise med fingrene krysset....

Sykehuset - for observatører

Jeg var på sykehuset en tur i går, bare som følgesvenn, så jeg hadde observasjonsbrillene ennå nærmere pupillen enn jeg pleier.

Sykehuset er jo et herlig sted – for her er rom og plass for alle personligheter. Folk flest kommer inn døra, går dit de skal, og sier «de var på sykehuset en tur». Jeg???? Jeg kan gå i timesvis og bare glo – helst bak briller, eller i sidekroken av øyet. For et mangfold!!!

I går var jeg der halvannen time. Følgende var verd å legg merke til: Fra parkeringen til inngang 2 (helt ute ved veien for dem som lurer), så jeg ikke så mange denne gang. Mulig den dama som satt i rullestol, kun kledd i blå skjortel og strømpebukse, med intravanøsslangen hengende skremte dem vekk med den sinnsyke hosten sin. Jeg har aldri hørt på makan. Det var HOOOOOOST, pust litt inn, HOOOOOOST, pust litt inn gjennom sigaretten, HOOOOOST, pust litt inn, HOOOOOOST, pust litt inn gjennom sigaretten… Først trodde jeg at jeg måtte repetere førstehjelpskurset jeg hadde for noen år siden – og samtidig fikk jeg nok en gang minnet meg selv om at jeg trenger ny maske til å legge over munnen når jeg eventuelt skal puste dårlig ånde i munnen på et døende menneske (ugg) – men så, på vei bort, forsto jeg at dette var dett. Dama var frivillig der. Jaha, ja. Opprettholdt KOLSen, tenker jeg. Og full av fordommer raste jeg videre og inn.

En som skulle skrives inn falt så lang han var på vei ut. Folk strømmet til. Det er fint med sykehus. Det er lov å falle her! Da jeg var høygravid på julehandel, og sklei ut av en smykkebutikk og landet på det sinnsykt vonde kneet NOK en gang: våget ingen å se på meg. Sikkert for å spare meg for ydmykelsen de innbilte seg at jeg kjente på. Og ydmykende var det: når man er en elefant i glassmagasinet, og faller med sine hundre kilo på de vonde knærne, med en mage stor som en basketball og vel så det – så ikke fortell meg at man ikke ser det! Hele gulvet ristet jo! Det stod en liten gutt og drog i faren som hadde øynene i taket – sjekket han ventilasjonen, tro? – og ropte: «Se Pappa, damen datt!». Jeg smilte så godt jeg kunne, det skulle være beroligende – men økte antagelig faren for panikk. Jeg løy til og med frem ett «det gikk fint, det var ikke vondt!», mens jeg prøvde, uten å vise mer hud enn det man kan akseptere på Kvadrat like før jul, å reise meg. Så vagget jeg inn i nærmeste fotobutikk, gjemte meg bak en reol, ringte til Gemalen og gråt i telefonen: «Du må heeeenta meg, eg ramla, og eg blør på knenå!!!». Han var altså på Kvadrat han og, så han kom og hentet meg. Her snakker vi om julehandel på Kvadrat. Det var stappfullt av folk, og en av dem hadde altså sølt is, vann, piss…hva vet jeg –på gulvet. Og var skyld i mitt fall. Men ikke en kjeft kom for å redde en jomfr…eh, nei, en trengende kvinne i nød! Det var faktisk aller pinligst.

Men på sykehuset! Der kommer de løpende, ektefeller, andre pasienter, pårørende og ikke minst en haug med sykepleier. Neste gang jeg skal falle så skal jeg gjøre det der.

Inne på venterommet for blodprøve er det morsomt å observere. Folk har en lapp. De holder lappen i hånden som om det var en redningsvest på et synkende skip. Den ligger der, og folket SER på den. Igjen, igjen og igjen. Nei, den har ikke endret seg. Ja, det står fremdeles femten på den. Nei, det står ikke sekshundre og femten. Kan den snus? Nei, det er definitivt femten. Og så kommer plingene – og tallet på tavla. Folk ser på tavla, og ned på lappen. Det står åtte på tavla, var det det som stod på lappen og? Nei, der står det fremdeles femten… Igjen, igjen og igjen. Og det er ikke bare en som gjør dette. Hold et øye med en slik forsamling ved anledning. Når det sier pling, så kan man se en haug med ansikter vendt mot tavla, for så å vende seg ned i fanget. Mot lappen. ..nei, det var visst ikke meg alikevel… MORSOMT!

Vi tok den lange korridorers vandring og fant rett vei, rett avdeling. På veien gikk vi forbi en haug med stoler. En temmelig alterert mann stod og bjeffet i ei luke: «Ja, nå har eg satt an der på stolen, han vil sikkert ut og gå igjen, så nå får dokkor passa på at han blir sittande!»… Sykepleieren i skranken protesterte og sa at de ikke hadde kapasitet til å verken holde noen igjen, eller passe på at de ble sittende. «Jaja, sama for meg, eg går!» sa han, snudde seg og gikk… kom den karen seg noen gang inn på et kontor, tro?

Vel oppe fant en skjønn sykepleierstudent en stol til oss, og snart fikk vi komme til en like herlig lege. Som la journalen foran seg , smilte til min andre halvdel av selskapet, og sa: «Javel, da skal vi se på kneet ditt?». I og med at det er hoftene som skal fikses her, så ble vi øyeblikkelig litt betuttet, men hun hadde to saker foran seg, så den andre var rett. Derfra gikk det beine veien mot rett behandling. Jeg måtte dessverre gå i det den andre halvdelen i vårt selskap skulle på undersøkelsesbenken (phu), så jeg jogget innom kiosken for å vurdere å kjøpe meg noe lunsj som ikke har FOR mye karbohydrater og hvitt sukker innabords.

I kiosken var det gode tilstander, der stod to flotte damer og bydde seg, dvs maten deres, frem. De har satset på salater i kiosken der nå. Og hjemmelaget kake. Og jeg tror nok det skulle være sunne greier. Alt var riktignok stappfullt av pasta – pastasalat ditt, pastasalat datt. Og for fire spiseskjeer mat-ish skulle de ha den nette sum av 69 kroner. Pizzastykket til 30 kroner var ikke så godt… Men når folk får gratis mat… da blir det hallelujastemning! «åååh, jeg skulle prøvd en av alt – alt ser godt ut!»…. Lykkelig dame når hjemmebakerkokken tilbød henne en smak av hver – og kort sagt fikk hun mer mat enn dem som kjøpte for 69 kroner… Folk flokket seg rundt disse damene som hadde så mye godt å by på –og glad var nok hun som var på opplæring og dermed ikke hadde så mange kunder.

Vel ute var kolspasientene trillet inn, og erstattet av to unge jenter på iallefallikkevarfyltattenår som slett ikke hostet i det hele tatt der de røykte sneipende etter kolspasienten… det er vemmelige greier, god det så jeg ofte i barnevernet og: at ungdommene samlet sammen sneiper og rullet seg sigaretter av røykrestene til andre… Og av alle steder i verden så er det noen jeg aldri hadde vurdert å plukke opp asken/sneiper etter folk. Utenfor NAVkontor. Utenfor Varmestuens Venner. Arneageren. Og definitivt utenfor sykehuset… æsj.

Velvel, jeg plukket opp bilen, og bortsett fra ei som stoppet og spurte om jeg hadde sett bilen hennes (ehrm….på en parkeringsplass… en grå bil. Antagelig har jeg, og neppe), - jeg pekte mot psyk og sa hun kunne spørre der – så skjedde det ikke mer. Men jeg var der som sagt bare i halvannen time. Så litt var det jo. :D

Nå er det så sykt dyrt å kjøre til flyplassen og spise lunsj der, at jeg tenker sykehuset kan bli det neste reisemålet. Ut og se på mennesker. Spise dyr pastasalat.

Eller ikke. : D

Modsfeber

Det er Mods-feber i byen. 24000 siddiser med andre har kjøpt billetter til minimum åtte hundre - opp mot flere tusen, kroner. For å høre et fortidens band synge litt enkle melodier, med vers på egen dialekt...Mods synger ikke akkurat om tidsaktuelle saker. Stort sett er det "Militæret" og "Revansj" som fremstår som låter med noe politisk innhold. Hovedsaklig er låtene vi kan utenat om ting som er like aktuelle i dag som da -  tidsaktuelle ting som førti/femtiåringer vanligvis ikke skal og bør synge om: forelskelse, kjærlighetssorg, skoletrøtthet....

Jeg har sett litt på tekstene til disse idolene de siste dagene. Ja, for jeg under jo LITT på hva det er som får folk til å gå mann av huse for å få tak i billetter - og det til tross at det er meldt møkkavær. Bare i dag har tre av mine fb-venner etterlyst billetter på facebook. Det er, i min snevre vennegjeng, halvannen prosent... Men obs: det er selve Dagen, altså!!!! Sjøl har jeg kjøpt cd'en og spiller den for jentene i bilen. HVORFOR???? Jeg skal prøve å finne det ut...
Jeg og min søster pleide, på det gladesytti- og åttitallet da det var så bratt, å gjøre som våre søstre i alt og ett. Sang de til Bee Gees og Mods, ja - så gjorde vi det og. Men som niåringer i -81 så syns vi nok tekstene falt litt tåpelig ut. Så vi rocka dem opp. Vi sang "KOr ska me jørr av oss, KOrr ska me gå? KOrr e revansjen me har venta på?" Den dag i dag klarer jeg ikke denn sangen uten et vilt press på KO-lyden.

Revansj - det fant jeg ut hva betydde i forrige uke, da en av ungene fremmet spørsmålet om betydning...og jeg måtte forklare... ehrm. Ja, jeg visste hva det betydde, men har aldri tenkt over det. Jeg er av typen "syng-teksten-men-hør-for-all-del-ikke-etter!", og det er og forklaringen på at jeg helt til nylig sang av hjertens lyst til Lillebjørn Nilsen's "Se alltid lyst på livet" - med følgende tekst: "Med hue under armen og armen i bind, vender jeg livet det aent kinn, og legger til med labben inn hver onsdag". Var det logisk? Nei. Men det var heller ikke å levere tippelappen inn hver onsdag, selv om det demrer for meg at jeg hadde et par "Spring så fort du kan, den må vær inne før klokkå fem!" ned Skjalgsgate for å nå frem til Husebø før klokka var for mye på onsdags ettermiddager...

Vel, tilbake til Mods. Som Per Inge Torkelsen sa: Mods e goe te å tella. Di kan tella te fem! Og så JØRR di det og!

I dag ville dette vært klassifisert som nødrim.

Jeg har hatt mang en våkennatt på grunn av "Du e mislykka du". Dvs - faktisk ikke. Men teksten har iallefall vært gjenstand for diskusjon. Denne teksten har jeg faktisk tenkt på, i motsetning til stort sett alle andre jeg kan utenat. Jeg har alltid (!) trodd at dette var en sang til ei i barnevernet, eller iallefall fra psykiatrien-burde-iallefall-vært jente. Hun skal jo flytte på hjem! Og bli forandret! Og der skal hun bo med de andre. Men så undrer jeg meg: hvorfor kan han tilby henne et hjem? Er han psykiatrisk sykepleier? Barnevernspedagog? Eller bare en syk jæ#&%#? Og hvordan kan noen først henge seg opp i tre, for så å komme ned igjen? Ja, jeg bare spør. Jeg får lite støtte på teorien min, og en dag må jeg kanskje rett og slett ringe til en av gutta i Mods og be om redegjørelse...

Så hva er det da som gjør at 24 000 personer tar opp banklån for å finansiere en billett til en reunion? Jeg tror at en bekjent har helt rett i at åtte forestillinger på  Sjøhuså antagelig ikke hadde solgt ut. Men på Stavanger Stadion vrimler det av entusiaster, og jeg er temmelig sikker på at Morten ikke kan høres over allsangen. I Vågen i Stavanger lå i morges en haug med svære private båter, store nok til selv å  arrangere konsert, påskrevet damenavn og "Haugesund", "Karmøy" og "Bergen". Hansenhjørnet var stappfullt av ølglade mennesker i t-skjorter kjøpt enten av de "forrektige selgerne", eller av dem som strødde t-skjortene ut på gaten og som du måtte ha google translate for å kommunisere med. Alle mine venner-ish er på konsert. Det vil si: jeg vet godt hvem som IKKE er der. Det er lettere å telle dem. Og jeg tror at jeg har klart å lande hva som gjør dette så interessant. Bortsett fra at Morten Abel jo har et internationalt navn og nok kunne dratt en håndfull mennesker bare på eget navn på et slikt arrangement - så får jeg si det slik som dama som blir intervjuet her." Begge har nå barn og familie. Her er vi litt tilbake til ungdomsfølelsen - for en liten stund, i alle fall."Jeg tror det er AKKURAT det dette handler om. Dette handler ikke om stor musikk, om den gode lyden. Det handler om å være med dem du var med den gang, å ta et aller aller siste sprang tilbake til begynnelsen av åttitallet når menn hadde hår og kvinner ikke trengte "hold-in" strømpebukser. Om da vi satt i Møllebukta halvannen meter fra Morten-him-self og sang med, mens det ble drukket øl på offentlig sted. Da vi ikke hadde penger, men derimot kassettspillere med oss ut, da folk drog frem gitaren ved leirbålet og alle kunne forenes i en salig versjon av "Bare i nått" - som faktisk ikke sier mer enn "traff ei dama, va bekymra for at maen sko komma, an kom'sje". Det handler om den gang som var. Og DET kan jeg så mer enn gjerne forstå.

Skulle vært der selv. Liker ikke å stå på konserter. Liker ennå dårligere å betale en arm og ei skjorte for å sitte, når jeg vet at alle står fire minutt ettet at konserten er i gang alikevel. Men det var så mange artister jeg skulle sett som varmet opp! Og jeg skulle så gjerne tatt frem allsangstemmen og trallet i vei med den stemmen jeg har til alle sangene, med armene i været. Konserten kom brått på for min del. Så her sitter jeg. Og nynner til lydopptaket fra Møllebukta -81 da folk hadde rare frisyrere og gøye klær: Mods i Møllebukta

Jeg håper dere alle har hatt en FANTASTISK opplevelse!!! At det lille yret som kom ikke har ødelagt for dere. At de som var fulle allerede klokka tolv på Dickens ble edru nok til å nyte konserten, og i det hele tatt: at Mods igjen har tatt dere med storm!!

Og alle andre som heller ikke fikk fingen ut: ses på flystevnet i morgen.... :D

Med livet som innsats, flystevne -87

Året var 1987. Det var heidundrande flystevne på Sola Flyplass. Det var Red Arrows i vakker formasjon. Det var hørselskader og grinende barn. Det var siklende mannfolk som snakket i bokstaver istedenfor ord. Kvinnfolk var glemt. Det var utkommandert personal fra Luftfartsverket - som dirrigerte trafikk og holdt menneskehavet i ro og orden. Og det var en liten, grå Honda Civic -72 som aldri hadde gått fortere enn 70 km/t. Det var forresten og to vettskremte ungdommer og en handlingskraftig kvinne der denne dagen.

Det begynte så fint. Far var i Rotary. Og Høyre. Og en av disse, høyst sannsynlig førstnevnte, var utkommanderte frivillige til å hjelpe til under det store Flyshowet. Det var fint vær, og folk var blide og strømmet til Flyplassen i strie strømmer - både til bils og til fots. Pga mangel på kunnskap om at menneskeheten går under uten mobiltelefon, hadde vi gjort noe så gammeldags som å inngå en AVTALE - om at mor skulle kjøre oss jentene til flyplassen, vi skulle se showet, og så skulle far rusle inn og finne oss før vi reiste hjem.

Vi hadde og avtalt at vi kjørte ned dit han sto, for der var det satt opp busser til hovedområdet, slik at de som ville mer enn å se flyene og kunne få prøve å hoppe ut på rutsjebanen i et passasjerfly. Det var følgelig og vårt mål, og mor lo godt da hun så køen for parkering i krysset ved Soma/Sola, i og med at vi visste at det ville være meget enklere å parkere på sørsiden av Flyplassen. Og der traff vi, utrolig nok som avtalt, fatteren. Som gledet seg over stevnet og at vi skulle komme og i det hele tatt. Han pekte på en kjekk kar i uniform et stykke bortenfor, og ba oss kjøre mot ham, så skulle han vise oss parkering. Fine greier, mutteren gasset avgårde, og riktig nok: der fikk vi videre info - det ble pekt og forklart, og vi kjørte videre nedover. Og nedover. Og fin og flat vei var det. Ingen biler i området riktignok. Og heller ikke folk.

Selv forsto jeg ikke alvoret før etterpå. Etter at mor plutselig bråbremset, ba oss om å sjekke at beltene var på, rygget som en gal og knuste to landingslys. Etter at jeg prøvde å gå ut av bilen for å rydde opp glassskåret, og mor mer eller mindre drog meg tilbake i setet. Etter at hun hveste: "Sett deg tilbake, ta på beltet. Vi står midt på rullebanen, og der står det to jagerfly klare til å ta av!" Pekingen avslørte riktignok to fly, klare til takeoff. Vet dere hvordan lyden av en Honda Civic 1972-modell sin gasspedal høres ut når den trøs i gulvet? Det vet vi. Det er ikke pent.

For første gang i sitt elendige bil-liv fant Hondaen krefter. Den halte ut sine siste jammerskrik fra den innerste, burdevært-uføretrygda ventil, og skøyt fart. Jeg kan ikke sverge på at det er sant, men jeg tror det er eneste gangen i livet jeg har kjørt i tredje gir i over hundre km timen. Som ett grått hverdagslyn fòr vi over rullebanen, mor siktet mot en gruppe mennesker med en vakt, og bremset ikke før vakten virkelig stod i veien. Bak oss hørte vi susene fra jagerflyene som tok av.

"Hvor i I¤¤%¤%#  kommer dere fra?" Mor tegnet i luften og forklarte at vi kom fra sørsiden. "Nehei, det går ikke an!" presterte tosken å presse frem. "Det går an, det har nettopp skjedd, og nå får du flytte deg så jeg kan finne en parkeringsplass!" parerte min moder. *stolt*

Vi fant en parkeringsplass, og ruslet innover på området. Det ryktes blant dem vi møtte at far var på leting etter oss. Det som hadde skjedd der han var, var at han kastet et blikk mot bilen for å sjekke hvor familiemedlemmene hadde parkert, med tanke på buss og slikt. Og der ser han et grått lyn med verdilast som suser ivrig avgårde rett inn i gapet på flymonsterne. "Åh, herregud, kånå mi kjøre på rullebanen!" skal han visstnok ha nådd å si. Før han kastet seg på første buss, fant bilen og fikk lagt en beskjed på under vindusviskeren. Før han lette til han fant oss.

På lappen stod det: Marit!!! Ikke kjør samme veien tilbake!

Og denne historien er faktisk helt sann!! :D

Ting man ikke får i gave lenger

Det begynte med en samtale. Om gaver man ikke lenger ser. Ting har jo endret seg, og det er med gaver som med andre ting: de er in, populære og moderne. Eller fullstendig avleggs.

Nå er det ganske moderne med opplevelser i gave. Kinobilletter, teaterbilletter, gavekort på restaurant. Selv er jeg og tilhenger av dette. Til jul fikk min mor et gavekort på båttur til Lysefjorden med påfølgende middag etterpå. Hun gleder seg, og vi gleder oss. En vinn-vinn-gave. Jeg fikk tur til Frankrike av mine søstre til jul, sterkt subsidiert av mor til jul og førtiårsdagsgave. Utrolig kjekt.

Men man gir jo og bort fysiske ting - med blandet hell. Selv var jeg overbegeistret når jeg tok overblikket etter bursdagen nå nylig: ikke bare fikk jeg en etterlengtet pil- og bue, jeg fikk radio, høytalere, smykke, epletre, blomster, kremer, gavekort og mye, mye mer... fantastiske presanger! Jeg tror jeg fikk alt jeg ønsket meg og mer!!! Ting og mote har endret seg, for min del til det bedre. Mulig det å gi bort ei melkeku til en fattig familie en dag anses som SÅ 2011 - men foreløpig så setter iallefall jeg pris på gaver av den typen og.
Det det var i samtale med en kamerat som skulle på en avslutningsfest med jobben som gjorde meg oppmerksom på dagens tema. Han sa han skulle "på hotell og få en gave i krystall". Vi lo jo litt av det, da vi begge forsto at det var en avskjedsgave - men det gav meg noen tanker - og nå har jeg tenkt ut en liste på gaver vi ikke lenger får eller gir bort.

1. Tinn. Gaver i tinn, med inskripsjoner. Det være fat, vase, eller helst lysestaker. Hvem har ikke en slik i hus? Det står f.eks "Hilsen klasse 8a - 1982" på dem. De står bakerst i skapet og fremst på loppemarkedet. Hvem var klasse 8A????

2. Nøkkelring som piper når du plyster. Husker du dem? Du hadde hengt den på nøkkelen - og når du ikke kunne finne nøklene så plystret du for livet. En hel menneskehet som ivrig og etterhvert panisk plystret etter nøklene sine - og nøkler fant man. Sjeldent sine egne, men nok av pipende nøkkelknipper rundt i lokalet. Det hender ikke lenger at man ser noen plyste i vei. Egentlig har jeg ikke skjønt hvorfor denne dingsen ikke er like populær som før... jeg kunne trengt en.

3. Armbåndsur. Ganske enkelt fordi folk ikke bruker det. Hvem fikk "gullklokke" til konfirmasjonen sist? Selv om det faktisk er in med svære armbåndsur, så er det jo for spesielt interesserte. Jentene fikk klokker til bursdagen, og for dem er det gull verd. Men de har ikke mobiltelefon med klokke på. De har kun armbåndsur. Og får angst og panikk når moderen er LITT sen som vanlig på badet om morgenen - "moooor, det ringe snart!!!!". Mye lettere før - da fikk de ikke panikk før de så panikken i mitt blikk. Nå: får de egenervervet panikk, og smitter meg....

4. Klokkeradio. Se ovenfor. Folk bruker mobilene sine når de skal opp tidlig. Ikke klokkeradio. Og på den andre side: hvem ønsker vel å våkne opp til nyheter om grufulle ting klokka sju om morgenen? "Goood morgen, her er nyhetene: seksten barn og fem voksne ble i natt myrdet.....". PLING; lys våken om ikke annet....

5. Pins. Det var SÅ in i 1994 - og SÅ ut i 2012.

6. Tacosett. Koselig, ubrukelig sett med skåler og tallerkener. Supplert med artige skjeer som ser ut som avokadoer og chillier. De tar stor plass, og kan ikke brukes til annet enn taco. Og hvor ofte har man egentlig taco????? Tanken er god, det er morsomt, og nei takk. De står like bak tinnvasene på loppis.

7. Brevpost. Folk skriver ikke brev lenger. Nå sender vi E-mail. Se tidligere blogginnlegg.
8. Rosemalte ting. Hjemmerosemalte ting. Fat. Piasavakost. Takpanner. Blomsterpotter. Og rosemaling var så som så - det var noe hjemmesnekra greier, ihuga Husflidenvenner gremtes, og amerikanske nordmenn blomstret. De fikk ikke nok rosemalte ting. Og de overførte det til "bunader" og til rammer og potter, og skåler og spader og andre gøye ting å pynte i hagen med.

9.  Trolldeigfigurer. Flotte, fine trolldeigfigurer av ferme kvinner i badekar, med teksen "Kjøkken" og "Bad" - sistnevnte malt i flotte farger som var vannbestandige. Gøye figurer med rare fjes. Store sløyfer og kroker i bakhodet. Gjerne magneter festet til. Morsom effekt på et ellers rotete kjøkken...åhoi.

10. Malte glass. Glass hvor man har malt gøye mønster. Vinblader, druer eller skrevet noe, litt skjevt. Ingen glass like. Gøygøygøy. Noen ganger var malingen så tykk at man kunne få ett kutt i leppa hvis man var uheldig med en litt sjapp bevegelse, andre ganger var malingen oppspist før man nådde i bunn av første glasset med vin.

11. Tørkede blomster på takpanner. På stein. På og med skjell. På rare røtter. Til pynt. Men så ser man heller ingen som TØRKER roser lenger. Før lå de i hauger og produserte astmabarn oppå ethvert vitrineskap i furu. Nå? De eneste tørkede rosene jeg har sett den siste tiden står her i en vase og vansmekter uten vann.


Det er sikkert mye mer. Ting som går av moten og som sikkert blir gøy å plukke frem igjen. Jeg syns jo det er gøy med "ekte" retro, kanskje syns mine barn det er gøy å finne frem de gamle trolldeigfigurene og pynte  med? Neida. Neppe. Og skulle de få lyst, så kan jeg her og nå avsløre skammens hemmelighet. Trolldeigfigurene: de har jeg kastet... :D

FrivillighetsNorge

Jeg våger meg på å komme med en bombe. Jeg vet det: jeg risikerer å bli lynsjet. Å bli utestengt fra mitt såkalte sosiale liv. Å bli hetset og mobbet. Oversett og frosset ut. Jeg tar sjansen, og påstår herved at: korpset er en levning fra da landet skulle bygges opp etter krigen. Det vil: korpsmusikken er ikke nødvendigvis det, det har sikkert skjedd både det ene og det andre på musikkfronten - jeg betviler at "Sexbomb" var oftere spilt enn "Ja, vi elsker" for seksti år siden. Nasjonalsangen hørte jeg ikke EN eneste gang på syttendemai 2012, og den mener jeg at jeg har hørt i toget tidligere. Men alikevel: når jeg våger å komme med en sosial selvmordsbombe som dette - hvor jeg hevder at korpset er en av de få stedene hvor man treffer etterlevninger av kulturen bygget opp etter krigen, så er det fordi jeg har et poeng. Tro det eller ei.

Etter krigen var det et behov for å dra lasset sammen, å bygge oppigjen landet. Folk deltok i veldedig arbeid, de var frivillige både her og der. De bygde hus med hverandre, passet hverandre sine barn. De kom med mat når noen skulle feire noen eller noen var døde. De kjørte flyttelass, broderte bunader til hverandre. Rekk opp hånden kjære leser, hvis du har gjort noe for naboen nede i gata i det siste?

Selv merket vi det da vi kjøpte hus. Bevares, folk var med på flyttelass og opp-pussing som forøvrig varer fremdeles. Men det var uhyre stor forskjell på hvem som stilte. Familien stilte selvsagt. Nærmeste venner. Og faktisk, litt uventet, en og annen perifer kollega deltok mer enn forventet. Jeg var nok naiv, jeg så for meg et langt, koselig dugnadslag, hvor vi alle hadde malingsflekker i fjeset, var fjåge og spiste pizza rett fra eskene. Det var selvsagt ikke slik. Folk har egne liv. Barn. Ting som tar tid. Og selv venner hvor vi selv har lagt ned time etter time i dugnadsarbeid - hadde andre ting å gjøre. Men ok, greit nok. Det gikk, formidabel innsats fra folk som faktisk stilte gjorde at ekteskapet besto (så vidt!), og vi kunne til slutt flytte inn. Jeg var drita lei, og hadde ALDRI kjøpt denne rønna om jeg visste hvor mye arbeid det var, og hvor mange kvelder vi ble stående alene. Nok om det. Vennskap har heldigvis bestått, og dette var ikke ment som en klage (!) - men som en innledning til filosofering over dugnadsNorge.

Korpset er basert på frivillig arbeid. Det er det. Det er bollebaking, pølsesalg på stadion, dugnad på konserter, loppemarked og flaskepanting... det er en lang, lang dugnadsfest. Det er slik at mine unger har fått beskjed om at før jeg melder dem i korpset, så skal jeg personlig stikke nåler i egne øyne, og tygge sølvpapir. Det kommer ALDRI til å skje. Det er ikke fordi jeg ikke liker korpsmusikk. Jeg ELSKER korpsmusikk. Jeg hulker rørt bare jeg tenker på syttendemai. Til vanlig. Ikke i år. Men ellers, når nasjonalsangen og spilles....ehrm... *vurdere å jobbe meg igjennom skuffelsen*.

Ingen er så begeistret som meg når trommene går forbi. Ingen dibber i takt med musikken på en så åpenbar, til tider litt pinlig, måte. Og gi meg et messinginstrument!! Åhoi! Topper vi med noen drilljenter og en flott fane så kan jeg ikke bli blidere. Så hvorfor har vi mistet tusen korpsentusiaster de siste årene da? Link til artikkel om dette finner du her. Jeg er ikke unik, mange med meg har det slik. Og selv mener jeg at artikkelen rett og slett tar feil om grunnen.

Det hevdes i artikkelen at det er fordi kulturskolene har høyere nivå, mer tilpasset alderstrinnet. Men når folk står TRE år i kø for å lære det de kunne lært med en gang i et korps, så må vi se på andre grunner enn kvalitet. Det er forøvrig ikke noe galt med kvaliteten til de korpsene jeg har hørt. Nei, dette handler om tid og frivillig arbeid.


Vår familie er ikke unik. Vi roter kanskje en del mer enn andre... men ut over det så er vi temmelig gjennomsnittlige. Vi har stasjonsvogn, to barn, vertikaltdelt hus som en dag kommer til å bli ferdig, og vi jobber i det offentlige begge to - og begge må være i full jobb for at regningene skal betales. En dag består stort sett av å stå opp, få barna ut av dørene uten ALT for mye kjeft, gå på jobb, handle på vei hjem, lage middag, få middag i barna og få gjort noe lekser. Leggetid. Husvask og blogging til leggetid. Repeat. Det er ikke mer spennende enn det. Noen dager, maks en gang og to i uken, går vi og gjør andre ting etter jobb. Besøker bestemødre, handler nødvendige ting, kjører i bursdager. Jeg husker at jeg var på kino i høst en gang.  Det holder lenge med aktiviteter en dag og to i uka.

I høst var jentene på Showskolen i fire mndr. En gang i uka - Hillevåg. Det var stress. Det var så stress at vi kuttet det ut. De har fire dager å gjøre leksene, det er et langt mareritt og bør være unnagjort uten for mange tårer. Det gikk ikke an å kombinere med aktiviteter. Vi prøver igjen til høsten. Da er det håp om plass på teateret. Det krever nøye tenkning. Fordi: vi har ikke verken energi eller tid. Det er ganske enkelt ikke mulig for oss å forplikte oss til noe som krever mer enn å betale, kjøre barna, hente barna og stille på oppvisning. Det er så vidt jeg har energi til dette. Nå skal det sies at en av oss jobber turnus, men det hadde ikke vært nok om begge jobbet dag. Vi har to barn, og alle aktiviteter er lagt opp som om vi har ett barn, hvor en av foreldrene er hjemmeværende. Kakebaking??? Herregud, jeg er glad de dagene jeg klarer å raspe ei gulerot i Dolmiosausen!

Hvis det var slik at korpset var et sted jeg kunne la barna utfolde seg musikalsk, kjøre dem på tidligvakt på syttendemai i uniformen, og la dem bære kornetten sin selv til øvelse: så var mine barn første barn i søkermassen om plass. Jeg trenger å betale - en rimelig sum i og med at dette må være for alle samfunnslag -  for å slippe å delta. Jeg trenger å ikke tenke på det, rett og slett. Da kunne det vært aktuelt.

"Men det blir en livsstil", sa en kjær kollega som og er korpsentusiast. Og det tror jeg på. Men for oss som ikke spiller selv, så er det ikke en livsstil som passer oss.

Samfunnet endrer seg. Nå er vi i en situasjon at folk har mye penger og lite tid. Før var det omvendt.

Borettslag har litt av samme holdningen, de går ut og tar et felles slag for miljøet to ganger i året. Men de fleste borettslag har innsett at dugnadsfolket har vandret heden, og de betaler nå dem som møter opp for et par timers arbeid. Istedenfor straffesanksjoner og trusler om å bli kastet ut. Dugnaden er, enten vi liker det eller ei, på vei ut. Folk betaler for slikt arbeid.

Jeg syns det er virkelig synd at korps som er knyttet opp mot kommune og skole skal være avhengige av dugnadsarbeid. Det skulle bare mangle at det var penger nok til å holde drift i korpset. Det burde ikke være nødvendig at kommunen går inn med alternativ korpsopplæring på kulturskolen, pengene skulle være satt inn i skolekorpsene. Vi ønsker å ha korps, vi liker korps, og vi skulle slått et slag for at økonomien skulle være bedre. Og/eller at det var mulig å betale seg ut av arbeidet. Noen mener at det vil bli for dyrt for folk, at folk bør få kunne delta for å lette kostnadene. At det å betale seg ut av dugnad utelukket mange som kunne vært med, men som ikke har råd. Jeg snur det på hodet og sier at jeg kunne vært med, men mine barn utelukkes pga forventninger om frivillig arbeid. Så er nok mange uenige med meg i det.  Prisen må være innenfor rimelighetens regler, og heller et tilbud om å betale seg ut av arbeid, istedenfor forventning om at man deltar.

Så kjære korpsentusiaster: Ikke legg ned korpset - jeg er full av beundring, og faktisk betrakter jeg deres bidrag til korpset som en gave til meg og andre som syns vi skal ha korps. Men hvor er dere i debattene om økonomisk støtte? Har dere gitt helt opp? Er det en så innebygget livsstil at dere ikke tenker på det? Jeg håper dere vil ta for dere av debattplass når kommuneøkonomien skal diskuteres. At neste dugnad for korpsentusiaster blir å stå sammen om bedre økomomiske tider.

Akkurat loppemarkedene kan dere forresten og beholde (det er så gøy!!!), men de pengene bør gå til andre ting enn vedlikehold av instrumenter og ny uniformer, de bør gå til en heidundrandes langhelg for hele gjengen etter innsats syttende mai!

Så et lite ønske på tampen, om jeg tør, nå når jeg antagelig har mistet både venner og bekjente...ehrm: kunne dere ha øvd inn en sang til neste 17 mai? Det hadde vært så utrolig fint å høre den en gang til - i toget.... Den heter "Ja, vi elsker", og er visstnok nasjonalsangen vår...

Uortodokse huskeregler for festen

Vi har hatt fest. Jeg om min andre - om mulig - bedre halvdel. Tvillingsøsteren min, rett og slett.

Vi blir førti. Ja, nå kan jeg si det høyt. Jeg blir førti år! Jeg er snart en av de "ekle, halvgamle damene som danser og synger og driter seg ut", som en nevø så flatterende beskrev dem som. That's me. Og det er HELT greit. Jeg gleder meg. I morgen kan jeg si: Jeg ER førti. Men dette skal ikke handle om alder. Det var bare en innledning til å forklare hvorfor vi har hatt fest.

Sånn i mars-ish ble vi enige om at det var tåpelig om bare jeg hadde fest. Halvparten av kretsen, om ikke mer, er felles venner og familie. Skulle de sitte der og bare skåle til meg, da? Neida. Det gikk jo ikke. Så vi ble enige om å "ta an heilt ud". Og jakten på lokalet begynte. Det viser seg at folk visstnok gifter seg på denne tid av året. Andre juni. Kunne det være så vanskelig?

Jeg vet ikke HVOR mange telefoner jeg tok. Hvor mange lokaler jeg sjekket hos referanser. Til slutt var det ikke hvilket lokale vi ville ha som var diskusjonen, men hvilke som var ledige... Hvilket, vil det si. Sif-huset.

Vi dro ut med unger og pikkpakk. Møtte en trivelig danske som fikk et godt øye til Søsteren, og som viste oss rundt. I et loslitt, trist lokale. Plass til 1800 mann, iallefall åtti. Balkong i tilfelle fint vær - og der var det fantastisk utsikt til tre svære, åpne og grønne fotballbaner. Hvis man så igjennom plankehaugen som dominerte like nedenfor balkongen. Virkelig deppa ble jeg ikke pga av alle de stygge pokalene, men av kjøkkenet: en oppvaskmaskin. Vanlig. Tid: to timer.

Jeg så for meg atten runder med oppvaskmaskin, og at jeg måtte ta fri fra jobb for å få vasket opp etter festen. Så ble jeg tipset om Emma's Hus. Det ligger inntil Breiavannet. De hadde ledig andre juni. Dyrt. Men det var som å komme hjem. Høyt under taket, nydelige vindu med utsikt til Breiavannet. Vakre dører og vinduer, vakre malerier, og eureka: Steamer på kjøkkenet!!! Vi leide det pronto. Og glade var vi.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljer om hvordan man steller til en fest. Men jeg tenkte å komme med rådene man IKKE finner i verken tannlegeblogger eller fotballfrueblogger. De gode rådene om hvordan man steller til fest når man allerede tror alt er i boks.

SÅ: ti selskapsråd som vanligvis ikke dukker opp når du søker etter tips:

1. Man setter IKKE fyr på duken. Etter at gjestene har kommet, men før man setter seg. Man setter IKKE fyr på huset som er tre hundre år og som skryter av at Alexander Kielland trødde der - og som har sprinkleranlegg så det HOLDER. Hvordan unngår man det? Jo - man blåser ut lysene før man lufter slik at serviettene som "Danser Daniel" ikke treffer et lys og tar fyr og brenner svært (!) hull i duken. Og skulle uhellet være ute: så lufter man slik at sprinkleranlegget ikke går av. Og så har man på forhånd alliert seg med proff serveringspersonell som bare ser på skaden og sier: Jeg tar  det jeg. Og så gjør hun det.

2. Man kødder IKKE til Spotyfi fire minutter før man går hjemmefra. Man lar være å trykke på merkelige knapper i programmet - og dermed har man musikken i orden. Spesielt hvis man F.EKS har brukt opp til mange timer på å finne ut hvilken sang som var på Topp20- lista til VG den uka folk ble født, og lagt ei liste av det. Da trenger man å LA VÆRE å ødelegge det. Og så trenger man å finne det trådløse nettverket også på reservemaskinen. Så blir det dans.

Jordbær lørdag ettermiddag?

3. Man kjøper desserten. Ikke som vi: halvannen time før festen. Men som alle andre, til og med kanskje dagen før!!

4. Man taler før dansen. Man reiser seg ikke fra bordet - brøler litt overivrig at det er dans - setter på Russlands Party for everybody og hiver seg i dansen de neste timene. Da blir aldri den talen holdt. Og man må sende dårlige notater til søsteren dagen etterpå i håp om at hun innser at man hadde alle intensjoner om å si noen vakre, bevingede ord om døden og nærhet og vennskap, og noen få slemme historier....

5. Dansesko. Gode sko. Gjerne husfliden sine sivsko om så var. Det er ulekkert både med sivsko og blødende hæler, så her må det velges med omhu hva som er verst. Sko med prislapp under er og ulekkert når man danser zorba - ikke som her, men på norsk vis. Det vil si ut med beina hele tiden. Mye lyd. Lange steg. Høye beinløft. Ned på bakken, opp med foten, rød lapp...

6. Ta med sikkerhetsnåler. Da kan du unngå at puppen faller ut av den ganske dype utringningen og midt i fleisen på en stakkars uforberedt venn som til da har sett på deg med ganske normale øyne. Freakshow er ikke sjarmerende, hvis det ikke er planlagt.

7. En uke før: så kikker du på "Babyfoot"-pakken du har kjøpt, og som du har tenkt at du skal stikke beina i slik at huden flasser av og du får babyhæler til festen. Så pakker du den NED IGJEN, og utsetter prosjektet til etter festen. For det første: det er kun ett menneske på den festen som tenker på hælene dine. Det er du. Alle andre har sine egne hæler å tenke på. Denne kremer aner heller ikke om du har behov for ny hud oppå foten, så brunfargen går og. Du får en sånn "åh, har du brun stilongs på deg?"opplevelse hvis du har antydning til farge på leggene. Føttene blir nemlig HELT vinterhvite. Men: det er ikke som om huden bare ENDRER seg. Nei - den flasser av i laser! Her snakker vi faktisk om ekkel opplevelse. Jeg har brukt TIMER på å peele av den døde huden. Og alikevel - i går på festen - kan jeg banne på at alt støvet kom av at mine døde hudceller drysset rundt meg som en morsom partyeffekt. I en sky av tørre hudrester....? Nei, ikke lekkert. Og derav punkt fem: dansesko - for jeg kunne jo ikke ta av skoene! Lekre bein? Ja, i dag. I går: nei.

8. Blomster. Det er fint med blomster. På bordene. Og det kan være smart å skaffe blomstene. Før festen er i gang. Og når man skal på tyvtokt for å plukke disse blomstene (i mitt tilfelle Rhododendrum) ved f.eks kunstmuseet, så er det greit å vite om de fremdeles blomstrer. Så unngår man racerkjøring - til tider panisk - på let etter hvite blomster som fremdeles blomstrer, mens man innstendig ber barna om aldri å lyve, men at det er forskjell på å lyve og på å ikke si noe først. Så om de kan være så vennlige å IKKE fortelle noen at vi har vært på tyvtokt i tolvte time, før noen spør dem, og selv da si minst mulig...?

9. Gavebord. Du forventer det kanskje ikke - og jeg hadde ingen tanke på at det kom til å komme gaver - men det kommer gaver. Så enkelt. Noen gaver har vannmerke og kommer i konvolutter. Andre ganger kommer det trær. Eller vaser. Eller andre fantastiske ting. Og det ser så HIMLA dumt ut når buffeten står full av uåpnede gaver!!!! Grabb et bord. I det minste!

10. Husk vinåpner.

Ja, har man disse huskereglene friskt i minne, så kan det bli en finfin feiring av det som feires skal. Party for everybody! Heeeeppa!

Førtiårskrisen: hvor er du?

Når skal krisen komme? Ja, det er ikke som om det ikke er kriser nok å velge i? Kropp. Hud. Hår. Klær. Jobb. Penger. Men når kommer førtisårskrisen?

Nå er det tre dager igjen. Snaut. Ok, minus 15 minutt, og sikkert bare to døgn når dette er skrevet ferdig. Så her sitter jeg og kjenner etter. Jeg avtalte med en skjønn kollega at vin tatt til avtalt klokke, selv om vi var hver for oss, er vin drukket i fellesskap. Så jeg bøttet nedpå to drøye glass. Og her sitter jeg som sagt, og kjenner GODT etter. Tygger på ordene. Førti år. Ikke tretti lenger. Førti. Det er jo ikke lenger som om jeg er i trettiåra. Jeg entrer voksenalderen. Det er forventninger til hva jeg er og gjør. Folk i min alder har lederstillinger. Og vel så det. De kapteiner flyet jeg sitter i (hehe, kapteiner - det fant jeg på nå - midt i trettiåra), de styrer store avdelinger i sikkerheten i landet. De sier ting som betyr noe. Som gjør en forskjell. Jeg? Jeg melder meg og tvillingen på gameshow. ...joda....

Noen kjøper motorsykkel når de blir førti. Bytter ut kjerringa med enten ei som trenger bekreftelse på at hun er ivaretatt økonomisk for å få oppholdstillatelse, eller et ungt bøllefrø som iallefall skal holde seg langt unna MINE unger! Jeg? Nope. Jeg kjøper flybillett til Oslo, halser opp Karl Johan, glugger ned et glass chablis og to og går på casting, hvor jeg selger meg selv. Noe jeg a: hater, b: gjør en dårlig jobb på.

Og når jeg kommer ut, så LER jeg. Jeg annonserer at jeg og søstera mi er "Det dummeste jeg vet", og så elsker jeg det. Og det er nettopp der forskjellen er. I tjueårene hadde jeg for det første ikke hatt råd til flybilletten. Men jeg hadde heller ikke hatt lyst til å delta i et gameshow, jeg hadde tenkt at jeg ikke hadde tid til verken å slanke meg eller få lange negler. Og ikke hadde jeg hatt klær. Blottet for selvironi. Meg selv nærmest. Navlefiksert. Nå: driter jeg i hvem som ser meg. De ser meg jo hver dag! Joda, litt vedlikehold er jo greit nok. Men nok til at jeg ikke våger å vise meg på tv? Neida. Jeg hadde heller aldri våget å varme opp på chablis. Eller visst hva chablis var. Og nå har jeg kunnskap nok til å innse at jeg ikke ville bli gjenstand for studier om jeg viste meg på skjermen. At folk ikke ler av meg når jeg går forbi. Og gjør de det, så: vær så god!

Barna ser på meg som en voksen. Det er veldig skremmende. For jeg er jo ennå så ung. Når de på jobb sier at "de unge skal ut", så ser jeg meg rundt og lurer på når vi avtalte det? Når jeg kaller medkollegaer for MILF, og de blir fornærmet, mens jeg selv innser at jeg hadde blitt overbegeistret, så kommer jeg av og til på at jeg er eldre enn flere av dem jeg faktisk tilbringer mye tid med.

Og så har jeg jo jevnaldrende, like kule og unge, venner som meg. Og: ikke minst så har jeg eldre venner enn meg. De er utrolig gøye, friske mennesker som finner på mye gøy. Jeg kommer rett og slett ikke på at jeg er voksen! Det er bare ett sårt punkt. Det er å vite (jepp, det er sånn) at de "unge" i dag betrakter førtiåringer som oldinger. At noen syns det er vemmelig med de halvgamle damene som synger og danser og kikker på mannfolk. Jeg har innsideinfo her.

Jeg satt på en benk en natt etter lønningspils, halv tre. På feil benk fant jeg ut tre kvarter etterpå. Men ok, jeg hadde selskap av en fersking - kanskje tjue år. Hyggelig nok. Smallchat. Og så kom det et ektepar i snaut femtiåra forbi. Når han så oss, brølte han. Bare sånn løvebrøl. Ikke sint eller noe. Jeg forsto fort at han hadde truffet en like før som brølte til ham - dette var repetisjon for ham. Noen brøler til ham, han brøler til neste. Gode greier. Men når de var gått forbi, så utbryter den pur unge konfirmanten: "ååååh, herregud så flaut. Eg vil heller daua enn å ble sånn!".

Og jeg lo. Godt og lenge. Og informerte ham om at jeg LOVER at han blir sånn. For når man når en viss alder så gir man rett og slett blaffen i hva folk mener og syns. Og det er det som er så herlig og befriende!!! Vi DRITER i det!!!! Så til de grader at jeg ikke engang tenker på det!

Andy Rooney - bless his soul - sa det på en flott måte, og jeg vil gjerne si noe om det han sier - så dette blir ikke kopi av talen, men mer en fortelling om talen hans som jeg er så glad i:

Han sier at førtiårige kvinner er så langt å foretrekke. Vi vil aldri finne på å vekke deg midt på natta for å spørre hva du tenker på? Vi driter i det! Vi vil heller aldri krangle om fjernkontrollen om du vil se fotball. Vi finner på noe annet, og det er ofte mer interessant alikevel. Vi lager ikke scener. Vi ville aldri brøle og skrike i en restaurant eller ute blant folk. Muligens skyte deg, men ikke lage en scene.


Du trenger ikke å fortelle noe til oss, for vi er blitt synske. Og så kler vi høyrød lebestift, noe yngre kvinner ikke gjør. Vi tør og å la deg møte venninnene våre, for skulle du bli interessert, så vet vi at venninnene ikke er det, for deres lojalitet ligger hos meg. Vi forteller hva vi syns, ingen gjettekonkurranse her, nei! Han oppsummerer med at åtti prosent av kvinner er i mot ekteskapet. Hvorfor? Fordi vi vet vi ikke trenger å kjøpe hele grisen hvis vi vil ha litt pølse... :D

Talen er her.


Det er mye i det han sier. Vi endrer oss. Selv om jeg syns det er skremmende å kanskje være halvveis i livet, så tenker jeg at livet til nå på et vis har vært en ventetid. Jeg har ventet på at skolen skulle bli ferdig. På at studietiden skulle ta slutt. På å treffe The One. På barn. På ny jobb. På at ting skal roe seg på jobb. På at jeg skulle slanke meg. Viderutdanne meg. På huskjøp. På opppussing. På at barna skal bli større.... de siste ti årene har forsvunnet ut i intet - i en lang periode hvor jeg "venter på at...".

Jeg fant dette i dag:

Denne dagen blir jeg førti år. Nå skal jeg begynne å puste - leve i nuet. Nyte barna. Skru ned tempo. Og ikke ha NOEN fremtidige ideer og planer. Dvs: jeg skal ikke være i ventemodus. Jeg skal være i nåtiden. Og jeg gleder meg.

Så gruer jeg meg til å entre førtiåra? Nei. Jeg gruer meg til å SI at jeg er over førti. Det gjør jeg. Men å være? Nei. Det skal gå HELT fint. Det skal bli godt å ta igjen Gemalen i alder, han har vært et tiår over meg i en tid nå.

Mulig jeg skal begynne å rydde og. Men det er ikke avgjort ennå. :D